er ti dagers sykemelding nok ved sorg?

[Katt-ja]

Å gjenoppta deler av hverdagslivet er nok viktig, og da kan gradert eller aktiv sykemelding være en god løsning. Det går an å starte svært forsiktig, f.eks. med å fortsatt være 70% sykemeldt.

Jo,- det er sikkert en god løsning å starte gradvis,- men jeg ville tro at undervisning ville vært vanskelig såpass tidlig... Men - det er altså ikke meg som er trådstarter her ;-)

[Gjest litt etter litt]

jeg synes 10 dager 100% sykemelding høres ok ut.

Og deretter komme tilbake i en liten stillingsandel noen uker til.

Og full stilling feks fra etter vinterferien.

Hvis du som lærer feks kommer tilbake til en 30% stilling, og har en 70% sykemelding, vil man beholde vikaren til undervisningen, mens den deltidssykmelte er med på møter, planlegging osv, og kan være innom klassen innimellom, slik at man slipper å grue seg alt for lenge til første møte med elevene etter noe slikt har skjedd.

Da har man kontakt med kollegaer og det er mye lettere å komme fullt tilbake til jobben sin etterhvert som man klarer det.

[Gjest hilsen en psykolog]

Hva hjelper det å sitte hjemme alene og gråte og tenke? Det er alltid bra å komme fortest mulig ut i jobb. Jobben kan jo endres en periode slik at hun slipper å undervise? Det er noe som heter aktiv sykmelding og dette tror jeg er veldig viktig i en sånn situasjon.

Jeg har erfaring på området. Mye verre å komme tilbake om det får gå lang tid.

Det er viktig å gjøre andre ting også og å ikke bare gå og gruble, ja. Men jobben er slett ikke alltid det rette stedet å gjøre dette. Husk at man ofte er veldig labil i en sorgperiode, og plutselig gråt og fortvilelse er ganske vanlig. Det er ikke alle som syns det er greit å gjøre dette foran kolleger - og slett ikke alle arbeidssteder som er like støttende, selv om man skulle ønske det var slik.

[Gjest hypnotika]

Det er viktig å gjøre andre ting også og å ikke bare gå og gruble, ja. Men jobben er slett ikke alltid det rette stedet å gjøre dette. Husk at man ofte er veldig labil i en sorgperiode, og plutselig gråt og fortvilelse er ganske vanlig. Det er ikke alle som syns det er greit å gjøre dette foran kolleger - og slett ikke alle arbeidssteder som er like støttende, selv om man skulle ønske det var slik.

Man kan jo starte å gråte i mange år etter en slik forferdelig opplevelse. Det å få støtte fra arbeidskollegaer i starten er ofte veldig godt. Det opplevde ihvertfall jeg.

Er det farlig å gråte?

[løvinne71]

Har bare lest noen av svarene her. Men det overrasker meg at såpass mange, inkl NHD, tilsynalatende synes 10 dager er "nok" tid å være borte fra jobb.

10 dager er da INGENTING når man opplever en såpass dramatisk omveltning i livet som å miste et nært familiemedlem!

Omstendighetene rundt spiller selvsagt en viss rolle. Det er nok stor forskjell på om man har vært forberedt på å miste noen etter lang tids sykdom. Eller om en frisk og tilstedeværende person f.eks omkommer i en ulykke.

Hadde jeg mistet min mann, eller ett av barna mine, brått og uventet. Hadde jeg definitiv IKKE vært klar til å gå på jobb bare 10 dager senere.

10 dager, er vel knapt nok tid til å "komme over sjokket" og til å ta seg av praktiske gjøremål som f.eks økonomiske saker og selve begravelsen.

Jeg synes det burde være opp til den sørgende selv, og ikke legen, å vurdere hvor lang sykemelding man trenger i en slik situasjon.

[løvinne71]

Det er ikke sånn at man tvinges tilbake på jobb, sykemeldinger kan utvides dersom behovet er tilstede.

