er ti dagers sykemelding nok ved sorg?

[Gjest the super woman]

Men vet du hvordan denne kvinnen har det rent fysisk nå?

Det høres jo ut som om denne legen er restriktiv med full sykemelding og likevel skriver ut ti dager, da regner jeg med at hun trenger det.

Det er mye en kan få sykemelding for som ikke er sykdom. Det blir litt som å si at diagnosen definerer sykdommen. Sykemelding er bare et ord. Jeg er ikke tilhenger av å skrive ut sykemelding for hva som helst, men å miste en partner vil for meg være helt legitimt å få et par ukers sykemelding for om en har brutt helt sammen.

Hvis en bryter helt sammen er det en god grunn til å få sykemelding. Selvfølgelig vet jeg ingenting om denne kvinnen er fysisk eller syk. Jeg har da ingen muligheter til å vite det. Overskriften er om ti dagers sykemelding er nok ved sorg, og sorg er ikke sykdom. Det står ingenting om hvilken sykdommer denne sorgen har forårsaket, eller hvordan arbeidsgiver har tenkt å tilpasse situasjonen for denne arbeidstakeren.

Det er farlig å være for lenge hjemme med sin sorg.

[cecily]

Hvis en bryter helt sammen er det en god grunn til å få sykemelding. Selvfølgelig vet jeg ingenting om denne kvinnen er fysisk eller syk. Jeg har da ingen muligheter til å vite det. Overskriften er om ti dagers sykemelding er nok ved sorg, og sorg er ikke sykdom. Det står ingenting om hvilken sykdommer denne sorgen har forårsaket, eller hvordan arbeidsgiver har tenkt å tilpasse situasjonen for denne arbeidstakeren.

Det er farlig å være for lenge hjemme med sin sorg.

Kan du da definere sykdom for meg?

Er f.eks slag eller hjertestans en sykdom? Er det å bli hardt skadet i en trafikkulykke en sykdom?

[Gjest jul med din glede]

Kan du da definere sykdom for meg?

Er f.eks slag eller hjertestans en sykdom? Er det å bli hardt skadet i en trafikkulykke en sykdom?

Ja det å bli hardt skadet kvalifiserer for en sykemelding, også hjertestans. Jeg er ikke lege og bør ikke være den du spør om å definere sykdommer, men jeg har snakket med mange leger som er klare på at sorg og skilsmisser er ikke grunn til sykemelding. Ikke heller konflikter på arbeidsplass, men det er hva dette gjør med mennesker som kan kvalifisere for sykemelding.

Hvis du blir påkjørt og innlagt på sykehus med beinbrudd så får du sykemelding. Det er ikke vanskelig å svare på.

[cecily]

Ja det å bli hardt skadet kvalifiserer for en sykemelding, også hjertestans. Jeg er ikke lege og bør ikke være den du spør om å definere sykdommer, men jeg har snakket med mange leger som er klare på at sorg og skilsmisser er ikke grunn til sykemelding. Ikke heller konflikter på arbeidsplass, men det er hva dette gjør med mennesker som kan kvalifisere for sykemelding.

Hvis du blir påkjørt og innlagt på sykehus med beinbrudd så får du sykemelding. Det er ikke vanskelig å svare på.

Og det å bli utsatt for en annen stor livskrise, som å miste den aller nærmeste i livet, men kanskje påfølgende insomnia, angst, nedtrykthet og så videre - det er ikke egnet for sykemelding?

Jeg vil ikke kalle det å brekke et bein for sykdom. Heller ikke en ulykke. Det er en lidelse/skade og dermed burde dette, i følge din måte å se på sykdom, ikke komme innunder hva det kan sykemeldes for.

[Gjest jul med din glede]

Og det å bli utsatt for en annen stor livskrise, som å miste den aller nærmeste i livet, men kanskje påfølgende insomnia, angst, nedtrykthet og så videre - det er ikke egnet for sykemelding?

Jeg vil ikke kalle det å brekke et bein for sykdom. Heller ikke en ulykke. Det er en lidelse/skade og dermed burde dette, i følge din måte å se på sykdom, ikke komme innunder hva det kan sykemeldes for.

