er ti dagers sykemelding nok ved sorg?

[morsan]

Har bare lest noen av svarene her. Men det overrasker meg at såpass mange, inkl NHD, tilsynalatende synes 10 dager er "nok" tid å være borte fra jobb.

10 dager er da INGENTING når man opplever en såpass dramatisk omveltning i livet som å miste et nært familiemedlem!

Omstendighetene rundt spiller selvsagt en viss rolle. Det er nok stor forskjell på om man har vært forberedt på å miste noen etter lang tids sykdom. Eller om en frisk og tilstedeværende person f.eks omkommer i en ulykke.

Hadde jeg mistet min mann, eller ett av barna mine, brått og uventet. Hadde jeg definitiv IKKE vært klar til å gå på jobb bare 10 dager senere.

10 dager, er vel knapt nok tid til å "komme over sjokket" og til å ta seg av praktiske gjøremål som f.eks økonomiske saker og selve begravelsen.

Jeg synes det burde være opp til den sørgende selv, og ikke legen, å vurdere hvor lang sykemelding man trenger i en slik situasjon.

Mye enig i det du skriver.

Men vil kommenetere litt til dette:

''Det er nok stor forskjell på om man har vært forberedt på å miste noen etter lang tids sykdom. Eller om en frisk og tilstedeværende person f.eks omkommer i en ulykke. ''

Ja, jeg tror absolutt dette er forskjellig, men man blir aldri "forberedt" på at noen skal dø, og en lang sykdomsperiode vil også ofte gjøre at de nærmeste pårørende er fryktelig slitne og dermed ekstra sårbare når døden omsider inntreffer.

[Gjest J31!]

Kondolerer med venninnen din.

Hvis jeg var lege, skulle hun fått 2-3 uker sykm. Den første uka går gjerne med til alt det praktiske. Ikke sikkert en greier å reagere en gang. 2 uka skulle hun fått for å bearbeide sjokket. Like så 3 uka. Så ville jeg bedt henne starte i 50 % en uke eller to. Det å stenge seg inne for lenge kan virke mot sin hensikt.

Men dette er meg, og basert på egne erfaringer. Mistet selv en nær slektning på en dramatisk måte. Jeg reagerte ikke noe særlig før alt rundt det roet seg.

Jeg håper at hun takler dette på en ok måte.

[cecily]

Utbrenthet går under kategorien sykdom, men sorg gjør ikke det. For å bli sykemeldt så må det være en sykdom. Legen skriver ikke sorg som sykemeldingsårsak.

Kjenner du til de engelske ordene disease og illness? Det norske ordet sykdom er meget fattig i forhold til disse to.

[Gjest tenker jeg]

Det at denne legen har gitt henne signaler på at han ikke liker lange sykemeldinger, og tror sorgarbeid gjøres bra under aktiv sykemelding i de fleste tilfeller, betyr ikke at han ikke vil forlenge denne sykemeldingen noe. Men han har gitt et lite signal til henne om hvordan en kan håndtere det. Og dette signalet mener jeg kan være heldig i en slik situasjon. Det er lett å tenke seg at hele livet raser sammen, men mange får til sin store forskrekkelse oppleve at støtte kan komme der du ikke ventet det, og at det kan være naturlige pauser i det dagligdagse arbeidet. Akkurat det tror jeg ikke en klarer å tenke seg når en ikke har opplevd det før.

Dessuten tror jeg tredjeklassinger ikke har skade av å møte sorg, se tårer hos voksne, så sant det skjer innen rimelighetens grenser.

Det ligger en del forskning bak disse tiltakene, og denne legen har vel ikke sagt at det ikke er på tale med en forlengelse. Om hun kommer tilbake etter ti dager og foreslår et par uker til som fullt sykemeldt, forteller hva hun har tenkt å fylle disse dagene med av praktiske, konkrete gjøremål, og deretter foreslår aktiv sykemelding etter denne perioden eller andre passende tiltak, tror jeg det går aldeles utmerket.

[frosken]

Utbrenthet går under kategorien sykdom, men sorg gjør ikke det. For å bli sykemeldt så må det være en sykdom. Legen skriver ikke sorg som sykemeldingsårsak.

