Barn og fedme/overvekt

[Gjest Riktig respons?]

Tusen takk til alle nyankomne forslag og gode råd! Det er svært nyttig for meg med disse innspillene fra dere.

[grot]

Det er så ille når foreldre ikke ser barnet for det det er :-(

Jeg har selv en 4-og et-halvt-åring som må begrenses. Denne ungen var en kilo større enn de andre ungene ved fødsel, og det ser ut til å ikke slippe taket. Godt stappa i forhold til de tynne søsknene. I går var målene 19 kg og 107 cm. (Storebror er tre år eldre, og veier 20 kg og er ca 120 cm.) Går ikke an å fornekte dette :-(

Selv var jeg lubben som barn, slank fra skolestart og tynn til jeg fikk siste barn. Etter 3. fødsel kom jeg aldri ned i matchvekt, og bør ned 15 kg nå.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at minsten din er innenfor normalen jeg. Og ikke skjønner jeg heller at du kan sammenligne med storebroren som tydeligvis er i letteste laget. Om minsten var, som du sier, en kg tyngre allerede fra fødselen så har vel dette noe med at han er annerledes bygget enn den eldste? Man kan da ikke sammenligne bare vekt for å finne ut om barna er overvektige?

Størstemann her i huset er tynn, _for_ tynn synest nok både vi som foreldre og han selv også. Nå er han vel 122 cm (ca, kanskje litt mer) og 20 kg. Han spiser som en hest men får ikke mer kjøtt på beina uansett hva han putter i seg. Vi har alltid hatt i tankene at han trenger god kost, han spiser bl.a veldig mye kjøtt og fisk. Men syltynn er og blir han:-)

Lillebror er tre år yngre, vet ikke helt hvor lang han er nå, kanskje 118 cm og allerede tyngre enn storebror. Han er en bred og kompakt gutt, har alltid vært det. Skulle han kunne matche storebrors vekt så tror jeg ikke han hadde vært oppegående, for å si det slik. Han spiser grovt, sunt og godt, og i mengde kanskje halvparten av det storebror får stappet i seg.

Disse to gutta er ikke biologiske søsken siden storebror er adoptert, så det finnes ikke tvil om at gener spiller en stor rolle her. Men jeg hører også andre i min bekjentskapskrets som sammenligner barna sine i for stor grad. Og da er det alltid den tynneste som er "normalen"., til og med når det gjelder unger som kanskje er for tynne.

Min konklusjon er dermed at vekt alene aldri må bli et mål. Man må gi ungene sunne matvaner og utvikler de en altfor stor appetitt så er det klart at det foreldrenes plikt å hjelpe dem til å begrense dette. På samme måte som man sørger for at barna får mosjon.

[Axcia]

Jeg kan ikke skjønne annet enn at minsten din er innenfor normalen jeg. Og ikke skjønner jeg heller at du kan sammenligne med storebroren som tydeligvis er i letteste laget. Om minsten var, som du sier, en kg tyngre allerede fra fødselen så har vel dette noe med at han er annerledes bygget enn den eldste? Man kan da ikke sammenligne bare vekt for å finne ut om barna er overvektige?

Størstemann her i huset er tynn, _for_ tynn synest nok både vi som foreldre og han selv også. Nå er han vel 122 cm (ca, kanskje litt mer) og 20 kg. Han spiser som en hest men får ikke mer kjøtt på beina uansett hva han putter i seg. Vi har alltid hatt i tankene at han trenger god kost, han spiser bl.a veldig mye kjøtt og fisk. Men syltynn er og blir han:-)

Lillebror er tre år yngre, vet ikke helt hvor lang han er nå, kanskje 118 cm og allerede tyngre enn storebror. Han er en bred og kompakt gutt, har alltid vært det. Skulle han kunne matche storebrors vekt så tror jeg ikke han hadde vært oppegående, for å si det slik. Han spiser grovt, sunt og godt, og i mengde kanskje halvparten av det storebror får stappet i seg.

