Perfeksjonistisk og sutrende 3-åring

[Gjest litt oppgitt mamma]

Er det noen med liknende erfaringer som har innspill å gi meg.

Min sønn på tre sutrer uvanlig mye. Vi har jobbet med det både hjemme og i barnehagen med at han må lære seg å si fra på en ordentlig måte hva han ønsker. Feks istedenfor å hyle og sutre fordi han er tørst, må han nå be pent om vann, da får han det.

Problemet er at han er så misfornøyd med alt mulig. Enten vil han ha noe, eller så vil han ikke ha det, hvis han får det er det noe feil ved det, osv. Han vil holde meg i hånden hvis jeg har hendene fulle av bæreposer, og gråter når han ikke får det. Men hvis jeg er tomhendt og vil leie ham, vil han absolutt ikke det.

Det hjelper selvsagt ikke at han også er i trass-alderen. Men det er mer enn det. Han har alltid vært sånn som henger seg opp i små bagateller, og sutrer hvis ikke alt er slik han vil ha det (sokken har en tråd på seg osv).

Han har også et snev av tvangspreg og repetisjoner, uten at det er sterk nok grad til å kunne få noen diagnose eller å trenge å bli henvist (jeg har drøftet det litt med ei venninne som er psykolog). Han stammer også litt, men dette er jo ikke problemet.

De verste dagene blir det lett en vond sirkel. Jeg kan bli mektig irritert på ham når han ikke gir seg med masingen og den stadige sutringen. Og da blir det ikke akkurat lettere.

Han har selvsagt mange gode sider også, og vi har mange fine stunder sammen da vi koser oss, han sitter på fanget osv.

Jeg lurte på om det er andre foreldre her med tilsvarende erfaringer som har noen tips å gi meg?

[Gjest togli]

Hmm, jeg synes igrunnen dette virker ganske normalt? Du skriver om tvangslignende tanker. Der er jeg litt usikker... Når det gjelder sutring og klaging etc så var iallefall mine tre slik i ganske lange perioder rundt 3-4 årsalderen.

[Gjest Niccola]

Hvordan er språket hans?

[hoppsideisi]

Det hjelper jo som oftest hvis adferden ikke får så mye fokus og oppmerksomhet. Hvis han sutrer og er grinete så kanskje du bør unngå å poengtere det men heller snakke vanlig tilbake og gi han mye ros nåpr han ikke sutrer eller er grinete?

Det tvangspregete ville jeg tatt opp med helsestasjonen for å få råd til å håndtere.

Lykke til!

[Gjest litt oppgitt mamma]

Hvordan er språket hans?

Språket hans er avansert til 3 åring å være, godt over middels.

Det var en periode jeg lurte på om han hadde asperger (jobbet med et barn med asperger en gang), men slo det fra meg fordi han er så sosial og kontaktsøkende. Han liker å leke med andre barn.

[Gjest togli]

Legger til litt: Du sier han har godt språk, så da er det lettere å forklare ham saker og ting. Sett deg ned sammen med ham og fortell at han skal øve på å ikke klage når han vil noe. Spill f.eks. rollespill der du er han og han er deg. Du sier med sutrete stemme at du vil ha vann. Deretter sier du det med vanlig stemme for å vise ham hvordan du vil det skal gjøres

Fortell ham at heretter vil du stoppe ham når han sutrer for slike ting. Når han sutrer så stopper du ham ved å si: Jeg vil ikke høre på deg før du sier det skikkelig. Overse ham inntil han prater normalt, men da gir du ham full oppmerksomhet. Gjør dette hver eneste gang til uvanen hans går over.