Juridisk sett er det korrekt det du sier. Det kan allikevel være god grunn til å diskutere rimeligheten i disse reglene. Folk gis anledning til å være hjemme fra jobb med vonde rygger, betennelser i skuldre, opplevelse av utmattelse, muskelsmerter etc. Min erfaringe er at ingen av disse tilstandene kan sammenlignes med den smerte et dødsfall hos en av dine nærmeste kan utløse.

Jeg mener derfor at reglene bør endres. Allikevel vil det for mange være konstruktivt å vende tilbake til arbeidslivet relativt raskt, men etter min oppfatning avhenger dette også en del av hvor mange forpliktelser vedkommende forøvrig må opprettholde samt hvorvidt fravær fra arbeidsplassen fungerer konstruktivt eller ikke for vedkommende sett i noe lengre perspektiv.

[Gjest honnicorn]

Ingen andre enn personen selv kan vite om 10 dager er nok. Men når de 10 dagene er gått, og hvis hun ikke føler seg klar, så må hun bare få time hos legen igjen, og eventuelt få ny sykemelding.

Har vært mye dødsfall i familien i det siste. Min mann har mistet mange nære slektninger. og hver gang har han kun ringt sin fastlege og forklart at han har det "vondt", og fastlegen har foreslått sykemelding. På sykemeldingen står det: grunnet psykisk påkjenning, (eller noe lignende.) Sorg er jo en psykisk påkjenning, og dermed er en på en måte syk. Han har fått sykemelding for en uke, og det har gått greit. Men hadde han mistet meg, eller et av barna, så tror jeg at han hadde gått psykisk til grunne i lang tid. Da vil jeg ikke si at han er sykemeldt pga sorg, men pga psykisk påkjenning.

En bekjent mistet barnet sitt i en tragisk bilullykke, hun fikk først sykemelding i en uke. Det reagerte alle på. hun var jo på ingen måte klar for jobb etter den uken. Men det var ingen problem å få videre sykemelding av lege.

[Gjest venninna til M]

Det at denne legen har gitt henne signaler på at han ikke liker lange sykemeldinger, og tror sorgarbeid gjøres bra under aktiv sykemelding i de fleste tilfeller, betyr ikke at han ikke vil forlenge denne sykemeldingen noe. Men han har gitt et lite signal til henne om hvordan en kan håndtere det. Og dette signalet mener jeg kan være heldig i en slik situasjon. Det er lett å tenke seg at hele livet raser sammen, men mange får til sin store forskrekkelse oppleve at støtte kan komme der du ikke ventet det, og at det kan være naturlige pauser i det dagligdagse arbeidet. Akkurat det tror jeg ikke en klarer å tenke seg når en ikke har opplevd det før.

Dessuten tror jeg tredjeklassinger ikke har skade av å møte sorg, se tårer hos voksne, så sant det skjer innen rimelighetens grenser.

Det ligger en del forskning bak disse tiltakene, og denne legen har vel ikke sagt at det ikke er på tale med en forlengelse. Om hun kommer tilbake etter ti dager og foreslår et par uker til som fullt sykemeldt, forteller hva hun har tenkt å fylle disse dagene med av praktiske, konkrete gjøremål, og deretter foreslår aktiv sykemelding etter denne perioden eller andre passende tiltak, tror jeg det går aldeles utmerket.

Problemet i dette tilfellet er at hun ikke er mentalt til stede til å være i en jobb. Hvis hun skal være i en aktiv sykemelding så blir jo skolen bare en oppbevaringsplass for henne, mens hun er et helt annet sted i hodet. At hun skulle undervise nå ville føltes helt meningsløst for henne, hun er rett og slett ikke der nå.

Det blir helt feil å tvinge folk ut i arbeidslivet før de føler seg klare for det. Det må jo kunne gå ann å aktivisere seg selv på andre måter, og heller forsøke på nytt om et par tre uker.

[Gjest Venninna til M]

Ok. Jeg kjenner iallefall flere som har fått sykemelding med sorg som begrunnelse. De har vært for nedtynget av sorg til å greie å konsentrere seg om jobben.