Insomnia, angst og depresjon kvalifiserer for sykemelding. Hvis sorgen medfører slike plager i stor grad så får man sykemelding pga. de plagene som sorgen medførte. Det er likevel slik at det er farlig å være for lenge vekk fra jobb pga. slike plager, og derfor bør sykemeldingen ikke være for lang. Fleksibiliteten bør være slik at det er mulig å ha personen i jobb, og da er det mindre sannsynlig at plagene blir vedvarende.

Dette kan da umulig være vanskelig å forstå. Beinbrudd kvalifiserer for sykemelding, bare ring fastlegen din og spør.

[cecily]

Insomnia, angst og depresjon kvalifiserer for sykemelding. Hvis sorgen medfører slike plager i stor grad så får man sykemelding pga. de plagene som sorgen medførte. Det er likevel slik at det er farlig å være for lenge vekk fra jobb pga. slike plager, og derfor bør sykemeldingen ikke være for lang. Fleksibiliteten bør være slik at det er mulig å ha personen i jobb, og da er det mindre sannsynlig at plagene blir vedvarende.

Dette kan da umulig være vanskelig å forstå. Beinbrudd kvalifiserer for sykemelding, bare ring fastlegen din og spør.

Nei, jeg syns heller ikke det burde være vanskelig å forstå ;-)

[Gjest Rehabpenger]

Nei, jeg syns heller ikke det burde være vanskelig å forstå ;-)

Nå gjør du deg jo vanskeligere enn du burde være...

Forøvrig gir f.eks. ikke beinbrudd automatisk sykemelding, ei heller armbrudd. Det kommer helt an på hvilken type jobb du har.

Og, jeg har vært sykemeldt etter sterk sorg, siden sorgen gav meg en kraftig depresjon. Selve sorgen, det å være lei seg for at noen er falt fra, gir ikke rett til sykemelding, slik andre har hevdet.

[cecily]

Nå gjør du deg jo vanskeligere enn du burde være...

Forøvrig gir f.eks. ikke beinbrudd automatisk sykemelding, ei heller armbrudd. Det kommer helt an på hvilken type jobb du har.

Og, jeg har vært sykemeldt etter sterk sorg, siden sorgen gav meg en kraftig depresjon. Selve sorgen, det å være lei seg for at noen er falt fra, gir ikke rett til sykemelding, slik andre har hevdet.

Jeg gjør meg da slett ikke vanskelig. Jeg er uenig og diskuterer hva sykdom og sykemelding kan og bør gjelde for.

[Gjest jul med din glede]

Jeg gjør meg da slett ikke vanskelig. Jeg er uenig og diskuterer hva sykdom og sykemelding kan og bør gjelde for.

Jeg foreslår at du spør fastlegen din om definisjonen på sykemelding. Vi har mange her som har trengt sykemeldinger av forskjellige grunner. God natt.

[løvinne71]

Enig i at man skal bruke tiden til å komme seg.

Men sorg er ingen sykdom. Og forlenget sykemeldig pga naturlig _sorg_ er det ikke lovverk for. Da må man bli sykemeldt pga psykisk ustabilitet- depresjon eller noe slikt.

Får man ikke slik diagnose, så er ulønnet permisjon et alternativ til å bli hjemme og gjøre slike ting.

"Sorg er ingen sykdom"

Jo, på en måte så er det det!

Definisjonen på sykdom, er at noe i kroppen ikke fungerer som det skal, og dermed setter personen ut av spill for en kortere eller lengre periode.

Man kan bli syk av influensa, eller man kan brekke en arm eller et ben, og i begge tilfeller vil det føre til at man blir ute av funksjon fra yrkeslivet en viss periode.

Dette er det ingen som har problemer med å akseptere.

Men som kjent kan sykdommer også oppstå i "psyken."

Og dyp sorg er vel et typisk eksempel på tilfeller der det mentale får seg en såpass stor knekk at personen vil være ute av normal funksjon for en periode.

Jeg vil absolutt si at sorg er en "mental sykdom" selvom den medisinske begrunnelsen antagelig vil være "psykisk påkjenneing"

[Gjest sjøstjerna]

"Sorg er ingen sykdom"

Jo, på en måte så er det det!

