Syning av døde

[Gjest MayLynn]

Jeg husker at vi fikk sett morfaren min, da var jeg ca 14 år. Greit på en måte for da ser man jo at det bare er kroppen som er der og ikke sjelen...

[Gjest MayLynn]

Jeg husker at vi fikk sett morfaren min, da var jeg ca 14 år. Greit på en måte for da ser man jo at det bare er kroppen som er der og ikke sjelen...

Uten sammenligning forøvrig - vi hadde et par katter som vi var kjempeglade i da vi var barn, men som ble påkjørt. Det å se katten og se at den var stiv og død gjorde sorgen lettere..

[trollemor;o)]

Det er godt mulig at det ikke vil spille noen rolle om man ser den avdøde personen. Altså i forhold til bildene man har for seg, og husker. Men jeg er litt usikker.

Jeg har opplevd det samm som blåhvit. Jeg har bilder av min far i kisten , men de er aldri på netthinnen, til det har jeg altfor mange andre gode minner og bilder.

[Gjest juletreet]

Jeg har sett avdøde mange ganger. Siste gang droppet jeg og mine dette. Vi så egentlig ikke hensikten. Hadde tatt farvel mens vedkommende levde.

Når jeg selv dør håper jeg for Guds skyld at ingen driver å glaner på meg etter at jeg er død og kanskje blir redd pga av dette, eller de husker meg som død i ettertid. Dette har jeg sagt ifra om!

Ellers har jeg opplevd at både barn og ungdommer har blitt redde når de skulle se. Dette skjedde selv om det ble pratet mye både før og etter. Jeg synes ikke det skal være noe tvang, men er det et sterkt ønske som noen har for å få tatt et siste farvel så er det selvsagt okey.

[sant å si]

Vi tok bilder av ham i kisten, men det er da ikke de bildene, jeg har på netthinnen, når jeg tenker på ham.

Vi har mange fine bilder fra da han var i live, så det er de bilder vi kikker på, når vi minnes ham, og det er de bildene, som blir sittende på nettthinnen og slik jeg tenker på ham, som en levende person.

For meg var det riktig å delta på syning da faren min døde. Det hender jeg tenker på det, men som regel tenker jeg på ham som levende og de tingene vi opplevde sammen.

Det som for min del var fullstendig unødvendig, var å fotografere ham som død i kista. Søsknene mine begynte å knipse i vei, og fordi jeg var redd for å angre hvis jeg IKKE gjorde det, tok jeg noen bilder jeg også.

Disse bildene har jeg aldri sett på i ettertid. Noen år etter begravelsen kom jeg over dem der de lå gjemt, og brente dem.

[Gjest Vi er alle forskjellige]

Selv har jeg ikke særlig sans for syning, jeg foretrekker å huske avdøde slik de var. Det er noe skremmende ved den døde kroppen.

Av samme grunn ønsker jeg ikke å ha små barn med på syning, større barn ville få bestemme selv.

Har du noen gang stilt deg spørsmålet om HVORFOR du synes en død kropp er skremmende? Vi har et rart og kunstig forhold til døden i vårt moderne samfunn. Det er jo helt naturlig!

Synes du det er stygt å se et nyfødt skrukkete spebarn også da kanskje? Det er jo i den andre enden av livet. Vi valfarter jo til sykehuset for å se babyen, det blir en form for syning det også.

[Gjest Niccola]

Ikke sett i kisten, men på likhuset. Det var et fælt syn, jeg var 15 år og var vedlig glad i bestefaren min som nå lå der. I tillegg er ikke min familie sånn som snakker sammen og klemmer på hverandre, så jeg ble gående alene i gangene der og gråte.

Så jeg tror denne opplevelsen vil farges mye av hvor god støtte man får av de andre rundt seg. Jeg ville nok ikke syntes det var noe hyggelig å se en død slektning i dag heller, men har i det minste fått meg en empatisk familie, og det ville nok gitt et perspektiv på det hele.

[Gjest Vi er alle forskjellige]

Ja, jeg har vært med på det mange ganger.

