Trist ni-åring

[Gjest trist og lei mamma]

I kveld når vi satt og spiste kunne min skjønne 9-åring fortelle meg at han følte det akkurat som om han ikke hadde noen venner lenger. Han var på gråten når han utredet om hvorfor han følte det slik. Mitt morshjerte gråt for ham.

Føler meg så hjelpesløs, men vil ikke krisemaksimere heller... det meste går jo litt opp og ned her i livet....

[Gjest sitronterte]

Kjenner den følelsen.min 9-åring fortalte i forrige uke at noen prøvde å lure han til å gå å gjemme seg, sånn at de kunne leke uten å ha han med i leken. Han påstod også at han bare har en venn i klassen, men han har hatt/vært på besøk til flere denne uken, så fullt så ille er det heldigvis ikke.

[Gjest trist og lei mamma]

  sitronterte skrev (På 27.1.2010 den 21.57):

Kjenner den følelsen.min 9-åring fortalte i forrige uke at noen prøvde å lure han til å gå å gjemme seg, sånn at de kunne leke uten å ha han med i leken. Han påstod også at han bare har en venn i klassen, men han har hatt/vært på besøk til flere denne uken, så fullt så ille er det heldigvis ikke.

Takk for respons.

Det er aldri kjekt når barna våre har det vondt. Han er egentlig en sosial og morsom fyr, så jeg satser på at det går seg til, men jeg har sendt kontaktlæreren en mail i kveld. Spent på å høre om hun har observert noe. Viktig å være edruelig og ikke hause opp ting, men samtidig så vil jeg ta mitt barn på alvor. Har stor tro på forebygging kontra reparasjon

Gode tanker til deg og din niåring

[Gjest hilsen en annen trist mamma]

Trist å høre at barn er ulykkelige. Vet akkurat hvordan du føler det,- min elskede lille jente føler seg også ensom og vil for første gang ikke ha selskap når hun snart har bursdag. Hun blir aldri invitert i bursdager av noen i klassen til tross for at hun selv har bedt til flotte selskap og klassefester år etter år.

Hun har alltid gledet seg voldsomt til bursdagene sine, skrevet invitasjoner, styrt og planlagt flere uker i forveien, men i år er det helt stilt. Hun gidder ikke å be og be når hun selv aldri blir bedt, "det ser så rart ut, jeg orker ikke mer" sier hun...

[Axcia]

Det er så grusomt når ungene har det fælt :-(

Går ungen på noen fritidsaktiviteter, som igjen kan styrke følelsen av vennskap?

Min 7-åring har ingen bestekompis, men flere litt perifere venner. Han er litt lat, så han gidder ikke å oppsøke andre, men stråler om noen ringer på døra.

Han er nok preget av at storebroren er en populær og snill fyr, som stadig blir oppsøkt av venner, og han får da leke med disse = da er ikke behovet for å gjøre egen venneinnsats så stor. Dumt i lengden...

[Liliaceae]

  hilsen en annen trist mamma skrev (På 28.1.2010 den 8.58):

Trist å høre at barn er ulykkelige. Vet akkurat hvordan du føler det,- min elskede lille jente føler seg også ensom og vil for første gang ikke ha selskap når hun snart har bursdag. Hun blir aldri invitert i bursdager av noen i klassen til tross for at hun selv har bedt til flotte selskap og klassefester år etter år.

Hun har alltid gledet seg voldsomt til bursdagene sine, skrevet invitasjoner, styrt og planlagt flere uker i forveien, men i år er det helt stilt. Hun gidder ikke å be og be når hun selv aldri blir bedt, "det ser så rart ut, jeg orker ikke mer" sier hun...

Oi, så trist...

Dette kan vel tas opp på et foreldremøte...

Hos oss bes alle jentene eller alle guttene eller hele klassen for begge barna, i 3. trinn og 6. trinn.

Snakk med læreren før neste foreldremøte, så kan hun/han ta det opp og fortelle hvor sårt det er for de som blir utelatt.

Kanskje dere kan invitere én og én jente med hjem av gangen, og bli litt kjent med foreldrene også ved å be inn på en kopp kaffe ved henting? Det kan hjelpe å kjenne foreldrene litt også..

[Mammantil3]

  Liliaceae skrev (På 28.1.2010 den 9.49):

Oi, så trist...

Dette kan vel tas opp på et foreldremøte...

Hos oss bes alle jentene eller alle guttene eller hele klassen for begge barna, i 3. trinn og 6. trinn.

