bare barnets skyld om det ikke får venner?

[brulla]

Jeg har mistet mer og mer sansen for Jesper Juul og ser ikke på han som en autoritet innen barneoppdragelse.

At han nærmest legger skyld på jenta og hennes personlighet, for at hun ikke har venner synes jeg er å gå alt for langt.

Å få klassekamerater til å komme med personkarakteristikker av henne, slik at hun kan på en måte vurdere/evaluere seg selv, er jo helt feil taktikk! Jenta har tidligere blitt mobbet, noe hun bærer med seg, også skal hun risikere å få nye slag i trynet på nytt av klassekamerater?

Hva med å få henne med på kurs som hun har interesse og talent for? Kanskje hun vil utvikle seg og ha det litt sosialt med likesinnede, få nye venner?

Om ikke annet, må det jo være lettere å holde ut skolehverdagen, om hun har gode venner på andre arenaer.

Synes heller ikke skolen burde "fritas" helt. Det må da kunne gjøres noe fra skolen sin side, selv om jenta er 14 år?

Skolen kan ikke "fixe" venner til jenta - det går bare ikke! Verden fungerer ikke sånn....

Jenta mi går i 3 kl. og det er ei jente i den klassen som ikke har andre jenter å leke med. Lærerene prøver og prøver, på ulike måter å få de andre jentene til å være sammen med henne. Dette forteller min datter meg når hun kommer hjem. Min datter vil _ikke_ leke med henne, for hun liker ikke oppførselen hennes. Hvordan skal da skolen kunne klare å skaffe denne jenta venner..?? Som N.H.D. skriver så er ikke vennskap noe en får, men noe som oppstår mellom mennesker.

Jeg har spurt min datter mange ganger om ikke vi skal be denne jenta hjem til oss, men nei - det vil hun ikke. Min jente vil leke med de hun liker, slik er det vel for de fleste barn. Men mobbe7erte gjør hun ikke, hun vil bare ikke leke med henne.

[frosken]

Jeg synes disse diskusjonene så ofte blir preget av ensrettethet. Enten fokuserer man kun på "de andre", enten det gjelder aktiv mobbing, utestengelse eller annet - eller så fokuserer man kun på det individet som ikke har fått til å etablere gode relasjoner til jevnaldrende. Det bør være mulig å ha fokus begge steder; både ha opplegg som hjelper ensomme barn og unge til å bli bedre kjent med sine egne sterke og svake sider, hjelp til å se hvilke handlingsalternativer de selv har, og hjelp til å skille mellom hva som har med dem selv å gjøre og hva som har med omgivelsene. I tillegg mener jeg man må fortsette jobbingen i norske skoler for å etablere gode læringsmiljøer for alle - og at medelever læres opp til å se konsekvensene av hvordan mange små handlinger fra enkeltelever, kan bli en dramatisk situasjon fra den det gjelder.

[Gjest been there done that]

Skolen kan ikke "fixe" venner til jenta - det går bare ikke! Verden fungerer ikke sånn....

Jenta mi går i 3 kl. og det er ei jente i den klassen som ikke har andre jenter å leke med. Lærerene prøver og prøver, på ulike måter å få de andre jentene til å være sammen med henne. Dette forteller min datter meg når hun kommer hjem. Min datter vil _ikke_ leke med henne, for hun liker ikke oppførselen hennes. Hvordan skal da skolen kunne klare å skaffe denne jenta venner..?? Som N.H.D. skriver så er ikke vennskap noe en får, men noe som oppstår mellom mennesker.

Jeg har spurt min datter mange ganger om ikke vi skal be denne jenta hjem til oss, men nei - det vil hun ikke. Min jente vil leke med de hun liker, slik er det vel for de fleste barn. Men mobbe7erte gjør hun ikke, hun vil bare ikke leke med henne.

En som ikke har noen å leke med og er utestengt. Er per definisjon mobbet.

[frosken]

En som ikke har noen å leke med og er utestengt. Er per definisjon mobbet.

''En som ikke har noen å leke med og er utestengt. Er per definisjon mobbet.''

Ikke nødvendigvis. Noen barn trekker seg tilbake fra andre barn, og sender ikke ut signaler om at de ønsker kontakt. Dersom andre barn forholder seg passive til dette, innebærer ikke dette mobbing.

[PieLill]

Et felles svar til dere som jeg mener har sporet av fra det opprinnelige tema. Temaet var: "Hvorfor er det noen barn som ikke får venner?"

