Takler ikke sex og nærhet!

[Gjest intet håp?]

Dette er så sårt, flaut og vondt på en og samme tid, men jeg ønsker mange synspunkter og gode råd...

Jeg er gift med en alle tiders mann, og vi har to barn sammen. Barna er veldig planlagte, det vil si, vi hoppet PÅ i svingen på de rette dagene.

Jeg er tidliger utastt for langvarig misbruk av en mer eller mindre psykopatisk ex, og etter at "luft og kjærlighet-boblen" sprakk etter 1,5 år sammen med mannen min, har jeg ikke taklet sex.

Jeg vil gå så langt som å si at jeg er nærmest aseksuell.

I tillegg sliter jeg mye psykisk, så å jobbe med dette ligger ikke rundt den første svingen i behandlingen, for å si det sånn. Og innerst inne, for min egen del, kunne jeg ikk ebrydd meg mindre. Sex er bare vondt og ekkelt uansett!

Jeg kan godt finne på å onanere om jeg er helt på egenhånd (vi ligger stort sett på hvert vårt rom), men ikke for sexuelle årasker (enn hvor rart det høres ut). Det er følelsen etterpå jeg er ute etter...når jeg føler meg skitten, brukt og fæl for å ha gjort noe sånt...da kan jeg krype sammen i senga og vite at jeg har gjort stemmene i hodet tilfreds - for de dyrker selvforakten min.

Hva tror dere? Uten håp?

[marlenexxx27]

Som du sier selv, så er det kanskje ikke så mye håp om at du skal føle at sex og nærhet er en fin ting sånn med det første. Det høres ut som at det du sliter med er noe det vil ta lang tid å jobbe seg ut av, hvis det i det hele tatt går an.

Det er jo ikke så bra siden du jo er gift. Men samtidig så er det jo sånn at man ikke kan få alle deler av livet til å funke.

Det virker som at det er aksept for at noen mennesker f.eks. er ute av arbeidslivet pga psykiske eller fysiske plager. Det er aksept for at noen sitter i rullestol og for at noen ikke kan få barn, og for en hel rekke med problemer og tilstander og tilkortkommenheter man kan ha.

Men sliter man med nærhet og sex, nei, det skal man liksom ikke akseptere. Det blir tatt som en selvfølge at det er noe alle mennesker "må" ha for ha et liv verdt å leve, og hvis man ikke funker på dette området, så har man bare med å sørge å bli fiksa så raskt det lar seg gjøre. Og hvis man ikke klarer å bli fiksa, så er det over hodet ikke noe man bør slå seg til ro med, uansett hvor umulig det hele synes å være. Inn i sexen skal man, inn i nærheten skal man, sånn er det bare.

Så jeg tenker at vi har en form for "tvangsekteskap" også i den vestlige verden. Det er bare det at tvangen kommer på mer indirekte og subtile måter, og gjelder at man bør ha et forhold med hvem som helst (altså ikke en bestemt en).