[fillolin]

Min umiddelbare reaksjon på det du skriver er at perfeksjonismen og sutringen er "symptomer" og ikke hovedproblemet i seg selv. I fortsettelsen av dette tenker jeg at barnet av en eller annen grunn har utilfredsstilte behov når det gjelder trygghet og tilknytning. Det betyr ikke at det nødvendigvis er noe "galt" med barnet eller med deg som mor, men at det av en eller annen grunn har blitt en utrygghet eller uklarhet i relasjonen el.l. Barn er så forskjellige, og det er ikke alltid sammenheng mellom belastning og reaksjon, noen barn er rett og slett mer følsomme, uheldige ting skjer på uheldige tidspunkt o.l. Samtidig vet jeg av erfaring at dette er krevende, og stadig mer utfordrende blir det jo dess eldre barnet blir - "kan han ikke forstå at jeg ikke kan leie når jeg har hendene fulle" f.eks. Samtidig blir dette situasjoner som forsterker problemet - han blir avvist når han trenger nærhet og avviser selv når han får tilbud om nærhet. Strenge regler om å snakke med vanlig stemme kan på samme måte være uten virkning eller i verste fall virke mot sin hensikt. Å imitere han kan også i verste fall oppleves krenkende eller uforståelig - det er jo ikke sikkert han selv hører hvordan det høres ut? Som sagt er dette min umiddelbare reaksjon, basert på en begrenset informasjon. Kanskje synes du det virker helt fjernt, men iallefall ville jeg tenkt på om ikke sutringen er et symptom og ikke selve problemet, selv om det kanskje er det som plager deg mest i hverdagen. Og du skriver jo også at han er perfeksjonistisk - det er lett å tenke seg at det gir slitsomme dager for en 3-åring. Et tips: famlab søker familier til gratis coaching med Jesper Juul, kanskje en idé? Uansett tror jeg du vil finne interessant lesestoff på famlab.no

Info fra famlab: Ønsker du og din familie å få gratis coaching med Jesper Juul? Da kan du ta kontakt med Dagbladet. Vi er på utkikk etter familier med almenne utfordringer, som kan egne seg for coaching med Jesper Juul og gjengivelse i Dagbladet.

Coachingen vil bli gjengitt i reportasjeform Dagbladet, men familien vil være anonymisert. Coachingen vil foregå i Dagbladets lokaler i Oslo, 15. og 16. januar. Den foregår i form av en samtale mellom Jesper Juul og foreldrene eller familien, og har en varighet på om lag en time. Foreldrene kan møte alene, eller med barn. En reporter fra Dagbladet vil være tilstede, for å i ettertid kunne lage en reportasje basert på coachingen og dens problemstilling. Familien vil bli fulgt opp i etterkant og vil få reportasjen til gjennomlesning før noe vil bli brukt. Hvis du er interessert kan du sende en epost til [email protected]. Merk eposten i emnefeltet med ”Jesper Juul”. Fortell kort om familien og dens utfordring. Fortell også hvor i landet dere bor og oppgi kontaktinfo.

[Gjest litt oppgitt mamma]

Min umiddelbare reaksjon på det du skriver er at perfeksjonismen og sutringen er "symptomer" og ikke hovedproblemet i seg selv. I fortsettelsen av dette tenker jeg at barnet av en eller annen grunn har utilfredsstilte behov når det gjelder trygghet og tilknytning. Det betyr ikke at det nødvendigvis er noe "galt" med barnet eller med deg som mor, men at det av en eller annen grunn har blitt en utrygghet eller uklarhet i relasjonen el.l. Barn er så forskjellige, og det er ikke alltid sammenheng mellom belastning og reaksjon, noen barn er rett og slett mer følsomme, uheldige ting skjer på uheldige tidspunkt o.l. Samtidig vet jeg av erfaring at dette er krevende, og stadig mer utfordrende blir det jo dess eldre barnet blir - "kan han ikke forstå at jeg ikke kan leie når jeg har hendene fulle" f.eks. Samtidig blir dette situasjoner som forsterker problemet - han blir avvist når han trenger nærhet og avviser selv når han får tilbud om nærhet. Strenge regler om å snakke med vanlig stemme kan på samme måte være uten virkning eller i verste fall virke mot sin hensikt. Å imitere han kan også i verste fall oppleves krenkende eller uforståelig - det er jo ikke sikkert han selv hører hvordan det høres ut? Som sagt er dette min umiddelbare reaksjon, basert på en begrenset informasjon. Kanskje synes du det virker helt fjernt, men iallefall ville jeg tenkt på om ikke sutringen er et symptom og ikke selve problemet, selv om det kanskje er det som plager deg mest i hverdagen. Og du skriver jo også at han er perfeksjonistisk - det er lett å tenke seg at det gir slitsomme dager for en 3-åring. Et tips: famlab søker familier til gratis coaching med Jesper Juul, kanskje en idé? Uansett tror jeg du vil finne interessant lesestoff på famlab.no

Info fra famlab: Ønsker du og din familie å få gratis coaching med Jesper Juul? Da kan du ta kontakt med Dagbladet. Vi er på utkikk etter familier med almenne utfordringer, som kan egne seg for coaching med Jesper Juul og gjengivelse i Dagbladet.