Først et par oppklaringer: Skyld. Skyld forutsetter muligheten for valg. Et barna med ADHD kan oppføre seg slik at det er vanskelig å like det. Det er ikke barnets skyld, fordi barnet ikke har muligheten for å velge en annen oppførsel. Oppførselen kan dog være _årsaken_ til at det ikke får venner. Om barnet blir mobbet, er mobbingen mobbernes skyld - de har muligheten for å velge å ikke mobbe.

Så om relasjoner. Det finnes gode og dårlige negative reaksjoner, og det finnes grader av positive reaksjoner.

Mobbing er en uakseptabel negativ reaksjon. Utestenging er vanligvis også det, men kan forstås om den utestengte mange nok ganger selv har hatt uakseptabel adferd.

Vanlig høflig omgang bør forventes av alle.

Vennskap er noe annet. Det er en meget positiv relasjon som oppstår følelsesmessig melleom to personer som begge føler at de har noe å gi hverandre. En kan ikke forvente eller forlange at en skal "få" vennskap.

Gå så tilbake til overskriften "Hvorfor er det noen barn som ikke får venner?". Her gir jeg forfatteren (som jeg forøvrig ikke er overbegeistret for) rett i hans vurderinger om at det er den som ikke får venner som må se på seg selv utenfra (metaperspektiv) for å se hvordan en fremstår for andre og hvorfor dette ikke fører til vennskap.

Et problem med mobbing, særlig den type jentemobbing som blir beskrevet i artikkelen, er at barnet som blir mobbet kan gjøre nøyaktig det samme som de andre, _men_få_en_helt_annen_respons_.

Ikke enkelt for et barn å da utvikle gode sosiale antenner.

Min kur ut fra det som ble beskrevet i artikkelen ville være å få jenta over i velfungerende sosiale setteinger, slik at hun kan finne nytt håp og ny selvtillit. Gjerne kombinert med mange samtaler omkring ulike tolknings- og handlingsmåter.

mvh

[PieLill]

Jeg synes disse diskusjonene så ofte blir preget av ensrettethet. Enten fokuserer man kun på "de andre", enten det gjelder aktiv mobbing, utestengelse eller annet - eller så fokuserer man kun på det individet som ikke har fått til å etablere gode relasjoner til jevnaldrende. Det bør være mulig å ha fokus begge steder; både ha opplegg som hjelper ensomme barn og unge til å bli bedre kjent med sine egne sterke og svake sider, hjelp til å se hvilke handlingsalternativer de selv har, og hjelp til å skille mellom hva som har med dem selv å gjøre og hva som har med omgivelsene. I tillegg mener jeg man må fortsette jobbingen i norske skoler for å etablere gode læringsmiljøer for alle - og at medelever læres opp til å se konsekvensene av hvordan mange små handlinger fra enkeltelever, kan bli en dramatisk situasjon fra den det gjelder.

Preach it!

mvh

[Gjest Been there done that]

''En som ikke har noen å leke med og er utestengt. Er per definisjon mobbet.''

Ikke nødvendigvis. Noen barn trekker seg tilbake fra andre barn, og sender ikke ut signaler om at de ønsker kontakt. Dersom andre barn forholder seg passive til dette, innebærer ikke dette mobbing.

Utestegning betyr for meg at du er utestengt fra noe du vil inn i. Jeg er enig med deg at hvis du ikke vil ha kontakt med andre blir det noe annet. Men i det brulla skriver så forsøker skolen å gjøre noe, det må jo bety at barnet egentlig ønsker å være inkludert.

[Gjest been there done that]

Et problem med mobbing, særlig den type jentemobbing som blir beskrevet i artikkelen, er at barnet som blir mobbet kan gjøre nøyaktig det samme som de andre, _men_få_en_helt_annen_respons_.

Ikke enkelt for et barn å da utvikle gode sosiale antenner.

Min kur ut fra det som ble beskrevet i artikkelen ville være å få jenta over i velfungerende sosiale setteinger, slik at hun kan finne nytt håp og ny selvtillit. Gjerne kombinert med mange samtaler omkring ulike tolknings- og handlingsmåter.

mvh

Problemet er likevel at skolen er noe du må gå på mange timer i uka. Ikke like lett å da havne i en fritidsaktivitet som ordner alle problemer. I tillegg er de på Facebook og diverse i dag. Så jungeltelegrafen har kort vei. Dersom skolen ikke klarer å gjøre noe, er det kanskje like greit å bytte skole. Skolene er i tillegg ufattelig dårlig på dette. Og kan lite om jentemobbing.

[frosken]

Utestegning betyr for meg at du er utestengt fra noe du vil inn i. Jeg er enig med deg at hvis du ikke vil ha kontakt med andre blir det noe annet. Men i det brulla skriver så forsøker skolen å gjøre noe, det må jo bety at barnet egentlig ønsker å være inkludert.