Jeg tror nok at de fleste leger, inkludert NHD ville ha sykemeldt en pilot eller ambulansesjafør som var i sorg. Det er ikke noe rom for å være ukonsentrert i de yrkene. Det samme vil jo være tilfelle med en sykepleier som har et stort medisinsk ansvar. At disse menneske kan gjøre feil går jo ut over flere enn dem selv.

[Gjest honnicorn]

Jeg tror absolutt man har godt av å komme i jobb ganske raskt etter dødsfall. Ikke nødvendigivis full stilling, men det er lurt å komme seg i andre gjøremål av hensyn til egen helse.

Jeg var i sjokk ganske så lenge, og følelsene varierte hele tiden. Det vekslet mellom å ikke skjønne noen ting og dermed være "kald"- eller jeg gikk hvileløst rundt og gråt høylydt fordi det gjorde så vannvittig vondt. Eller jeg var rasende på skjebnen.

Jobb, små turer osv var faktisk til hjelp for meg. Fikk meg til å få noen minutter tanke-avbrekk fra tapet mitt.

Jeg forstår ikke helt hva man skal gjøre hjemme så mye lengre? Alle rundt en er på jobb. Skal man bare ensom sitte der? Og aldri få en eneste pause fra alt det vonde?

Nei- best å komme tilbake til jobb relativt raskt. Dersom 100% jobb er for mye, så kan man vel gå redusert stilling en stund?

Skjønner du ikke hva folk skal gjøre hjemme lenger enn ti dager? Det er noe av det dummeste jeg har lest i dag. Forstår du ikke at folk er forskjellige?

[Gjest hypnotika]

''Er det farlig å gråte?''

Nei, det er ikke farlig å gråte, men det stor forskjell på hvor man jobber. Om man feks er lærer i tredje klasse på barneskolen, blir det kanskje litt dumt å sitte å gråte foran klassen i utrengsmål? Da hadde jeg satt pris på at ungene hadde fått en vikar en stund, i hvert fall, sånn at læreren fikk kommet litt mer til hektene.

Eller yrker med sikkerhetsrisiko, som krever stor grad av presisjon og konsentrasjon - man kan bli rimelig ufokusert og labil i en ekstrem sorgsituasjon.

Det er jo snakk om en tilrettelegging for den det gjelder da. Det er jo mange andre ting man kan gjøre på en skole enn å undervise. Det å ha en kontakt med arbeidsplassen en til to ganger i uka er veldig viktig. Altfor mange som blir langtidssykmeldte faller utenfor arbeidslivet fordi de er 100% sykmeldte.

[Gjest honnicorn]

''Er det farlig å gråte?''

Nei, det er ikke farlig å gråte, men det stor forskjell på hvor man jobber. Om man feks er lærer i tredje klasse på barneskolen, blir det kanskje litt dumt å sitte å gråte foran klassen i utrengsmål? Da hadde jeg satt pris på at ungene hadde fått en vikar en stund, i hvert fall, sånn at læreren fikk kommet litt mer til hektene.

Eller yrker med sikkerhetsrisiko, som krever stor grad av presisjon og konsentrasjon - man kan bli rimelig ufokusert og labil i en ekstrem sorgsituasjon.

Har jobbet litt i en tredje-klasse, og kan bare si at noen elever i den alderen er så skjønne og greie. Men en del av de er noen troll. Kan aldri innbille meg at disse "trollene" hadde tatt hensyn til en lærer i sorg.

Et av mine barn hadde en gang en lærer, vikar, som hadde et lite barn hjemme. Hver gang de hadde henne, så beklaget hun seg over at hun var så sliten og trøtt og lei. Elevene måtte jo være snille med henne, sa hun, fordi hun hadde et barn som var så mye våken om natta at hun aldri fikk sove skikkelig. De ble fortalt hele livshistorien hennes, så og si. Dette fortalte elevene hjemme, og det ble reaksjoner hos foreldre. Og det varte ikke lenge før hun sluttet. Hun var jo antakelig utbrent, eller noen lignende. En lærer bør være frisk, blid, og opplagt når en skal undervise barn. Det synes nå iallefall jeg.

