Frustrert og lei!

[frosken]

''Vet ikke hvor gamle ungene er, men de skal jo ikke være gamle før de kan ta et glass vann når de trenger det.''

Hun skriver at den yngste er 10 måneder. Synes du h*n skal krabbe til vasken og hente vann selv?

''Hun skriver at den yngste er 10 måneder. Synes du h*n skal krabbe til vasken og hente vann selv?''

Dol-barna er jo viden kjent for sin fremmelighet, så det er vel ikke mer enn forventet at ungen klarer det...*s*

P.S. Har ikke lest tråden og vet kke hva den handler om, men ikke ta det ille opp at jeg fleiper:-)

[Gjest Tatjana]

Jeg har selv vært sykmeldt for depresjon. Fastlegen min forlangte at jeg "fikk noen å snakke med" og henviste meg til kommunens psykiske helsevern.

Der fikk jeg ukentlige samtaler med en dyktig dame. Damen påpekte flere ting for meg:

Det er viktig å komme seg opp om morgenen, selv om man ikke skal på jobb.

Det er viktig å holde seg i aktivitet, gjøre noe fornuftig og nyttig. Gjerne trene, men også aktiviteter som husarbeid og matlaging.

Sovemedisiner kan være til god hjelp en periode, men man bør forsøke å klare seg uten så fort som mulig.

Det var fryktelig tungt i starten. Jeg sov dårlig om nettene, men valgte likevel å kutte ut sovemedisinene. Og jeg tvang meg opp klokka halv sju hver morgen. Jeg orket ikke å gå utenfor døra, satt inne med gardinene trukket fra. Men jeg tvang meg ut på samtaler med Damen. Jeg tvang meg til å holde huset ryddig og rent. I begynnelsen nøyde jeg meg med små, konkrete mål av typen "Nå skal jeg støvsuge stua før jeg setter meg og drikker en kopp te". Etter hvert gikk det bedre, og jeg kunne sette meg større mål.

Mannen min var veldig tålmodig med meg, men hvis jeg hadde holdt på slik som din mann hadde jeg antagelig blitt sparket ut. Det virker som om din mann har funnet ut at det er mest behagelig å la alt skure og gå, og nekter å gjøre en innsats for å få det bedre.

Hvis han noen gang skal bli bedre, så må han jobbe for det. Det er ikke slik at han plutselig kommer til å våkne en morgen og kjenne at nå er alt bra, og han kan begynne på livet igjen. Han er voksen og må ta ansvar for seg selv og sin sykdom. Ja, visst er det ubehagelig og visst er det tungt, men livet kan være både ubehagelig og tungt noen ganger. Og skal han bli bedre må han jobbe for det.

Jeg forstår at du er utslitt og i ferd med å gi opp. Du har fått mange gode råd i tråden, og jeg har ikke så mye å føye til, annet enn dette: Sett deg selv øverst på prioriteringslista ei stund. Selvsagt må du ta deg av ungene, men likevel kan du ta deg tid til å gå på do. Du må avfinne deg med at du er alenemor, for det er du jo faktisk selv om du og mannen bor sammen. Og så får du se om du kan finne noen små muligheter for avlastning.

Lykke til.

[Gjest Elextra]

Jeg har selv vært sykmeldt for depresjon. Fastlegen min forlangte at jeg "fikk noen å snakke med" og henviste meg til kommunens psykiske helsevern.

Der fikk jeg ukentlige samtaler med en dyktig dame. Damen påpekte flere ting for meg:

Det er viktig å komme seg opp om morgenen, selv om man ikke skal på jobb.

Det er viktig å holde seg i aktivitet, gjøre noe fornuftig og nyttig. Gjerne trene, men også aktiviteter som husarbeid og matlaging.

Sovemedisiner kan være til god hjelp en periode, men man bør forsøke å klare seg uten så fort som mulig.