Disse to gutta er ikke biologiske søsken siden storebror er adoptert, så det finnes ikke tvil om at gener spiller en stor rolle her. Men jeg hører også andre i min bekjentskapskrets som sammenligner barna sine i for stor grad. Og da er det alltid den tynneste som er "normalen"., til og med når det gjelder unger som kanskje er for tynne.

Min konklusjon er dermed at vekt alene aldri må bli et mål. Man må gi ungene sunne matvaner og utvikler de en altfor stor appetitt så er det klart at det foreldrenes plikt å hjelpe dem til å begrense dette. På samme måte som man sørger for at barna får mosjon.

''Man må gi ungene sunne matvaner og utvikler de en altfor stor appetitt så er det klart at det foreldrenes plikt å hjelpe dem til å begrense dette. På samme måte som man sørger for at barna får mosjon.''

Det er jo akkurat det vi gjør. Minsteungen er glupsk av natur, og må derfor begrenses. Hvis vi ikke hadde satt inn tiltak, så hadde ungen allerede veid flere kg mer.

[grot]

''Man må gi ungene sunne matvaner og utvikler de en altfor stor appetitt så er det klart at det foreldrenes plikt å hjelpe dem til å begrense dette. På samme måte som man sørger for at barna får mosjon.''

Det er jo akkurat det vi gjør. Minsteungen er glupsk av natur, og må derfor begrenses. Hvis vi ikke hadde satt inn tiltak, så hadde ungen allerede veid flere kg mer.

Jeg mente heller ikke at dere gjorde noe galt. Reagerte bare på den direkte sammenligningen av de to barna:-)

[Gjest mamma til småspiser]

Jeg tror jeg ville latt være å svare på spm om han er feit, men heller snakka om å spise sunt, ikke så mye hver gang osv. For min del forstår jeg ikke foreldre som lar overvektige unger forsyne seg med middag mer enn en gang. Hvis man er nøye med at de ikke spiser for mye hver gang, så vil magemålet gå ned og de blir ikke lenger så sultne som før

Du trekker slutningen at alle overvektige barn spiser mye. Det er faktisk feil. Ei av mine spiser svært lite, og mye mindre enn andre barn, men ligger likevel i øvre skikt vektmessig.

Dette er ikke noe jeg "tror" . Dette har jeg fulgt med med i flere år, skrevet ned det hun spiser, sjekket med andre mammaer, snakket med lege og helsesøster, sammenliknet med søsken og andre barn osv. Hun er ikke overvektig, men hun er lubnere enn de andre jentene i klassen, og veldig lubben i forhold til hvor lite hun spiser. En vanlig dag, spiser hun feks en brødskive med leverpostei (halv til frokost, halv til lunsj), et glass melk, en kvart potet, kjøtt/fisk tilsvarende en kjøttkake og en frukt. Har vi taco, er hun skikkelig "storspist" - for henne betyr det at hun spiser nesten ei lita tacolefse med fyll. På den tida hun bruker på den, pleier andre barn vi har på besøk å sette til livs det dobbelte - og ofte det tredobbelte.

Det er ikke noe i veien med henne, hun er småspist, men lagrer den lille maten hun spiser på "sidebeina".

Overvekt skyldes stort sett alltid en genetisk disposisjon. Har man det ikke i genene, blir man ikke overvektig. Det betyr ikke at man alltid blir overvektig dersom man er genetisk disponert for det, naturligvis. Mennesker reagerer veldig forskjellig på mat, og heldigvis er det mer og mer forskning rundt dette nå.

Skal jeg nekte barnet en ekstra porsjon middag, synes du - dersom hun tipper over til overvekt?

Vekt er en sammensatt og vanskelig problemstilling - det er helt utrolig at så mange forutinntatte holdninger fremdeles lever blant folk!

[Orio]

Du trekker slutningen at alle overvektige barn spiser mye. Det er faktisk feil. Ei av mine spiser svært lite, og mye mindre enn andre barn, men ligger likevel i øvre skikt vektmessig.