Snakk med læreren før neste foreldremøte, så kan hun/han ta det opp og fortelle hvor sårt det er for de som blir utelatt.

Kanskje dere kan invitere én og én jente med hjem av gangen, og bli litt kjent med foreldrene også ved å be inn på en kopp kaffe ved henting? Det kan hjelpe å kjenne foreldrene litt også..

''Dette kan vel tas opp på et foreldremøte... Hos oss bes alle jentene eller alle guttene eller hele klassen for begge barna, i 3. trinn og 6. trinn.''

Det forutsetter relativt små klasser. I min ene datters klasse går det 40 jenter. Det kan ikke vi ha inne hos oss, tror ikke vi har 40 steder å sitte tilsammen...

''Snakk med læreren før neste foreldremøte, så kan hun/han ta det opp og fortelle hvor sårt det er for de som blir utelatt.''

Det er en kjempegod idè, men nok en liten utfordring: Dette med bursdager er tatt opp på hvert foreldremøte hos oss, og det blir sagt hvor viktig det er at alle får være med på bursdag, og at det er noen som aldri blir bedt til noen. Men samtidig - vi får jo aldri vite _hvem_ som ikke får invitasjoner, og da hjelper det lite å ha samvittighet og et ønske om å være inkluderende...

Mener ikke dette spesielt rettet mot deg, som kritikk for det du skriver, men jeg skulle ønske noen kunne gitt en god oppskrift på hvordan disse bursdagsgreiene kunne fungere... :-/

[Mammantil3]

Huff, det gjør så inderlig vondt når ungene våre er oppriktig triste og lei seg, så jeg skjønner godt at det river i hjertet!

Hvis det er første gangen du hører dette, og du har inntrykk av at h*n har lekt med noen/hatt venner tidligere i uka, så tror jeg ikke at jeg ville ha tatt noen stor affære. Det kan jo være at de "bare" har kranglet og at harde ord har falt.

Hvis det er slik, da, at h*n virkelig ikke er sammen med noen på skolen, ikke har noen å besøke/få besøk av på ettermiddagen, så tror jeg at jeg ville snakket litt med kontaktlærer for å høre hva de opplever.

Det kan jo være at h*n leker med noen på skolen, men som ikke dere hører om hjemme. Eller at h*n arbeider fint sammen med noen, men ikke leker noe særlig med dem/den - og det kan jo være et utgangspunkt for et besøk f.eks.

Som deg er ikke jeg noe for å hause opp enhever situasjon, men jeg ville nok ha vært litt ekstra obs! i tiden framover. Kjempefælt hvis ungene ikke har noen å være sammen med!

[jubalong70]

Jeg tror det er ganske normalt for barn i den alderen å bli veldig triste når livet går litt i motbakke. Og det gjør det jo gjerne, både da og senere.

Vi som foreldre må bare være tilgjengelig slik at de får snakket seg tomme, og gjenta til det kjedsommelige at ting ikke er så fælt som det kanskje føles. Dra frem det som faktisk er positivt.

[Liliaceae]

  Mammantil3 skrev (På 28.1.2010 den 10.00):

''Dette kan vel tas opp på et foreldremøte... Hos oss bes alle jentene eller alle guttene eller hele klassen for begge barna, i 3. trinn og 6. trinn.''

Det forutsetter relativt små klasser. I min ene datters klasse går det 40 jenter. Det kan ikke vi ha inne hos oss, tror ikke vi har 40 steder å sitte tilsammen...

''Snakk med læreren før neste foreldremøte, så kan hun/han ta det opp og fortelle hvor sårt det er for de som blir utelatt.''

Det er en kjempegod idè, men nok en liten utfordring: Dette med bursdager er tatt opp på hvert foreldremøte hos oss, og det blir sagt hvor viktig det er at alle får være med på bursdag, og at det er noen som aldri blir bedt til noen. Men samtidig - vi får jo aldri vite _hvem_ som ikke får invitasjoner, og da hjelper det lite å ha samvittighet og et ønske om å være inkluderende...

Mener ikke dette spesielt rettet mot deg, som kritikk for det du skriver, men jeg skulle ønske noen kunne gitt en god oppskrift på hvordan disse bursdagsgreiene kunne fungere... :-/

- En korreksjon. Det er ikke hele klassetrinnet jeg mener, altså. Men gruppen (jeg er litt gammeldags som fremdeles bruker klassebegrepet). Gruppene er på ca 20 barn og da er det alle guttene eller alle jentene i gruppen.

