Hvem kan hjelpe meg å finne ut hva jeg vil?

[Gjest lonelyrider]

Jeg har sånn ca verdens beste kjæreste. Vi er voksne, og har begge barn fra før. Av ulike årsaker, er jeg ikke klar for et tett forhold. Jeg finner stadig på "unnskyldninger" for at vi ikke kan treffes neste dag osv. Først når jeg er sikker på at vi ikke kommer til å ses, slapper jeg av. Da har barna og jeg kvalitetstid uten at jeg trenger å stresse for å få ting til å klaffe mht å treffe kjæresten. Selv om vi bor i samme by, og han (og evt barna) oftest kommer til meg/oss, føles det såpass stressende å treffes, at det "velter" det meste i min tilværelse. Jeg vet ikke hva som gjør det så stressende, jeg bare vet at jeg først klarer å "puste ut" når jeg har fått igjennom at vi ikke kan treffes nesrte dag osv.

Jeg er veldig glad i han, og han er en såkalt drømmemann. alle rundt oss sier jeg må ta vare på han. På den ene siden vil jeg overhodet ikke ha ham, men på den andre siden er jeg redd for å miste han. Jeg er skikkelig ambivalent her, og den dårlige samvittigheten jeg får når jeg "dytter han unna" tærer meg innvendig. Etter en viss tid kan jeg savne han så mye at jeg gråter. Vi har det godt både intellektuelt og sexuelt, men han passer ikke inn i livet mitt, for å si det på en brutal måte. Jeg har så mye annet jeg prioriterer, og aller mest mine barn. Jeg har også en sykdom som krever mye tid og pleie, og jeg er en god del dårlig. Da vil han hjelpe meg med alt, men jeg klarer ikke å ta i mot hjelp. Jeg vil bare ha fred.

Har noen noen kloke innspill å komme med?

Hvem i alle dager kan rettlede meg, eller rettere sagt få meg til å bli enig med meg selv hva jeg vil?? Gjør jeg det slutt med han, er jeg redd jeg vil "våkne" og angre noe enormt. Samtidig er jeg ikke lysten på å fortsette forholdet. Han er veldig glad i meg.

[jubalong70]

Kanskje det handler om vaner mer enn noe annet?

Du er vant til å klare alt alene, barn, hjem og sykdom. Han kommer som et forstyrrende element i den rutinen og den vanen du er vant til og som fungerer bra for dere som familie.

Jeg tror det kan være lurt å lage en rutine på å treffe ham også. Kanskje dere kan avtales å treffes på faste dager? Kanskje du kan prøve å inkludere ham litt i det å hjelpe deg når du er syk (menn liker gjerne å være til nytte), men på en måte som gjør at du likevel føler du har kontroll?

Jeg vil tro at sjansen er tilstede for at han går lei om han ikke føler at du kan prioirtere ham i særlig stor grad