Til dere menn som har opplevd samlivsbrudd

[Gjest vil videre i livet]

Det er ti år siden jeg møtte hun jeg er gift med, men de følelsene jeg en gang hadde er helt borte. Vi lever mer sammen som søster og bror, og grunnen til at jeg ikke har tatt hatten og min og reist er hensynet til økonomien og barna våre. En venn har foreslått samlivsterapeut, men jeg ser ikke at dette skal hjelpe da alt er dødt fra min side. Vi har forsøkt å ha noen "romantiske" stunder sammen bare vi to, men for å være helt ærlig så har jeg kjedet meg på de forsøkene å få ting til å blomstre.

Jeg merker at vi begge har endret oss i hver vår retning med tanker på interesser, og det har selvfølgelig en stor årsak til at vi kun lever sammen som venner.

Etter endringer i jobbsituasjonen min så tjener jeg relativt dårlig, og jeg kan ikke se hvordan jeg skulle greie å leve for meg selv(+ barnebidrag) når inntekten min ikke strekker til i dag(når vi bor sammen). Jeg jobber dessuten ekstra hver helg få å hjulene til å gå rundt, og skulle jeg ha flyttet for meg selv så måtte jeg ha sagt fra meg denne jobben for å ha barna annenhver helg.

Mitt spørsmål i dette er: hvordan greide du deg når dere gikk fra hverandre? Jeg tenker primært på dere menn som ikke får støtte fra staten(og som ikke er blant lønnsvinnerne)? Er det i det hele tatt mulig å greie seg alene, eller må jeg bli boende i dette forholdet til ungene flytter ut?

[Gjest snakk om vilje]

Hva med å skifte jobb? Det er vel ingenting som tilsier at du må ha samme jobb resten av livet?

Nå er ikke jeg mann, men ble plutselig alene med 3 barn på et tidspunkt jeg nesten ikke hadde inntekt. Var permittert fra min dårlig betalte betalte jobb, ingen utdanning. O ble sittende igjen med 2 millioner i gjeld da min eksmann stakk av fra det hele.

Jeg klarte å skaffe meg en delttidssjobb som sekretær, fikk etterhvert full stilling. Dette var vel i 2003. Jobbet for et vikarbyrå, hvilket betyr at jeg fikk et lite lønnshopp, hver gang jeg fikk et nytt oppdrag. I 2006 fikk jeg fast assistentstilling i et selskap og har gradvis jobbet meg opp. Er i dag leder og tjener rimelig greit.

Har gjennom disse årene fått minimalt med støtte og bidrag har vært mer eller mindre fraværende.

I din situasjon blir du jo enslig og boende alene. Da har du også større muligheter for å være fleksibel ift arbeid det er vel ingenting i veien for at du kan stå på litt ekstra for å bedre økonomien. Spørsmålet er vel hvor mye du er villig til å stå på for å oppnå det du ønsker.

[Gjest vil videre i livet]

Hva med å skifte jobb? Det er vel ingenting som tilsier at du må ha samme jobb resten av livet?

Nå er ikke jeg mann, men ble plutselig alene med 3 barn på et tidspunkt jeg nesten ikke hadde inntekt. Var permittert fra min dårlig betalte betalte jobb, ingen utdanning. O ble sittende igjen med 2 millioner i gjeld da min eksmann stakk av fra det hele.

Jeg klarte å skaffe meg en delttidssjobb som sekretær, fikk etterhvert full stilling. Dette var vel i 2003. Jobbet for et vikarbyrå, hvilket betyr at jeg fikk et lite lønnshopp, hver gang jeg fikk et nytt oppdrag. I 2006 fikk jeg fast assistentstilling i et selskap og har gradvis jobbet meg opp. Er i dag leder og tjener rimelig greit.

Har gjennom disse årene fått minimalt med støtte og bidrag har vært mer eller mindre fraværende.

I din situasjon blir du jo enslig og boende alene. Da har du også større muligheter for å være fleksibel ift arbeid det er vel ingenting i veien for at du kan stå på litt ekstra for å bedre økonomien. Spørsmålet er vel hvor mye du er villig til å stå på for å oppnå det du ønsker.

Takk for svar. Jeg skjønner ikke hvordan du greide å få det til økonomisk med 2 mill i gjeld, minimal støtte og dårlig inntekt(i starten).

Jeg kunne sikkert ha tatt på meg en drittjobb som er godt lønnet, men jeg har vært en del år i arbeidslivet og har erfart mye om hva jeg vil drive med, og ikke.

Jeg har i dag rundt 350 tusen(inkl deltid) og føler at den utdannelsen jeg har ikke strekker til å få en godt betalt jobb som er interessant. Jeg er heller ikke interessert i å jobbe mer enn det jeg gjør i dag(har 6 dagers arbeidsuke hele året).

Når jeg i dag går i null ved hver lønning så kan jeg ikke se for meg at det skal gå noe særlig bedre ved å bo alene(med de ekstrautgiftene det medfører).