Coachingen vil bli gjengitt i reportasjeform Dagbladet, men familien vil være anonymisert. Coachingen vil foregå i Dagbladets lokaler i Oslo, 15. og 16. januar. Den foregår i form av en samtale mellom Jesper Juul og foreldrene eller familien, og har en varighet på om lag en time. Foreldrene kan møte alene, eller med barn. En reporter fra Dagbladet vil være tilstede, for å i ettertid kunne lage en reportasje basert på coachingen og dens problemstilling. Familien vil bli fulgt opp i etterkant og vil få reportasjen til gjennomlesning før noe vil bli brukt. Hvis du er interessert kan du sende en epost til [email protected]. Merk eposten i emnefeltet med ”Jesper Juul”. Fortell kort om familien og dens utfordring. Fortell også hvor i landet dere bor og oppgi kontaktinfo.

Fillolin, jeg avviser ikke din teori, men lurer bare på hva som gjør at du tenker slik. Fra hva jeg har lest om tvangsatferd, skyldes dette ikke ting i oppdragelsen eller tilknytning eller traumer etc, men noe medfødt i hjernen. Jeg skjønner selvsagt at det enkelte dager kan bli litt vonde sirkler hvis jeg blir irritert, men vi har også mye kos og hyggelig sammen.

Det med å ville/ikke ville holde i hånden var bare et eksempel, og er vel nokså vanlig i trass-alderen. Vanligere er det feks at han kan gjenta og gjenta og gjenta og gjenta samme spørsmål selv om jeg har svart på det flere ganger. Dette er vel heller ikke uvanlig at små barn gjør, men jeg syns han virker mer opphengt enn andre barn, og slik har han alltid vært.

Han må også alltid stille opp lekene sine ryddig før han vil komme og kle på seg, blir sint hvis han ikke får lov til det. (det er selvsagt positivt at han er ryddig, he he. Bare at det av og til kan bli litt tvangspreget)

[Gjest litt oppgitt mamma]

Legger til litt: Du sier han har godt språk, så da er det lettere å forklare ham saker og ting. Sett deg ned sammen med ham og fortell at han skal øve på å ikke klage når han vil noe. Spill f.eks. rollespill der du er han og han er deg. Du sier med sutrete stemme at du vil ha vann. Deretter sier du det med vanlig stemme for å vise ham hvordan du vil det skal gjøres

Fortell ham at heretter vil du stoppe ham når han sutrer for slike ting. Når han sutrer så stopper du ham ved å si: Jeg vil ikke høre på deg før du sier det skikkelig. Overse ham inntil han prater normalt, men da gir du ham full oppmerksomhet. Gjør dette hver eneste gang til uvanen hans går over.

Jeg hermer ikke etter ham når han er sur. Men både i barnehagen og hjemme øver vi på det siste du sier, at han må spørre ordentlig før han får hjelp. Han er som regel flink å ta seg i det hvis han blir minnet på det. Hvis han er sutrete istedenfor å spørre pent om hjelp, sier jeg at jeg ikke vil hjelpe ham før han spør pent.

[Gjest litt oppgitt mamma]

Hmm, jeg synes igrunnen dette virker ganske normalt? Du skriver om tvangslignende tanker. Der er jeg litt usikker... Når det gjelder sutring og klaging etc så var iallefall mine tre slik i ganske lange perioder rundt 3-4 årsalderen.

Hvordan taklet du det? Har du noen råd å gi for å minske det?

[Gjest togli]

Hvordan taklet du det? Har du noen råd å gi for å minske det?

Kun det jeg skrev lengre oppe her

[ariadne]

Selv har jeg lav toleranse for sutring før jeg blir irritert. Da min datter var i samme alder svarte jeg henne med at hun måtte snakke med vanlig stemme før hun fikk det hun ville. Jeg gjentok dette inntil hun slutret med "gneldrestemmen". Det hjalp, men det tok en stund.