Det var fryktelig tungt i starten. Jeg sov dårlig om nettene, men valgte likevel å kutte ut sovemedisinene. Og jeg tvang meg opp klokka halv sju hver morgen. Jeg orket ikke å gå utenfor døra, satt inne med gardinene trukket fra. Men jeg tvang meg ut på samtaler med Damen. Jeg tvang meg til å holde huset ryddig og rent. I begynnelsen nøyde jeg meg med små, konkrete mål av typen "Nå skal jeg støvsuge stua før jeg setter meg og drikker en kopp te". Etter hvert gikk det bedre, og jeg kunne sette meg større mål.

Mannen min var veldig tålmodig med meg, men hvis jeg hadde holdt på slik som din mann hadde jeg antagelig blitt sparket ut. Det virker som om din mann har funnet ut at det er mest behagelig å la alt skure og gå, og nekter å gjøre en innsats for å få det bedre.

Hvis han noen gang skal bli bedre, så må han jobbe for det. Det er ikke slik at han plutselig kommer til å våkne en morgen og kjenne at nå er alt bra, og han kan begynne på livet igjen. Han er voksen og må ta ansvar for seg selv og sin sykdom. Ja, visst er det ubehagelig og visst er det tungt, men livet kan være både ubehagelig og tungt noen ganger. Og skal han bli bedre må han jobbe for det.

Jeg forstår at du er utslitt og i ferd med å gi opp. Du har fått mange gode råd i tråden, og jeg har ikke så mye å føye til, annet enn dette: Sett deg selv øverst på prioriteringslista ei stund. Selvsagt må du ta deg av ungene, men likevel kan du ta deg tid til å gå på do. Du må avfinne deg med at du er alenemor, for det er du jo faktisk selv om du og mannen bor sammen. Og så får du se om du kan finne noen små muligheter for avlastning.

Lykke til.

''Det er viktig å komme seg opp om morgenen, selv om man ikke skal på jobb.

Det er viktig å holde seg i aktivitet, gjøre noe fornuftig og nyttig. Gjerne trene, men også aktiviteter som husarbeid og matlaging.''

Har sett at NHD på psykiatri forfekter nøyaktig det samme.

Fornuftig innlegg ellers også, forresten.

[rerun]

Ville du gått fra ham hvis det var en annen sykdom enn depresjon han led av? Hvis han var satt ut av spill av f eks kreft eller MS og ikke kunne ta sin del av hus, barn og støtte deg... hadde du forlatt han når du ble sliten av det?

Depresjon er en sykdom. Han er syk. Han trenger behandling.

Bestill time til han hos fastlegen. Gå med ham dit. Forklar situasjonen. Få hjelp. Han er syk, han er ikke lat.

Mange ting hjelper mot depresjon, f eks å ha en god døgnrytme, å spise sunt, å mosjonere, å ha meningsfulle aktiviteter. Men en del av sykdommen er at man ikke klarer å komme i gang med alt det som alle sier er bra, og at man ikke heller tror at det er noe som kommer til å hjelpe.

Hjelp mannen din å få hjelp.

[Lillemus]

Du svarte på følgende:

''Hvis ikke ungene sier de er tørste, tenker han ikke på å gi de noe. Han på 10mnd klarer ikke prate.''

Problemet er altså ikke at de ber om drikke og at han mener de kan hente det selv. Han ser ganske enkelt ikke behovene deres.

''Problemet er altså ikke at de ber om drikke og at han mener de kan hente det selv. Han ser ganske enkelt ikke behovene deres.''

Når vi ser bort fra babyer - hvem er det som spør ungene sine hele tiden om de er tørste og trenger vann??? Mine har i alle fall vært fullt kapable til å si fra og evt. hente seg vann selv siden de var ganske små... Jeg har aldri gått rundt og spurt dem om de er tørste. Skal man gjøre det?