- Hos oss deles bursdagsinvitasjoner ut på skolen. Såvidt jeg vet oppfordres det også til det, kanskje for å legge et lite press på foreldrene på at de uskrevne reglene følges?

- Dette med bursdagsinvitasjoner og inkludering av alle er også blitt tatt opp på foreldremøter, og jeg har inntrykk av at de aller fleste følger dette. Noen har valgt å droppe hele greia fordi barnet har bursdag i sommerferien for eksempel, men da er jo alle utelatt og ingen forskjellsbehandlet.

[Mammantil3]

  Liliaceae skrev (På 28.1.2010 den 10.52):

- En korreksjon. Det er ikke hele klassetrinnet jeg mener, altså. Men gruppen (jeg er litt gammeldags som fremdeles bruker klassebegrepet). Gruppene er på ca 20 barn og da er det alle guttene eller alle jentene i gruppen.

- Hos oss deles bursdagsinvitasjoner ut på skolen. Såvidt jeg vet oppfordres det også til det, kanskje for å legge et lite press på foreldrene på at de uskrevne reglene følges?

- Dette med bursdagsinvitasjoner og inkludering av alle er også blitt tatt opp på foreldremøter, og jeg har inntrykk av at de aller fleste følger dette. Noen har valgt å droppe hele greia fordi barnet har bursdag i sommerferien for eksempel, men da er jo alle utelatt og ingen forskjellsbehandlet.

Hos oss har ikke ungene faste grupper; dvs., de har basisgrupper, men de er like ofte delt inn på tvers av basisgruppene, og med enda ulike grupperinger i de ulike fagene. Det er kjempebra på mange måter, de blir godt kjent med flere enn bare de i basisgruppa, men disse nye vennene gjør også at det blir vanskeligere å etterfølge "alle-eller-ingen"-prinsippet. Selv om jeg er dønn enig.

Også synes jeg det er kjempevanskelig å tvinge barn til å invitere sine plageånder.... For de finnes jo, og i "alle-eller-ingen"-prinsippet må også plageåndene bli med. Den yngste hos oss nektet å feire 7-årsdagen sin hvis hun måtte ha med ei som hele tiden er etter henne. Og det blir jo også helt feil.

Å dele ut invitasjoner på skolen gjøres knapt nok her, har jeg sett, og det ønsker heller ikke skolen. Kanskje det allikevel kunne være en løsning? Hm... Skal ta det opp med lærerne og høre hva de tenker.

[Gjest J31!]

Sånn er det vel å være mamma.. Deres smerte blir vår smerte..

[Gjest sitronterte]

  trist og lei mamma skrev (På 27.1.2010 den 22.18):

Takk for respons.

Det er aldri kjekt når barna våre har det vondt. Han er egentlig en sosial og morsom fyr, så jeg satser på at det går seg til, men jeg har sendt kontaktlæreren en mail i kveld. Spent på å høre om hun har observert noe. Viktig å være edruelig og ikke hause opp ting, men samtidig så vil jeg ta mitt barn på alvor. Har stor tro på forebygging kontra reparasjon

Gode tanker til deg og din niåring

Lykke til. Jeg regner med at min overdramatiserer litt, men kommer til å spørre litt på neste kontakttime.

[Gjest trist og lei mamma]

  hilsen en annen trist mamma skrev (På 28.1.2010 den 8.58):

Trist å høre at barn er ulykkelige. Vet akkurat hvordan du føler det,- min elskede lille jente føler seg også ensom og vil for første gang ikke ha selskap når hun snart har bursdag. Hun blir aldri invitert i bursdager av noen i klassen til tross for at hun selv har bedt til flotte selskap og klassefester år etter år.

Hun har alltid gledet seg voldsomt til bursdagene sine, skrevet invitasjoner, styrt og planlagt flere uker i forveien, men i år er det helt stilt. Hun gidder ikke å be og be når hun selv aldri blir bedt, "det ser så rart ut, jeg orker ikke mer" sier hun...

Uff... så utrolig trist å høre. Jeg får rett og slett vondt i magen av å lese sånt! Hvordan er det mulig at ingen reagerer på dette? Jeg blir rett og slett ond i tankene mine mot disse ungene! (som om det hjelper noe) Jeg føler meg tom for ord......

Sender dere masse gode tanker!

[Gjest trist og lei mamma]

  J31! skrev (På 28.1.2010 den 15.02):

Sånn er det vel å være mamma.. Deres smerte blir vår smerte..

det har du rett i. Det er én av grunnene til at jeg ikke vet om jeg hadde valgt å få barn på nytt med den kunnskapen jeg har i dag om hvilken påkjenning det kan være for min mentale helse. MEN jeg ville ikke vært gullklumpene mine foruten selvsagt! De er det kjæreste jeg har.