Jeg leste en gang om et treningsprogram for barn som slet sosialt og hvor man fokuserte på å gi barnet en opplevelse av å kunne være en aktør og ikke bare en brikke i sitt eget liv. Denne type opplegg har jeg stor tro på, og jeg mener at det bør fokuseres på denne typen individrettede programmer i kombinasjon med de skolerettede programmene.

Men barn og vennskap er uten tvil noe som må baseres på gjensidige ønsker om kontakt. Jo eldre de blir, jo mindre kan voksne gjøre for å påvirke medelever. Man kan ha nulltoleranse på mobbing og aktiv utestengning i skolehverdagen, men man kan ikke forlange at elevene skal etablere vennskap som også innebærer kontakt utenom skoletiden. Fordi voksne kan gjøre mindre og mindre jo eldre barna blir, mener jeg at det er viktig med aktiv innsats i barneskolen.

[Gjest å juul med din glede]

Jeg synes disse diskusjonene så ofte blir preget av ensrettethet. Enten fokuserer man kun på "de andre", enten det gjelder aktiv mobbing, utestengelse eller annet - eller så fokuserer man kun på det individet som ikke har fått til å etablere gode relasjoner til jevnaldrende. Det bør være mulig å ha fokus begge steder; både ha opplegg som hjelper ensomme barn og unge til å bli bedre kjent med sine egne sterke og svake sider, hjelp til å se hvilke handlingsalternativer de selv har, og hjelp til å skille mellom hva som har med dem selv å gjøre og hva som har med omgivelsene. I tillegg mener jeg man må fortsette jobbingen i norske skoler for å etablere gode læringsmiljøer for alle - og at medelever læres opp til å se konsekvensene av hvordan mange små handlinger fra enkeltelever, kan bli en dramatisk situasjon fra den det gjelder.

jeg er enig i at diskusjonen rundt dette lett kan bli ensrettet. Jeg er opptatt av at mobbing og utestengning, som regel har mere komplekse årsakssammenhenger. Det kan være et miljø i klassen, hvor flere hevder seg selv ved å stenge ute en person. personen som blir utsatt for dette kan være sårbar, eller skille seg litt ut fra det andre og derfor bli et lett offer for dette. Samtidig kan det å være utestengt over lengre tid føre til at offeret endre personlighet, blir kanskje mer opptatt av å passe inn, og vil derfor kanskje fremstå som mer "masete" ovenfor de andre. De egenskapene som de andre klassen ville beskrevet som grunn til at hun er utestengt, trenger ikke å være den opprinnelige grunnen i utgangspunktet.

Man kan ikke tvinge noen til å bli venn med henne, det er ikke hyggelig for noen. Løsningen slik jeg ser det, er å jobbe med å bygge opp selvtillitten hennes så hun kan finne venner i andre arenar. Kanskje kan det være bra å koble inn en fagperson på dette?

[Gjest been there done that]

jeg er enig i at diskusjonen rundt dette lett kan bli ensrettet. Jeg er opptatt av at mobbing og utestengning, som regel har mere komplekse årsakssammenhenger. Det kan være et miljø i klassen, hvor flere hevder seg selv ved å stenge ute en person. personen som blir utsatt for dette kan være sårbar, eller skille seg litt ut fra det andre og derfor bli et lett offer for dette. Samtidig kan det å være utestengt over lengre tid føre til at offeret endre personlighet, blir kanskje mer opptatt av å passe inn, og vil derfor kanskje fremstå som mer "masete" ovenfor de andre. De egenskapene som de andre klassen ville beskrevet som grunn til at hun er utestengt, trenger ikke å være den opprinnelige grunnen i utgangspunktet.

Man kan ikke tvinge noen til å bli venn med henne, det er ikke hyggelig for noen. Løsningen slik jeg ser det, er å jobbe med å bygge opp selvtillitten hennes så hun kan finne venner i andre arenar. Kanskje kan det være bra å koble inn en fagperson på dette?

Du har veldig gode argumenter her. Når det først begynner får det stygge ringvirkninger. Derfor er det så viktig å gjøre noe med mobbing/utestenging. Og ikke tåle så inderlig vel det som ikke rammer deg selv...

[PieLill]

Problemet er likevel at skolen er noe du må gå på mange timer i uka. Ikke like lett å da havne i en fritidsaktivitet som ordner alle problemer. I tillegg er de på Facebook og diverse i dag. Så jungeltelegrafen har kort vei. Dersom skolen ikke klarer å gjøre noe, er det kanskje like greit å bytte skole. Skolene er i tillegg ufattelig dårlig på dette. Og kan lite om jentemobbing.