Hvordan man opplever det kommer helt an på hvordan det hele legges opp. Jeg har vært på syning der barnebarna ikke fkk lov å ta på kista engang også har jeg vært med der de omtrent lå oppi kista (veldig overdrevent, men...)

Den siste var helt klart den fineste. Her var det helt naturlig og ingen skummel atmosfære, ungene fikk legge blomster i kista og andre ting de hadde laget og tegnet. De klappet og klemte besteforelderen som lå i kista.

men når barna ikke engang får ta på kista og heller ikke på den døde eller noe av det som ligger oppi kista, ja da blir det skummelt og ekkelt.

Sånn var det for oss da vi hadde syning med barn også. Det var barnas besteforeldre. Og alt ble lagt opp for at det skulle passe barna. Så godt vi kunne vurdere da. De hadde valgt selv, de var kanskje litt for små til det, men vi måtte ta en avgjørelse og lot dem velge. Foreldrene kjenner jo best sine egne barn. Vi snakket om det, at bestemor kunne se annerledes ut i kista enn da hun levde. At slik er det med alle når de dør. Fortalte om at bestemor var pyntet med pent teppe og fine klær, og forberedte dem på stivhet og at hun ville være kald hvis de rørte henne. Vi sa også at noen ble litt redde når de så folk som var døde, og at mange voksne også kan føle seg litt redde første gangen de ser et dødt menneske.

Men nok om det, det ble iallefall en positiv opplevelse for hele familien, eller så positivt det kan bli i en slik situasjon. Barna spurte og gravde og var også opptatt av andre ting i rommet, krabbet litt på stativet for å se ordentlig i kista og oppførte seg på barns vis. I ettertid har de sagt at det var positivt. De er jo voksne nå. Jeg forhørte meg hos vedkommende som ordnet med syning, om hans erfaringer med barn på syning, både generelt og personlig. HAdde nok vært litt engstlig hvis vi hadde hatt en person med oss som hysjet på barna og ikke lot dem ta verken på den døde eller på kista. Det hørtes ille ut.

Det her var besteforeldre, som døde gamle og av 'normal' sykdom. Hadde det vært en av oss foreldre, en av søsknene eller noen som var sterkt skadet i ulykke, så måtte en jo vurdere det utifra det. Ingen situasjon er helt lik, og ingen familier er helt like.

Selv opplevde jeg som ung å miste besteforeldre uten å ta ordentlig farvel, og jeg ble ikke ferdig med dem på mange år. Dette har nok også påvirket min beslutning om å la barna se de døde. Så samme hva vi mener, så tar vi avgjørelser for våre barn utifra det vi selv har følt og opplev i livet. Sånn vil det jo alltid være. Og ingen kan si at det er galt for deg, selv om det var/føltes galt for en selv.

[Gjest been there done that]

Har du noen gang stilt deg spørsmålet om HVORFOR du synes en død kropp er skremmende? Vi har et rart og kunstig forhold til døden i vårt moderne samfunn. Det er jo helt naturlig!

Synes du det er stygt å se et nyfødt skrukkete spebarn også da kanskje? Det er jo i den andre enden av livet. Vi valfarter jo til sykehuset for å se babyen, det blir en form for syning det også.

Er litt enig med deg at døden har blitt for unaturlig i vår tid. Heldigvis på en måte. Men tror minuset er at døden er veldig fjernt og skremmende. Og kanskje man ikke utnytter sin tid på jord godt nok når døden blir for fjern.

[Gjest Vi er alle forskjellige]

Ikke sett i kisten, men på likhuset. Det var et fælt syn, jeg var 15 år og var vedlig glad i bestefaren min som nå lå der. I tillegg er ikke min familie sånn som snakker sammen og klemmer på hverandre, så jeg ble gående alene i gangene der og gråte.

Så jeg tror denne opplevelsen vil farges mye av hvor god støtte man får av de andre rundt seg. Jeg ville nok ikke syntes det var noe hyggelig å se en død slektning i dag heller, men har i det minste fått meg en empatisk familie, og det ville nok gitt et perspektiv på det hele.

