Et mobber eller mobbet problem?

[PieLill]

Viser til tråden rett nedenfor.

Her er temaet i hvilken grad mobbing og utfrysing i all hovedsak skyles den som blir mobbet og frosset ut.

Utfrysing er en så integrert del av jentemobbing at jeg videre for enkelhets skyld kommer til å omtale hele pakka som mobbing.

Om vi forutsetter at offeret skaper mobberen:

Da vil mobbingen forsvinne om mobbeofferet forandrer seg.

Da er ikke mobbingen miljøbetinget, men følger mobbeofferet i alle sosiale sammenhenger.

Mobberne vil kun mobbe når mobbeoffer fremprovoserer det.

Problemet med denne tankegangen er at barn/voksne som blir mobbet og utstøtt i en sammenheng, kan fungere utmerket i en annen sammenheng. Noen ganger kan et skolebytte/jobbytte løse problemet selv om de sosiale grunnsteinene forblir uendret.

Det man også ser er at i mobbemilje finner man seg som regel kjapt et nytt offer om ens yndlingsmobbeobjekt forsvinner. Noen liker å ha noen å tråkke på og jævles med. Og de noen finnes helt ned i småskolen.

At barn som over år har blitt utsatt for utfrysing og annen mobbing kan trenge hjelp til å bygge både selvtillit og sosial kompetanse er det ingen tvil om.

Men at mobbere/utfrysere ikke er ansvarlige og at slike heslige miljø ikke kan påvirkes, er bare ikke sant.

mvh

[Gjest gundisen]

Du har gode poenger. Håper NHD følger opp i tråden under. Syns det blir veldig enkelt og populistisk å mene at det er et lite funksjonelt individ som er årsaken til at en ikke blir inkludert. En må kunne være åpen for at det er noe med miljøet også og i alle fall at det dreier seg om et samspill.

[PieLill]

Du har gode poenger. Håper NHD følger opp i tråden under. Syns det blir veldig enkelt og populistisk å mene at det er et lite funksjonelt individ som er årsaken til at en ikke blir inkludert. En må kunne være åpen for at det er noe med miljøet også og i alle fall at det dreier seg om et samspill.

Takk.

Det er et lite funksjonelt sosialt miljø som ikke en gang klarer et minstemål av inkludering og allminnelig folkeskikk.

Man kan jo spørre seg hvem som er mest sosialt handicappet og forskrudde. De som bevisst stenger igjen sirkelen for å holde noen utenfor, eller de som blir stående utenfor.

mvh

[Gjest Been there done that]

For meg handler jentemobbing om jentemakt. Jeg tror det handler om at mobberne får makt, ved å trekke i tråder om hvem som er populær og ikke. Om å føle seg bedre enn andre. Jeg fikk veldig vond smak i munnen av Jesper Juul sitt innlegg. Tror man skal flytte langt bort, før ryktet ditt ikke henger igjen. Har du vært mobbet på barneskolen, og alle vet det. Løser nok ikke ting seg av selv på ungdomsskolen. Det sies ofte at det er de sjenerte mer usikre barna som blir mobbet. Jeg tror ikke de blir det fordi de har en irriterende oppførsel, men mer fordi de er et lett bytte for en som dra i noen tråder.

[Gjest gundisen]

Takk.

Det er et lite funksjonelt sosialt miljø som ikke en gang klarer et minstemål av inkludering og allminnelig folkeskikk.

Man kan jo spørre seg hvem som er mest sosialt handicappet og forskrudde. De som bevisst stenger igjen sirkelen for å holde noen utenfor, eller de som blir stående utenfor.

mvh

Jeg hadde et annet nick i den andre tråden, men jeg nevnte der at det med sosial kompetanse er noe de jobber med allerede i barnehagen. Det å bry seg om andre, inkludere andre, empati osv..

Må da gå an å gjøre slikt til et tema på en måte som treffer ungdom også. Som forberedelse til et voksenliv i studier og jobb så skulle en tro at det var elementære ting å løfte fram på skolen, men også i konfirmasjonsundervisning og i oppfølging fra helsesøster. Foreldre bør selvsagt også snakke med ungdommen om disse tinga og da ikke bare for å avdekke hvordan ungdommen har det, men hvordan de behandler andre og hva de tenker rundt ekskludering og mobbing.

