å snakke engelsk med ungene når en selv er norsk

[Gjest Nilje]

Jeg leste i et barnemagasin, om et foreldrepar , hvor faren som forøvrig var helnorsk valgte å snakke konsekvent engelsk til dattera for at hun skulle bli tospråklig.

Jeg synes det virker litt unaturlig å skulle snakke et annet språk enn det som er ens morsmål. Da bærer det jo mere preg av læring enn av følelser. Og blir det ikke litt rart å snakke engelsk til barnet når man snakker norsk til kona og alle andre.

Hva synes dere om det? Om jeg hadde et barn som jeg ønsket skulle lære engelsk ville jeg nok heller vurdert internasjonal barnehage/skole, latt dem se på engelske filmer, lært dem engelske sanger osv. For meg hadde det føltes unaturlig at den daglige praten skulle gå på et språk som jeg riktignok var flink til men som ikke var mitt morsmål.

[hidi, the scorpion]

''Jeg synes det virker litt unaturlig å skulle snakke et annet språk enn det som er ens morsmål. Da bærer det jo mere preg av læring enn av følelser. Og blir det ikke litt rart å snakke engelsk til barnet når man snakker norsk til kona og alle andre.''

Ikke enig med deg. Barn lærer utrolig fort, og de kan skifte fra engelsk-norsk på sekundet (eventuelt andre språk). Er selv tospråklig, noe jeg setter utrolig pris på!

[Gjest om språk]

Det anbefales ikke. Man bør lære seg språket fra noen som snakker det flytende. Så sant ikke begge foreldrene kommuniserer på engelsk, ved at det er det eneste språket de begge kan. Da bør barnet også lære familiens språk.

[Gjest om språk]

''Jeg synes det virker litt unaturlig å skulle snakke et annet språk enn det som er ens morsmål. Da bærer det jo mere preg av læring enn av følelser. Og blir det ikke litt rart å snakke engelsk til barnet når man snakker norsk til kona og alle andre.''

Ikke enig med deg. Barn lærer utrolig fort, og de kan skifte fra engelsk-norsk på sekundet (eventuelt andre språk). Er selv tospråklig, noe jeg setter utrolig pris på!

Tja, de bør likevel lære det fra noen som kan det skikkelig. Diskusjonen her er ikke om det er en ulempe med tospråklighet, men om hvem som skal lære barnet det, ideelt sett.

[Gjest Nilje]

''Jeg synes det virker litt unaturlig å skulle snakke et annet språk enn det som er ens morsmål. Da bærer det jo mere preg av læring enn av følelser. Og blir det ikke litt rart å snakke engelsk til barnet når man snakker norsk til kona og alle andre.''

Ikke enig med deg. Barn lærer utrolig fort, og de kan skifte fra engelsk-norsk på sekundet (eventuelt andre språk). Er selv tospråklig, noe jeg setter utrolig pris på!

men du var vel naturlig tospråklig, at mor eller far kom fra det landet hvor språket ble snakket? Her snakker far et annet språk for å oppnå et mål: at hun skulle bli tospråklig.

[hidi, the scorpion]

men du var vel naturlig tospråklig, at mor eller far kom fra det landet hvor språket ble snakket? Her snakker far et annet språk for å oppnå et mål: at hun skulle bli tospråklig.

Så ingen av foreldrene er tospråklig?

[Gjest Nilje]

Så ingen av foreldrene er tospråklig?

slik jeg forsto det så er ingen av dem oppvokst som tospråklig men faren brukte visst en del engelsk i jobbsammenheng og de hadde slektninger i utlandet.

[hidi, the scorpion]

slik jeg forsto det så er ingen av dem oppvokst som tospråklig men faren brukte visst en del engelsk i jobbsammenheng og de hadde slektninger i utlandet.

Da blir det kanskje litt unaturlig, men det gir god trening;)

[cecily]

Jeg stusset også veldig på den artikkelen og helt ærlig skjønner jeg ikke motivet deres. Faren innrømmet jo også at han ikke snakket engelsk noe særlig bedre enn det normale for hans generasjon og da blir det rett og slett veldig rart for meg.

Noe helt annet er det om det er to foreldre med hvert sitt morsmål.

[morsan]

''Jeg synes det virker litt unaturlig å skulle snakke et annet språk enn det som er ens morsmål.''

Enig.

