Utroskap

[Gjest Dame -65]

Hei. Er ei dame som har vore gift i over 23 år. Vi hadde ingen seksuell erfaring med andre då vi gifta oss 21 og 23 år gamle. Vi hadde då vore eit par i 3 år, og fekk etterkvart fleire barn. Eg har alltid vore glad i han, men egentlig aldri tent på han. Sånn var det også før vi fekk barn. Veldig grei å vera samen med, og grei å snakke med. Mange felles verdiar. Vi har hatt heilt grei sex, men eg har aldri hatt ønske om å utforske noko særlig. Den gode følelsen har aldri kome før litt uti akten. Etter ei god sex-akt har eg alltid tenkt at nå må han vera fornøyd, og håpa at det gjekk fleire dagar, eller hels veker til han igjen fekk lyst. Eg har ikkje hatt lengsel etter å ha snarlig sex igjen. Sjelden eller aldri har eg tatt initiativ. Er ikkje redd for å vise meg naken, men har bare ikkje følt det særlig lystbetont. Har tenkt som så at sex er ikkje så viktig for meg, men sidan eg er gift er vel det noko som høyrer til. Kanskje det var sperrer for eit eller anna eg ikkje visste kva var? For litt over 2 år sidan var det ein som sa til meg at han likte meg veldig godt (Ein kollega). Eg likte han også, men tenkte ikkje over at eg var forelska, før han sa dette til meg. Følelsane som oppsod då var vel det ein kaller ein brusande forelskelse. Vi var begge i same situasjon ang. familie, så vi traff kvarandre kun korte stunder med dagers eller vekers mellomrom. Vi fekk anledning til å ha sex. Og for første gong i mitt liv kjende eg sexlyst før akten begynte! Sperrene eg trudde eg hadde var ikkje der! Det var jo ikkje så lett dette, og då han gjorde det slutt etter ca 3 mnd pga vår sivile status, fekk eg for første gong i mitt liv ei voldsom kjærlighetssorg. Utrulig spesielt å føle sorg for ein annan, når eg var i eit forhold som fram til då hadde virka heilt greit. Forholdet starta opp igjen etter kort tid. Vi sleit begge to. Ingen måtte finne utav dette. Eg levde i eit vakum. Ingen holdbar situasjon. Vi begynte og avslutta forholdet 3 gonger på eit år. Siste gongen var det eg som gjorde det slutt, og det var fordi eg la alle korta på bordet for mannen min. Eg ønskte meg ut av ekteskapet. (Den tanken hadde aldri streifa meg før eg gjekk inn i forholdet med han andre.) Det føltes rett og slett kvelande å vera der å vite at dersom eg fortsatt blei, ville eg gå glipp av lystbetont sex for alltid. Samen med han eg var utro med, oppdaga eg eit rom i meg sjøl som eg ikkje visste eg hadde. Å du så godt det var! Men etter den søte kløe...... Eg sa ikkje noko til han om at eg følte meg pressa til å tilstå for min mann. Vi var jo blitt enige om å holde tett. Var redd for hans reaksjon på at eg hadde brutt den avtalen. Men eg var jo ikkje meg sjøl lenger. Fekk lite gjort, og var skikkelig fjern. Hadde i grunnen ikkje noko valg. Hadde eg ikkje sagt noko, hadde det ikkje gått lenge før han hadde konfrontert meg med min fjerne oppførsel. Han hadde lenge følt at det var noko som ikkje stemte. Han tok det utrulig fint, tross alt. Ingen kjeft å få sjøl om han blei veldig lei seg og fortvila over at eg hadde engasjert meg så følelsesmessig i dette. For meg hadde det ikkje vore aktuelt å ha sex uten gode følelser for vedkomande. Og noko av grunnen til at han reagerte såpass rolig var at vi hadde snakka om å ha sex med andre bare for å prøve det ut, sidan vi var den første for kvarandre. Eg var derimot sikker på at det kom aldri til å skje, så lite interessert i sex som eg var! Men det stemte altså ikkje. Han spurte mye, og det var ikkje alltid lett å svare på alt, men eg gjorde det likevel. Hadde ingenting å tape. Men følelsane for han andre var jo der like forbaska. Etter ei stund sende eg SMSer til han, og eg fekk svar. Bare på det kameratslige planet. Var vanskelig å sleppe han, rett og slett, og grunnen var nok at eg såg han på jobb kvar dag. Fekk han ikkje ut av systemet. Eg var faktisk så naiv, at eg tenkte at når vi ikkje treftes, blei det heller ikkje oppdaga. Men sånn gjekk det ikkje. Samboeren hans fant ei melding frå meg, og blei mistenksom. Han måtte jo sei til meg at eg ikkje måtte skrive fleire meldingar til han, og grunnen til det. Veit ingenting om korleis dei hadde det, men eg velde då å sei til han at mannen min hadde visst dette ei stund, og tenkte det kunne vera ei hjelp for han å vite at det gjekk an å fortsette forholdet på tross