Enig.

Jentemobbing er noe dritt. Og det kan være vanskelig for voksne å ta inn over seg at ting som ser ganske søte og uskyldige ut i realiteten er ondskapsfullt og beregnende.

Etter som jenter i mange sammenhenger slipper unna med slike ting, kan enkelte bli motbydelig dyktige i spillet.

mvh

[frosken]

jeg er enig i at diskusjonen rundt dette lett kan bli ensrettet. Jeg er opptatt av at mobbing og utestengning, som regel har mere komplekse årsakssammenhenger. Det kan være et miljø i klassen, hvor flere hevder seg selv ved å stenge ute en person. personen som blir utsatt for dette kan være sårbar, eller skille seg litt ut fra det andre og derfor bli et lett offer for dette. Samtidig kan det å være utestengt over lengre tid føre til at offeret endre personlighet, blir kanskje mer opptatt av å passe inn, og vil derfor kanskje fremstå som mer "masete" ovenfor de andre. De egenskapene som de andre klassen ville beskrevet som grunn til at hun er utestengt, trenger ikke å være den opprinnelige grunnen i utgangspunktet.

Man kan ikke tvinge noen til å bli venn med henne, det er ikke hyggelig for noen. Løsningen slik jeg ser det, er å jobbe med å bygge opp selvtillitten hennes så hun kan finne venner i andre arenar. Kanskje kan det være bra å koble inn en fagperson på dette?

''Samtidig kan det å være utestengt over lengre tid føre til at offeret endre personlighet, blir kanskje mer opptatt av å passe inn, og vil derfor kanskje fremstå som mer "masete" ovenfor de andre. De egenskapene som de andre klassen ville beskrevet som grunn til at hun er utestengt, trenger ikke å være den opprinnelige grunnen i utgangspunktet.

''

Dette synes jeg er en nyansert forståelse av hva slike problemer ofte handler om :-)

I tillegg tror jeg at kanskje særlig årene på ungdomsskolen er ganske tøffe for de fleste. Det foregår så utrolig mye sosialt samspill på mange arenaer, og de som sliter sosialt vil ofte få det ekstra vanskelig disse årene. Det er mye status forbundet med hvem som er sammen med hvem, og ungdommenes egen løsning er ofte av typen "hvorfor kan ikke de som ingen vil være sammen med, bare være sammen med hverandre da...".

[tiliti]

Jeg leste en gang om et treningsprogram for barn som slet sosialt og hvor man fokuserte på å gi barnet en opplevelse av å kunne være en aktør og ikke bare en brikke i sitt eget liv. Denne type opplegg har jeg stor tro på, og jeg mener at det bør fokuseres på denne typen individrettede programmer i kombinasjon med de skolerettede programmene.

Men barn og vennskap er uten tvil noe som må baseres på gjensidige ønsker om kontakt. Jo eldre de blir, jo mindre kan voksne gjøre for å påvirke medelever. Man kan ha nulltoleranse på mobbing og aktiv utestengning i skolehverdagen, men man kan ikke forlange at elevene skal etablere vennskap som også innebærer kontakt utenom skoletiden. Fordi voksne kan gjøre mindre og mindre jo eldre barna blir, mener jeg at det er viktig med aktiv innsats i barneskolen.

Det virker som folk mener og tror at det ikke er mulig å fange opp barn som trenger litt mer kunnskap om sosiale koder og lære dem noe om dette.

Mye på samme måte som at de tror man ikke kan lære barn at man ikke skal mobbe.

Lover og regler, skrevne som uskrevne, kan som regel læres. Om enn med større utfordringer for enkelte enn for andre, og ikke alle lærer på samme måte.

[frosken]

Det virker som folk mener og tror at det ikke er mulig å fange opp barn som trenger litt mer kunnskap om sosiale koder og lære dem noe om dette.

Mye på samme måte som at de tror man ikke kan lære barn at man ikke skal mobbe.

Lover og regler, skrevne som uskrevne, kan som regel læres. Om enn med større utfordringer for enkelte enn for andre, og ikke alle lærer på samme måte.

Jeg synes det utvises mye passivitet i forhold til de barna som man fra tidlig av ser sliter sosialt. Tilsvarende at enkelte har for stor tro på at barnegrupper skal finne ut av alt selv. Jeg synes allikevel trenden de senere år har vært at man er opptatt av mobbeproblematikk og jobber med det på skole- og klassenivå, men at man gjør svært lite for å styrke det enkelte barns sosiale kompetanse.