Uff'a meg, det hørtes ikke lett ut. Det er nok et must at en kan prate sammen og vise litt følelser ved å gi en klem eller legge en arm rundt noen, når en gjennomlever slikt.Ellers blir det ekstra sårt. Det er bedre å sørge alene enn å være sammen med noen som en ikke kan dele med.

[jubalong70]

Jeg har vært på to syninger. Den første var morfaren min, og jeg var veldig glad for at jeg fikk se ham. Besøkte ham på sykehuset dagen før han døde, og han var kjempesur og sint. Og jeg gikk litt i sinne derfra. Tror egentlig han ville ha meg bort - kanskje fordi han visste det gikk mot slutten.

Etter at han var død så han fredfylt og fornøyd ut. Jeg fikk en god følelse av at han hadde det godt.

For 3 år siden døde min manns mormor. Vi tok med ungene på syning av henne. Ungene var 0,5, 4,5 og 5,5 år gamle. Vi snakket med de eldste om hva de kunne forvente seg, og jeg tror det var godt for dem å se oldemor død. Det ble mer virkelig for dem.

Selvsagt var det trist, vi voksne gråt, og det gjorde ungene også. De fikk lov til å ta på henne - de som ville - og kjenne at hun var kald.

I ettertid har det snakket om oldemor i kisten. At hun var fin, men kald, og at hun er død.

De var med i begravelsen også, men hun skulle kremeres, så de har ikke opplevd at kisten senkes.

Begravelsen var også en fin opplevelse for ungene.

For oss og ungene våre har det absolutt vært riktig å ha med ungene.

[Lillemus]

Jeg har vært på syning/likskue. En helt grei opplevelse. Jeg ble egentlig med av litt nysgjerrighet (dette var jo helt nytt for meg), og hovedsaklig for å støtte bestemor og mamma. Han (bestefar) var pen, men kald (sikkert opplagt for de fleste, men ikke alle tenker på det der og da). Ungene var ikke med, de var små, og hadde ikke noe der å gjøre (1 år og 3 år).

Min bror (voksen) valgte å ikke se den avdøde, og har ikke angret på sin beslutning. Han nevnte det her forleden, at "det hadde jeg ikke takla uansett".

Jeg vet ikke om jeg vil ha med ungene neste gang det blir aktuelt. Jeg tror ikke det. Jeg er redd det blir traumatisk, med mareritt etc i ettertid. Ungene er ennå for unge til å vite om de egentlig _vil_ være med på dette, de er under 10 år gamle.

Mine var med og så mormor etter at hun var død. Ingen skader eller noe slikt da, hun døde av sykdom. De så henne mens hun fremdeles lå i sengen på sykehuset, etter at hun var stelt. De var da 3,5 og 5,5 år gamle, ingen mareritt eller noe i ettertid. For oss føltes det bare helt riktig.

[Gjest Elextra]

Har du noen gang stilt deg spørsmålet om HVORFOR du synes en død kropp er skremmende? Vi har et rart og kunstig forhold til døden i vårt moderne samfunn. Det er jo helt naturlig!

Synes du det er stygt å se et nyfødt skrukkete spebarn også da kanskje? Det er jo i den andre enden av livet. Vi valfarter jo til sykehuset for å se babyen, det blir en form for syning det også.

Før jeg hadde fått barn selv syntes jeg blåaktige og blodige/voksdekkede spedbarn var ganske skremmende, ja! :-).

Etter at jeg fikk barn så jeg annerledes på det. Og uansett er disse på vei til livet og en vet de snart vil se bedre ut.

Da jeg selv var på syning var kinnene innhulte og huden blåaktig og tydeligvis noe sminket. Det var litt skremmende, ja. Og jeg vil ikke si det er fordi jeg har et "unaturlig" forhold til døden.

Når jeg nå tenker på den avdøde får jeg fort dette bildet på netthinnen. Ville heller husket ham slik han var i livet. Og jeg vil gjerne selv også heller bli husket slik jeg er i live.

