Er gresset grønnere

[Gjest på den andre siden?]

Kan ikke dere som har vært igjennom skilsmisser og oppriving av familier der det er barn fortelle. Har det vært verdt alt dere har ødelagt for deres nærmeste for deres egen egoismes eller lykkesøkings skyld? Eller blir det det samme når hverdagen kommer? Til syvende og sist har man jo seg selv med seg hele tiden, man kommer ikke ut av sitt eget skal, mener jeg.

[conan]

Er det lenge siden du ble forlatt?

[Gjest JanMarius]

Jeg giftet meg i sin tid, på litt tynt grunnlag, med en kvinne som jeg fikk to barn med. Forholdet utviklet seg til til å bli iskaldt(fra begge sider), etter ca 7-8 år. Likevel var jeg/vi så dumme at vi fortsatte ekteskapet, "for ungenes skyld". Helt til vi kom til et punkt, hvor vi virkelig spurte oss om noe som var så mislykket egentlig kunne fortsette. Svaret ga seg sjøl, og skilsmissen kom, først og fremst på mitt initiativ, fordi jeg også hadde møtt en kvinne som jeg etterhvert ble veldig glad i.

Barna er nå snart voksne, og de har ikke "tatt noe som helst skade", det verste er at skilsmissen skulle kommet før! Min eks og jeg lever begge nå i hvert vårt forhold, hvor jeg VET at hun nye er kvinnen i mitt liv. Det er ikke snakk om gresset som er grønnere, det er snakk om å gjøre dette eneste livet, til et fullverdig liv, og det kan man fint klare, hvis partene opptrer voksent i forhold til barna.

[Gjest Karina]

Jeg har ikke kommet helt igjennom det, men er midt oppe i det nå.

På det stadiet vårt forhold var da vi brøt er nok brudd det eneste riktige.

Det har ingen ting med egoisme eller lykkesøkning å gjøre. Vi har begge forsøkt og forsøkt og forsøkt igjen å få det til å funke. Når det ikke er et fnugg av følelser igjen, kun en kald front og omtrent ingen ordveksling, da er det ikke det spor bedre for barna f.eks at man blir sammen.

Nå ser det ut til at vi klarer å få til et godt "vennskap" oss i mellom etter bruddet, så jeg ser faktisk lyst på fremtiden. Tror barna kommer til å få det bedre etter hvert.. og det vil garantert vi voksne også.

Som sagt har det ingen ting med å gjøre at han eller jeg ønsker "grønnere gress". Jeg gikk ut av dette forholdet fordi jeg så at det ikke var mulig å redde det. Vi har forsøkt alt, og det synes jeg man bør gjøre. For til syvende og sist er det klart at det beste, dersom man har barn sammen, er å holde sammen, i et bra forhold.

Dersom man ikke har barn ser jeg ingen grunn til å bli i et dårlig forhold. Man har bare et liv!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Samlivsbrudd er vondt og vanskelig. Men de fleste forteller at prosessen de gikk gjennom gjorde dem sterkere som enkeltperson.

Den som står sterkt alene, blir en tryggere samlivspartner.

[Gjest Doktor Offline]

"Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du alt". Man forsøker jo alltid å legitimere sine valg. Har aldri hørt noen si at de ikke burde forlatt partneren sin. Men jeg har iallefall funnet ut at det grønneste gresset er der jeg kom fra. Litt seint nå....

[Nuit]

Jeg vil bare si at jeg tror de fleste som ender et forhold/ekteskap der det er barn innblandet ikke gjør det pga. egen egoisme eller lykkesøking.

(Det er for enkel løsning for den andre part om hvorfor bruddet kom ,det)

I mitt tilfelle så var det et brudd som burde vært gjordt for leeeeenge side,da vi ikke kunne samarbeide,kjærligheten var borte,og intressene var totalt forskjellige.

samt at han hindret meg i å gå på skole,jobbe etc.

Jeg traff en annen man i opprivelses prossessen,og JA for meg var gresset grønnere!

MYE grønnere.

Jeg er glad for at jeg tok det valget,for nå selv om hverdagen er hos oss,og har vært det i mange år,så er det deilig å enda føle ømhet og lykke når du ser på din kjære,og ikke vemmelighet og forakt....

Men selv om det var slik for meg,at jeg var heldig,trenger det ikke være slik for andre.

Mennesker er forskjellige.