[løvinne71]

Ville du gått fra ham hvis det var en annen sykdom enn depresjon han led av? Hvis han var satt ut av spill av f eks kreft eller MS og ikke kunne ta sin del av hus, barn og støtte deg... hadde du forlatt han når du ble sliten av det?

Depresjon er en sykdom. Han er syk. Han trenger behandling.

Bestill time til han hos fastlegen. Gå med ham dit. Forklar situasjonen. Få hjelp. Han er syk, han er ikke lat.

Mange ting hjelper mot depresjon, f eks å ha en god døgnrytme, å spise sunt, å mosjonere, å ha meningsfulle aktiviteter. Men en del av sykdommen er at man ikke klarer å komme i gang med alt det som alle sier er bra, og at man ikke heller tror at det er noe som kommer til å hjelpe.

Hjelp mannen din å få hjelp.

"Ville du gått fra ham hvis det var en annen sykdom enn depresjon han led av? Hvis han var satt ut av spill av f eks kreft eller MS og ikke kunne ta sin del av hus, barn og støtte deg... hadde du forlatt han når du ble sliten av det?"

Det er en VESENTLIG forskjell på disse tilfellene!

Hadde han vært fysisk syk, så ville han antagelig ha ØNSKET å kunne bidra, men blitt stoppet av at fysikken ikke tillot det.

Dessuten har en kreftsyk/ms-rammet person svært begrenset mulighet til å bli bedre "ved egen innsats" og jeg regner med at vedkommende med glede ville tatt imot all hjelp og behandling!

En fysisk syk person ville dessuten hatt like store problemer med å gjenomføre både plikter fornøyelser.

Men her er situasjonen helt omvendt.

Denne mannen fungerer fysisk, men han ØNSKER IKKE å bidra med unger og husarbeid, selvom han er i fullgod stand til å sysselsette seg med andre ting som kamerater, surfing på internett, og jobbrelaterte "prosjekter"

Han orker altså fornøyelsene, men ikke pliktene.

Han ønsker heller ikke å gjøre en innsats selv for å bli bedre, ved å ta imot hjelp eller behandling.

For meg vitner dette om ansvarsfraskrivelse / feil prioritering av det lille "overskuddet" han evt har.

Jeg tror rett og slett ikke noe på at diagnosen "depresjon", er en "god nok" unnskyldning for å ikke bidra med noe som helst på hjemmefronten.

Det har tross alt gått et helt år!

Og når man er i den situasjon at man har ansvar og familieforpliktelser, så er man nødt til å anstrenge seg litt ekstra.

[Gjest Niccola]

Jeg står og lager middag med to sutrete unger som henger i beina mine.

Han sitter på kontoret to rom bort og prater kanskje i tlf med en kamerat.

Er det rart jeg missliker ham? Jo mer jeg tenker på ting han ikke hjelper meg med jo mer hater jeg ham!

Han kommer og spiser og går deretter tilbake på kontoret med tallerkenen på bordet!

Da tar jeg meg av ungene og rydder vekk middagen. Hyggelig familieliv?

Du må sette ned foten. Han fortsetter med dette fordi du gir ham muligheten.

[Gjest Niccola]

Når han ikke klarer å skifte bæsjebleie på babyen, sier det seg selv at jeg ikke kan være lenge borte.

Ja, jeg har kommet hjem og opplevd at han ikke har skiftet bleie.

En baby kan heller ikke be om et glass vann.

Har jeg vært borte en kveld er det ikke hyggelig å komme hjem når huset ser "bomba" ut.Kjøkkenet flyter, badet er fulllt av klær, rommene er rotete.

Synes det er så respektløst av ham å ikke rydde etter seg.

Jeg er ingen pedant,men synes det er så trist å komme hjem til et rotehus.

Det føles som han velger å gjøre en dårlig jobb slik at du heller vil gjøre jobben selv.

Sleipt.

[trollemor;o)]

Hvafornoe?

Hvis han er vant til å legge seg på den tiden hun beskriver (det er min 10-åring også), er det vel litt drøyt å forandre på det fordi faren har problemer.