Skal alle ha 1 måned sykemelding automatisk når en samboer/ektefelle/barn/besteforelder/god venn dør?

Det er jo en vesentlig forskjell på å miste noen i sin egen husstand, (ektefelle/samboer/barn) i forhold til å miste en nær venn, eller en gammel forelder /besteforelder.

Sistnevne er selvsagt også veldig trist. Men det påvirker antagelig ikke hverdagslivet ditt på samme måte.

Jeg tror nok ikke at "ansattes fravær grunnet dødsfall i nær familie" er den vanligste fraværsårsaken på en arbeidsplass..

[Katt-ja]

Det er jo en vesentlig forskjell på å miste noen i sin egen husstand, (ektefelle/samboer/barn) i forhold til å miste en nær venn, eller en gammel forelder /besteforelder.

Sistnevne er selvsagt også veldig trist. Men det påvirker antagelig ikke hverdagslivet ditt på samme måte.

Jeg tror nok ikke at "ansattes fravær grunnet dødsfall i nær familie" er den vanligste fraværsårsaken på en arbeidsplass..

''Jeg tror nok ikke at "ansattes fravær grunnet dødsfall i nær familie" er den vanligste fraværsårsaken på en arbeidsplass..''

Nei, det var det jeg også mente. Jeg kan ikke huske noen - i en gruppering på ca 30 - 40 personer gjennom over 20 år som har mistet noen så nære. Foreldre er da ikke medregnet - det må man jo regne med. Og da holder det jo som regel med litt kortere tid fri.

[Gjest hilsen en psykolog]

Man kan jo starte å gråte i mange år etter en slik forferdelig opplevelse. Det å få støtte fra arbeidskollegaer i starten er ofte veldig godt. Det opplevde ihvertfall jeg.

Er det farlig å gråte?

Det er fint at du fikk støtte av kolleger.

Men du kan ikke trekke slutninger om andre utifra deg selv. Folk er forskjellige. Arbeidsplasser er også forskjellige, og som jeg skrev ovenfor her, er det slett ikke alle steder man opplever det støttende å være i en slik situasjon.

Derfor må slikt alltid vurderes individuelt, og det håper jeg denne fastlegen er villig til å gjøre.

[Gjest holaa]

Jeg synes 10-dagers sykemelding i dette tilfellet er for kort. Og det bør hun møte forståelse for hos sin lege, jeg tror også hun vil møte den forståelsen selv om legen er inne på tanken om aktiv sykemelding så raskt det lar seg gjøre. Sorg er ingen sykdom, men man bør få litt mer enn 10 dager å komme seg litt ovenpå etter at ens kjære har gått bort.

Noen er kanskje klare for jobb igjen etter 10 dager, andre ikke. En leges jobb er å vurdere hvilke som befinner seg hvor i sorgprosessen og grad av mestring i forhold til dette.

[frosken]

Har bare lest noen av svarene her. Men det overrasker meg at såpass mange, inkl NHD, tilsynalatende synes 10 dager er "nok" tid å være borte fra jobb.

10 dager er da INGENTING når man opplever en såpass dramatisk omveltning i livet som å miste et nært familiemedlem!

Omstendighetene rundt spiller selvsagt en viss rolle. Det er nok stor forskjell på om man har vært forberedt på å miste noen etter lang tids sykdom. Eller om en frisk og tilstedeværende person f.eks omkommer i en ulykke.

Hadde jeg mistet min mann, eller ett av barna mine, brått og uventet. Hadde jeg definitiv IKKE vært klar til å gå på jobb bare 10 dager senere.

10 dager, er vel knapt nok tid til å "komme over sjokket" og til å ta seg av praktiske gjøremål som f.eks økonomiske saker og selve begravelsen.

Jeg synes det burde være opp til den sørgende selv, og ikke legen, å vurdere hvor lang sykemelding man trenger i en slik situasjon.

Ideelt sett kunne jeg ønsket at det fantes en form for permisjonsordning ved dødsfall i nær familie (barn/partner), slik at det ikke var nødvendig å diskutere dette inn under sykemeldingsreglene.