Egentlig er det mange arenaer der en kan ta tak i det, også innen ungdomsklubben og andre fritidstilbud også.

[PieLill]

Jeg hadde et annet nick i den andre tråden, men jeg nevnte der at det med sosial kompetanse er noe de jobber med allerede i barnehagen. Det å bry seg om andre, inkludere andre, empati osv..

Må da gå an å gjøre slikt til et tema på en måte som treffer ungdom også. Som forberedelse til et voksenliv i studier og jobb så skulle en tro at det var elementære ting å løfte fram på skolen, men også i konfirmasjonsundervisning og i oppfølging fra helsesøster. Foreldre bør selvsagt også snakke med ungdommen om disse tinga og da ikke bare for å avdekke hvordan ungdommen har det, men hvordan de behandler andre og hva de tenker rundt ekskludering og mobbing.

Egentlig er det mange arenaer der en kan ta tak i det, også innen ungdomsklubben og andre fritidstilbud også.

Om jeg hadde observert mine egne barn eller andre barn/ungdommer oppføre seg så utfrysende og uspiselig som det beskrives i den artikkelen, ville jeg verken lagt fingrene eller kjeften imellom for å la dem vite hvilken krekete måte de bar seg på...

Målet ville vært å få dem til å skamme seg over egen oppførsel på en konstruktiv måte.

mvh

[Gjest J31!]

For meg handler jentemobbing om jentemakt. Jeg tror det handler om at mobberne får makt, ved å trekke i tråder om hvem som er populær og ikke. Om å føle seg bedre enn andre. Jeg fikk veldig vond smak i munnen av Jesper Juul sitt innlegg. Tror man skal flytte langt bort, før ryktet ditt ikke henger igjen. Har du vært mobbet på barneskolen, og alle vet det. Løser nok ikke ting seg av selv på ungdomsskolen. Det sies ofte at det er de sjenerte mer usikre barna som blir mobbet. Jeg tror ikke de blir det fordi de har en irriterende oppførsel, men mer fordi de er et lett bytte for en som dra i noen tråder.

Det siste du skriver, tror jeg også.

Men en litt annen vinkling kanskje: Sønnen min ble mobbet inkl banket. Årsaken var at han tiltrakk seg jentene.. (han er godt likt av begge kjønn).

[PieLill]

For meg handler jentemobbing om jentemakt. Jeg tror det handler om at mobberne får makt, ved å trekke i tråder om hvem som er populær og ikke. Om å føle seg bedre enn andre. Jeg fikk veldig vond smak i munnen av Jesper Juul sitt innlegg. Tror man skal flytte langt bort, før ryktet ditt ikke henger igjen. Har du vært mobbet på barneskolen, og alle vet det. Løser nok ikke ting seg av selv på ungdomsskolen. Det sies ofte at det er de sjenerte mer usikre barna som blir mobbet. Jeg tror ikke de blir det fordi de har en irriterende oppførsel, men mer fordi de er et lett bytte for en som dra i noen tråder.

Du har rett.

Noen blir også mobbet fordi de utgjør en trussel mot mobbernes prestisje.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det automatisk hel eller delvis utfrysning pluss en del sjikane av de med gode karakterer. Det var bare ikke lov å være flink. Du måtte rett og slett velge mellom lærdom / karakterer og venner.

mvh

[frosken]

Jeg hadde et annet nick i den andre tråden, men jeg nevnte der at det med sosial kompetanse er noe de jobber med allerede i barnehagen. Det å bry seg om andre, inkludere andre, empati osv..

Må da gå an å gjøre slikt til et tema på en måte som treffer ungdom også. Som forberedelse til et voksenliv i studier og jobb så skulle en tro at det var elementære ting å løfte fram på skolen, men også i konfirmasjonsundervisning og i oppfølging fra helsesøster. Foreldre bør selvsagt også snakke med ungdommen om disse tinga og da ikke bare for å avdekke hvordan ungdommen har det, men hvordan de behandler andre og hva de tenker rundt ekskludering og mobbing.

Egentlig er det mange arenaer der en kan ta tak i det, også innen ungdomsklubben og andre fritidstilbud også.