[Gjest tenker jeg]

Problemet i dette tilfellet er at hun ikke er mentalt til stede til å være i en jobb. Hvis hun skal være i en aktiv sykemelding så blir jo skolen bare en oppbevaringsplass for henne, mens hun er et helt annet sted i hodet. At hun skulle undervise nå ville føltes helt meningsløst for henne, hun er rett og slett ikke der nå.

Det blir helt feil å tvinge folk ut i arbeidslivet før de føler seg klare for det. Det må jo kunne gå ann å aktivisere seg selv på andre måter, og heller forsøke på nytt om et par tre uker.

Var det ikke omtrent det jeg skrev da? Og at legen sikkert kom til å godta det?

[Gjest venninna til M]

Var det ikke omtrent det jeg skrev da? Og at legen sikkert kom til å godta det?

ja, det gikk litt fort her i svingene, det svaret var ment til en annen en.

[løvinne71]

Mye enig i det du skriver.

Men vil kommenetere litt til dette:

''Det er nok stor forskjell på om man har vært forberedt på å miste noen etter lang tids sykdom. Eller om en frisk og tilstedeværende person f.eks omkommer i en ulykke. ''

Ja, jeg tror absolutt dette er forskjellig, men man blir aldri "forberedt" på at noen skal dø, og en lang sykdomsperiode vil også ofte gjøre at de nærmeste pårørende er fryktelig slitne og dermed ekstra sårbare når døden omsider inntreffer.

Ja, det er jeg fullstendig enig i. Sorgen er voldsom uansett.

Men forskjellen er ( i forhold til sykmelding og jobb, som det er snakk om her) er at endringen i hverdagen antagelig ikke kommer så brått som ved et uventet dødsfall. Man har ofte hatt litt tid i forkant på å "venne seg til" at den syke ikke er tilstede og bidrar i hverdagen, og kanskje allerede er "fraværende" pga lange sykehusopphold.

Man har m.a.o ofte hatt tid til å erfare hvordan jobb og hverdag fungerer uten vedkommende tilstede.

Man er

[Gjest venninna til M]

Det er jo snakk om en tilrettelegging for den det gjelder da. Det er jo mange andre ting man kan gjøre på en skole enn å undervise. Det å ha en kontakt med arbeidsplassen en til to ganger i uka er veldig viktig. Altfor mange som blir langtidssykmeldte faller utenfor arbeidslivet fordi de er 100% sykmeldte.

Hva mener du er langtidssykemelding? Er tre uker for lang tid til å være 100 prosent sykmeldt? Og hva med de som søker permisjon av andre grunner og blir borte ett år som de tilbringer i Spania, har de også like store problemer med å komme tilbake på jobb?

[løvinne71]

Jeg tror absolutt man har godt av å komme i jobb ganske raskt etter dødsfall. Ikke nødvendigivis full stilling, men det er lurt å komme seg i andre gjøremål av hensyn til egen helse.

Jeg var i sjokk ganske så lenge, og følelsene varierte hele tiden. Det vekslet mellom å ikke skjønne noen ting og dermed være "kald"- eller jeg gikk hvileløst rundt og gråt høylydt fordi det gjorde så vannvittig vondt. Eller jeg var rasende på skjebnen.

Jobb, små turer osv var faktisk til hjelp for meg. Fikk meg til å få noen minutter tanke-avbrekk fra tapet mitt.

Jeg forstår ikke helt hva man skal gjøre hjemme så mye lengre? Alle rundt en er på jobb. Skal man bare ensom sitte der? Og aldri få en eneste pause fra alt det vonde?

Nei- best å komme tilbake til jobb relativt raskt. Dersom 100% jobb er for mye, så kan man vel gå redusert stilling en stund?

Det er jo ikke alltid at "lediggang" er alternativet til å være i jobb da...

Kanskje man har en hobby eller fritids-interesse man kan ønske å bruke tid på?

Noen føler kanskje for å reise bort litt, begynne å trene, eller endelig pusse opp badet for den saks skyld.

Tror ihvertfall det er viktig å kunne aktivisere seg med noe lystbetont når man skal jobbe seg ut av sorgen.