En annen ting er at 10-åringen antakelig er i stand til å legge seg selv, slik at hun kan stikke ut når de er ferdige med leksene.

Sa jeg at han SKULLE legges tidligere? Sa jeg at det var pga pappaen?

nei.....

Jeg tror ikke denne mannen kan forandres desverre og tenkte at det ikke gjør noe om en ti åring legger seg tidligere. På denne måten får den totalt utslitte mamman LITT tid for seg selv før hun legger seg.

[laban]

Sa jeg at han SKULLE legges tidligere? Sa jeg at det var pga pappaen?

nei.....

Jeg tror ikke denne mannen kan forandres desverre og tenkte at det ikke gjør noe om en ti åring legger seg tidligere. På denne måten får den totalt utslitte mamman LITT tid for seg selv før hun legger seg.

Jeg tror mange tiåringer vil reagere på å få flyttet sengetiden sin til en hel time tidligere enn de er vant til. De fleste vil oppfatte dette som en straff. Jeg vet ikke om hun vinner så mye på å lage en ny konflikt med den eldste.

Men som jeg skrev - h*n kan helt sikkert ordne seg selv for kvelden, hvis moren vil ta en tur ut.

[eccoLise]

Jeg vil gjerne svare deg, men jeg er på jobb nå, så det kan hende jeg blir avbrudt før jeg er ferdig. Da vil jeg skrive mer siden, når jeg får tid.

For det første vil jeg be deg om å ikke bry deg om hva andre sier om hva de ville ha funnet seg i. Andre har sine egne problemer og utfordringer, du har dine.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, og er på mange måter oppi lignende situasjon. Bare at hos oss er begge i 100% stilling, og begge ungene går på skolen.

Min mann fungerer godt på jobben, men når han kommer hjem slutter han å fungere, og virker totalt fraværende.

Det har vært utrolig frustrerende.

Det jeg har funnet ut er at krav om mas om at han må stille opp mer på hjemmefronten, tar han som kritikk, at han er ikke god nok, og han blir enda mer taus og innesluttet.

Så det å kreve noe av han funker rett og slett ikke, så det er ikke verdt å prøve flere ganger.

Det at jeg blir sur og sint gjør iallfall ikke ting bedre.

Jeg leste noen kloke ord om at hvis du er i en situasjon du mistrives med, kan du gjøre følgende: 1: flykte fra situasjonen, 2: forandre situasjonen, 3: akseptere situasjonen.

Jeg tenkte på å flykte fra situasjonen, men kom fram til at jeg ikke ønsket skilsmisse. Jeg husker tilbake til hvordan min mann var da vi giftet oss, og håper fortsatt at han finner tilbake livsgleden. Jeg tror ikke at livet som alenemor vil bli så mye bedre. Da ville vi måtte slite med økonomien, og vi måtte mest sannsynlig ha flyttet fra huset vi er så glad i. Det ville ha blitt fryktelig tungt for oss alle.

Det å forandre situasjonen er heller ikke så lett, da det er han som burde ha forandret seg, og jeg kan ikke forandre han, det er det bare han som kan.

Men jeg har innsett at jeg kan iallfall forandre meg selv. (fjeg kan fortelle mer om det siden)

Det jeg har gjort er å akseptere situasjonen. Ved å akseptere situasjonen har jeg tenkt at dette er det jeg har å forholde meg til, og jeg skal gjøre det beste ut av det. Jeg har akseptert at dette er min utfordring i livet, og har lagt sinne og frustrasjon i fra meg. Jeg har funnet ut at skal jeg klare dette, kan jeg ikke bli syk. Jeg gjør hva jeg kan for å holde meg frisk.

Skriver mer senere...

[trollemor;o)]

Jeg tror mange tiåringer vil reagere på å få flyttet sengetiden sin til en hel time tidligere enn de er vant til. De fleste vil oppfatte dette som en straff. Jeg vet ikke om hun vinner så mye på å lage en ny konflikt med den eldste.