[Gjest trist og lei mamma]

  jubalong70 skrev (På 28.1.2010 den 10.30):

Jeg tror det er ganske normalt for barn i den alderen å bli veldig triste når livet går litt i motbakke. Og det gjør det jo gjerne, både da og senere.

Vi som foreldre må bare være tilgjengelig slik at de får snakket seg tomme, og gjenta til det kjedsommelige at ting ikke er så fælt som det kanskje føles. Dra frem det som faktisk er positivt.

''Dra frem det som faktisk er positivt.''

Det er den oppskriften jeg vanligvis bruker ja

Men i går var det liksom ikke "nok"

[Gjest trist og lei mamma]

  Mammantil3 skrev (På 28.1.2010 den 10.05):

Huff, det gjør så inderlig vondt når ungene våre er oppriktig triste og lei seg, så jeg skjønner godt at det river i hjertet!

Hvis det er første gangen du hører dette, og du har inntrykk av at h*n har lekt med noen/hatt venner tidligere i uka, så tror jeg ikke at jeg ville ha tatt noen stor affære. Det kan jo være at de "bare" har kranglet og at harde ord har falt.

Hvis det er slik, da, at h*n virkelig ikke er sammen med noen på skolen, ikke har noen å besøke/få besøk av på ettermiddagen, så tror jeg at jeg ville snakket litt med kontaktlærer for å høre hva de opplever.

Det kan jo være at h*n leker med noen på skolen, men som ikke dere hører om hjemme. Eller at h*n arbeider fint sammen med noen, men ikke leker noe særlig med dem/den - og det kan jo være et utgangspunkt for et besøk f.eks.

Som deg er ikke jeg noe for å hause opp enhever situasjon, men jeg ville nok ha vært litt ekstra obs! i tiden framover. Kjempefælt hvis ungene ikke har noen å være sammen med!

''Hvis det er første gangen du hører dette, og du har inntrykk av at h*n har lekt med noen/hatt venner tidligere i uka, så tror jeg ikke at jeg ville ha tatt noen stor affære. Det kan jo være at de "bare" har kranglet og at harde ord har falt. ''

I det store og hele er han en fornøyd gutt, men kanskje litt tilbakeholden i forhold til å gå til andre. Han hadde en kort slik periode i fjor engang også, ca ett år siden når jeg tenker meg om. Vinteren er rett og slett ikke hans blomstringstid. Jeg trøster meg med at han får i bøtter og spann av kjærlighet fra familien sin og i særdeleshet fra meg )

[Gjest trist og lei mamma]

  Axcia skrev (På 28.1.2010 den 9.09):

Det er så grusomt når ungene har det fælt :-(

Går ungen på noen fritidsaktiviteter, som igjen kan styrke følelsen av vennskap?

Min 7-åring har ingen bestekompis, men flere litt perifere venner. Han er litt lat, så han gidder ikke å oppsøke andre, men stråler om noen ringer på døra.

Han er nok preget av at storebroren er en populær og snill fyr, som stadig blir oppsøkt av venner, og han får da leke med disse = da er ikke behovet for å gjøre egen venneinnsats så stor. Dumt i lengden...

''Går ungen på noen fritidsaktiviteter, som igjen kan styrke følelsen av vennskap?''

Nei, han gjør ikke det. Liker ikke fotball og har sluttet i korpset

Men vi skal forsøke med noe annet. Fikk tips av en kollega i dag. Det ordner seg nok Takk for innspill.

[jubalong70]

  trist og lei mamma skrev (På 28.1.2010 den 17.19):

''Dra frem det som faktisk er positivt.''

Det er den oppskriften jeg vanligvis bruker ja

Men i går var det liksom ikke "nok"

Nei, kjenner igjen det hos min som er 10. Når ting først går i svart, så er det utrolig hvor svart det blir. Heldigvis går det over

Men det er vondt når de små har det vondt.

[Axcia]

  trist og lei mamma skrev (På 28.1.2010 den 17.24):

''Går ungen på noen fritidsaktiviteter, som igjen kan styrke følelsen av vennskap?''

Nei, han gjør ikke det. Liker ikke fotball og har sluttet i korpset

Men vi skal forsøke med noe annet. Fikk tips av en kollega i dag. Det ordner seg nok Takk for innspill.

''Fikk tips av en kollega i dag. ''

Del det tipset! *lytter gjerne*