Å gå på jobb, innebærer som regel forventninger til at man skal prestere og utrette noe. Og for folk som er i sorg kan dette presset kanskje føles som en ekstra belastning?

For min del ville jeg nok funnet adskillig mere "trøst" i å kunne holde på med hesten min, og treffe "stall-venner" enn i å måtte gjennomføre lange dager, med tilhørende slitsom reisevei, til jobb.

Selvsagt kan man ikke være hjemme i "evigheter."

Men jeg synes heller ikke at tilbake i jobb "fortest mulig" er noe mål..

[løvinne71]

Ideelt sett kunne jeg ønsket at det fantes en form for permisjonsordning ved dødsfall i nær familie (barn/partner), slik at det ikke var nødvendig å diskutere dette inn under sykemeldingsreglene.

Jeg tenker også at den enkelte er den som best kan ta stilling til hvorvidt arbeidsplassen er et ok sted å være de første ukene. Dersom noen ønsker å holde seg helt borte fra arbeidsplassen ut over f.eks. et par måneder, bør nok derimot en grundig vurdering gjennomføres. Langvarig fravær vil dessverre for mange gjøre veien tilbake til yrkeslivet uoverkommelig, og passivitet vil også kunne gi økt risiko for depresjon. Så derfor ønsker jeg en permisjonsordning som personen selv kan styre f.eks. i to måneder, mens videre 100% sykemelding nok kun bør gis på grunnlag av omfattende vurdering.

Støtter denne!

10 dager er veldig lite, 2 måneder er "romslig" men likevel ikke "evigheter."

Synes dette høres veldig rimelig ut.

[Gjest hypnotika]

Hva mener du er langtidssykemelding? Er tre uker for lang tid til å være 100 prosent sykmeldt? Og hva med de som søker permisjon av andre grunner og blir borte ett år som de tilbringer i Spania, har de også like store problemer med å komme tilbake på jobb?

Mener å ha lest forskningresultat som viser at de som har vært helt borte fra jobb har vanskeligere for å komme tilbake. Da mener jeg 100 %.

Skjønner ikke hvorfor alt skal være enten eller? Det er bedre å ha en fot innom arbeidslivet om det så bare er to timer i uka.

[frosken]

Mye enig i det du skriver.

Men vil kommenetere litt til dette:

''Det er nok stor forskjell på om man har vært forberedt på å miste noen etter lang tids sykdom. Eller om en frisk og tilstedeværende person f.eks omkommer i en ulykke. ''

Ja, jeg tror absolutt dette er forskjellig, men man blir aldri "forberedt" på at noen skal dø, og en lang sykdomsperiode vil også ofte gjøre at de nærmeste pårørende er fryktelig slitne og dermed ekstra sårbare når døden omsider inntreffer.

''Ja, jeg tror absolutt dette er forskjellig, men man blir aldri "forberedt" på at noen skal dø, og en lang sykdomsperiode vil også ofte gjøre at de nærmeste pårørende er fryktelig slitne og dermed ekstra sårbare når døden omsider inntreffer.''

Enig.

[Gjest Sorgtungt]

Hvorvidt 10 dager er nok eller ikke, det vet man ikke før det har gått 10 dager. Uansett, de første dagene på jobb bli beinharde, om det har gått 10, 20 eller 100 dager blir det tøft.

Jeg tror det er smart å få aktiv sykemelding så fort som mulig, slik at man overvinner terskelen for å sette beina innafor arbeidsdøra. Det betyr ikke at hun skal ha full stilling, undervise eller i det heletatt gjøre det hun gjorde før, men det er viktig å ha en grunn til å stå opp om morgnen.

Sorg er det fysisk tungt stykke arbeid, i tillegg til at det er psykisk slitsomt. Å grave seg ned i sorgen er ikke smart, men lett å gjøre hvis man ikke har noe man skal/må. Samtidig skal man gi seg selv muligheten til å sørge, til å bearbeide, men det er ingen motsetning mellom å være litt på jobb og det å sørge.

Venninna di må selv kjenne på hvordan hun har det etter 10 dager, og hun må snakke med legen på en ordentlig måte. Sorg er ingen sykdom, selv om man kanskje føler seg mer syk enn noen gang når man opplever noe slikt som hun har.