Dette er ikke noe jeg "tror" . Dette har jeg fulgt med med i flere år, skrevet ned det hun spiser, sjekket med andre mammaer, snakket med lege og helsesøster, sammenliknet med søsken og andre barn osv. Hun er ikke overvektig, men hun er lubnere enn de andre jentene i klassen, og veldig lubben i forhold til hvor lite hun spiser. En vanlig dag, spiser hun feks en brødskive med leverpostei (halv til frokost, halv til lunsj), et glass melk, en kvart potet, kjøtt/fisk tilsvarende en kjøttkake og en frukt. Har vi taco, er hun skikkelig "storspist" - for henne betyr det at hun spiser nesten ei lita tacolefse med fyll. På den tida hun bruker på den, pleier andre barn vi har på besøk å sette til livs det dobbelte - og ofte det tredobbelte.

Det er ikke noe i veien med henne, hun er småspist, men lagrer den lille maten hun spiser på "sidebeina".

Overvekt skyldes stort sett alltid en genetisk disposisjon. Har man det ikke i genene, blir man ikke overvektig. Det betyr ikke at man alltid blir overvektig dersom man er genetisk disponert for det, naturligvis. Mennesker reagerer veldig forskjellig på mat, og heldigvis er det mer og mer forskning rundt dette nå.

Skal jeg nekte barnet en ekstra porsjon middag, synes du - dersom hun tipper over til overvekt?

Vekt er en sammensatt og vanskelig problemstilling - det er helt utrolig at så mange forutinntatte holdninger fremdeles lever blant folk!

Du må se svaret i sammenheng med det første innlegget, trådstarter har en sønn som gjerne forsyner seg av middagen både to og tre ganger. Da er det et godt råd (etter min mening) å begrense det til en porsjon.

:- )

[Gjest togli]

Du trekker slutningen at alle overvektige barn spiser mye. Det er faktisk feil. Ei av mine spiser svært lite, og mye mindre enn andre barn, men ligger likevel i øvre skikt vektmessig.

Dette er ikke noe jeg "tror" . Dette har jeg fulgt med med i flere år, skrevet ned det hun spiser, sjekket med andre mammaer, snakket med lege og helsesøster, sammenliknet med søsken og andre barn osv. Hun er ikke overvektig, men hun er lubnere enn de andre jentene i klassen, og veldig lubben i forhold til hvor lite hun spiser. En vanlig dag, spiser hun feks en brødskive med leverpostei (halv til frokost, halv til lunsj), et glass melk, en kvart potet, kjøtt/fisk tilsvarende en kjøttkake og en frukt. Har vi taco, er hun skikkelig "storspist" - for henne betyr det at hun spiser nesten ei lita tacolefse med fyll. På den tida hun bruker på den, pleier andre barn vi har på besøk å sette til livs det dobbelte - og ofte det tredobbelte.

Det er ikke noe i veien med henne, hun er småspist, men lagrer den lille maten hun spiser på "sidebeina".

Overvekt skyldes stort sett alltid en genetisk disposisjon. Har man det ikke i genene, blir man ikke overvektig. Det betyr ikke at man alltid blir overvektig dersom man er genetisk disponert for det, naturligvis. Mennesker reagerer veldig forskjellig på mat, og heldigvis er det mer og mer forskning rundt dette nå.

Skal jeg nekte barnet en ekstra porsjon middag, synes du - dersom hun tipper over til overvekt?

Vekt er en sammensatt og vanskelig problemstilling - det er helt utrolig at så mange forutinntatte holdninger fremdeles lever blant folk!

''Du trekker slutningen at alle overvektige barn spiser mye. Det er faktisk feil. Ei av mine spiser svært lite, og mye mindre enn andre barn, men ligger likevel i øvre skikt vektmessig.''

Hvor har jeg trukket den slutningen? Jeg har flere ganger sagt at jeg kun snakker utfra erfaring med de _jeg_ kjenner med vektproblemer. Selvsagt vet jeg at vektproblematikk ikke alltid har sammenheng med matinntaket!

''Overvekt skyldes stort sett alltid en genetisk disposisjon. Har man det ikke i genene, blir man ikke overvektig. Det betyr ikke at man alltid blir overvektig dersom man er genetisk disponert for det, naturligvis. Mennesker reagerer veldig forskjellig på mat, og heldigvis er det mer og mer forskning rundt dette nå.''