Men som jeg skrev - h*n kan helt sikkert ordne seg selv for kvelden, hvis moren vil ta en tur ut.

Nei det har du rett i...

[eccoLise]

Jeg vil gjerne svare deg, men jeg er på jobb nå, så det kan hende jeg blir avbrudt før jeg er ferdig. Da vil jeg skrive mer siden, når jeg får tid.

For det første vil jeg be deg om å ikke bry deg om hva andre sier om hva de ville ha funnet seg i. Andre har sine egne problemer og utfordringer, du har dine.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, og er på mange måter oppi lignende situasjon. Bare at hos oss er begge i 100% stilling, og begge ungene går på skolen.

Min mann fungerer godt på jobben, men når han kommer hjem slutter han å fungere, og virker totalt fraværende.

Det har vært utrolig frustrerende.

Det jeg har funnet ut er at krav om mas om at han må stille opp mer på hjemmefronten, tar han som kritikk, at han er ikke god nok, og han blir enda mer taus og innesluttet.

Så det å kreve noe av han funker rett og slett ikke, så det er ikke verdt å prøve flere ganger.

Det at jeg blir sur og sint gjør iallfall ikke ting bedre.

Jeg leste noen kloke ord om at hvis du er i en situasjon du mistrives med, kan du gjøre følgende: 1: flykte fra situasjonen, 2: forandre situasjonen, 3: akseptere situasjonen.

Jeg tenkte på å flykte fra situasjonen, men kom fram til at jeg ikke ønsket skilsmisse. Jeg husker tilbake til hvordan min mann var da vi giftet oss, og håper fortsatt at han finner tilbake livsgleden. Jeg tror ikke at livet som alenemor vil bli så mye bedre. Da ville vi måtte slite med økonomien, og vi måtte mest sannsynlig ha flyttet fra huset vi er så glad i. Det ville ha blitt fryktelig tungt for oss alle.

Det å forandre situasjonen er heller ikke så lett, da det er han som burde ha forandret seg, og jeg kan ikke forandre han, det er det bare han som kan.

Men jeg har innsett at jeg kan iallfall forandre meg selv. (fjeg kan fortelle mer om det siden)

Det jeg har gjort er å akseptere situasjonen. Ved å akseptere situasjonen har jeg tenkt at dette er det jeg har å forholde meg til, og jeg skal gjøre det beste ut av det. Jeg har akseptert at dette er min utfordring i livet, og har lagt sinne og frustrasjon i fra meg. Jeg har funnet ut at skal jeg klare dette, kan jeg ikke bli syk. Jeg gjør hva jeg kan for å holde meg frisk.

Skriver mer senere...

I tillegg til fornuftig kosthold og trening, er det viktigste jeg har gjort for å holde meg frisk er å bedre den psykiske helsen. Hat, sinne, bekymringer og stress er som gift i kroppen. Jeg har jobbet mye med meg selv, og har blitt betydlig roligere og gladere person. Det som har vært til stor hjelp i denne prosessen er bøkene til Neale Donald Walsch.

Jeg kjøpte den første boka til nevnte forfatter i sommer. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg kjøpte den, men jeg var vel litt nysgjerrig. Boka heter Himmelske samtaler, og handler om at forfatteren stiller Gud en rekke spørsmål, og så får han svar. Jeg har aldri trodd på Gud, så det var ikke helt meg, og kjøpe ei bok om dette tema.

Men uansett om du tror det er Gud som svarer, eller om det er forfatteren selv som dikter opp det hele, så står det utrolig mye klokt i denne boken. De fleste som på en eller annen måte sliter med livet sitt kan ha stor nytte av disse kloke ord.