Når det gjaldt spørsmål som ble gjentatt så svarte jeg "det har jeg allerede svart på" inntil jeg ble blå.

Når det gjelder tvang: De fleste barn går gjennom en periode med litt tvangspreg, de fleste vokser det av seg.

[løvinne71]

Har lest svarene du har fått, og dine egne tanker rundt dette.

Men min første reaksjon da jeg leste innlegget, var at dette hørtes ut som en ganske typisk 3-åring i trassalderen, ihvertfall godt innenfor normalen for hvordan barn i den alderen kan være.

Noen barn kan være en skikkelig utfordring - selvom de er helt "normale"

Det å henge seg opp i detaljer/bagateller er også ganske typisk. Hvis barnet har sett for seg å få den røde koppen, så faller verden sammen hvis de istedet får den blå. Og de kan nekte fullstendig å ta på seg den grønne genseren fordi de heller vil ha den gule.

Sånn var mine også i en periode, men det gikk over.

Hos noen barn er dette sikkert mere utpreget enn hos andre, og resulterer dermed i at disse barna lettere blir sutrete og misfornøyde fordi terskelen er lavere for hva de opplever som "skuffelser"

Barn i 3-4 års alderen er i en fase hvor de gjerne vil bestemme selv, og gjøre ting selv. Men samtidig mangler de erfaringer og kunnskaper til å vite hva som er de beste avgjørelsene, og de mangler ferdigheter til å gjennomføre det de vil klare.

Dette fører selvsagt til mye frustrasjon for barnet, og konflikter med de voksne som "alltid vet best" og ofte overstyrer barnas vilje.

Barnet prøver seg derfor med oversiktlige og enkle bestemmelser som f.eks at de vil drikke av en blå kopp, dermed blir det selvsagt helt feil å få den røde istedet. Og vi voksne blir irriterte fordi vi synes barnet henger seg opp i uvesentligheter..

Jeg ville nok sett det an litt lenger før jeg begynte å bekymre meg for at det er noe "galt" med din sønn.

Jeg synes ikke han høres så uvanlig ut...

[Gjest litt oppgitt mamma]

Har lest svarene du har fått, og dine egne tanker rundt dette.

Men min første reaksjon da jeg leste innlegget, var at dette hørtes ut som en ganske typisk 3-åring i trassalderen, ihvertfall godt innenfor normalen for hvordan barn i den alderen kan være.

Noen barn kan være en skikkelig utfordring - selvom de er helt "normale"

Det å henge seg opp i detaljer/bagateller er også ganske typisk. Hvis barnet har sett for seg å få den røde koppen, så faller verden sammen hvis de istedet får den blå. Og de kan nekte fullstendig å ta på seg den grønne genseren fordi de heller vil ha den gule.

Sånn var mine også i en periode, men det gikk over.

Hos noen barn er dette sikkert mere utpreget enn hos andre, og resulterer dermed i at disse barna lettere blir sutrete og misfornøyde fordi terskelen er lavere for hva de opplever som "skuffelser"

Barn i 3-4 års alderen er i en fase hvor de gjerne vil bestemme selv, og gjøre ting selv. Men samtidig mangler de erfaringer og kunnskaper til å vite hva som er de beste avgjørelsene, og de mangler ferdigheter til å gjennomføre det de vil klare.

Dette fører selvsagt til mye frustrasjon for barnet, og konflikter med de voksne som "alltid vet best" og ofte overstyrer barnas vilje.

Barnet prøver seg derfor med oversiktlige og enkle bestemmelser som f.eks at de vil drikke av en blå kopp, dermed blir det selvsagt helt feil å få den røde istedet. Og vi voksne blir irriterte fordi vi synes barnet henger seg opp i uvesentligheter..

Jeg ville nok sett det an litt lenger før jeg begynte å bekymre meg for at det er noe "galt" med din sønn.

Jeg synes ikke han høres så uvanlig ut...

Takk for beroligende svar fra deg!