Helt klart. Min søster og jeg er omtrent like store. Hadde jeg spist så sunt som henne, samt trent like mye som henne, så hadde det sikkert ikke vært mer igjen av meg Mannen min er også genetisk disponert for å legge på seg, så han må tenke over hva han spiser.

Når man har barn som er genetisk disponert for overvekt, så må man selvsagt også jobbe hardere for å unngå at vekten øker på. Hadde mine barn hatt tendenser til overvekt ville jeg aldri latt dem småspise mellom måltidene f.eks. Nå hender det at det vanker en kjeks eller to selv om det ikke er lørdag

''Skal jeg nekte barnet en ekstra porsjon middag, synes du - dersom hun tipper over til overvekt?''

Jeg ville iallefall gjort det. En porsjon middag er vel nok til å bli mett? Som regel spiser man en porsjon på under tyve minutter, men det er først etter ca tyve minutter man kjenner om man er mett eller ikke.

''Vekt er en sammensatt og vanskelig problemstilling - det er helt utrolig at så mange forutinntatte holdninger fremdeles lever blant folk!''

Jeg skjønner ikke hvordan du får det til at jeg har forutinntatte holdninger når jeg opptil flere ganger understreker at dette gjelder de _jeg_ kjenner? Det må være lov å bli oppgitt over de som hele tiden unnskylder overvekten med ting de ikke har kontrollen over, men det betyr selvsagt ikke at dette gjelder alle

[hidi, the scorpion]

Du trekker slutningen at alle overvektige barn spiser mye. Det er faktisk feil. Ei av mine spiser svært lite, og mye mindre enn andre barn, men ligger likevel i øvre skikt vektmessig.

Dette er ikke noe jeg "tror" . Dette har jeg fulgt med med i flere år, skrevet ned det hun spiser, sjekket med andre mammaer, snakket med lege og helsesøster, sammenliknet med søsken og andre barn osv. Hun er ikke overvektig, men hun er lubnere enn de andre jentene i klassen, og veldig lubben i forhold til hvor lite hun spiser. En vanlig dag, spiser hun feks en brødskive med leverpostei (halv til frokost, halv til lunsj), et glass melk, en kvart potet, kjøtt/fisk tilsvarende en kjøttkake og en frukt. Har vi taco, er hun skikkelig "storspist" - for henne betyr det at hun spiser nesten ei lita tacolefse med fyll. På den tida hun bruker på den, pleier andre barn vi har på besøk å sette til livs det dobbelte - og ofte det tredobbelte.

Det er ikke noe i veien med henne, hun er småspist, men lagrer den lille maten hun spiser på "sidebeina".

Overvekt skyldes stort sett alltid en genetisk disposisjon. Har man det ikke i genene, blir man ikke overvektig. Det betyr ikke at man alltid blir overvektig dersom man er genetisk disponert for det, naturligvis. Mennesker reagerer veldig forskjellig på mat, og heldigvis er det mer og mer forskning rundt dette nå.

Skal jeg nekte barnet en ekstra porsjon middag, synes du - dersom hun tipper over til overvekt?

Vekt er en sammensatt og vanskelig problemstilling - det er helt utrolig at så mange forutinntatte holdninger fremdeles lever blant folk!

''Det er ikke noe i veien med henne, hun er småspist, men lagrer den lille maten hun spiser på "sidebeina".''

Uff, så forferdelig for både deg og henne:(

Håper legevitenskapen snart finner ut av dette mysterium, slik at ditt barn kan spise normalt!

[Gjest mamma til småspiser]

''Du trekker slutningen at alle overvektige barn spiser mye. Det er faktisk feil. Ei av mine spiser svært lite, og mye mindre enn andre barn, men ligger likevel i øvre skikt vektmessig.''

Hvor har jeg trukket den slutningen? Jeg har flere ganger sagt at jeg kun snakker utfra erfaring med de _jeg_ kjenner med vektproblemer. Selvsagt vet jeg at vektproblematikk ikke alltid har sammenheng med matinntaket!