av det som var skjedd. Kva som skjedde heime hos dei, veit eg lite om, men det blei brudd og han flytta ut. Etter ho såg meldinga mi har han heller ikkje snakka noko særlig med meg. Han la det meste av skulda på meg si eg hadde fortalt det til mannen min. Hans samboer ringte min mann og fekk oppklart ein del ting som han ikkje hadde fortalt henne, eller løyet om. Har konkludert med at vi hadde veldig ulike grunnar for å ha dette forholdet. Trudde han var glad i meg også, men eg var nok ei som var grei nok, og som han kom til når lengselen blei for stor. Forstod det var lite sex der i heimen. Eg jobber fortsatt samen med han, men det er ganske tungt. Slit med kjærlighetssorg, sjøl om fornuften seier at et forhold med han i kvardagen ikkje hadde vart så lenge. Han snakker ikkje om vanskelige ting, rett og slett. Har jo fått sett ei heilt anna side av han denne hausten, og det er nok like greit sjøl om det gjer fryktelig vondt av og til. Må nok på sikt kome meg over i eit anna arbeid, men har vore så tappa for energi at eg ikkje har orka, rett og slett. Nytter ikkje å skrue tida tilbake. Eg har fått ei erfaring som har prega meg skikkelig. Ødelagt stabiliteten i livet mitt, men det er godt å vite at kroppen virker heilt normalt. Er faktisk takknemlig for det oppi det heile. Nå, ett år etter at det (fysisie forholdet) blei slutt, er eg fortsatt gift. Mannen min har vore tålmodigheten sjøl. Han gjer kva han kan for å auke trivselen min. Gjer ein god innsats i heimen. Han er flink til å setje ord på ting. I haust begynte vi i terapi. Var først kvar for oss, og deretter samen. Eg tok initiativet til det. Ho vi går til er ei dyktig dame. Ho er ikkje sexolog, men har stor interesse for faget. Derfor velde eg henne. Vi føler oss komfortable begge to. Hovedgrunnen for å ta kontakt, var om det går an å få sexlysten inn i ekteskapet? For meg virker dette håplaust akkurat nå; men har blitt fortalt av henne at å vera i ei rosa boble full av følelsar for ein person, utestenger det meste av andre følelsar. Det verste nå er å kysse. Det er lettare med oralsex enn kyssing. Eg har jo lurt på om detter har med kjemi å gjera, og evt. anatomi på lepper og tunge. Om han rett og slett er feil sexpartner for meg? Pga den nye erfaringa mi, har sexlivet dala kraftig. Eg har mista gnisten heilt. Ho vi går til har oppfordra oss til å bare kline til sjøl om eg ikkje kjenner lyst, eller til og med litt avsky for det heile. Det hjelper med litt vin. Men kva odds har eg? Det er jo heilt opp til oss kva vi ønsker, og velger å gjera. Kva er viktig for oss i kvardagen? Kva liv ønsker vi oss? Kva slags sexliv? Vi har fått lekser av henne som skal gjer oss meir bevisste rundt sexlivet vårt. Å gå frå kvarandre bare på grunn av at sexlivet ikkje fungerer, føles jo drastisk, men heile forholdet er prega av dette. Han har ingen problem med å legge dette bak seg, viss eg bare kan kome tilbake til han. Han meiner mine problem også kan ha oppstått pga store konflikter i min nærmaste famile i over 10 år. Han har blitt skikkelig urettferdig behandla av min familie, og tenker at eg står mellom borken og veden i denne konflikten. Dette har påvirka oss og prega oss, men vi to har alltid vore enige og stått saman. At eg derfor oppi alt dette ønska eit friminutt hjertelig velkommen! Men som sagt så har min sexlyst vore liten overfor han stort sett alltid. Eg føler mest at det er hans utstråling/personlighet som ikkje treffer meg heilt på det seksuelle området. Som eg sa til han for eit år sidan: Eg lurer på om eg har gifta meg med ein god kamerat og ikkje ein kjærast. Eg beskreiv forskjellen på sex med min mann og med han andre på denne måten: Sex med mannene er som å bade i kaldt vann. Har ikkje lyst å gå uti, men veit det blir greit nok etter å ha vore uti ei lita stund. Med han andre var det som å legge seg oppi eit godt varmt badekar. Det var bare å gå oppi. Kva er seksuell tiltrekning? Kjenner vi bare at det er der, eller kan det øvast opp? Med 3 barn under myndighetsalder, er det ikkje bare bare å gå, når forholdet mellom oss fungerer greit på alle andre plan. Ikkje krangler vi heller. Men han blir jo frustrert over at sexlivet er verre enn det nokon gong har vore. Så det er jo ei stor sak for tida, og tilværelsen blir litt krampaktig. Iallfall for min del. Kva slags tankar gjer du deg om dette?