Jeg håper du har rett. Barnehagen har også reagert litt på ham, skjønner du, derfor har jeg også blitt usikker. Jeg opplever ham som litt spesiell av og til - muligens en potensiell liten "nerd" - men prøver jo å akseptere ham som han er. Det er bare litt slitsomt når det blir for mye.

[fillolin]

Fillolin, jeg avviser ikke din teori, men lurer bare på hva som gjør at du tenker slik. Fra hva jeg har lest om tvangsatferd, skyldes dette ikke ting i oppdragelsen eller tilknytning eller traumer etc, men noe medfødt i hjernen. Jeg skjønner selvsagt at det enkelte dager kan bli litt vonde sirkler hvis jeg blir irritert, men vi har også mye kos og hyggelig sammen.

Det med å ville/ikke ville holde i hånden var bare et eksempel, og er vel nokså vanlig i trass-alderen. Vanligere er det feks at han kan gjenta og gjenta og gjenta og gjenta samme spørsmål selv om jeg har svart på det flere ganger. Dette er vel heller ikke uvanlig at små barn gjør, men jeg syns han virker mer opphengt enn andre barn, og slik har han alltid vært.

Han må også alltid stille opp lekene sine ryddig før han vil komme og kle på seg, blir sint hvis han ikke får lov til det. (det er selvsagt positivt at han er ryddig, he he. Bare at det av og til kan bli litt tvangspreget)

Hei igjen!

Jeg må visst ha vært litt uklar, for mine kommentarer var absolutt ikke relatert til tvangsproblematikken. Jeg oppfattet nemlig det mer som en bi-ting i innlegget ditt. Mine tanker var uansett en reaksjon på det du skrev om sutring og klenging/masing kombinert med at han også avviser dere.

Dersom du opplever tvangsatferden som det primære ville jeg, som deg, tenke i andre baner. Imidlertid ville jeg ikke uten videre tenke at sutringen nødvendigvis henger sammen med tvangen. Det kan altså være to forskjellige ting. Et barn som virkelig er tvangspreget vil ikke reagere med sutring, men heller bli rasende, utagere eller selvskade hvis det blir hindret, slik du er inne på. Noen typer rigiditet kan nok likevel henge sammen med vansker med trygghet/tilknytning siden usikkerhet vil være et vanlig problem. Barnet kan forsøke å veie opp for mangelen på trygghet med å ta kontroll over omgivelsene, kanskje først og fremst personer, men også gjenstander, f.eks. at det bare kan drikke av én kopp eller leke med én leke.

Jeg er helt enig i at de eksemplene du gir er helt vanlige ting, men siden du skrev et innlegg om det gikk jeg bare ut fra at det inngikk i et mønster eller var litt mer enn det som en tenker på som "vanlig". Hvis du opplever tvangsatferden (er det forresten det du viser til når du skriver at han er perfeksjonistisk?) som problematisk ville jeg fått den vurdert av profesjonelle, som ikke var en venn. Det er ikke alltid så lett å få det bildet av situasjonen som familien har. På den annen side er jeg helt enig at dette like gjerne kan være personlighetstrekk - som forøvrig i en del familier vil bli vurdert som utelukkende veldig bra og positivt Bare et spørsmål når du skriver at han gjentar og gjentar spørsmål: er du sikker på at han forstår de svarene du gir?

[Gjest litt oppgitt mamma]

Hei igjen!

Jeg må visst ha vært litt uklar, for mine kommentarer var absolutt ikke relatert til tvangsproblematikken. Jeg oppfattet nemlig det mer som en bi-ting i innlegget ditt. Mine tanker var uansett en reaksjon på det du skrev om sutring og klenging/masing kombinert med at han også avviser dere.

Dersom du opplever tvangsatferden som det primære ville jeg, som deg, tenke i andre baner. Imidlertid ville jeg ikke uten videre tenke at sutringen nødvendigvis henger sammen med tvangen. Det kan altså være to forskjellige ting. Et barn som virkelig er tvangspreget vil ikke reagere med sutring, men heller bli rasende, utagere eller selvskade hvis det blir hindret, slik du er inne på. Noen typer rigiditet kan nok likevel henge sammen med vansker med trygghet/tilknytning siden usikkerhet vil være et vanlig problem. Barnet kan forsøke å veie opp for mangelen på trygghet med å ta kontroll over omgivelsene, kanskje først og fremst personer, men også gjenstander, f.eks. at det bare kan drikke av én kopp eller leke med én leke.