Definisjonen på sykdom, er at noe i kroppen ikke fungerer som det skal, og dermed setter personen ut av spill for en kortere eller lengre periode.

Man kan bli syk av influensa, eller man kan brekke en arm eller et ben, og i begge tilfeller vil det føre til at man blir ute av funksjon fra yrkeslivet en viss periode.

Dette er det ingen som har problemer med å akseptere.

Men som kjent kan sykdommer også oppstå i "psyken."

Og dyp sorg er vel et typisk eksempel på tilfeller der det mentale får seg en såpass stor knekk at personen vil være ute av normal funksjon for en periode.

Jeg vil absolutt si at sorg er en "mental sykdom" selvom den medisinske begrunnelsen antagelig vil være "psykisk påkjenneing"

Sorg er ingen psykisk sykdom.- men det kan utvikle seg dit, om man bare graver seg ned.

At en normal sorg kan sette en ut en stund er jeg enig i. Men jeg til tvi-holde på å oppmuntre til å holde en liten flik av normal hverdag. Rett og slett for å få PAUSE fra sorg.

Ja- jeg har opplevd et enormt stort tap, hvor jeg var fullstendig knust. Hele første året var tøft.

Men likevel- jeg var sykemeldt første to (-tre?) uker, og deretter gikk jeg til 100% jobb. Klart jeg jobbet noe mindre effektivt, men folk rundt meg forstod jo det- og var overbærende med meg. Samtidig snakket de om mye annet- og fikk tankene mine over på noe annet noen minutter i løpet av dagen (= pause fra sorg).

Disse små pausene var alfa og omega for meg for å komme videre. Pausene fra sorg fikk jeg i litt på jobb, samt på turer /besøk jeg evt ellers gjorde.

Tid til sorg trengte jeg ikke sette av. For sorgen "tok" meg likevel jevnt og trutt... inntil det roet seg.

[løvinne71]

Sorg er ingen psykisk sykdom.- men det kan utvikle seg dit, om man bare graver seg ned.

At en normal sorg kan sette en ut en stund er jeg enig i. Men jeg til tvi-holde på å oppmuntre til å holde en liten flik av normal hverdag. Rett og slett for å få PAUSE fra sorg.

Ja- jeg har opplevd et enormt stort tap, hvor jeg var fullstendig knust. Hele første året var tøft.

Men likevel- jeg var sykemeldt første to (-tre?) uker, og deretter gikk jeg til 100% jobb. Klart jeg jobbet noe mindre effektivt, men folk rundt meg forstod jo det- og var overbærende med meg. Samtidig snakket de om mye annet- og fikk tankene mine over på noe annet noen minutter i løpet av dagen (= pause fra sorg).

Disse små pausene var alfa og omega for meg for å komme videre. Pausene fra sorg fikk jeg i litt på jobb, samt på turer /besøk jeg evt ellers gjorde.

Tid til sorg trengte jeg ikke sette av. For sorgen "tok" meg likevel jevnt og trutt... inntil det roet seg.

Fint å høre at dette fungerte for deg!

Men jeg synes det er farlig å gjøre det til en "uskreven regel" at "alle" "bør" fortest mulig ut i jobb etter en slik opplevelse.

Det er store forskjeller på yrker og arbeidsplasser / arbeidsmiljøer, og store forskjeller på hvilken rolle jobben har i folks liv.

Og ikke minst, er det store forskjeller på hvordan folk reagerer og takler en sorg/krise-situasjon.

Har man f.eks barn, som plutselig har mistet mamma/pappa, så står man ovenfor helt andre utfordringer enn når man bare kan konsentrere seg om seg selv!

Det er ikke snakk om at man sykmeldes for å ha "tid til å sørge"

Men om at man sykmeldes for å slippe den "ekstra belastningen" det kan være å passe en jobb når man samtidig skal takle en sorg/krise, og en endret familiesituasjon..

[Gjest venninna til M]

Sorg er ingen psykisk sykdom.- men det kan utvikle seg dit, om man bare graver seg ned.