[Gjest HangalaBangala]

Eg trur du har gifta deg med ein god kamerat ja.

Sexlyst kan ikkje øvast opp som du sei....den er der...eller er der ikkje. Kanskje best å gå kvar til sitt.

I tillegg må du få deg ny arbeidsplass slik at du kan legge bak deg dette "eventyret" ditt... Og det er heilt sikkert andre karar der ute du tenner på

Eg kjenner meg litt igjen i det du skriv. I det forholdet eg er i no er vi litt på vippepunktet...Ja, at vi er meir kompisar antagelig enn kjærestar og vurderer å gå kvar til vårt :-/

[Lillemus]

Jeg orket ikke lese hele det lange innlegget ditt, men kjente meg igjen i det jeg gadd lese.

Jeg var også gift med en "kompis". Tente ikke på ham selv om han var verdens snilleste fyr og kjekk å se til også. Nå er jeg skilt og har ny kjæreste - oh-la-la! )

[Dame 65]

Jeg orket ikke lese hele det lange innlegget ditt, men kjente meg igjen i det jeg gadd lese.

Jeg var også gift med en "kompis". Tente ikke på ham selv om han var verdens snilleste fyr og kjekk å se til også. Nå er jeg skilt og har ny kjæreste - oh-la-la! )

Hei. Takk for svar. Forstår godt du ikkje gadd å lese alt. Men historien var sendt til Gro for kommentar, og ho ønska historien så detaljert som mulig. Flott at du har kome deg vidare! Forstår at du har det mye bedre nå.

Ser heilt klart den, at skal eg få eit godt liv på det seksuelle planet, må det ein ny partnar til. Det bare kjennes sånn ut i heile meg! Men for oss som har sånne kjempegreie menn, føles avgjørelsen så tung å ta. Men, det er mitt liv det handler om, også! Er mor til 5 gutter i alderen 10 - 21 år, så det vil nok bli litt styr. Men det er kanskje viktig å ta den støyten. Takk for støtten iallfall :-)

[Dame 65]

Eg trur du har gifta deg med ein god kamerat ja.

Sexlyst kan ikkje øvast opp som du sei....den er der...eller er der ikkje. Kanskje best å gå kvar til sitt.