Jeg tenker også at den enkelte er den som best kan ta stilling til hvorvidt arbeidsplassen er et ok sted å være de første ukene. Dersom noen ønsker å holde seg helt borte fra arbeidsplassen ut over f.eks. et par måneder, bør nok derimot en grundig vurdering gjennomføres. Langvarig fravær vil dessverre for mange gjøre veien tilbake til yrkeslivet uoverkommelig, og passivitet vil også kunne gi økt risiko for depresjon. Så derfor ønsker jeg en permisjonsordning som personen selv kan styre f.eks. i to måneder, mens videre 100% sykemelding nok kun bør gis på grunnlag av omfattende vurdering.

[Gjest hypnotika]

Det er fint at du fikk støtte av kolleger.

Men du kan ikke trekke slutninger om andre utifra deg selv. Folk er forskjellige. Arbeidsplasser er også forskjellige, og som jeg skrev ovenfor her, er det slett ikke alle steder man opplever det støttende å være i en slik situasjon.

Derfor må slikt alltid vurderes individuelt, og det håper jeg denne fastlegen er villig til å gjøre.

Klart at alle må vurderes individuelt :-). Dette blir jo ganske generelt likevel da siden vi ikke kjenner saken. Jeg kan si ting ut ifra meg selv og familie og venner som har opplevd dødsfall.

En gikk hjemme for lenge og det var virkelig tungt å komme tilbake på jobb. Ja, det er selvsagt tøfft å møte på jobb etter 2 dager, 10 dager, 30 dager. Tror du det blir bedre etterhvert? Jeg har den motsatte erfaringen.

[Miss Marple]

Hvis jeg hadde mistet mannen min, hadde ikke 10 dagers 100% sykemelding vært nok. En nær venninne mistet sin samboer i fjor, og den første uka gikk det med mye tid til det rent praktiske, så sjokket over å ha mistet ham satte ikke inn før det hadde gått over ei uke.

Jeg har en jobb der jeg må være 100% "på" hele tiden, det er ikke lov å ha en dårlig time, langt mindre en dårlig dag. Og det hadde ikke vært OK å få sammenbrudd foran kollegaer/kunder!

[Gjest sjøstjerna]

Jeg har opplevd uforventet og traumatisk dødsfall av meget kjær person. H*n ramlet sammen foran øynene på meg. Jeg gjorde alt som stod i min makt for å forsøke redde h*n, uten hell.

Jeg fikk 10 dagers 100% sykemelding da jeg gikk til legen. Etter de 10 dagene gikk jeg tilbake i 100% jobb. Det var godt å få tankene på noe annet, og få PAUSE fra sorgen.

I blant kunne jeg synes 100% jobb var altfor mye, og jeg tenkte flere ganger om jeg burde redusere til 50-70% jobb en periode. Men det ble egentlig bare med tanken.

Så jeg vil råde henne til å tenk på jobben som PAUSE fra den enorme smerten. Kanskej er 100% som lærer for mye etter 10 dager- og kanskje bør hun starte i 50%. Men dette er noe hun selv bare må kjenne på.

[Gjest folketrygdloven]

Egentlig står det i folketrygdloven at "normale sorgreaksjoner" ikke gir rett til sykepenger i det hele tatt...

[Gjest sjøstjerna]

Har bare lest noen av svarene her. Men det overrasker meg at såpass mange, inkl NHD, tilsynalatende synes 10 dager er "nok" tid å være borte fra jobb.

10 dager er da INGENTING når man opplever en såpass dramatisk omveltning i livet som å miste et nært familiemedlem!

Omstendighetene rundt spiller selvsagt en viss rolle. Det er nok stor forskjell på om man har vært forberedt på å miste noen etter lang tids sykdom. Eller om en frisk og tilstedeværende person f.eks omkommer i en ulykke.

Hadde jeg mistet min mann, eller ett av barna mine, brått og uventet. Hadde jeg definitiv IKKE vært klar til å gå på jobb bare 10 dager senere.

