Munchausen - NHD

[Gjest J31!]

Jeg mottok for noen tid tilbake en liste over psykologer som praktiserer i Oslodistriktet der det ved mange av navnene stod hvilken type problematikk de tok i behandling. Jeg husker at jeg ble skremt over hvor mange som ikke tok imot personer med personlighetsforstyrrelser. Jeg husker i farten ikke om jeg mottok listen fra min fastlege eller daværende psykolog.

Lurer på hvorfor det er slik. Kansje det er for tidkrevende..?

[Gjest J31!]

Det er ikke diagnosen i seg selv som gjør at folk oppfattes slik de gjør. Det er at diagnosen faktisk stemmer som er problemet. Det er belastende å være ustabil i personligheten, hvis det er slik det oppleves for omverdenen.

Om noen satte en eupfdiagnose på meg vil jeg hevde at den ikke hadde vært et problem for meg. Det er hvordan jeg fremstår som til syvende og sist er det avgjørende. Og siden jeg ikke er personlighetsforstyrret fremstår jeg ikke som det heller. Man måtte kanskje i noen tilfeller jobbe litt mer med å nå gjennom med hvem man er, men hadde jeg ikke slitt med slik problematikk, ville jeg nådd gjennom til slutt.

Jeg har andre belastende diagnoser tidligere. Men har ikke hatt problemer i forhold til hverken Nav eller behandlere. Det har med hvordan de opplever meg å gjøre. De møter en person, ikke en diagnose.

Dette blir sikkert ikke et populært innlegg.

Skjønner..

Takk for svaret :-)

[Gjest pedagogikkstudenten]

Skjønner..

Takk for svaret :-)

sånn for sikkerhetsskyld så kan det være lurt å beskrive sine problemer i en eventuell søknad uten å ta med diagnosen der og da. Det kan tenkes at noen blir litt negativt innstilt til en diagnose før de blir kjent med deg som person:).

[Gjest J31!]

sånn for sikkerhetsskyld så kan det være lurt å beskrive sine problemer i en eventuell søknad uten å ta med diagnosen der og da. Det kan tenkes at noen blir litt negativt innstilt til en diagnose før de blir kjent med deg som person:).

synes det er så trist at den er så stigmatiserende, uansett om jeg hadde fått diagnosen selv eller ikke.. :-)

[bibben]

Lurer på hvorfor det er slik. Kansje det er for tidkrevende..?

Tidkrevende, intense, kompliserte, konfliktskapende og emosjonelt ustabile (derav navnet selvsagt).

Selv har jeg ikke problemer med å forstå at behandlere styrer unna slike diagnoser...men nå er jeg heldigvis ikke kliniker...

Har en god kamerat som jobber på en akuttpost. Han er ofte oppgitt over hvor mye slit og drama som er omkring eupf. Dette er hans ord...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke diagnosen i seg selv som gjør at folk oppfattes slik de gjør. Det er at diagnosen faktisk stemmer som er problemet. Det er belastende å være ustabil i personligheten, hvis det er slik det oppleves for omverdenen.

Om noen satte en eupfdiagnose på meg vil jeg hevde at den ikke hadde vært et problem for meg. Det er hvordan jeg fremstår som til syvende og sist er det avgjørende. Og siden jeg ikke er personlighetsforstyrret fremstår jeg ikke som det heller. Man måtte kanskje i noen tilfeller jobbe litt mer med å nå gjennom med hvem man er, men hadde jeg ikke slitt med slik problematikk, ville jeg nådd gjennom til slutt.

Jeg har andre belastende diagnoser tidligere. Men har ikke hatt problemer i forhold til hverken Nav eller behandlere. Det har med hvordan de opplever meg å gjøre. De møter en person, ikke en diagnose.

Dette blir sikkert ikke et populært innlegg.

Helt korrekt.

Det er ikke diagnosen som bestemmer hvordan du blir oppfattet, men din adferd.

[Gjest J31!]

Tidkrevende, intense, kompliserte, konfliktskapende og emosjonelt ustabile (derav navnet selvsagt).

Selv har jeg ikke problemer med å forstå at behandlere styrer unna slike diagnoser...men nå er jeg heldigvis ikke kliniker...

Har en god kamerat som jobber på en akuttpost. Han er ofte oppgitt over hvor mye slit og drama som er omkring eupf. Dette er hans ord...

Skjønner det.. Men er ikke det en behandlers jobb? Jeg mener - om en er utagerende - dog i terapisammenheng - er det ikke greit å vise det, liksom?

Men at det er slitsomt, har jeg full forståelse for :-)

[bibben]

Skjønner det.. Men er ikke det en behandlers jobb? Jeg mener - om en er utagerende - dog i terapisammenheng - er det ikke greit å vise det, liksom?

Men at det er slitsomt, har jeg full forståelse for :-)

Jeg antar at en privatpraktiserende selv kan bestemme hva de bruker din tid og sine krefter på.