''Overvekt skyldes stort sett alltid en genetisk disposisjon. Har man det ikke i genene, blir man ikke overvektig. Det betyr ikke at man alltid blir overvektig dersom man er genetisk disponert for det, naturligvis. Mennesker reagerer veldig forskjellig på mat, og heldigvis er det mer og mer forskning rundt dette nå.''

Helt klart. Min søster og jeg er omtrent like store. Hadde jeg spist så sunt som henne, samt trent like mye som henne, så hadde det sikkert ikke vært mer igjen av meg Mannen min er også genetisk disponert for å legge på seg, så han må tenke over hva han spiser.

Når man har barn som er genetisk disponert for overvekt, så må man selvsagt også jobbe hardere for å unngå at vekten øker på. Hadde mine barn hatt tendenser til overvekt ville jeg aldri latt dem småspise mellom måltidene f.eks. Nå hender det at det vanker en kjeks eller to selv om det ikke er lørdag

''Skal jeg nekte barnet en ekstra porsjon middag, synes du - dersom hun tipper over til overvekt?''

Jeg ville iallefall gjort det. En porsjon middag er vel nok til å bli mett? Som regel spiser man en porsjon på under tyve minutter, men det er først etter ca tyve minutter man kjenner om man er mett eller ikke.

''Vekt er en sammensatt og vanskelig problemstilling - det er helt utrolig at så mange forutinntatte holdninger fremdeles lever blant folk!''

Jeg skjønner ikke hvordan du får det til at jeg har forutinntatte holdninger når jeg opptil flere ganger understreker at dette gjelder de _jeg_ kjenner? Det må være lov å bli oppgitt over de som hele tiden unnskylder overvekten med ting de ikke har kontrollen over, men det betyr selvsagt ikke at dette gjelder alle

''Jeg ville iallefall gjort det. En porsjon middag er vel nok til å bli mett? ''

Jeg snakket om mitt eget barn da. Hun som altså spiser i underkant av en tacolefse - som er absolutt favorittmaten - når vi har det, og ellers spiser en kvart potet og litt kjøtt/fisk. Om hun tipper over til å bli overvektig, hadde jeg likevel ikke nektet henne en porsjon til, nei. Det er grenser for hvor lite det skal være nødvendig å spise, og hadde hun vært sulten med det lille matinntaket hun har, hadde jeg latt henne fått mer mat. Selv om hun hadde lagt mer på seg.

Det å bli berøvet mat, eller ikke få spise seg mett, er svært dramatisk for de fleste. Også barn. Dersom man skal gjøre noe med barns matinntak, noe jeg synes man skal dersom barn spiser veldig mye til enkelte måltider, uansett overvekt eller ei, bør det heller gå på å sørge for jevn måltidsrytme og hyppige, små mellommåltider slik at oksehunger til middag eller kvelds ikke oppstår. Det å bli nektet mat, oppleves som sagt som dramatisk for mange hvis de opplever at de er sultne (selv om andre synes de "burde" være mette), og er en lite smart strategi.

[Gjest mamma til småspiser]

''Det er ikke noe i veien med henne, hun er småspist, men lagrer den lille maten hun spiser på "sidebeina".''

Uff, så forferdelig for både deg og henne:(

Håper legevitenskapen snart finner ut av dette mysterium, slik at ditt barn kan spise normalt!

Takk for forståelsen!

Det er veldig lite morsomt, og det er minimal forståelse for dette rundt oss blant folk som ikke har peiling. I øyeblikket jobber vi med å få henne til å spise hyppige, små måltider, og det er mange som ser rart på meg når de ser at jeg "maser" for å få en unge til å spise, som i deres øyne heller trenger å begrense matinntaket. Men hun trenger mat, og vi lurer på om hun rett og slett spiser så lite nå at hun har nedsatt forbrenning.