[Gjest Ikke alltid like lett]

Jeg så min svigefar etter hans død. Han lå der han hadde dødd, på sengen sin der han hadde lagt seg for en middagshvil. Det var fryktelig trist å se at han var død, for jeg var veldig glad i ham. Men jeg er glad jeg gjorde det for han så fryktelig fredelig ut.

Han var ikke mange timene død, han var ikke erklært død en gang, så han hadde fin farge og var varm når jeg hold hånden hans. Han hadde et lite smil om munnen og så veldig fredelig og lykkelig ut.

Hadde to tantebarn som døde fra oss. For tidlig fødte. De ble 10 og 15 dager gamle. Det var ikke så pent et syn etterpå. De hadde vært herjet såpass med i forhold til slanger og sånn så de hadde litt forvrengte nesebor, små blåmerker og sånn i ansiktene. De hadde vært døde en stund så de var blitt bleke. Mulig det var slitenhet etter traumet med å miste dem og all tid før de døde fra oss, men når jeg sto og så på dem i alfor stor tøy så så de mer ut som dukker.

Satt foresten hos jentungen da de koblet henne fra. Vi var to, og vi satt med henne til godt etter hun trakk sitt siste sukk.

Ingen unger har vært med på noe av dette.

Tror det kunne vært godt for et barn å se slike som svigefar hvis det har hatt et godt forhold til dem og er glade i dem. Det gav en god ro inni kroppen å se ham så fredelig. Jeg angrer ikke på det.

Angrer ikke på det med tantebarna mine heller, men det hadde nok vært en skremmende ting å være med på for barn og unge mennesker. De var liksom så tydelig døde, og så herjet ut.

Så det kommer nok ann på hver og en av oss hva vi bør og ikke bør utsette oss for, og hva det kan gjøre av godt og vondt med oss.

Samme med barn og unge, en må nesten se ann personene og hver og en sak for seg for å finne ut hva som er best i hver situasjon.

[candyqueen_83]

Dette tror jeg egentlig er en av de tingene det er så å si umulig å ta stilling til før det evt. er aktuelt.

Ja, tror nok det. I disse tilfellene mener jeg syning av familie og bekjente da. Jeg har jo sett døde mennesker i jobben, men da har jeg ikke hatt noe forhold til dem tidligere heller.

[Gjest blir forferdelig trist av tanken]

Jeg har vært med på det.

Ene gangen var med min daværende svigermor,

men det var en halvtime etter hun døde og hun var fortsatt på rommet på sykehuset, så hun så nesten normal ut, bortsett fra en slags krage til å holde hodet oppe...

men siste gangen.... det var en forferdelig opplevelse.

Min egen far. Han hadde ligget på kjølen noen timer

og de hadde lagt ham inne i kapellet på sykehuset

blomster, lys... dysterhet....

og der lå han... det var ikke han som lå der, det var et skall...

jeg overbeviste meg om at jeg skulle ta på hodet hans, noe jeg angrer. Iskaldt og stivt... det grøsset inni meg.

Synet av han som lå der forfulgte meg lenge...

jeg hadde ofte mareritt der han plutselig lå i sengen min og andre ting...

Ikke tale om at jeg vil la mine barn oppleve det samme.

jeg var voksen da dette skjedde, men likevel.

Jeg vil heller huske ham sånn som han var - i live, enn der han lå - død - og stiv... og kald..... aldri mer liksom

[morsan]

Jeg har sett tre døde mennesker i kisten: Min mormor, min tante og min far. Det fantes ingen barn i familien da, bortsett fra at tanta mi hadde ett barnebarn på et par år, og om hun så bestemoren sin, aner jeg ikke.

I alle tre tilfellene har syningen vært for et begrenset publikum og helt frivillig for alle som så, og fullt mulig å la være å gå inn i det rommet der avdøde lå i åpen kiste.

Jeg synes det gjorde godt å se dem - de så nesten ut som om de sov, bortsett fra at de var blekere.