Jeg har blitt betylig bedre til å møte livets utfordinger på en positiv måte. Og tro meg, jeg har vært gjennom litt av noen utfordringer i det siste. Jeg vil ikke si så mye om det, men jeg kan nevne at den tøffeste utfordringen har vært at min sønn har vært mye på sykehus i høst. Han er forresten mye bedre nå :-)

Når det gjelder ditt forhold til din mann, så må du slutte å forvente noe av han. Når han ikke følger opp dine forventninger blir du skuffet, lei og frustrert. Han er syk og er litt i sin egen greie. Ha tro på at han blir frisk igjen, men vær klar over at det tar tid. Han få få ta det i sitt tempo.

Jeg tror det var i november en gang, jeg sluttet å kreve noe av min mann. Jeg sluttet også å forvente at han gjorde ting, så slipper jeg å bli skuffet av at han ikke gjør det.

Det jeg gjør istedet er å gi han oppgaver på en måte som gjør at han ikke føler det som noe krav. F.eks kan jeg si. I dag kan du få lov til å ta oppvasken, eller det er fullt i søppelposen, den kan du gå ut med. Jeg sier det med en forventning om at han gjør det, men ikke som et krav. Hvis han ikke gjør det, så er det greit, og hvis han gjør det, så er det kjempeflott. Viktig å merke seg at jeg ikke spør om han kan gjøre det. Jeg sier: her er noen som skal gjøres, det kan du gjøre. Ikke noe mer, ingen krav, ingen masing.

Etter en tid nå med denne taktikken, så ser jeg at det fungerer. Ikke alltid at han gjør det jeg sier, men han gjør det stadig oftere, og jeg ser skritt i riktig retning når det gjelder humøret hans.

Ikke minst fungerer denne taktikken veldig bra på ungene.

Jeg håpet at han ville lese bøkene jeg har hatt så stor nytte av, men det vil han ikke. Men jeg forteller han gjerne om hvordan jeg tenker i forhold til diverse utfordinger, og hvordan jeg nå greier å takle de på en positiv måte. Så da får han høre litt etter litt uten at jeg sier at sånn må han også gjøre det.

Lykke til videre uansett hva du bestemmer deg for. Om du vil flykte, forandre eller akseptere. Og husk! Man løser ingen problemer ved å være negativ.

Lykke lykke til! Håper innlegget mitt har vært til nytte for deg. Jeg forstår godt at du er frustrert, du har det jammen ikke lett. Håper du/dere kommer frem til den løsningen som er til beste for dere alle.

[Gjest nokensvartdag]

I tillegg til fornuftig kosthold og trening, er det viktigste jeg har gjort for å holde meg frisk er å bedre den psykiske helsen. Hat, sinne, bekymringer og stress er som gift i kroppen. Jeg har jobbet mye med meg selv, og har blitt betydlig roligere og gladere person. Det som har vært til stor hjelp i denne prosessen er bøkene til Neale Donald Walsch.

Jeg kjøpte den første boka til nevnte forfatter i sommer. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg kjøpte den, men jeg var vel litt nysgjerrig. Boka heter Himmelske samtaler, og handler om at forfatteren stiller Gud en rekke spørsmål, og så får han svar. Jeg har aldri trodd på Gud, så det var ikke helt meg, og kjøpe ei bok om dette tema.

Men uansett om du tror det er Gud som svarer, eller om det er forfatteren selv som dikter opp det hele, så står det utrolig mye klokt i denne boken. De fleste som på en eller annen måte sliter med livet sitt kan ha stor nytte av disse kloke ord.

Jeg har blitt betylig bedre til å møte livets utfordinger på en positiv måte. Og tro meg, jeg har vært gjennom litt av noen utfordringer i det siste. Jeg vil ikke si så mye om det, men jeg kan nevne at den tøffeste utfordringen har vært at min sønn har vært mye på sykehus i høst. Han er forresten mye bedre nå :-)

Når det gjelder ditt forhold til din mann, så må du slutte å forvente noe av han. Når han ikke følger opp dine forventninger blir du skuffet, lei og frustrert. Han er syk og er litt i sin egen greie. Ha tro på at han blir frisk igjen, men vær klar over at det tar tid. Han få få ta det i sitt tempo.