Vi lurer også på om hun kan være insulinresistent, men har ikke gått til det skritt å la henne gå gjennom glukosebelastning ennå, fordi legen sier det er veldig ubehagelig. Men vi ser at hun nok må det. Dersom hun er insulinresistent, tåler hun karbohydrater dårlig, og lagrer sukkeret som fett i stedet for å forbrenne det (visstnok - jeg er ingen ekspert). Det kan være årsak til at hun ikke er syltynn, som hun burde vært i henhold til matinntaket. Det kan visst også være årsak til søthunger, noe hun helt klart har i stor grad. Vi gir ikke etter for det, men har ikke tatt fra henne lørdagsgpdteriet. I stedet setter vi frem frukt i tillegg.

Det er ekstremt vanskelig, og det blir ikke lettere av forståsegpåere som uttaler seg bombastisk om overvektige barn og foreldrene deres. Sukk!

[hidi, the scorpion]

Takk for forståelsen!

Det er veldig lite morsomt, og det er minimal forståelse for dette rundt oss blant folk som ikke har peiling. I øyeblikket jobber vi med å få henne til å spise hyppige, små måltider, og det er mange som ser rart på meg når de ser at jeg "maser" for å få en unge til å spise, som i deres øyne heller trenger å begrense matinntaket. Men hun trenger mat, og vi lurer på om hun rett og slett spiser så lite nå at hun har nedsatt forbrenning.

Vi lurer også på om hun kan være insulinresistent, men har ikke gått til det skritt å la henne gå gjennom glukosebelastning ennå, fordi legen sier det er veldig ubehagelig. Men vi ser at hun nok må det. Dersom hun er insulinresistent, tåler hun karbohydrater dårlig, og lagrer sukkeret som fett i stedet for å forbrenne det (visstnok - jeg er ingen ekspert). Det kan være årsak til at hun ikke er syltynn, som hun burde vært i henhold til matinntaket. Det kan visst også være årsak til søthunger, noe hun helt klart har i stor grad. Vi gir ikke etter for det, men har ikke tatt fra henne lørdagsgpdteriet. I stedet setter vi frem frukt i tillegg.

Det er ekstremt vanskelig, og det blir ikke lettere av forståsegpåere som uttaler seg bombastisk om overvektige barn og foreldrene deres. Sukk!

Skjønner godt "sukket" ditt;(

Jeg snakket med en som har gått ned over 70 kg, og han sa at å spise kjøtt sammen med poteter var bannlyst. Han kunne spise et måltid hvor kjøttet og grønnsaken ble spist først, så kunne han spise bakt potet som dessert (uten mye smør selvfølgelig). Lite pasta og brød, men det er jo vanskelig for et barn da...

Tror dere gjør riktig i å få henne testet, til tross for påkjenningene for henne... Kanskje det hjelper henne til å gå ned i vekt;)

Ønsker dere masse lykke til;)

[tiliti]

Takk for forståelsen!

Det er veldig lite morsomt, og det er minimal forståelse for dette rundt oss blant folk som ikke har peiling. I øyeblikket jobber vi med å få henne til å spise hyppige, små måltider, og det er mange som ser rart på meg når de ser at jeg "maser" for å få en unge til å spise, som i deres øyne heller trenger å begrense matinntaket. Men hun trenger mat, og vi lurer på om hun rett og slett spiser så lite nå at hun har nedsatt forbrenning.

Vi lurer også på om hun kan være insulinresistent, men har ikke gått til det skritt å la henne gå gjennom glukosebelastning ennå, fordi legen sier det er veldig ubehagelig. Men vi ser at hun nok må det. Dersom hun er insulinresistent, tåler hun karbohydrater dårlig, og lagrer sukkeret som fett i stedet for å forbrenne det (visstnok - jeg er ingen ekspert). Det kan være årsak til at hun ikke er syltynn, som hun burde vært i henhold til matinntaket. Det kan visst også være årsak til søthunger, noe hun helt klart har i stor grad. Vi gir ikke etter for det, men har ikke tatt fra henne lørdagsgpdteriet. I stedet setter vi frem frukt i tillegg.

Det er ekstremt vanskelig, og det blir ikke lettere av forståsegpåere som uttaler seg bombastisk om overvektige barn og foreldrene deres. Sukk!