[morsan]

Det anbefales ikke. Man bør lære seg språket fra noen som snakker det flytende. Så sant ikke begge foreldrene kommuniserer på engelsk, ved at det er det eneste språket de begge kan. Da bør barnet også lære familiens språk.

''Man bør lære seg språket fra noen som snakker det flytende. ''

Da ligger mange skoleelever dårlig an! ;-)

[ariadne]

Forskningen rundt tospråklighet viser at det som er viktig er å snakke et rikt språk, dvs at man snakker sitt eget morsmål til barnet. Med mndre man selv er fullt ut tospråklig.

[AAA]

Det er en familie i vårt nærmiljø som snakker engelsk med ungene sine, selv om de begge er kav norske. Jeg er elt enig i at det virker både unaturlig og oppstyltet. Og ungene svarer på norsk, selv om de åpenbart forstår det som blir sagt.

Vi har to språk i heimen, men det er fordi pappaen er engelsk. Ungene snakker norsk til meg og min slekt og engelsk til ham og de andre engelskspråklige i familien.

[Gjest Nilje]

Det anbefales ikke. Man bør lære seg språket fra noen som snakker det flytende. Så sant ikke begge foreldrene kommuniserer på engelsk, ved at det er det eneste språket de begge kan. Da bør barnet også lære familiens språk.

Men selv om en av foreldrene tilfeldigvis skulle snakke flytende fransk så synes jeg likevel at det blir veldig unaturlig å skulle prate konsekvent fransk med barna når det ikke er ens eget morsmål.Hvordan er det å skulle snakke om følelser og andre ting på et språk som du kan, men som likevel ikke er ditt eget? Blir det ikke kunstig?

[Glimtipper]

Det går da så fint, så. Jeg har snakket engelsk med guttungen i mange år nå.

Engelsken min er tilnærmet perfekt, riktignok. I hvert fall på linje med den jevne amerikaner/engelskmann. Og at det blir kunstig i forhold til følelser er i alle tilfeller en personlig oppfatning. Det er like naturlig som å snakke norsk.

[morsan]

Det går da så fint, så. Jeg har snakket engelsk med guttungen i mange år nå.

Engelsken min er tilnærmet perfekt, riktignok. I hvert fall på linje med den jevne amerikaner/engelskmann. Og at det blir kunstig i forhold til følelser er i alle tilfeller en personlig oppfatning. Det er like naturlig som å snakke norsk.

Jeg synes ikke din situasjon er sammenlignbar med en norsk far som bor i Norge og den andre forelderen også er norsk.

[Glimtipper]

Jeg synes ikke din situasjon er sammenlignbar med en norsk far som bor i Norge og den andre forelderen også er norsk.

Nei, det har du nok rett i. Kanskje det naturlige ligger i at det er til guttungens beste og guttungens fordel at jeg snakker engelsk, fordi det er språket han selv har valgt å kommunisere på, dermed vil det aldri føles påtatt.

[Gjest Mora til Nure]

Høres sært ut, ja. Hvor leste du dette?

Hos oss er far tospråklig, og vi hadde litt planer om at han kunne snakke det "andre" språket med vår førstefødte. Men det hadde ikke fungert, for selv om far snakker språket flytende, blir det kunstig når han er vokst opp i Norge og mest snakker norsk.

[AAA]

Det går da så fint, så. Jeg har snakket engelsk med guttungen i mange år nå.

Engelsken min er tilnærmet perfekt, riktignok. I hvert fall på linje med den jevne amerikaner/engelskmann. Og at det blir kunstig i forhold til følelser er i alle tilfeller en personlig oppfatning. Det er like naturlig som å snakke norsk.

..Men dere bor i England og barnet har engelsk far og etter som jeg forstår språkproblemer i tillegg.

Da blir det en annen sak syns jeg.

[Glimtipper]

..Men dere bor i England og barnet har engelsk far og etter som jeg forstår språkproblemer i tillegg.

Da blir det en annen sak syns jeg.

Ja, men vi snakket engelsk før vi flyttet også. Men da på grunn av språkproblemene (fordi alle må ha et språk de i alle fall kan gjøre seg forstått på og tenke på, og engelsk var mest nærliggende for sønnen min).

Jeg tenkte vel mer i forhold til at dette blir så "unaturlig". Det blir vel i grunnen hva man gjør det til