At en normal sorg kan sette en ut en stund er jeg enig i. Men jeg til tvi-holde på å oppmuntre til å holde en liten flik av normal hverdag. Rett og slett for å få PAUSE fra sorg.

Ja- jeg har opplevd et enormt stort tap, hvor jeg var fullstendig knust. Hele første året var tøft.

Men likevel- jeg var sykemeldt første to (-tre?) uker, og deretter gikk jeg til 100% jobb. Klart jeg jobbet noe mindre effektivt, men folk rundt meg forstod jo det- og var overbærende med meg. Samtidig snakket de om mye annet- og fikk tankene mine over på noe annet noen minutter i løpet av dagen (= pause fra sorg).

Disse små pausene var alfa og omega for meg for å komme videre. Pausene fra sorg fikk jeg i litt på jobb, samt på turer /besøk jeg evt ellers gjorde.

Tid til sorg trengte jeg ikke sette av. For sorgen "tok" meg likevel jevnt og trutt... inntil det roet seg.

Jeg får en følelse av at du ønsker å sette en standard for hvordan man skal "takle" sorgen, at du har vært flink, mens andre ikke er like flinke.

jeg har selv opplevd flere dødsfall i min familie, jeg har også mistet noen av mine nærmeste. Det jeg kan konkludere med var at jeg opplevde sorgen veldig forskjellige alle gangene. Et dødsfall var et stort sjokk, likevel klarte jeg å gå tilbake til skolen få dager etterpå og jeg klarte å gjøre studiearbeid. Mens et annet dødsfall som ikke var like uventet, satte meg ut i flere uker og måneder. Jeg ble fyllt av følelsen av maktesløshet og urettferdighet. Det tok meg to år før jeg kunne konkludere med at jeg var ferdig med det. Og denne personen var ikke en av mine aller nærmeste.

Også hvordan arbeidsstedet er , er av stor betydning for hvordan det oppleves for personen i sorg å komme tilbake. På mitt forrige arbeidssted var det dårlig kommunikasjon, og ingen pratet egentlig til hverandre. ingen tok heller noe særlig ansvar for andre. Jeg tror faktisk ikke at jeg hadde klart å gå på den jobben hvis jeg var i sterk sorg. Det hadde blitt for utrygt for meg.

Men der jeg jobber nå så tror jeg nok det ville vært bra å jobbe selv om jeg var i sorg. Jeg har en sympatisk sjef og de fleste som jobber der er veldig hyggelig, og folk bryr seg om hverandre. Om jeg hadde følt en timeout fordi jeg følte for å grine så tror jeg nok det hadde gått greit.

Så det er veldig mange faktorer som spiller inn i en sorgprosess. Er enig i at man ikke bør isolere seg for mye, men samtidig har jeg full forståelse for at det er det man kanskje ønsker å gjøre en tid også. De fleste jeg kjenner som har mistet ektefelle og har opplevd stor sorg, har klart seg de også. selv om den første tiden etterpå var tøff.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg får en følelse av at du ønsker å sette en standard for hvordan man skal "takle" sorgen, at du har vært flink, mens andre ikke er like flinke.

jeg har selv opplevd flere dødsfall i min familie, jeg har også mistet noen av mine nærmeste. Det jeg kan konkludere med var at jeg opplevde sorgen veldig forskjellige alle gangene. Et dødsfall var et stort sjokk, likevel klarte jeg å gå tilbake til skolen få dager etterpå og jeg klarte å gjøre studiearbeid. Mens et annet dødsfall som ikke var like uventet, satte meg ut i flere uker og måneder. Jeg ble fyllt av følelsen av maktesløshet og urettferdighet. Det tok meg to år før jeg kunne konkludere med at jeg var ferdig med det. Og denne personen var ikke en av mine aller nærmeste.

Også hvordan arbeidsstedet er , er av stor betydning for hvordan det oppleves for personen i sorg å komme tilbake. På mitt forrige arbeidssted var det dårlig kommunikasjon, og ingen pratet egentlig til hverandre. ingen tok heller noe særlig ansvar for andre. Jeg tror faktisk ikke at jeg hadde klart å gå på den jobben hvis jeg var i sterk sorg. Det hadde blitt for utrygt for meg.