I tillegg må du få deg ny arbeidsplass slik at du kan legge bak deg dette "eventyret" ditt... Og det er heilt sikkert andre karar der ute du tenner på

Eg kjenner meg litt igjen i det du skriv. I det forholdet eg er i no er vi litt på vippepunktet...Ja, at vi er meir kompisar antagelig enn kjærestar og vurderer å gå kvar til vårt :-/

Takk for svaret :-) Ja, eg trur det er mange eg kan tenne på. Ein ting er heilt sikkert, at skal eg finne meg ny mann, må det vera ein eg tenner skikkelig på. Og så må han helst ha alle dei gode egenskapane han eg er gift med nå, har. Det hadde jo vore perfekt! Når det gjeld arbeid, så tar eg mnd for mnd nå for å sjå korleis det går. Er heldigvis ikkje så mange timane i same rom pr dag, så det har godt så nokonlunde greit til nå. Det verste er vel å prøve å oppføre seg normalt heime. Mannen min er jo livredd for å miste meg. Men han innser jo at viss det ikkje fungerer seksuelt for meg, er det best å gå kvar til sitt uansett.

Godt å få forståelse fra andre som har opplevd liknande ting, så takk skal du ha!

[trissie]

Når det gjelder årsaker til konflikter og andre forhold har jeg ingen kommentar, men jeg fikk lyst til å kommentere den delen som handler om utroskap.

Jeg har absolutt forståelse for det du skriver, og har til og med vært utro av samme grunn. Men det er likevel slik at jeg angrer på det i dag og har gjort alt for å rette opp.

I parforhold er det vel ofte en av partene som savner, eller har savnet den lille detaljen i intimiteten. Lyst, tenning og nytelse.

Det å ELSKE med hverandre og nyte det, ikke bare hadde sex med han liksom. Når jeg har slitt med dette har det som regel vært mitt eget problem, eller kan vi kalle det skyld?

Det er fryktelig lett å bruke mange år av livet vårt til å bli et vane-menneske i senga. Og vi er flinkere til å vedlikeholde uvaner enn til å forandre oss.

Jeg glemte nok "MIN elskede" når vi hadde sex, i den forstand at jeg ikke søkte blikket hans, snakket lidenskapelig eller flørtet når vi hadde sex. Det å kysse mannen, slikke og suge litt på hals, ansikt eller andre steder på kroppen for å fortelle litt om lengsel og begjær er nok like viktig for en mann som for en kvinne.

Men hvem tenker over at det må til for å vedlikeholde vår egen tenning og lengsel?

Noen ganger påstår jeg overfor venninner som klager over kjedelig sex eller manglende tenning at de sannsynligvis er elendige elskerinner også :-)

På seg selv kjenner man andre, ikke sant?

Når vi har den holdningen til vår kjære, at sex med han er kjedelig til tross for at han både er øm og kjærlig selv og veldig ok på de fleste andre områder, så er det veldig sannsynlig at jeg gjør en dårlig jobb selv også.

Veldig dårlig fokus på hvem han er seksuelt, hva hans behov er, tilbakemeldinger til han mens vi har sex osv..

Hvordan skal jeg få til god sex og lidenskap da, uten å gidde selv? Det blir i hvertfall ikke bedre sex av å klage!

Noe av hemmeligheten med å utvikle samtalekunsten og lidenskap i parforholdet er å stille spørsmål, åpne spørsmål, vise interesse. Åpne spørsmål er spørsmål der det ikke er mulig å svare bare ja eller nei.

Er jeg for rask til å gå rett på sak, er det ikke rom for kommunikasjon. Da stiler du deg jo ikke undrende til noe?

Og det kan lett bli mangler og konflikter.

Det samme gjelder sex!

Hvor ofte går du på jakt i buksene hans? Hender det at DU kler av han eller knepper opp buksa hans? Hender det at du åpner livreima hans for eksempel på en biltur med bare dere to?

Altså, du skaper selv det livet og den spenningen som parforholdet kan utgjøre.

Har du noen gang spurt hvordan han er fornøyd med sexlivet?

Kanskje han er passe skuffet, eller faktisk veldig lite imponert over dine evner i senga?

Hva vet du om hvordan du skal tilfredsstille en mann? Har du spurt han? Vi blir aldri for gamle til å lære noe om hvordan vi kan glede vår partner og hva den kunnskapen også gjør med vår egen lyst.