Jeg tror det var i november en gang, jeg sluttet å kreve noe av min mann. Jeg sluttet også å forvente at han gjorde ting, så slipper jeg å bli skuffet av at han ikke gjør det.

Det jeg gjør istedet er å gi han oppgaver på en måte som gjør at han ikke føler det som noe krav. F.eks kan jeg si. I dag kan du få lov til å ta oppvasken, eller det er fullt i søppelposen, den kan du gå ut med. Jeg sier det med en forventning om at han gjør det, men ikke som et krav. Hvis han ikke gjør det, så er det greit, og hvis han gjør det, så er det kjempeflott. Viktig å merke seg at jeg ikke spør om han kan gjøre det. Jeg sier: her er noen som skal gjøres, det kan du gjøre. Ikke noe mer, ingen krav, ingen masing.

Etter en tid nå med denne taktikken, så ser jeg at det fungerer. Ikke alltid at han gjør det jeg sier, men han gjør det stadig oftere, og jeg ser skritt i riktig retning når det gjelder humøret hans.

Ikke minst fungerer denne taktikken veldig bra på ungene.

Jeg håpet at han ville lese bøkene jeg har hatt så stor nytte av, men det vil han ikke. Men jeg forteller han gjerne om hvordan jeg tenker i forhold til diverse utfordinger, og hvordan jeg nå greier å takle de på en positiv måte. Så da får han høre litt etter litt uten at jeg sier at sånn må han også gjøre det.

Lykke til videre uansett hva du bestemmer deg for. Om du vil flykte, forandre eller akseptere. Og husk! Man løser ingen problemer ved å være negativ.

Lykke lykke til! Håper innlegget mitt har vært til nytte for deg. Jeg forstår godt at du er frustrert, du har det jammen ikke lett. Håper du/dere kommer frem til den løsningen som er til beste for dere alle.

Tusen takk for et langt fint svar.

Mange sier til meg at jeg bør flytte, men det ønsker jeg i utgangspunktet ikke.

Jeg skal lese boka du anbefaler og jeg håper mannen min blir flinkere når han fårtil noe på jobbfronten igjen.

Jeg har trøstet meg mye med god mat når jeg har vært lei meg. Jeg har blitt enda mer deprimert av at jeg misstrives med kroppen jeg har nå.

Føler jeg virkelig må ta tak i situasjonen selv.

I går var jeg og eldste sønnen og sto slalom. Pappan var hjemme med de små!

Det var så deilig å komme seg ut!

Samboer har lover at jeg skal få litt fri nå, så jeg krysser fingrene for at jeg skal komme meg gjennom dette.

Igjen takk for fint svar:) God helg!

[Gjest nokensvartdag]

Kjære deg! Forstår godt at du er sliten og lei, det er lett å leve seg inn i at dette er en vanskelig situasjon og at det er vanskelig å se veien videre. Har lest alle innleggene her nå og ser at du har fått mange gode råd og innspill, mye konkret som du kan ta fatt i, noe jeg ser at du tildels også allerede har gjort. Det er imponerende, synes jeg! Når situasjonen er så vanskelig som du beskriver, og hverdagen så tettpakket, er det ikke bare-bare å finne krefter og tid til å endre vaner og væremåter. Noen ganger er det slik at små forandringer fører til store forandringer - ønsker for deg at du får positive opplevelser med de grepene du tar!

