Hva betyr det å være medavhengig?

[Gjest Nilje]

Ser at det er en gruppa for medavhengige i oslo, men hva vil det si å være medavhengig? Er de avhengig av noe spesielt, eller kan det være hva som helst?

[brilleslangen]

Å være medavhengig betyr vel å være pårørende til noen som er rusavhengig tror jeg...

[Gjest kinelle]

Fra Vangseter sine sider:

''For hver rusmisbruker finnes det et stort antall medavhengige. Dette er mennesker som jobber og sliter med rusmisbrukerens ansvarsområder for å opprettholde fasaden om et stabilt forhold. Men et stabilt forhold er umulig så lenge forholdet ikke består av likestilte partnere. Det beste en medavhengig kan gjøre, er å anerkjenne tingenes tilstand. Og en bør begynne med sin egen situasjon.

Begrepet "medavhengighet" oppstod på slutten av 70-tallet. Fagpersoner hadde lenge ant at det skjedde noe besynderlig med mennesker som var nært knyttet til kjemisk avhengige personer. En fysisk, mental, følelsesmessig og åndelig tilstand liknende alkoholisme så ut til å prege mange av dem.

Ettersom man har begynt å forstå medavhengighet bedre, er det blitt tydelig at flere og flere mennesker ser ut til å slite med det. Voksne barn av alkoholikere, folk med forhold til mentalt eller følelsesmessig forstyrrede personer, mennesker med forhold til kronisk syke personer, foreldre av barn med atferdsproblemer, sykepleiere, sosialarbeidere og andre i typiske omsorgsyrker – ja, selv de rusavhengige har under behandling oppdaget at de har vært medavhengige til og med før de ble kjemisk avhengige selv.

I boken Co-Dependent No More definererer forfatter Melody Beattie den medavhengige som en person som har latt en annen persons atferd påvirke ham eller henne, og som er besatt av å kontrollere den personens oppførsel.

Hvorfor oppstår medavhengighet?

Kan en si at medavhengighet oppstår i forhold til mennesker med alvorlige sykdommer eller tvangsatferd?

En åpenbar årsak til medavhengighet er at man har et forhold, personlig eller profesjonelt, til en forstyrret eller avhengig person. Men en annen, mer vanlig grunn ser ut til å være de uskrevne, taushetsbelagte reglene som vanligvis utvikler seg i den nære familien til vedkommende. Disse reglene er vanlige i alkoholiserte familiesystemer, men kan også oppstå i andre familier.

Ifølge disse reglene skal en ikke diskutere problemer, ikke gi åpent uttrykk for følelser, ikke kommunisere ærlig og direkte og ikke ta hensyn til at man er menneskelig og sårbar, og må ha tid til å dekke egne behov. Mange medavhengige undertrykker sine egne tanker og følelser ut fra frykt og skyld. De blir redde for å være den de er, og kan dermed virke satte og kontrollerte.

Symptomer på medavhengighet

Medavhengige pleier å være fryktelig engstelige for problemer og andre mennesker. De føler seg ute av stand til å slutte å tenke og snakke om dem, og bekymrer seg uten å finne noe svar. De vokter gjerne på andre, og prøver å ta folk i å gjøre noe galt.

Medavhengige klarer ofte ikke å se eller behandle sin egen frykt for å miste kontrollen. De tror de vet best selv hvordan ting bør være og mennesker burde oppføre seg. Derfor prøver de ofte å kontrollere hendelser og mennesker gjennom skyld, tvang, trusler, råd og manipulasjon. Dette kan til slutt ende i at de provoserer frem sinne hos motparten, eller at de rett og slett bare blir sinte og frustrerte over ikke å lykkes i bestrebelsene sine. Den medavhengige føler at han eller hun blir kontrollert av andre mennesker.

Ofte velger medavhengige å ignorere slike problemer eller late som om de ikke er reelle. De sier til seg selv at ting vil bli bedre i morgen, eller holder seg opptatt så de slipper å tenke på dem. Ser på at problemer blir større og større. Tror på løgner, og ljuger overfor seg selv. Lurer samtidig på hvorfor de føler at de holder på å bli gale. Over tid kan dette føre til både depresjon og sykdom.