Nå er jeg en "eldre" dame (fysj, sa jeg det?), og sexlyst har vært både på topp, bunn og topp igjen.

Jeg vet nok ikke hva som er riktig for deg, men tror jeg vet hva som var problemet for meg.

Hvis sex hver gang SKAL og MÅ ende med orgasme eller venter på nytelse og tenning uten å gjøre noe aktivt, kan man lett bli overmett og likegyldig. Det er ikke noe igjen til lysten og leiken, og det blir et ork der du ser på mannen som en som skal tømme seg.

Jeg har sett det som mitt eget ansvar, å ta tilbake kontrollen over lysten. Av hensyn til mannen min, men mest for meg selv.

Med kjapp sex, der jeg stimulerer sansene og kjønnsorganene, ganske ofte og kortvarig, fikk jeg tilbake lysten på mer.

For det blir som med store måltider. Mye mat, og ganske død etterpå. Bare fastfood uten noe forarbeid og innsats fra deg selv, blir lite smakfullt.

Det er forarbeidet og innsats som bestemmer hva du får ut av både livet og sexlivet.

Det er på samme måte som de som aldri tenker på forretter, appetittvekkere.

Selv ei gammel røy som meg *o* klarer å dra ned litt tekstiler og kommandere husbonden på plass. Og har jeg invitert, kan jeg også avslutte :-)

Etterpå er vi like "umette" og snytt begge to. Og føler jeg meg litt snytt, vil jeg ha mer, ikke sant? Men det var meg, da :-)

Så, hvor enkelt blir det da å rettferdiggjøre utroskap?

[Gjest I nesten samme båt]

Jeg har ingen gode råd, men jeg kjente meg veldig igjen i den første delen av din historie. Det var som å lese om meg selv, og jeg ble veldig spent på fortsettelsen. Den var både god og vond å lese.

Jeg er også gift med min første kjæreste og har aldri tent noe særlig på ham. En kjempegod venn, men lunken sex, som å "bade i kaldt vann". Jeg har innimellom lurt på om det er meg det er noe galt med, som ikke kan kjenne ordentlig tenning.

I løpet av årene vi har vært gift, har jeg innimellom vært litt betatt av andre, men nå tror jeg rett og slett jeg er i ferd med å forelske meg i en kollega. Han er veldig sexy å se på, og frembringer helt andre følelser enn mannen min noen gang har gjort. Et enormt sug i magen, og "kom og ta meg-"følelse. Samtidig som han har en utrolig sjarmerende personlighet, og vi har fått en ganske flørtende tone oss i mellom i de siste ukene.

Noe lenger enn det har ikke jeg kommet. Enda så umoralsk det er, så drømmer jeg om å være utro med min kollega, og det var interessant å lese hvordan det har gått videre med deg. Det at du endelig hadde fått gode seksuelle opplevelser, som "varmt badevann" er inspirerende. Kanskje det også kunne skje meg... Men jeg skjønner jo også at utroskap høyst sannsynlig ender i klabb og babb og følelsesmessig kaos. Vi har også barn å ta hensyn til.

Jeg har som sagt ingen gode råd, men ønsker deg lykke til videre og håper alt ordner seg til det beste for alle parter.

[Dame 65]

Jeg har ingen gode råd, men jeg kjente meg veldig igjen i den første delen av din historie. Det var som å lese om meg selv, og jeg ble veldig spent på fortsettelsen. Den var både god og vond å lese.

Jeg er også gift med min første kjæreste og har aldri tent noe særlig på ham. En kjempegod venn, men lunken sex, som å "bade i kaldt vann". Jeg har innimellom lurt på om det er meg det er noe galt med, som ikke kan kjenne ordentlig tenning.

I løpet av årene vi har vært gift, har jeg innimellom vært litt betatt av andre, men nå tror jeg rett og slett jeg er i ferd med å forelske meg i en kollega. Han er veldig sexy å se på, og frembringer helt andre følelser enn mannen min noen gang har gjort. Et enormt sug i magen, og "kom og ta meg-"følelse. Samtidig som han har en utrolig sjarmerende personlighet, og vi har fått en ganske flørtende tone oss i mellom i de siste ukene.