Dette er også temaer som i stor grad tas opp i skolene til de ungdommene jeg kjenner. Men allikevel ender man opp med det triste faktum at vennskap må baseres på positiv tiltrekning. Skolene kan sørge for redusert forekomst av negative kommentarer og aktiv ekskludering i skolehverdagen, men det sosiale samspillet mellom ungdom er altfor komplekst til at voksne kan detaljstyre det. De kan få til å fjerne negativ atferd mot medelever som sliter, men de får sjelden til at disse elevene får økt sosial status.

[grot]

Om jeg hadde observert mine egne barn eller andre barn/ungdommer oppføre seg så utfrysende og uspiselig som det beskrives i den artikkelen, ville jeg verken lagt fingrene eller kjeften imellom for å la dem vite hvilken krekete måte de bar seg på...

Målet ville vært å få dem til å skamme seg over egen oppførsel på en konstruktiv måte.

mvh

Enig med deg PieLill. Som mor er det noe av det verste jeg kan tenke meg at barna skulle utviklet seg til noen individer som fryser ut/gjør narr av andre og er totalt blottet for empati.

[Gjest rangordning]

jeg lurer på om det er universielt for mennesker, at for å føle et fellesskap, så må noen være stengt ute? På ungdomskolen så er det jo ikke like mye stas å være bedt på fest, hvis de vet at hele skolen er bedt. For å føle seg vellykket, så må noen være stengt ute. Det er alltid en rangordning et sted. Det finner man i alle miljøer, og i alle etniske minoriteter.

I klassesammeheng så lurer jeg på om det også skaper fellesfølelse, det at en eller to personer i klassen er stengt ute. Kanskje de selv føler trygghet ved at de selv ikke er offeret?

Jeg ble selv mye mobbet gjennom skolegangen. Jeg fikk alltid høre at de andre hadde det så bra i klassen, at trivselen var bra. Kanskje jeg betalte prisen for det? Og da jeg sluttet på skolen, var det en annen gutt i klassen som tok min plass. Tragisk nok tok han livet av seg tidlig i tjueårene.

[Gjest rangordning]

Du har rett.

Noen blir også mobbet fordi de utgjør en trussel mot mobbernes prestisje.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det automatisk hel eller delvis utfrysning pluss en del sjikane av de med gode karakterer. Det var bare ikke lov å være flink. Du måtte rett og slett velge mellom lærdom / karakterer og venner.

mvh

Jeg opplevde at jeg ikke måtte skille meg ut på noen som helst måte. Ikke være for flink. Ikke være skolesvak. ikke ha for stygge klær, ikke ha for fine klær. Ikke ha for sterke meninger osv.

jeg er en frittalende person, så det klarte jeg ikke. Jeg klarte rett og slett ikke å jatte med de andre, når det var ting jeg reagerte på. Jeg tror nok kanskje at det hadde vært bedre for meg å gå på en privat skole, hvor de la mere vekt på mine estetiske sider. Men det er vanskelig å si.

[Gjest rangordning]

Jeg hadde et annet nick i den andre tråden, men jeg nevnte der at det med sosial kompetanse er noe de jobber med allerede i barnehagen. Det å bry seg om andre, inkludere andre, empati osv..

Må da gå an å gjøre slikt til et tema på en måte som treffer ungdom også. Som forberedelse til et voksenliv i studier og jobb så skulle en tro at det var elementære ting å løfte fram på skolen, men også i konfirmasjonsundervisning og i oppfølging fra helsesøster. Foreldre bør selvsagt også snakke med ungdommen om disse tinga og da ikke bare for å avdekke hvordan ungdommen har det, men hvordan de behandler andre og hva de tenker rundt ekskludering og mobbing.

Egentlig er det mange arenaer der en kan ta tak i det, også innen ungdomsklubben og andre fritidstilbud også.

Husker da jeg gikk på videregående og skulle ha gruppearbeid. En av jentene utbrøt da hun ble fortalt hvem hun skulle jobbe med " men jeg kan jo ikke jobbe sammen med noen jeg ikke liker!"

Ble så forbannet når jeg hørte det. Hvordan skal det gå med henne i voksenlivet, når hun skal jobbe sammen med folk hun ikke liker? Nei, folk får se å bli voksne!

[Gjest rangordning]

Dette er også temaer som i stor grad tas opp i skolene til de ungdommene jeg kjenner. Men allikevel ender man opp med det triste faktum at vennskap må baseres på positiv tiltrekning. Skolene kan sørge for redusert forekomst av negative kommentarer og aktiv ekskludering i skolehverdagen, men det sosiale samspillet mellom ungdom er altfor komplekst til at voksne kan detaljstyre det. De kan få til å fjerne negativ atferd mot medelever som sliter, men de får sjelden til at disse elevene får økt sosial status.