Hun har omtrent samme matinntak som min syltynne datter, som alle maser på at skal spise mer.

Jeg kan skjønne at det må være en vanskelig situasjon.

Slik som media (som igjen setter sine spor i den generelle samfunnsholdningen) holder på for tiden blir det nok ikke enklere.

Da jeg var lita var det ganske uvanlig med lubne barn, og min mors forklaring til meg på det var alltid at "noen familier er slik at man blir kraftigere enn andre". Aldri noen gang hørte jeg om fenomenet "De har spist alt for mye og spiser sikkert bare godteri" som virker som den offisielle forklaringen for tiden.

Tilogmed min lille datter på 9 som er syltynn har fått med seg at hun ikke bør spise mer, for da kan hun bli tykk. Det er rett og slett bare tragisk.

[Gjest togli]

''Jeg ville iallefall gjort det. En porsjon middag er vel nok til å bli mett? ''

Jeg snakket om mitt eget barn da. Hun som altså spiser i underkant av en tacolefse - som er absolutt favorittmaten - når vi har det, og ellers spiser en kvart potet og litt kjøtt/fisk. Om hun tipper over til å bli overvektig, hadde jeg likevel ikke nektet henne en porsjon til, nei. Det er grenser for hvor lite det skal være nødvendig å spise, og hadde hun vært sulten med det lille matinntaket hun har, hadde jeg latt henne fått mer mat. Selv om hun hadde lagt mer på seg.

Det å bli berøvet mat, eller ikke få spise seg mett, er svært dramatisk for de fleste. Også barn. Dersom man skal gjøre noe med barns matinntak, noe jeg synes man skal dersom barn spiser veldig mye til enkelte måltider, uansett overvekt eller ei, bør det heller gå på å sørge for jevn måltidsrytme og hyppige, små mellommåltider slik at oksehunger til middag eller kvelds ikke oppstår. Det å bli nektet mat, oppleves som sagt som dramatisk for mange hvis de opplever at de er sultne (selv om andre synes de "burde" være mette), og er en lite smart strategi.

Jeg er helt enig i at mindre og hyppigere måltider er rette veien å gå. Da holdes blodsukkeret stabilt og forbrenningen øker, samt at man unngår å være kjempesulten før hvert måltid - og da klarer man seg fint med en porsjon middag.

Har dere undersøkt hvorfor datteren din legger på seg selv om hun tilsynelatende spiser lite mat? Kan det være problemer med blodsukkernivået, hormoner e.l.?

[Gjest mamma til småspiser]

Hun har omtrent samme matinntak som min syltynne datter, som alle maser på at skal spise mer.

Jeg kan skjønne at det må være en vanskelig situasjon.

Slik som media (som igjen setter sine spor i den generelle samfunnsholdningen) holder på for tiden blir det nok ikke enklere.

Da jeg var lita var det ganske uvanlig med lubne barn, og min mors forklaring til meg på det var alltid at "noen familier er slik at man blir kraftigere enn andre". Aldri noen gang hørte jeg om fenomenet "De har spist alt for mye og spiser sikkert bare godteri" som virker som den offisielle forklaringen for tiden.

Tilogmed min lille datter på 9 som er syltynn har fått med seg at hun ikke bør spise mer, for da kan hun bli tykk. Det er rett og slett bare tragisk.

''Da jeg var lita var det ganske uvanlig med lubne barn, og min mors forklaring til meg på det var alltid at "noen familier er slik at man blir kraftigere enn andre". Aldri noen gang hørte jeg om fenomenet "De har spist alt for mye og spiser sikkert bare godteri" som virker som den offisielle forklaringen for tiden. ''

Der fikk jeg noe å tenke på. Jeg lurer på om det er sånn at fordi antall overvektige barn (og voksne) stiger, og en del av disse sikkert ikke ville blitt overvektige med "gammeldags" livsstil, så er det blitt nærmest opplest og vedtatt at overvekt alltid skyldes usunne matvaner og for lite bevegelse.