Men der jeg jobber nå så tror jeg nok det ville vært bra å jobbe selv om jeg var i sorg. Jeg har en sympatisk sjef og de fleste som jobber der er veldig hyggelig, og folk bryr seg om hverandre. Om jeg hadde følt en timeout fordi jeg følte for å grine så tror jeg nok det hadde gått greit.

Så det er veldig mange faktorer som spiller inn i en sorgprosess. Er enig i at man ikke bør isolere seg for mye, men samtidig har jeg full forståelse for at det er det man kanskje ønsker å gjøre en tid også. De fleste jeg kjenner som har mistet ektefelle og har opplevd stor sorg, har klart seg de også. selv om den første tiden etterpå var tøff.

At man vil isolere seg er vel naturlig. Og de fleste blir jo sykemeldt første tiden.

Men det er neppe bra å fortsette være sykemeldt. Jeg tror absolutt på at aktivitet er gunstig for å komme ovenpå igjen.

[Gjest sjøstjerna]

Fint å høre at dette fungerte for deg!

Men jeg synes det er farlig å gjøre det til en "uskreven regel" at "alle" "bør" fortest mulig ut i jobb etter en slik opplevelse.

Det er store forskjeller på yrker og arbeidsplasser / arbeidsmiljøer, og store forskjeller på hvilken rolle jobben har i folks liv.

Og ikke minst, er det store forskjeller på hvordan folk reagerer og takler en sorg/krise-situasjon.

Har man f.eks barn, som plutselig har mistet mamma/pappa, så står man ovenfor helt andre utfordringer enn når man bare kan konsentrere seg om seg selv!

Det er ikke snakk om at man sykmeldes for å ha "tid til å sørge"

Men om at man sykmeldes for å slippe den "ekstra belastningen" det kan være å passe en jobb når man samtidig skal takle en sorg/krise, og en endret familiesituasjon..

Forsøker ikke innføre noen "uskreven regel" :-)

Men lovverket vårt sier ingenting om at vi har rett på sykemeldig pga normal sorg. Og lovverket vårt er lagt opp til at vi skal på jobb når vi er friske - uansett om det føles enormt tungt ut pga sorg.

[Gjest Venninna til M]

At man vil isolere seg er vel naturlig. Og de fleste blir jo sykemeldt første tiden.

Men det er neppe bra å fortsette være sykemeldt. Jeg tror absolutt på at aktivitet er gunstig for å komme ovenpå igjen.

At isolering ikke er bra i lengden tror jeg vi alle kan skrive under på. Spørsmålet er jo om det å gå tilbake på jobben er det rette for alle sånn kort tid etterpå. Vi har jo alle ulike behov. Noen foretrekker kanskje å være mer sammen med sin egen familie etter et slikt dødsfall. En annen person jeg vet om ønsket å dra på fjelltur til et sted han og partneren hadde et nært forhold til. En annen person ønsket å sitte ved havna, siden mannen hennes var sjømann og det var der hun følte hans nærvær.

Det er utrolig mange måter å sørge på. Men alle de jeg har kjent som har opplevd en slik sorg har klart å komme tilbake til arbeid igjen når de følte seg klar for det.

[Gjest venninna til M]

Forsøker ikke innføre noen "uskreven regel" :-)

Men lovverket vårt sier ingenting om at vi har rett på sykemeldig pga normal sorg. Og lovverket vårt er lagt opp til at vi skal på jobb når vi er friske - uansett om det føles enormt tungt ut pga sorg.

Men dette handler også om arbeidsførhet. Opplever du noe som gjør at din arbeidsevne blir svekket, enten fysisk eller psykisk kan du ha krav på sykemelding.

Et eksempel:

Min kusine som er intensivsykepleier ble uventet gravid for noen år siden med barn nr tre. Noen måneder ut i svangerskapet ble det påvist at barnet hadde en alvorlig og sjelden hjertefeil, og det var svært usikkert hvordan barnet kom til å klare seg gjennom svangerskapet. Kanskje ville barnet bli skadet, hvis det overlevde.