10 dager, er vel knapt nok tid til å "komme over sjokket" og til å ta seg av praktiske gjøremål som f.eks økonomiske saker og selve begravelsen.

Jeg synes det burde være opp til den sørgende selv, og ikke legen, å vurdere hvor lang sykemelding man trenger i en slik situasjon.

Jeg tror absolutt man har godt av å komme i jobb ganske raskt etter dødsfall. Ikke nødvendigivis full stilling, men det er lurt å komme seg i andre gjøremål av hensyn til egen helse.

Jeg var i sjokk ganske så lenge, og følelsene varierte hele tiden. Det vekslet mellom å ikke skjønne noen ting og dermed være "kald"- eller jeg gikk hvileløst rundt og gråt høylydt fordi det gjorde så vannvittig vondt. Eller jeg var rasende på skjebnen.

Jobb, små turer osv var faktisk til hjelp for meg. Fikk meg til å få noen minutter tanke-avbrekk fra tapet mitt.

Jeg forstår ikke helt hva man skal gjøre hjemme så mye lengre? Alle rundt en er på jobb. Skal man bare ensom sitte der? Og aldri få en eneste pause fra alt det vonde?

Nei- best å komme tilbake til jobb relativt raskt. Dersom 100% jobb er for mye, så kan man vel gå redusert stilling en stund?

[Dorthe]

Egentlig står det i folketrygdloven at "normale sorgreaksjoner" ikke gir rett til sykepenger i det hele tatt...

Det gjør det nok for dattera mi hadde ikke krav på avspasering når mora mi døde, det var bare for foreldre, barn og søsken.

[Gjest venninna til M]

Jeg tror absolutt man har godt av å komme i jobb ganske raskt etter dødsfall. Ikke nødvendigivis full stilling, men det er lurt å komme seg i andre gjøremål av hensyn til egen helse.

Jeg var i sjokk ganske så lenge, og følelsene varierte hele tiden. Det vekslet mellom å ikke skjønne noen ting og dermed være "kald"- eller jeg gikk hvileløst rundt og gråt høylydt fordi det gjorde så vannvittig vondt. Eller jeg var rasende på skjebnen.

Jobb, små turer osv var faktisk til hjelp for meg. Fikk meg til å få noen minutter tanke-avbrekk fra tapet mitt.

Jeg forstår ikke helt hva man skal gjøre hjemme så mye lengre? Alle rundt en er på jobb. Skal man bare ensom sitte der? Og aldri få en eneste pause fra alt det vonde?

Nei- best å komme tilbake til jobb relativt raskt. Dersom 100% jobb er for mye, så kan man vel gå redusert stilling en stund?

Men det kommer vel veldig an på hva slags jobb man har? Har man et service-yrke hvor man må smile hele tiden tror jeg de færreste som opplever en slik sorg ville klart å komme tilbake.

Dessuten har det stor betydning hvordan man opplever arbeidsplassen. Hvis det er et godt miljø der, og folk som tåler at du gråter og har det vanskelig kan det være en god ide å komme tilbake tidlig. Andre trenger rett og slett lengre tid på seg. Jeg er enig i at man ikke bør isolere seg så mye, så det er viktig å finne på noe for å hverdagen til å gå.

[Gjest jul med din glede]

Er hun syk?

[Gjest venninna til M]

Er hun syk?

Hvis man kan kalle sorg en sykdom, så er hun svært syk akkurat nå.

[Gjest venninna til M]

Som frosken nevner - å jobbe en liten prosentandel. Eventuelt kan hun ha aktiv sykemelding en periode, som betyr at hun kan unngå undervisning de første månedene, men fremdeles fåjobbmiljøet. Hun kan forberede timer, for eksempel, eller ta seg av forfallende papirarbeid.

Men er det virkelig et så stort problemer å gi henne full sykemelding i feks tre uker? Får folk som har vært sykemeldt i over tre uker problemer med å komme tilbake?