Det er en forskjell her på utfrysning, og det å ikke få venner. Jeg hadde selv praksis på en ungdomsskole for en del år siden. Det var en gutt der, som antakelig hadde noen nevrologiske vansker pga en svært tidlig fødsel. Han hadde vansker med å stifte vennskap, han slet også en del sosialt med å forstå kodene. Dessuten stammet han veldig mye.

Men de jobbet veldig mye med det sosiale i klassen. Ingen fikk lov til å utestenge. Slik jeg forsto det, så var alle greie mot han, og inkluderte han i gruppearbeid og heimkunnskap osv. Hvis elevene hadde fått beskjed om at de MÅTTE bli venn med han, så tror jeg nok at det hadde ført til stor irritasjon blant elevene.

Men jeg tror også at det er enklere å være veldig anderledes enn litt anderledes. Er man veldig anderledes så er det kanskje ikke så gøy å mobbe?

[PieLill]

jeg lurer på om det er universielt for mennesker, at for å føle et fellesskap, så må noen være stengt ute? På ungdomskolen så er det jo ikke like mye stas å være bedt på fest, hvis de vet at hele skolen er bedt. For å føle seg vellykket, så må noen være stengt ute. Det er alltid en rangordning et sted. Det finner man i alle miljøer, og i alle etniske minoriteter.

I klassesammeheng så lurer jeg på om det også skaper fellesfølelse, det at en eller to personer i klassen er stengt ute. Kanskje de selv føler trygghet ved at de selv ikke er offeret?

Jeg ble selv mye mobbet gjennom skolegangen. Jeg fikk alltid høre at de andre hadde det så bra i klassen, at trivselen var bra. Kanskje jeg betalte prisen for det? Og da jeg sluttet på skolen, var det en annen gutt i klassen som tok min plass. Tragisk nok tok han livet av seg tidlig i tjueårene.

Tror man trenger noe å samle seg om, for å kunne føle fellesskap. Men jeg håper inderlig ikke det behøver å være en felles fiende ved en hver anledning.

Jeg gikk på skoler med svært passive voksne og følgelig elendig klassemiljø. Desto mer gleder det meg å se at mine barns lærere er av et helt annet kaliber.

Takk for dine gode innspill i disse trådene.

mvh

[frosken]

Det er en forskjell her på utfrysning, og det å ikke få venner. Jeg hadde selv praksis på en ungdomsskole for en del år siden. Det var en gutt der, som antakelig hadde noen nevrologiske vansker pga en svært tidlig fødsel. Han hadde vansker med å stifte vennskap, han slet også en del sosialt med å forstå kodene. Dessuten stammet han veldig mye.

Men de jobbet veldig mye med det sosiale i klassen. Ingen fikk lov til å utestenge. Slik jeg forsto det, så var alle greie mot han, og inkluderte han i gruppearbeid og heimkunnskap osv. Hvis elevene hadde fått beskjed om at de MÅTTE bli venn med han, så tror jeg nok at det hadde ført til stor irritasjon blant elevene.

Men jeg tror også at det er enklere å være veldig anderledes enn litt anderledes. Er man veldig anderledes så er det kanskje ikke så gøy å mobbe?

''Men jeg tror også at det er enklere å være veldig anderledes enn litt anderledes. Er man veldig anderledes så er det kanskje ikke så gøy å mobbe?''

Dette tror jeg stemmer. Barn lærer fra tidlig av at de ikke får lov til å erte på grunnlag av funksjonshemming og andre forhold som er definert som "ting folk ikke kan noe for". Men mange av ungene med funksjonshemminger sliter med å få gode vennerelasjoner, de har blant annet ofte såpass mye voksenkontakt i løpet av dagen (assistenter ol. ) slik at de også av den grunn ikke blir ordentlig integrert i barnegruppa.

[Gjest kan ikke bruke det året til noe]

Husker da jeg gikk på videregående og skulle ha gruppearbeid. En av jentene utbrøt da hun ble fortalt hvem hun skulle jobbe med " men jeg kan jo ikke jobbe sammen med noen jeg ikke liker!"