Men det ER også mennesker som faktisk legger på seg - i alle fall så mye at de ikke tilsvarer idealene - nesten uansett hva de spiser. De er født i "lubne" familier, rett og slett. Men de blir også beskyldt for å være usunne og late, siden en stor del av overvekten hos "folk flest" antas å være forårsaket av passiv, usunn livsstil.

Det rimer egentlig med vår erfaring. Det er helt klart ikke matinntaket som gjør at barnet mitt ikke er ideal-slank (grusomt uttrykk, spesielt for et barn). Hun "burde" vært som ditt barn - skikkelig mager - ut i fra det hun spiser.

Hun får likevel dessverre lide for at folk tror at overvekt (eller snarere mangle på "idealslankhet", overvektig er hun IKKE) alltid skyldes livsstil, og blir rammet av akkurat samme fordommer som alle andre med vektproblemer. Og vi som foreldre blir jo naturligvis like mye beskyldt for å ikke "se" at barnet vårt ikke bør legge på seg mer, som alle andre foreldre til overvektige barn.

Sukk!

Men jeg nekter henne altså ikke en porsjon middag til dersom hun ønsker å spise det - noe hun omtrent aldri gjør, riktignok. Problemet er heller at hun ikke spiser, enn at hun spiser.

[laban]

''Da jeg var lita var det ganske uvanlig med lubne barn, og min mors forklaring til meg på det var alltid at "noen familier er slik at man blir kraftigere enn andre". Aldri noen gang hørte jeg om fenomenet "De har spist alt for mye og spiser sikkert bare godteri" som virker som den offisielle forklaringen for tiden. ''

Der fikk jeg noe å tenke på. Jeg lurer på om det er sånn at fordi antall overvektige barn (og voksne) stiger, og en del av disse sikkert ikke ville blitt overvektige med "gammeldags" livsstil, så er det blitt nærmest opplest og vedtatt at overvekt alltid skyldes usunne matvaner og for lite bevegelse.

Men det ER også mennesker som faktisk legger på seg - i alle fall så mye at de ikke tilsvarer idealene - nesten uansett hva de spiser. De er født i "lubne" familier, rett og slett. Men de blir også beskyldt for å være usunne og late, siden en stor del av overvekten hos "folk flest" antas å være forårsaket av passiv, usunn livsstil.

Det rimer egentlig med vår erfaring. Det er helt klart ikke matinntaket som gjør at barnet mitt ikke er ideal-slank (grusomt uttrykk, spesielt for et barn). Hun "burde" vært som ditt barn - skikkelig mager - ut i fra det hun spiser.

Hun får likevel dessverre lide for at folk tror at overvekt (eller snarere mangle på "idealslankhet", overvektig er hun IKKE) alltid skyldes livsstil, og blir rammet av akkurat samme fordommer som alle andre med vektproblemer. Og vi som foreldre blir jo naturligvis like mye beskyldt for å ikke "se" at barnet vårt ikke bør legge på seg mer, som alle andre foreldre til overvektige barn.

Sukk!

Men jeg nekter henne altså ikke en porsjon middag til dersom hun ønsker å spise det - noe hun omtrent aldri gjør, riktignok. Problemet er heller at hun ikke spiser, enn at hun spiser.

Idealene har forandret seg veldig.

Jeg vokste opp på 60-tallet. Det som da ble regnet som normalt og helt vanlig, betraktes som litt i meste laget nå. Det var sjelden man så _kraftig_ overvektige barn den gangen. På den annen side ville dagens ideal, spesielt for små jenter, blitt regnet som radmagert i min tid. Vi ble veid rutinemessig for å sjekke at vi vokste, og min lille, tynne venninne fikk beskjed om å spise litt ekstra til kvelds. Idag er vel kveldsmat omtrent forbudt.

En annen viktig forskjell er at den gangen fikk de som var i godt hold, være i fred så lenge de hang greit med i gymtimen, på tur osv. Idag regner man automatisk med at en som har noen ekstra kilo, ikke klarer å gjøre fysiske aktiviteter og at h*n har fått den kroppen fordi h*n tilbringer all tid foran en skjerm med noe usunt i munnen. Så enkel er faktisk ikke verden

tror