Jeg er helt enig i at de eksemplene du gir er helt vanlige ting, men siden du skrev et innlegg om det gikk jeg bare ut fra at det inngikk i et mønster eller var litt mer enn det som en tenker på som "vanlig". Hvis du opplever tvangsatferden (er det forresten det du viser til når du skriver at han er perfeksjonistisk?) som problematisk ville jeg fått den vurdert av profesjonelle, som ikke var en venn. Det er ikke alltid så lett å få det bildet av situasjonen som familien har. På den annen side er jeg helt enig at dette like gjerne kan være personlighetstrekk - som forøvrig i en del familier vil bli vurdert som utelukkende veldig bra og positivt Bare et spørsmål når du skriver at han gjentar og gjentar spørsmål: er du sikker på at han forstår de svarene du gir?

Jeg beskrev det kanskje litt klønete. nei jeg vil ikke si at han kombinerer i stor grad klenging og avvisning, ikke noe mer enn andre barn i alle fall. Det med leiing var bare et eksempel. Han avviser egentlig ikke noe særlig.

Det er mest dette med tvangspregete gjentakelser og veldig mye sutring og masing jeg reagerer på. Han sutrer over å ikke få ting perfekt slik som han ønsker det, eller han klager hvis ting står et annet sted enn han er vant til feks. (Han blir ikke rasende eller selvskadende da, men han kan bli morsk/sint). På meg virker det tvangsmessig.

Jeg må tilføye at han veldig ofte er en blid og glad gutt også, da.

Jeg tror egentlig at dhans atferd ligger utenfor (men grenser opp til) en diagnose, og at det er riktigere å kalle det en rigid personlighetstype. Det største problemet er kanskje at jeg til tider kan bli voldsomt irritert over disse sidene ved ham. Jeg tenker også at hvis dette er vedvarende trekk, vil han få vanskelig med å tilpasse seg omverdenen jo større han blir. Håper det bare er alderen, og at han vokser det fra seg...

På ditt spørsmål om han forstår de svarene jeg gir ham når han spør: Ja det er jeg helt sikker på. Likevel gjentar han spørsmålene mange ganger (med litt pause imellom).

[Glimtipper]

Jeg har tenkt litt på innlegget ditt siden jeg leste det. Du beskriver i grunnen gutten min, som er 4,5 år nå. Jeg pleier bare si han er "litt rar", jeg

Jeg tror ikke det er noe å bekymre seg for.

[fillolin]

Jeg beskrev det kanskje litt klønete. nei jeg vil ikke si at han kombinerer i stor grad klenging og avvisning, ikke noe mer enn andre barn i alle fall. Det med leiing var bare et eksempel. Han avviser egentlig ikke noe særlig.

Det er mest dette med tvangspregete gjentakelser og veldig mye sutring og masing jeg reagerer på. Han sutrer over å ikke få ting perfekt slik som han ønsker det, eller han klager hvis ting står et annet sted enn han er vant til feks. (Han blir ikke rasende eller selvskadende da, men han kan bli morsk/sint). På meg virker det tvangsmessig.

Jeg må tilføye at han veldig ofte er en blid og glad gutt også, da.

Jeg tror egentlig at dhans atferd ligger utenfor (men grenser opp til) en diagnose, og at det er riktigere å kalle det en rigid personlighetstype. Det største problemet er kanskje at jeg til tider kan bli voldsomt irritert over disse sidene ved ham. Jeg tenker også at hvis dette er vedvarende trekk, vil han få vanskelig med å tilpasse seg omverdenen jo større han blir. Håper det bare er alderen, og at han vokser det fra seg...

På ditt spørsmål om han forstår de svarene jeg gir ham når han spør: Ja det er jeg helt sikker på. Likevel gjentar han spørsmålene mange ganger (med litt pause imellom).

Hei!