Medavhengige sier stadig at de ikke vil tolerere en bestemt oppførsel fra andre mennesker. Samtidig øker de gradvis terskelen sin til de tolererer og gjør ting de sa at de aldri ville finne seg i. De lar andre fortsette å såre dem, og lurer samtidig på hvorfor de lider så veldig. Klager, beskylder og prøver å kontrollere – men uten å gjøre noe med sitt eget liv. Etter hvert blir de sinte, og fullstendig intolerante.

Hva kan medavhengige gjøre?

Lære å akseptere tingenes tilstand. Dette er lettere sagt enn gjort, og noe av det vanskeligste er kanskje å gi slipp på drømmene en hadde. Ingen hadde regnet med at ektefellen, sønnen eller datteren skulle bli rusmisbruker. Men samtidig gjør man ikke situasjonen noe bedre ved å dekke opp for misbruket eller understøtte det. Da gjør man det bare lettere for misbrukeren å fortsette den destruktive livsførselen. Hvis man ønsker å hjelpe, er det første og viktigste steget å ta tilbake kontrollen over eget liv. Først da er man i posisjon til å bedømme omverdenen rasjonelt. Ikke la deg rive med av andres behov og ønsker hele tiden. Kjenn etter hva som egentlig føles riktig, og sett dine egne mål.

Den svenske boken Alkoholisme – en behandlingsbar familiesykdom gir et godt eksempel på gevinsten ved å løsrive seg fra et medavhengig forhold. Eksemplet forteller om Eva, som kommer fra et aktet borgerlig hjem uten åpne diskusjoner og med store krav til personlig fremgang. I ung alder møter hun Staffan, som hun får barn med. Økonomien er god, så hun sier opp jobben for heller å forsørge familien. Drikkingen hans bærer hun over med som et midlertidig problem.

Men gledelige hendelser som at de får en ny datter, fører bare til midlertidige opphold for Staffans vedkommende. Da hun konfronterer ham med alkoholproblemet, blir hun skjelt ut som grådig og en dårlig hustru. Hvor mye hun enn tømmer ut flasker, skrubber illeluktende skjorter og ringer til sjefen hans for å fortelle at Staffan er forkjølet, slutter ikke Staffan å drikke. Når hun til slutt kaster ham på dør, må hun geleides i seng av sønnen på åtte år som tar seg av søsteren på fem så lenge. Oppe i det hele har barna blitt selvstendige småvoksne, som har lært å ta vare på seg selv og ikke forstyrre foreldrene. Eva har jobbet så mye med å opprettholde familiefasaden at hun har mistet både sin egen personlighet og det mellommenneskelige forholdet til barna.

Hun begynner å gå i terapi. Der lærer hun om medavhengighet, og bygger gradvis opp selvtilliten ved å etablere et eget liv. Samtidig får hun et støttende nettverk av andre som har vært i samme situasjon. Etter hvert trekkes også barna inn i terapien.

Staffan når til slutt et punkt hvor han går med på å få behandling for alkoholismen. Etter en stund trekkes Eva og deretter barna inn i behandlingen. Men nå møtes de som likeverdige diskusjonspartnere – etter at alle har vært gjennom hver sin helingsprosess.

Her på Vangseter vet vi at det ikke bare er den avhengige som lider under alkohol- og pillemisbruk. Av den grunn har vi en integrert familieuke i behandlingen. Vi merker også hvor mange av henvendelsene vi får som er fra medavhengige. Et sunt forhold innebærer at det er gjensidig. Derfor er det ingen skam å sette foten ned hvis man må bære hele lasset.

Kilder:

Codependent No More, Melody Beattie. Hazelden, 1992.

Alkoholisme – en behandlingsbar familiesykdom, Orla Lehmann, Hans Lundberg, Ragnhild Stockenström. Invest-Odont/Lic Förlag, 1984.

http://www.gimmestad-psykoterapi.no/medavhengighet2.php

''

http://www.vangseter.no/index.php?option=com_content&task=view&id=24&Itemid=34