Lukten av brudd

[maggie sunday]

Jeg har kommet til et punkt der jeg stiller meg veldig teknisk til det som skjer mellom meg og min samboer. Vi har hatt to serdeles vansklige år med ekstremt dårlig økonomi, uhell og i det hele tatt. Disse årene har kanskje forandret oss, muligens for en periode - men jeg opplever nå at denne "perioden" begynner å bli veldig lang.

Det som skjer er at vi krangler. Stort sett fordi han blir rasende ang. ett eller annet i dagliglivet. Det være seg alt fra husvask, bilrydding, posten og økonomi. Når han blir sint kan han fort gå flere dager uten å snakke med meg. Han overser meg og kommer med hissige utbrudd. Han har ved en anledning erkjent at han har et problem med å besinne seg - han kan gå helt opp i fjeset mitt og hytte med pekefinger mens han brøler. Ved et par anledninger har han skumpet meg lett i skulderen og kalt meg skjeldsord - foran datteren vår på 2,5 år.

Vi var nettopp igjennom en slik periode (en uke med stillhet og nålelisting) for to ukersiden - og siden da har vi hatt mange greie hverdager og kanskje én ordentlig hyggelig. Og nå på fredag så var det igang igjen. Han har vært bortreist nesten hele helgen men var hjemme på kveldene. På Lørdag hadde jeg og datteren vår hatt en helt fantastisk ute-dag med aking, vaffel og besteforeldre - og på kvelden trallet vi i seng med god stemning og hyggelig musikk i hele huset. Jeg hadde det ordentlig godt inne i meg og gledet meg til å sette på sterin lys og sette frem litt godis til Grand Prix.. -Også kom han hjem. Et kvarter før leggetid. Det var som om det la seg et teppe med dårlig vibber over hele huset. Han sa ikke noe til meg, men var helt anspent og lyste sinne. Etter at jeg hadde lagt barnet satt han klar i stua - det gikk ikke ti sekunder engang før han begynte forhøret sitt. Jeg forsøkte å svare (det gjaldt løsning ang. økonomien vår som jeg hadde diskutert med min far tidligere samme dag) Men møtte hissige kommentarer i annenhver setning. Til slutt ble det nok en kjempekrangel og alt som går galt i hele verden - før jeg tilslutt gikk ut av rommet og la meg.

Dette var ett av mange eksempler. Jeg mener at han er en god mann, jeg husker alle de gode sidene hans - men jeg har ikke sett de på lenge. Vi har nå hatt ganske vansklige omstendigheter over lang tid, og ser at han er engstelig og stressa for dette. Han er en fantastisk snill far og venn for alle som kjenner han. Tiltross begynner jeg å kjenne at jeg er klar for å bryte. Jeg føler nesten ikke at det har noe med følelser å gjøre heller - jeg orker ikke leve i et så ustabilt klima og jeg orker ikke krangle mer. Det gjør meg trist å se at vi gjør hverandre dårligere og ikke bedre. Jeg anser oss begge som sterke og gode personer - selv er jeg nok mye mer tolmodig enn han - men kan være ganske vimsete. Viktigst av alt er barnet vårt - jeg ønsker ikke at hun skal venne seg til å lukte når man skal liste seg i dørene, jeg har lyst til at hun skal kose seg hjemme og ikke være på vakt i tilfelle det sprekker. Jeg vil ha et åpent hjem for venner og kos og ikke bruke annenhver helg på å rette opp katastrofer.

Jeg er redd for at jeg fratar datterens muligheter for den kontakten hun ville hatt med far om vi bodde sammen - i tilfelle en 30/70 deling. Han har arbeidstid som gjør det umulig å levere i barnehagen og jeg ville i så tilfelle ønsket 30/70 veldig sterkt (selvom jeg vet det er ganske egoistisk i forhold til far)

Jeg er også ekstremt opptatt av å beholde et godt forhold og vennskap til han, slik at man ikke trenger rigide delingsregler og kan nyte datteren vår sammen i høytider etc.

Trenger litt råd jeg - og kanskje noen tanker rundt den vanskilge situasjonen.