Noe lenger enn det har ikke jeg kommet. Enda så umoralsk det er, så drømmer jeg om å være utro med min kollega, og det var interessant å lese hvordan det har gått videre med deg. Det at du endelig hadde fått gode seksuelle opplevelser, som "varmt badevann" er inspirerende. Kanskje det også kunne skje meg... Men jeg skjønner jo også at utroskap høyst sannsynlig ender i klabb og babb og følelsesmessig kaos. Vi har også barn å ta hensyn til.

Jeg har som sagt ingen gode råd, men ønsker deg lykke til videre og håper alt ordner seg til det beste for alle parter.

Greit å lese at andre har det på samen måten som en sjøl. Forstår jo korleis du har det. Vil på ingen måte forsvare utroskap, men det var utrulig vanskelig å styre unna desse fantastiske følelsane. Det er likevel viktig å tenke gjennom kva som kan bli konsekvensane av å vera utro. Eg mista nok det meste av fornuften, og tenkte ikkje så langt fram. Hadde aldri vore i ein slik situasjon før, og visste heller ikkje kva som kunne skje. Har i ettertid lese på nettet at vi damer som oftast legg mye meir følelsar i dette enn menn gjer. Tenk over det. Sånn var det i dette forholdet.

Terapeuten har bedt oss om å bruke god tid på denne prosessen. Ho har bedt oss om å skrive ned og snakke om kva som tenner oss og kva som ikkje gjer det. Eg trur nok fortsatt at den seksuelle kjemien mellom dei som skal ha sex må vera der, for at ein skal tenne direkte på partnaren. Tenner på erotisk litteratur, og filmer. Men frustrasjonen er jo at eg skulle ønske eg tende meir direkte på partnaren. Iallfall av og til. Du skal også vite at dersom du får ein liknande opplevelse som eg har hatt, kan følelseslivet på heimebane bli skikkelig forkludra. Har jo tenkt mye på kva som er det rette for meg. Tenkt på ungane, og dermed kva som er mest fornuftig. Venner, famile osv. Det er viktig å ta ansvar for eige liv, men kor går grensa mellom ansvar og egoisme? Terapeuten ba oss tenke over om vi kunne bli enige om å ha eit sexliv der begge fekk dekka litt av behova sine.

Sjøl om det er over eit år sidan eg var fysisk samen med han andre, er det ennå vanskelig å tilnærma meg mannen min seksuelt. Eg har sendt spørsmålet til Gro for å spør om ho veit litt meir om dette med kjemi. Har ikkje lyst å bare velge minste motstands veg heller. Blir det brudd, vil eg iallfall vera sikker på at det er det einaste rette. Lykke til vidare.

[Dame 65]

Når det gjelder årsaker til konflikter og andre forhold har jeg ingen kommentar, men jeg fikk lyst til å kommentere den delen som handler om utroskap.

Jeg har absolutt forståelse for det du skriver, og har til og med vært utro av samme grunn. Men det er likevel slik at jeg angrer på det i dag og har gjort alt for å rette opp.

I parforhold er det vel ofte en av partene som savner, eller har savnet den lille detaljen i intimiteten. Lyst, tenning og nytelse.

Det å ELSKE med hverandre og nyte det, ikke bare hadde sex med han liksom. Når jeg har slitt med dette har det som regel vært mitt eget problem, eller kan vi kalle det skyld?

Det er fryktelig lett å bruke mange år av livet vårt til å bli et vane-menneske i senga. Og vi er flinkere til å vedlikeholde uvaner enn til å forandre oss.

Jeg glemte nok "MIN elskede" når vi hadde sex, i den forstand at jeg ikke søkte blikket hans, snakket lidenskapelig eller flørtet når vi hadde sex. Det å kysse mannen, slikke og suge litt på hals, ansikt eller andre steder på kroppen for å fortelle litt om lengsel og begjær er nok like viktig for en mann som for en kvinne.

Men hvem tenker over at det må til for å vedlikeholde vår egen tenning og lengsel?