Tar gjerne i mot erfaringer fra menn som har vært i samme situasjon

[Gjest snakk om vilje]

Takk for svar. Jeg skjønner ikke hvordan du greide å få det til økonomisk med 2 mill i gjeld, minimal støtte og dårlig inntekt(i starten).

Jeg kunne sikkert ha tatt på meg en drittjobb som er godt lønnet, men jeg har vært en del år i arbeidslivet og har erfart mye om hva jeg vil drive med, og ikke.

Jeg har i dag rundt 350 tusen(inkl deltid) og føler at den utdannelsen jeg har ikke strekker til å få en godt betalt jobb som er interessant. Jeg er heller ikke interessert i å jobbe mer enn det jeg gjør i dag(har 6 dagers arbeidsuke hele året).

Når jeg i dag går i null ved hver lønning så kan jeg ikke se for meg at det skal gå noe særlig bedre ved å bo alene(med de ekstrautgiftene det medfører).

Tar gjerne i mot erfaringer fra menn som har vært i samme situasjon

Det var knallhardt, og fortsatt hardt å ha bare en inntekt når man har omsorg for barn.

Men som sagt, det var viljen til å få det til som førte meg dit.

Jeg nektet å selge huset og bo i en trang kjellerleilighet til 10 000 kr måneden.

Lever idag på et akseptabelt nivå, men er selvfølgelig sårbar for uventede høye utgifter.

Uansett, så er vel valget ditt enten å bli i et dårlig forhold eller å gjøre det som må til for å komme deg utav det.

Her må uansett noe ofres, spørsmålet er bare hva?

Ønsker deg uansett lykke til :-)

[løvinne71]

Takk for svar. Jeg skjønner ikke hvordan du greide å få det til økonomisk med 2 mill i gjeld, minimal støtte og dårlig inntekt(i starten).

Jeg kunne sikkert ha tatt på meg en drittjobb som er godt lønnet, men jeg har vært en del år i arbeidslivet og har erfart mye om hva jeg vil drive med, og ikke.

Jeg har i dag rundt 350 tusen(inkl deltid) og føler at den utdannelsen jeg har ikke strekker til å få en godt betalt jobb som er interessant. Jeg er heller ikke interessert i å jobbe mer enn det jeg gjør i dag(har 6 dagers arbeidsuke hele året).

Når jeg i dag går i null ved hver lønning så kan jeg ikke se for meg at det skal gå noe særlig bedre ved å bo alene(med de ekstrautgiftene det medfører).

Tar gjerne i mot erfaringer fra menn som har vært i samme situasjon

Kr 350.000 er vel ikke så "dårlig"?

Jeg tror mange kvinner, som er alene med barn, tjener adskillig dårligere enn dette.

Men forskjellen ligger selvsagt i hvem som har den daglige omsorgen for barna, og om man mottar eller betaler bidrag.

På en annen side har jo den som har barna mest, også mere utgifter. Og h*n må betale evt. barnehage, sfo, fritidsaktiviteter, og daglig forbruk som angår barna.

Dette kan jo "løses" ved å ha 50/50 omsorg. Da skal også utgiftene deles likt og ingen har bidragsplikt (tror jeg.)

Men dette lar seg jo ikke alltid gjennomføre. Og det er jo også litt omdiskutert om det er bra for barna å måtte forholde seg til 2 "likeverdige" hjem, istedet for et "hoved"-hjem, og et "besøks"-hjem..

Når det er sagt, så vil jeg komme med en liten kommentar "off topic"

Jeg synes generellt at man bør strekke seg langt for å holde sammen når det er barn i et forhold.

Da mener jeg selvsagt ikke at man skal bli i nedbrytende forhold med mye krangel, bråk, rusmisbruk, utroskap etc.

Men hvis man fortsatt er glad i hverandre, og fungerer bra sammen i hverdagen og i familielivet, så synes jeg man har et godt fundament for å kunne holde sammen.

Forelskelse og spenning vil jo avta etterhvert uansett hvem man er sammen med. Og hvis det er dette du ønsker ved å "komme videre i livet" så betaler du jo en ganske høy pris for dette ved å "ofre" både hjem, familieliv og bedre økonomi!

Jeg vet ikke i hvilken grad du/dere har forsøkt å opprettholde / gjenopplive forholdet?

Men det jeg vet, er at slike ting hovedsakelig handler om vilje og innstilling!

Og når du tenker at "romantisk alenetid" er kjedelig og bortkastet, så blir det selvsagt det.

Kanskje du har kjørt deg litt fast i tankene rundt alt som er "feil" og hva man mangler i forholdet? Dermed "ser" du bare dette, og det overskygger alt som er positivt og hyggelig.

Jeg synes ihvertfall man skal ha ganske tungtveiende grunner for å frata barna sine muligheten til å bo i en familie med både mor og far.

Og jeg synes man skylder dem å prøve "alt" før man gir opp og tar en avgjørelse som vil snu opp ned på tilværelsen deres.

Synes derfor du bør vurdere vennen din sitt forslag om familieterapi.

Kanskje er "profesjonell" tredjepart kan komme med noen konstruktive innspill, eller få deg til å se litt annerledes på situasjonen?

Du har ihvertfall ingenting å tape på å prøve.