Jeg svarer igjen, jeg. Du får bare si ifra hvis du ønsker å avslutte samtalen, men jeg synes dette er en interessant diskusjon/ interessante spørsmål, og dess mer du skriver dess mer "levende" blir jo sønnen din for meg som leser. Det jeg tenkte på nå er hvor mye dette egentlig handler om forskjeller i personlighet mellom dere to. Altså, jeg har både sett hos andre og erfart selv forskjeller i personlighet mellom familiemedlemmer og ulike måter en kan tolke det på eller forholde seg til det på. F.eks. dette med å være presis eller komme for sent. Noen irriterer seg veldig over slikt, mens andre synes det er helt OK eller kanskje tilogmed sjarmerende. Hvis to medlemmer i samme familie er veldig ulike kan dette altså bli sett som "et stort problem" eller "bare slik det er". Hvis de tingene du beskriver mest handler om personlighet kan en jo tenke seg mange måter en kan (velge å) forholde seg til det på. Det kan også gi mange muligheter til å utforske egne sterke og svake sider. Iallefall på en god dag - når jeg er sliten og stressa er iallefall jeg lite interessert i å utforske (enn si utfordre) min egen personlighet Det finnes et visdomsord (av Fritz Perls) som jeg forsøker å minne meg selv på ved behov: When you accept what is, what is changes. Hvis en virkelig klarer dette kan virkningen noen ganger være dramatisk...

[Gjest litt oppgitt mamma]

Hei!

Jeg svarer igjen, jeg. Du får bare si ifra hvis du ønsker å avslutte samtalen, men jeg synes dette er en interessant diskusjon/ interessante spørsmål, og dess mer du skriver dess mer "levende" blir jo sønnen din for meg som leser. Det jeg tenkte på nå er hvor mye dette egentlig handler om forskjeller i personlighet mellom dere to. Altså, jeg har både sett hos andre og erfart selv forskjeller i personlighet mellom familiemedlemmer og ulike måter en kan tolke det på eller forholde seg til det på. F.eks. dette med å være presis eller komme for sent. Noen irriterer seg veldig over slikt, mens andre synes det er helt OK eller kanskje tilogmed sjarmerende. Hvis to medlemmer i samme familie er veldig ulike kan dette altså bli sett som "et stort problem" eller "bare slik det er". Hvis de tingene du beskriver mest handler om personlighet kan en jo tenke seg mange måter en kan (velge å) forholde seg til det på. Det kan også gi mange muligheter til å utforske egne sterke og svake sider. Iallefall på en god dag - når jeg er sliten og stressa er iallefall jeg lite interessert i å utforske (enn si utfordre) min egen personlighet Det finnes et visdomsord (av Fritz Perls) som jeg forsøker å minne meg selv på ved behov: When you accept what is, what is changes. Hvis en virkelig klarer dette kan virkningen noen ganger være dramatisk...

Takk for masse innspill fillolin, jeg setter pris på at du bryr deg! (Si meg, jobber du i feltet eller?)

Ja jeg er enig i at ulike personligheter har ulik kjemi med hverandre. Egentlig har nok sønnen min arvet litt av meg på enkelte ting, he he! Dessuten er det mest når jeg fra før er sliten at jeg blir irritert på ham.

Men han er nok litt "rar", det er det andre som har sagt også (på en pen måte), selv om han også er sjarmerende.

Veldig fint sitat du ga til slutt forresten! :-)

[fillolin]

Takk for masse innspill fillolin, jeg setter pris på at du bryr deg! (Si meg, jobber du i feltet eller?)

Ja jeg er enig i at ulike personligheter har ulik kjemi med hverandre. Egentlig har nok sønnen min arvet litt av meg på enkelte ting, he he! Dessuten er det mest når jeg fra før er sliten at jeg blir irritert på ham.

Men han er nok litt "rar", det er det andre som har sagt også (på en pen måte), selv om han også er sjarmerende.

Veldig fint sitat du ga til slutt forresten! :-)

Ang. sitat: Ja, ikke sant? Jeg er veldig glad i det selv Og joda, jeg jobber forsåvidt innenfor feltet, men at jeg er her så mye skyldes kanskje mer at jobben er mer enn en jobb, hvis en kan si det sånn Kjekt hvis du har glede av svarene, andre ganger blir jeg vel mer ivrig enn den som spør er... Fortsatt god helg!