Min kusine ble så stresset og oppjaget av dette at hun måtte få en sykemelding. Hun opplevde problemer med konsentrasjonen på jobb, og er det noe du må ha som intensivsykepleier så er det konsentrasjon. Du kan ikke være fjern i det yrket. Sykemeldingstiden måtte hun bruke til å kjøre halvannen time til Riksen to ganger i uka, for å kontrollere hjertelyden.

Hvis det var meg, eller en av mine kjære som lå på intensiven så ville jeg ikke hatt en sykepleier med masse bekymringer og konsentrasjonsproblemer. Det kunne gått ut over meg som pasient, og det hadde ikke vært bra. Sånn rent ideelt kunne det kanskje vært lurt å omplassere henne, men det er ikke alltid det lar seg gjøre heller.

Om ikke sorg er en egen sykemeldingsdiagnose så skriver legen heller noe ut i fra psykisk grunnlag. Har en først fått sykemelding pga sorg, så er det fordi det har gitt psykiske symptomer.

Og hvis noen lurer på hvordan det gikk med barnet, så har det heldigvis gått veldig bra:) Vi tror hun vil få et helt vanlig og godt liv.

[Gjest sjøstjerna]

At isolering ikke er bra i lengden tror jeg vi alle kan skrive under på. Spørsmålet er jo om det å gå tilbake på jobben er det rette for alle sånn kort tid etterpå. Vi har jo alle ulike behov. Noen foretrekker kanskje å være mer sammen med sin egen familie etter et slikt dødsfall. En annen person jeg vet om ønsket å dra på fjelltur til et sted han og partneren hadde et nært forhold til. En annen person ønsket å sitte ved havna, siden mannen hennes var sjømann og det var der hun følte hans nærvær.

Det er utrolig mange måter å sørge på. Men alle de jeg har kjent som har opplevd en slik sorg har klart å komme tilbake til arbeid igjen når de følte seg klar for det.

Klart mennesker er forskjellige og har ulike ønsker og måter å gjøre ting på. Og bra er nå det.

Men lovverket er som det er. En naturlig sorg er ingen sykdom.

[Gjest sjøstjerna]

Men dette handler også om arbeidsførhet. Opplever du noe som gjør at din arbeidsevne blir svekket, enten fysisk eller psykisk kan du ha krav på sykemelding.

Et eksempel:

Min kusine som er intensivsykepleier ble uventet gravid for noen år siden med barn nr tre. Noen måneder ut i svangerskapet ble det påvist at barnet hadde en alvorlig og sjelden hjertefeil, og det var svært usikkert hvordan barnet kom til å klare seg gjennom svangerskapet. Kanskje ville barnet bli skadet, hvis det overlevde.

Min kusine ble så stresset og oppjaget av dette at hun måtte få en sykemelding. Hun opplevde problemer med konsentrasjonen på jobb, og er det noe du må ha som intensivsykepleier så er det konsentrasjon. Du kan ikke være fjern i det yrket. Sykemeldingstiden måtte hun bruke til å kjøre halvannen time til Riksen to ganger i uka, for å kontrollere hjertelyden.

Hvis det var meg, eller en av mine kjære som lå på intensiven så ville jeg ikke hatt en sykepleier med masse bekymringer og konsentrasjonsproblemer. Det kunne gått ut over meg som pasient, og det hadde ikke vært bra. Sånn rent ideelt kunne det kanskje vært lurt å omplassere henne, men det er ikke alltid det lar seg gjøre heller.

Om ikke sorg er en egen sykemeldingsdiagnose så skriver legen heller noe ut i fra psykisk grunnlag. Har en først fått sykemelding pga sorg, så er det fordi det har gitt psykiske symptomer.

Og hvis noen lurer på hvordan det gikk med barnet, så har det heldigvis gått veldig bra:) Vi tror hun vil få et helt vanlig og godt liv.

''Om ikke sorg er en egen sykemeldingsdiagnose så skriver legen heller noe ut i fra psykisk grunnlag. Har en først fått sykemelding pga sorg, så er det fordi det har gitt psykiske symptomer.''

Ja, det kan skje. Får man psykiske symptomer som går ut over arbeidsevne, så får man vel sykemelding.

Fint det går bra med dem. :-)