Argument for ett barn

[Gjest Vænninna hennes]

Har ei venninne som fikk barn i fjor, et vanvittig tøft svangerskap med påfølgende fødsel i samme kategori. Legen sier at hun ikke bør få flere barn, men hun vil så gjerne ha søsken til sin 1-åring.

Har prøvd å snakke med henne om dette, at det er feil å utsette kroppen sin for en slik påkjenning igjen, siden sjansen for at hun blir veldig handicapet er stor. Hun klamrer seg imidlertid til den lille prosentdelen som sier at det kan gå bra, og ser ingen fordeler med å ha ett barn.

Adopsjon er uaktuelt, sier de, men den tanken kan jo modnes.

Noen som kan hjelpe meg med gode argumenter for å ha "bare" ett barn?

[Gjest 0kkk]

Nå er det jo hennes valg, men om hun ikke er så gammel ville jeg ventet til helsa var bedre før jeg prøvde meg igjen.

[laban]

Jeg synes vel ikke dette handler om fordeler eller ulemper ved å ha "bare" ett barn, men om å la det barnet som faktisk er født, få beholde foreldre med brukbar helse.

Jeg vet ikke hva hun risikerer og hvor stor risikoen er, men det virker jo som om hun bør lytte til legenes råd, ut fra det du skriver. Det er en stor fordel å være relativt frisk, dersom man skal følge opp barn.

Hun bør som et minimum vente til det eldste barnet er blitt større. Det er i ettårsalderen det virkelig tar av når det gjelder å passe småbarn. Man kan synes det er i meste laget med f.eks. en baby og en 2-3-åring, selv med utmerket helse.

For ordens skyld: Jeg mener ikke at funksjonshemmede foreldre er annenrangs på noe vis. Men det er noe annet å gå inn i en høyrisikosone med vitende og vilje.

[frosken]

Jeg synes dette er et tema hun bør diskutere med sin lege og ikke med deg.

[mariaflyfly]

Dette er vel stengt tatt ikke din sak?

[Glimtipper]

Dette må hun finne ut sammen med legen sin og mannen sin, ikke sammen med deg.

[Gjest Vænninna hennes]

Dette må hun finne ut sammen med legen sin og mannen sin, ikke sammen med deg.

Så når hun vil snakke om dette skal jeg bare avvise henne?

[Gjest Vænninna hennes]

Dette er vel stengt tatt ikke din sak?

Nei, det har jeg heller ikke sagt, men synes du jeg skal avvise henne, da, når hun vil snakke om dette?

[Gjest Vænninna hennes]

Jeg synes dette er et tema hun bør diskutere med sin lege og ikke med deg.

Så når hun vil snakke om dette som opptar henne mest i hele verden, med sin nærmeste venninne, så skal jeg bare avvise henne?

[Gjest Vænninna hennes]

Jeg synes vel ikke dette handler om fordeler eller ulemper ved å ha "bare" ett barn, men om å la det barnet som faktisk er født, få beholde foreldre med brukbar helse.

Jeg vet ikke hva hun risikerer og hvor stor risikoen er, men det virker jo som om hun bør lytte til legenes råd, ut fra det du skriver. Det er en stor fordel å være relativt frisk, dersom man skal følge opp barn.

Hun bør som et minimum vente til det eldste barnet er blitt større. Det er i ettårsalderen det virkelig tar av når det gjelder å passe småbarn. Man kan synes det er i meste laget med f.eks. en baby og en 2-3-åring, selv med utmerket helse.

For ordens skyld: Jeg mener ikke at funksjonshemmede foreldre er annenrangs på noe vis. Men det er noe annet å gå inn i en høyrisikosone med vitende og vilje.

Takk for gjennomtenkt svar!

[Gjest Vænninna hennes]

Nå er det jo hennes valg, men om hun ikke er så gammel ville jeg ventet til helsa var bedre før jeg prøvde meg igjen.

Selvfølgelig er det hennes valg.

Helsa blir ikke bedre, og hun er over midten av 30-årene.

[Glimtipper]

Så når hun vil snakke om dette skal jeg bare avvise henne?

Ikke nødvendigvis, men du skal ikke overtale henne den ene eller den andre veien. Du trenger ikke ha noen argumenter klare, du kan lytte og snakke rundt det, spørre og være interessert,

[mariaflyfly]

Nei, det har jeg heller ikke sagt, men synes du jeg skal avvise henne, da, når hun vil snakke om dette?

Nei, men du skal ikke prøve å overtale henne til noe som helst.

[Onsdag1365380628]

Som venninne bør du lytte og forstå, men ikke mene verken det ene eller andre. Jeg tror en så viktig avgjørelse bare kan taes av den den gjelder i samråd med fagfolk. Du kan være en viktig støttespiller for henne, men ikke hvis du motarbeider henne. Hvis et barn er det viktigste for henne i hele verden, ja da er det det og helt klart tar hun sjansen på å prøve, uansett hva du og andre rundt henne mener er fornuftig eller ikke. Gode argumenter har du helt sikkert, men det er ikke hva hun trenger.

[løvinne71]

Det er neppe så mye du kan si for å få henne til å endre innstilling.