Noen ganger påstår jeg overfor venninner som klager over kjedelig sex eller manglende tenning at de sannsynligvis er elendige elskerinner også :-)

På seg selv kjenner man andre, ikke sant?

Når vi har den holdningen til vår kjære, at sex med han er kjedelig til tross for at han både er øm og kjærlig selv og veldig ok på de fleste andre områder, så er det veldig sannsynlig at jeg gjør en dårlig jobb selv også.

Veldig dårlig fokus på hvem han er seksuelt, hva hans behov er, tilbakemeldinger til han mens vi har sex osv..

Hvordan skal jeg få til god sex og lidenskap da, uten å gidde selv? Det blir i hvertfall ikke bedre sex av å klage!

Noe av hemmeligheten med å utvikle samtalekunsten og lidenskap i parforholdet er å stille spørsmål, åpne spørsmål, vise interesse. Åpne spørsmål er spørsmål der det ikke er mulig å svare bare ja eller nei.

Er jeg for rask til å gå rett på sak, er det ikke rom for kommunikasjon. Da stiler du deg jo ikke undrende til noe?

Og det kan lett bli mangler og konflikter.

Det samme gjelder sex!

Hvor ofte går du på jakt i buksene hans? Hender det at DU kler av han eller knepper opp buksa hans? Hender det at du åpner livreima hans for eksempel på en biltur med bare dere to?

Altså, du skaper selv det livet og den spenningen som parforholdet kan utgjøre.

Har du noen gang spurt hvordan han er fornøyd med sexlivet?

Kanskje han er passe skuffet, eller faktisk veldig lite imponert over dine evner i senga?

Hva vet du om hvordan du skal tilfredsstille en mann? Har du spurt han? Vi blir aldri for gamle til å lære noe om hvordan vi kan glede vår partner og hva den kunnskapen også gjør med vår egen lyst.

Nå er jeg en "eldre" dame (fysj, sa jeg det?), og sexlyst har vært både på topp, bunn og topp igjen.

Jeg vet nok ikke hva som er riktig for deg, men tror jeg vet hva som var problemet for meg.

Hvis sex hver gang SKAL og MÅ ende med orgasme eller venter på nytelse og tenning uten å gjøre noe aktivt, kan man lett bli overmett og likegyldig. Det er ikke noe igjen til lysten og leiken, og det blir et ork der du ser på mannen som en som skal tømme seg.

Jeg har sett det som mitt eget ansvar, å ta tilbake kontrollen over lysten. Av hensyn til mannen min, men mest for meg selv.

Med kjapp sex, der jeg stimulerer sansene og kjønnsorganene, ganske ofte og kortvarig, fikk jeg tilbake lysten på mer.

For det blir som med store måltider. Mye mat, og ganske død etterpå. Bare fastfood uten noe forarbeid og innsats fra deg selv, blir lite smakfullt.

Det er forarbeidet og innsats som bestemmer hva du får ut av både livet og sexlivet.

Det er på samme måte som de som aldri tenker på forretter, appetittvekkere.

Selv ei gammel røy som meg *o* klarer å dra ned litt tekstiler og kommandere husbonden på plass. Og har jeg invitert, kan jeg også avslutte :-)

Etterpå er vi like "umette" og snytt begge to. Og føler jeg meg litt snytt, vil jeg ha mer, ikke sant? Men det var meg, da :-)

Så, hvor enkelt blir det da å rettferdiggjøre utroskap?

Hei. Takk for svar. Skikkelig gjennomtenk og refklekterande. Eg forstår godt kva du meiner. Er veldig enig i at vi alle har ansvar for egen seksualitet, og viser den andre kva vi liker. Og også gjer så godt vi kan i å kome partnaren vår i møte. I den rosa bobla som eg var i, virka det veldig enkelt! Ikkje fullt så enkelt med mannen min. Meiner nok fortsatt at tiltrekningen er ein faktor her. Men eg er takknemlig for råda dine. Kvardagen normaliserer seg litt etter litt, og derfor skal eg ikkje sei at dette er umulig for meg, sjøl om eg nå føler meg litt brydd og utilpass i vårt seksuelle samvær.