På en DPS er situasjonen selvfølgelig annerledes, der må de brette opp ermene uansett hva som kommer rekende )

[Gjest hmmmmm777]

Tidkrevende, intense, kompliserte, konfliktskapende og emosjonelt ustabile (derav navnet selvsagt).

Selv har jeg ikke problemer med å forstå at behandlere styrer unna slike diagnoser...men nå er jeg heldigvis ikke kliniker...

Har en god kamerat som jobber på en akuttpost. Han er ofte oppgitt over hvor mye slit og drama som er omkring eupf. Dette er hans ord...

Vel ved at han jobber på akuttpost sier det seg selv at det er det er de sykeste som havner der.

[Gjest J31!]

Jeg antar at en privatpraktiserende selv kan bestemme hva de bruker din tid og sine krefter på.

På en DPS er situasjonen selvfølgelig annerledes, der må de brette opp ermene uansett hva som kommer rekende )

Satt akkurat og tenkte på det samme :-)

[Gjest Tringlan]

synes det er så trist at den er så stigmatiserende, uansett om jeg hadde fått diagnosen selv eller ikke.. :-)

Ja huff det er det. Jeg har faktisk flere ganske gode venner nå jeg har hatt i over et år. Det var noe jeg sleit mye med og "få til" eller å tørre før jeg fikk hjelp av en dyktig terapeut. Hadde gitt meg selv en selvpålagt isolasjon fordi det å ha folk tett innpå meg var så vanskelig. Jeg tør ikke fortelle om diagnosen min til de rett og slett fordi den er så stigmatiserende. Så trygg på meg selv er jeg enda ikke dessverre

Egentlig burde jeg det for å bryte noen fordommer. Jeg er veldig sikker på at de hadde blitt svært overasket over å vite det.

[Gjest J31!]

Ja huff det er det. Jeg har faktisk flere ganske gode venner nå jeg har hatt i over et år. Det var noe jeg sleit mye med og "få til" eller å tørre før jeg fikk hjelp av en dyktig terapeut. Hadde gitt meg selv en selvpålagt isolasjon fordi det å ha folk tett innpå meg var så vanskelig. Jeg tør ikke fortelle om diagnosen min til de rett og slett fordi den er så stigmatiserende. Så trygg på meg selv er jeg enda ikke dessverre

Egentlig burde jeg det for å bryte noen fordommer. Jeg er veldig sikker på at de hadde blitt svært overasket over å vite det.

Det er en glede å lese at det fungerer for deg :-)

Trenger du å fortelle noen at du har en diagnose, forresten? Det er jo ingen som har noe med det, men jeg tenker at dette er noe du må velge selv og når du føler tiden er inne for det :-)

[Gjest pedagogikkstudenten]

Jeg mottok for noen tid tilbake en liste over psykologer som praktiserer i Oslodistriktet der det ved mange av navnene stod hvilken type problematikk de tok i behandling. Jeg husker at jeg ble skremt over hvor mange som ikke tok imot personer med personlighetsforstyrrelser. Jeg husker i farten ikke om jeg mottok listen fra min fastlege eller daværende psykolog.

Fastlegen min tok med seg en slik liste da han hospiterte ved Tøyen DPS. Kanskje det er den samme lista?

[bibben]

Fastlegen min tok med seg en slik liste da han hospiterte ved Tøyen DPS. Kanskje det er den samme lista?

Ja, det tror jeg må være den samme listen. Som nevnt ble jeg temmelig overrasket over hvor selektive privatpraktiserende velger å være. Selv har jeg i mange, mange år vært livredd for å få pf-diagnose (da spesielt eupf), det har nærmest utviklet seg til en fobi. Dette har sin årsak i holdninger og respons hos min tidligere psykolog, den nevnte listen og de av mine venner og bekjente som har jobbet i psykiatrien (både på akutt- og intermediærpost). Gjennomgående snakkes det om borderline-diagnosen i "negative" former.

Jeg ville selv vært fortvilet hvis jeg hadde fått en slik diagnose. At mange mennesker her inne på dol har en positiv holdning til mennesker med eupf er jo hyggelig, og det hadde vært enda hyggeligere hvis dette var representativt for behandlingsapparatet (inkl. miljøarbeidere).

[Gjest pedagogikkstudenten]

Ja, det tror jeg må være den samme listen. Som nevnt ble jeg temmelig overrasket over hvor selektive privatpraktiserende velger å være. Selv har jeg i mange, mange år vært livredd for å få pf-diagnose (da spesielt eupf), det har nærmest utviklet seg til en fobi. Dette har sin årsak i holdninger og respons hos min tidligere psykolog, den nevnte listen og de av mine venner og bekjente som har jobbet i psykiatrien (både på akutt- og intermediærpost). Gjennomgående snakkes det om borderline-diagnosen i "negative" former.

Jeg ville selv vært fortvilet hvis jeg hadde fått en slik diagnose. At mange mennesker her inne på dol har en positiv holdning til mennesker med eupf er jo hyggelig, og det hadde vært enda hyggeligere hvis dette var representativt for behandlingsapparatet (inkl. miljøarbeidere).