[Gjest been there done that]

Sånn var det for oss da vi hadde syning med barn også. Det var barnas besteforeldre. Og alt ble lagt opp for at det skulle passe barna. Så godt vi kunne vurdere da. De hadde valgt selv, de var kanskje litt for små til det, men vi måtte ta en avgjørelse og lot dem velge. Foreldrene kjenner jo best sine egne barn. Vi snakket om det, at bestemor kunne se annerledes ut i kista enn da hun levde. At slik er det med alle når de dør. Fortalte om at bestemor var pyntet med pent teppe og fine klær, og forberedte dem på stivhet og at hun ville være kald hvis de rørte henne. Vi sa også at noen ble litt redde når de så folk som var døde, og at mange voksne også kan føle seg litt redde første gangen de ser et dødt menneske.

Men nok om det, det ble iallefall en positiv opplevelse for hele familien, eller så positivt det kan bli i en slik situasjon. Barna spurte og gravde og var også opptatt av andre ting i rommet, krabbet litt på stativet for å se ordentlig i kista og oppførte seg på barns vis. I ettertid har de sagt at det var positivt. De er jo voksne nå. Jeg forhørte meg hos vedkommende som ordnet med syning, om hans erfaringer med barn på syning, både generelt og personlig. HAdde nok vært litt engstlig hvis vi hadde hatt en person med oss som hysjet på barna og ikke lot dem ta verken på den døde eller på kista. Det hørtes ille ut.

Det her var besteforeldre, som døde gamle og av 'normal' sykdom. Hadde det vært en av oss foreldre, en av søsknene eller noen som var sterkt skadet i ulykke, så måtte en jo vurdere det utifra det. Ingen situasjon er helt lik, og ingen familier er helt like.

Selv opplevde jeg som ung å miste besteforeldre uten å ta ordentlig farvel, og jeg ble ikke ferdig med dem på mange år. Dette har nok også påvirket min beslutning om å la barna se de døde. Så samme hva vi mener, så tar vi avgjørelser for våre barn utifra det vi selv har følt og opplev i livet. Sånn vil det jo alltid være. Og ingen kan si at det er galt for deg, selv om det var/føltes galt for en selv.

Ved dødsfall innad i primærfamilien, eller jo nærmere man har vært en person jo mer viktig tror jeg det kan være å se vedkommende. For å mer fatte hva som har skjedd.

[Gjest Niccola]

Uff'a meg, det hørtes ikke lett ut. Det er nok et must at en kan prate sammen og vise litt følelser ved å gi en klem eller legge en arm rundt noen, når en gjennomlever slikt.Ellers blir det ekstra sårt. Det er bedre å sørge alene enn å være sammen med noen som en ikke kan dele med.

Skikkelig intimitetsproblemer ja. Det har i det minste medført at jeg bestemte meg for aldri å bli like "kald", så jeg koser ungene mine omtrent flate. ;-)

[waxo]

Jeg har vært på syning/likskue. En helt grei opplevelse. Jeg ble egentlig med av litt nysgjerrighet (dette var jo helt nytt for meg), og hovedsaklig for å støtte bestemor og mamma. Han (bestefar) var pen, men kald (sikkert opplagt for de fleste, men ikke alle tenker på det der og da). Ungene var ikke med, de var små, og hadde ikke noe der å gjøre (1 år og 3 år).

Min bror (voksen) valgte å ikke se den avdøde, og har ikke angret på sin beslutning. Han nevnte det her forleden, at "det hadde jeg ikke takla uansett".

Jeg vet ikke om jeg vil ha med ungene neste gang det blir aktuelt. Jeg tror ikke det. Jeg er redd det blir traumatisk, med mareritt etc i ettertid. Ungene er ennå for unge til å vite om de egentlig _vil_ være med på dette, de er under 10 år gamle.

Min sønn som den gang var 5 år var med og lukket kista til min manns onkel. Min manns onkel fungerte som bestefar for unga. Dette var noe gutten selv ville være med på.

Han snakker om det ennå, og synes det er et fint minne. Trist, men fint.