Ble så forbannet når jeg hørte det. Hvordan skal det gå med henne i voksenlivet, når hun skal jobbe sammen med folk hun ikke liker? Nei, folk får se å bli voksne!

Gruppearbeid ja, det var flott, jeg har prestert å få det på vitnemålet mitt fra en folkehøgskole at jeg "er dårlig på samarbeid i gruppe".

Dette fordi jeg rett og slett ikke hadde noen gruppe å være med på, følte at de andre dannet grupper hvor jeg ikke var velkommen.

[Gjest rangordning]

''Men jeg tror også at det er enklere å være veldig anderledes enn litt anderledes. Er man veldig anderledes så er det kanskje ikke så gøy å mobbe?''

Dette tror jeg stemmer. Barn lærer fra tidlig av at de ikke får lov til å erte på grunnlag av funksjonshemming og andre forhold som er definert som "ting folk ikke kan noe for". Men mange av ungene med funksjonshemminger sliter med å få gode vennerelasjoner, de har blant annet ofte såpass mye voksenkontakt i løpet av dagen (assistenter ol. ) slik at de også av den grunn ikke blir ordentlig integrert i barnegruppa.

Jeg har ofte lurt på hva som er best/verst. Er det å ha en synlig funksjonshemming, ikke bli mobbet men heller ikke fullt inkludert blant jevnaldrende? Eller er det å være litt anderledes og oppleve mobbing gjennom skolegangen? Det er jo klart at sånne ting setter spor. Mange mobbeofte ender opp som uføre.Mange sliter med psykiske problemer som voksne.

Jeg tror også at det å ha en synlig funksjonshemning vekker beskyttelsesinstinktet i folk. Om noen skulle mobbe en med down syndrom, så vil det som regel være noen andre som vil beskytte vedkommende. Det er noe annet når personen bare er litt snål, eller kan bli fryktelig sint.

[Liliaceae]

Å være sammen om noe, skaper fellesskapsfølelse. Dessverre gjelder det også mobbing. Noen få mobber, mens desto flere er passive tilskuere, og på den måten er en del av fellesskapet.

Når man har vist at man er en del av dette, vil man nødig over på "den andre siden", og risikere å bli mobbet selv...

Men, tror ikke det er mobbeofferet som er skyld i det selv. Det kan være helt tilfeldig hvem som blir utpekt som mobbeoffer.

En som blir mobbet kan være klønete i gym, men svært begavet i andre fag. Kan ha lav selvtillit i enkelte situasjoner, men være helt konge i andre.

Jeg synes det er ille av skolen og andre involverte voksne (foreldre til klassekamerater) å ikke gjøre noe med det, eller gjøre halvhjertet innsats. Mobbetiltak krever utholdenhet og må gjennomføres over tid, man kan aldri slappe av!

[Liliaceae]

Dette er også temaer som i stor grad tas opp i skolene til de ungdommene jeg kjenner. Men allikevel ender man opp med det triste faktum at vennskap må baseres på positiv tiltrekning. Skolene kan sørge for redusert forekomst av negative kommentarer og aktiv ekskludering i skolehverdagen, men det sosiale samspillet mellom ungdom er altfor komplekst til at voksne kan detaljstyre det. De kan få til å fjerne negativ atferd mot medelever som sliter, men de får sjelden til at disse elevene får økt sosial status.

''De kan få til å fjerne negativ atferd mot medelever som sliter, men de får sjelden til at disse elevene får økt sosial status.''

Må bare fortelle om noe som har en liten sammenheng her.

En kamerat av meg var invitert til en skole og underviste i sitt fag, han er altså ikke lærer, var mer en gjesteopptreden :-)

I løpet av dagen der observerte han en gutt som helt tydelig var utenfor "gjengen". Gutten viste seg å være flink i dette faget, og ble trukket fram på en positiv og anerkjennende måte. Gutten ble belønnet med å være en slags assistent.

Kameraten min er svært utadvendt, er flink til å kommunisere med barn og unge og får respekt. Han er flink i jobben sin og veldig stolt av den.

Han fortalte at på slutten av denne dagen, kunne han se at gutten formelig vokste og at han fikk økt status blant klassekamerater.

Selv om dette kanskje bare varte denne ene dagen, tror jeg det har betydd mye for denne gutten.

Det er fullt mulig for omgivelsene å påvirke.