Slik jeg ser det er du for tiden aleneforelder. Kanskje vil det være en lettelse og/eller nødvendig å se slik på det heller enn å forvente noe av mannen din som han likevel ikke kan stille opp med? Som aleneforelder må du først og fremst skaffe deg litt avlastning med barna. Ta kontakt med barnevernet, de bør og skal kunne hjelpe deg, også med å finne ut hva din familie trenger og vil ha nytte av (avlastning, støttekontakt, økonomisk støtte til barnevakt el.a). Frivilligsentralen kan også være et alternativ - kanskje er det noen eldre som bare venter på å få "barnebarn" å besøke eller få besøk av? Hva med familie, nettverk og naboer ellers - kanskje kan eldstemann overnatte hos en venn mens du får deg en kveld med venner, på kino - eller bare rett og slett på badet eller foran TVen? (Du trenger selvfølgelig ikke svare på dette, det kjennes bare mest riktig å skrive det i spørsmålsform).

Ellers ser jeg at mange råd handler om hva du skal kreve av mannen din, hvordan du skal kommunisere m.m. Dette er viktig og riktig nok, men hvis kommunikasjonen i en relasjon har kjørt seg fast er det likevel ofte vanskelig å få til i praksis og på egenhånd, ikke minst hvis han virkelig er syk og du derfor kan forvente mye mindre fra han enn du egentlig trenger. Det kan også fort bli slik at du bebreider deg selv hvis det likevel ikke blir bedre eller at det stilles større krav til din besluttsomhet og kompromissløshet enn du makter akkurat nå. Blir derfor sittende å tenke på om du kanskje kunne komme et godt stykke vei bare med å fokusere på deg selv og din relasjon til deg selv og de rundt deg, altså uten å involvere dem direkte? Du spør hva du kan kreve av mannen din, hva som er rimelig å forvente, om du er urimelig - så lenge du selv ikke vet svaret på disse spørsmålene vil din kommunikasjon med han kunne bli uklar, du kan fort bli vippet av pinnen av hans svar og det kan bli avvik mellom det du sier og det du gjør. Blant annet. Du fremkommer også av det du skriver at dine fysiske og psykiske behov kommer sist. Dette er noe mange mødre kan kjenne seg igjen i, i større eller mindre grad, men det aner meg at du er blant dem som i for stor grad prioriterer andre foran seg selv. Dette er ikke bare negativt, kanskje er det dette som har holdt familien sammen til nå, men det kan bli for mye av det gode. Kanskje bør du i noe større grad ta vare på deg selv og prioritere dine behov, ikke minst for at du skal kunne ta vare på de andre? Det er som de sier på flyet om oksygenmaskene: "Ta først på din egen maske før du hjelper andre". Det er vel å bra å prioritere barna sine, men når du ligger der besvimt uten oksygen, hvem skal ta på dem maskene deres da? Du er krumtappen i familien, ingen er tjent med at du tar vare på alle andre enn deg selv. Kanskje kan det være mulig for deg å jobbe med din egen selvfølelse, din egen kommunikasjon med deg selv og dine behov helt uavhengig av mannen din? Kanskje kan du få hjelp til dette på familievernkontoret, der hjelpen er gratis, eller kanskje du kan få en henvisning til psykolog eller annen behandling dersom du tar dette opp med lege. Om du har en god lege kan du kanskje også ha nytte av en diskusjon med legen. Kommunen skal også ha en psykiatritjeneste der jeg vil anta at du kan få hjelp, også når det gjelder ¨(veiledning i) rollen som pårørende.

Gjennom en slik prosess kan det bli tydeligere for deg hva som er riktig for akkurat deg og din familie å gjøre og det kan bli lettere for deg å gjennomføre det du bestemmer deg for. Jeg er sikker på at familien din elsker deg, men det viktigste er at du kan svare et rungende JA! på spørsmålet "elsker du deg selv?".

Sender deg en stor klem og all mulig lykke til!

Tusen takk for langt fint innlegg. jeg er så glad for alle som hjelper meg med å svare meg her inne.

Jeg har ikke orket å lese dette på dol før idag. Har hatt noen tunge dager, men føler litt lysning nå. Har snakket med samboer og han har endret seg litt igjen....