Når jeg ble utskrevet fra en gruppebehandling på en DPS sist så ba jeg om at diagnosen ikke ble nevnt der. Det er av rent taktiske grunner, jeg vil ikke bli avvist av en privatpraktiserende psykolog som ikke en gang har møtt meg, pga en diagnose.

Jeg føler også at behandlere blir forutinntatte når de møter en pasient som de har hørt har en diagnose. Det blir ofte sånn at de blir veldig opptatt av å få alt til å stemme med diagnosen. Jeg ble innlagt en gang på akutt, og den legen jeg hadde samtaler med var veldig opptatt av å finne ut om jeg hadde en spiseforstyrrelse, selv om jeg sa at det ikke stemte, jeg var veldig tynn pga jeg hadde vært igjennom en psykisk belastende tid. Men hun ble veldig besatt av dette, og jeg følte at det tok mye fokus fra andre ting. I epikrisen skrev hun også at hun lurte på om jeg hadde spiseforstyrrelser men jeg hadde avvist det, så derfor kunne neste behandler prøve å finne ut dette. Hvis man sier til en lege at man ikke lider av noe, så virker det som om de kan bli enda mer opptatt av å finne ut om du snakker sant.

du har ikke T.:J som fastlege du?

[bibben]

Når jeg ble utskrevet fra en gruppebehandling på en DPS sist så ba jeg om at diagnosen ikke ble nevnt der. Det er av rent taktiske grunner, jeg vil ikke bli avvist av en privatpraktiserende psykolog som ikke en gang har møtt meg, pga en diagnose.

Jeg føler også at behandlere blir forutinntatte når de møter en pasient som de har hørt har en diagnose. Det blir ofte sånn at de blir veldig opptatt av å få alt til å stemme med diagnosen. Jeg ble innlagt en gang på akutt, og den legen jeg hadde samtaler med var veldig opptatt av å finne ut om jeg hadde en spiseforstyrrelse, selv om jeg sa at det ikke stemte, jeg var veldig tynn pga jeg hadde vært igjennom en psykisk belastende tid. Men hun ble veldig besatt av dette, og jeg følte at det tok mye fokus fra andre ting. I epikrisen skrev hun også at hun lurte på om jeg hadde spiseforstyrrelser men jeg hadde avvist det, så derfor kunne neste behandler prøve å finne ut dette. Hvis man sier til en lege at man ikke lider av noe, så virker det som om de kan bli enda mer opptatt av å finne ut om du snakker sant.

du har ikke T.:J som fastlege du?

Det du setter fokus på her tror jeg er veldig, veldig sant, og også svært skummelt. Det er som du skriver fornuftig å unngå at diagnosen forfølger deg og blir et styrende element i nye behandlingsrelasjoner.

Psykologiske studier viser at forutinntatthet påvirker videre diagnostisering og behandling.

[Gjest pedagogikkstudenten]

Det er en glede å lese at det fungerer for deg :-)

Trenger du å fortelle noen at du har en diagnose, forresten? Det er jo ingen som har noe med det, men jeg tenker at dette er noe du må velge selv og når du føler tiden er inne for det :-)

holder det ikke å fortelle hva man strever med? Må det være en diagnose-bås?

[Gjest J31!]

holder det ikke å fortelle hva man strever med? Må det være en diagnose-bås?

Helt klart :-) Det var i bunn og grunn det jeg mente også..

Og som jeg sa/mener, så er det jo ingen som har noe med det, med mindre en ønsker det selv.

[AnonymBruker]

snøkvinnen skrev (På 7.1.2010 den 12.29):

 LØGN: I tillegg til det jeg reellt har opplevd løy jeg for et par år siden på meg en overfallsvoldtekt (jeg oppga ikke gjerningsmann og sa at jeg ikke ante hvem det var). Politiet var ikke inne i bildet, men jeg fikk hjelp av helsepersonell. Jeg har også drevet mye med alvorlig selvskading for å få hjelp på sykehus (brannskader, kutting, overdoser, drikking av klorin osv). Selv om jeg er svært suicidal til tider har jeg aldri gjort et ordentlig selvmordsforsøk, men jeg har ved to anledninger faket selvmordsforsøk. Jeg har altså skadet meg alvorlig nok til at helsepersonell har trodd at jeg har ment å ta livet mitt. Jeg har gjort det på steder der jeg vet at jeg vil bli oppdaget.

 

Jeg har alltid blitt tatt alvorlig og det er ingen som har nevnt Munchausen.

 

 

Wow er dette virkelig sånn det er for de fleste av oss som sliter med selvskading? Har faktisk aldri følt meg så enig i et innlegg før, du beskriver akkurat sånn jeg har det også med min selvskadingsproblematikk bare at jeg har aldri turt å nevnte det til noen

Anonymkode: 69ba3...1c6