Hun ønsker seg tydeligvis flere barn tiltross for at hun har oddsene imot seg, og dette ønsket vil nok være like sterkt selvom man finner 1000 motargumenter.

Antagelig har hun "alltid" forestillt seg å ha 2 eller flere barn. Og da kan det være an lang prosess å innse at det kanskje ikke blir som man hadde håpet/ ønsket.

Så det å snakke med deg er sikkert noe hun tregner å gjøre for å få luftet sine tanker og delt sine håp og skuffelser angående dette.

Helt ærlig, så kommer jeg ikke på så mange gode argumenter FOR enebarn, da jeg tror de fleste barn er tjent med å ha søsken.

Men det blir jo straks noe annet når det er medisinske årsaker, og / eller risiko involvert.

Men i bunn og grunn er det jo hennes liv og hennes helse det gjelder, så hun (og mannen) må jo vurdere risikoen opp mot gevinsten for å si det sånn. Og akkurat nå, som nybakt mor og med et nylig "knust" ønske om større familie, så er det kanskje ikke beste tidspunkt for en slik vurdering.

Jeg synes derfor det beste "rådet" du kan gi venninnen din, er at hun gir det litt tid før hun tar noen avgjørelse. Det kan ta lang tid å komme seg både, psykisk og fysisk, etter et tøft svangerskap og fødsel med påfølgende barsel periode.

Jeg forstår det som at barnet fortsatt er under året, og hun er ikke sååå gammel ennå. Hun har mulighet til å bruke litt tid på å finne riktig avgjørelse.

[Gjest frensssia]

Blir hun funksjonshemmet kan det hende hun aldri får se barna sine...

Vet av en dame som var i samme situasjon, hun ble sterkt frarådet å få flere barn av legen sin, men det hørte hun ikke på....

Nå er hun lenket til rullestol, må bo i omsorgsbolig og ha hjelp til absolutt alt og får nesten aldri møte barna sine. Faren må ha full omsorg. Hun husker ikke hva hun sier fra det ene øyeblikket til det andre, korttidshukommelsen er borte og hun er lam i beina og ene armen. Hun kan ikke en gang trille rullestolen sin selv!

Statistikk viser at det faktisk er enebarn som er de som klarer seg best, for de får foreldrenes fulle oppmerksomhet og oppbacking. De med høyest inntekt og høyest utdannelse etc, de fleste astronomer, er enebarn.

Ja, man vil savne søsken i perioder av livet, men det lære rman seg å leve med, knytter nære bånd til sine venner og vil en dag ha sin egen familie.

Det er ingen tragedie å være enebarn.

[Gjest Niccola]

Om hun spør deg etter gode argumneter imot, så er det jo lite klokt å sette sin egen helse på spill når man da har fått to barn. Det er ikke rettferdig verken overfor det barnet hun har, seg selv eller pappan å ta en slik sjanse, mener jeg.

Men dette har dere sikkert snakket om. Hun bør ha en god plan for hvordan hun skal håndtere situasjonen dersom hun velger å få et barn til (mannen har vel også noe han skulle ha sagt her?) og ender opp som funksjonshemmet. Likevel er det ikke sikkert at en plan alltid holder, og hun kan ikke basere seg på evig og ustoppelig hjelp fra venner og familie. Og NAV og andre myndigheter kan som alle vet være seige å jobbe med.

[Gjest Niccola]

..også må hun kartlegge hva som er så grusomt ved å "bare" ha ett barn. Hun kan ikke legge egen erfaring til grunn, et barn vil leve sitt eget liv uansett hvordan hun selv følte det var å ha søsken eller være enebarn.

[Katt-ja]

Klart det er noen fordeler med å ha "bare" ett barn også.

Man har jo bedre tid til dette barnet.

Man slipper å ordne det til slik at ting er rettferdig...slippe å kompromisse som man ofte må hvis ikke søsken er enige om hva som er gøy å finne på...

[Lillemus]

Blir hun funksjonshemmet kan det hende hun aldri får se barna sine...

Vet av en dame som var i samme situasjon, hun ble sterkt frarådet å få flere barn av legen sin, men det hørte hun ikke på....

Nå er hun lenket til rullestol, må bo i omsorgsbolig og ha hjelp til absolutt alt og får nesten aldri møte barna sine. Faren må ha full omsorg. Hun husker ikke hva hun sier fra det ene øyeblikket til det andre, korttidshukommelsen er borte og hun er lam i beina og ene armen. Hun kan ikke en gang trille rullestolen sin selv!

Statistikk viser at det faktisk er enebarn som er de som klarer seg best, for de får foreldrenes fulle oppmerksomhet og oppbacking. De med høyest inntekt og høyest utdannelse etc, de fleste astronomer, er enebarn.

Ja, man vil savne søsken i perioder av livet, men det lære rman seg å leve med, knytter nære bånd til sine venner og vil en dag ha sin egen familie.

Det er ingen tragedie å være enebarn.

''De med høyest inntekt og høyest utdannelse etc, de fleste astronomer, er enebarn.''

Jeg hadde aldri i verden byttet ut søstrene mine mot en høyere utdannelse og høyere inntekt!