[Gjest minde sjokolade]

Kan det være at han har blitt deprimert siden dere har hatt problemer så lenge? Menn reagerer annerledes enn kvinner når de blir deprimerte. Sinne og irritasjon kommer oftere til uttrykk hos menn når de er deprimerte. Jeg antar han føler seg mislykket og at han ikke har kontroll over situasjonen lenger. Ta en prat med han om disse tingene før du bryter. Han bør få en sjans til å se hvordan han selv oppfører seg og forstå at han er i ferd med å miste dere.

Jeg kan godt forstå at du ikke holder ut dette lenger, for sånn skal det ikke være. Men kommer humøret hans av depresjon er det en mulighet for endring.

[mrxx]

Dårlig økonomi over lang tid tærer utrolig på og det er ikke uvanlig reaksjon at han blir sint og grinete. Dette er ofte noe som han vil tenke på nesten hele tiden i våken tilstand. Det er frustrasjon, irritasjon, håpløshet og hele tiden tanker om å få endene til å møtes.

Dette kan også gå utover nattesøvnen som igjen fører til enda verre situasjon på dagtid.

Om dette er hele årsaken til at det ikke får så bra for dere kan ikke jeg uttale meg om, men det er ikke noe dere kan gjøre for å få det bedre økonomisk?..... og vil det fortsatt vare i lang tid fremover?

Så vil jo tiden vise om det er noe mer enn bare det økonomiske.

[Mandolaika]

Uansett hva dere gjør så må dere få orden på den dårlige stemningen, dette er noe barnet deres merker mer enn du aner.

[PieLill]

Dette hørtes ikke greit ut. Føler med deg.

Vet han om at han er i ferd med å miste deg? Ville det være en idé å gi ham noen ultimatum om å oppsøke hjelp for sitt problem og gjøre noe med det? (Om du ikke alt har gjort det.)

Å få en enklere livssituasjon er ikke en tilstrekkelig løsning. Det vil alltid komme nye motbakker, og skal han da falle inn i de gamle mønsterne.

Kan du i din respons på hans adferd dempe eller forsterke det negative? Jeg mener ikke på noen som helst måte at du er ansvarlig for det han gjør. Bare om det kan finnes ting som er mer taktisk smart enn andre ting.

F.eks. kan man gå så mye på nåler at den andre får en opplevelse av å være berettiget vred. Om det finnes innfallsvinkler som kan vekke ham, har dere begge vunnet mye. Finner du ikke en respons som hjelper, er han fortsatt fullt ut ansvarlig.

Dette blir bare noe stikkord som kanskje kan ha relevans.

Håper at dere finner en god løsning.

mvh

[Gjest Lineea]

Høres ut som du har mistet de gode følelsene du hadde for denne mannen og at dere er sammen med denne mannen mest for barnets skyld.

Tror uansett hun vil ha det bedre dersom dere bor hver for dere når situasjonen er så anspent som den er nå.

Tror du må starte med å ta dette opp med ham en dag dere har en relativt god tone. Hør hva han mener og hans syn på saken. Kanskje det til og med er noe han har vurdert å ta opp selv? Syns ihvertfall ikke du skal ta sorgene på forskudd før du har snakt med ham.

[maggie sunday]

Tusen takk for mange kloke og gode tanker dere kommer med alle sammen. Vi var en runde hos samlivsterapi i sommer - det fungerte noe - men vi havner kjapt i samme destruktive mønster igjen.

Nå har det roet seg litt og jeg kjenner tendensen - da pluttselig forsvinner alle problemene og jeg er med på notene med en gang, også tenker jeg"merkelig at det var så akutt forige uke" og "Kan ikke fatte at den mannen kan engste meg?" Men samtidig så murrer det i bakhodet at det kommer igjen.

En uke... to - også kommer nok en periode med magevondt. Esj. Jeg må ta det opp skikkelig med han - selvom jeg har gjort det sit gang - ca 3 uker siden. Men det er så behagelig å la være når hverdagen pluttselig er hyggelig og rolig.

Jeg er litt usikker nå da, for jeg klarte å sovne selv i går, når jeg la datteren vår og fikk ikke ryddet. Huset sto fullstendig på hodet og jeg vet at det gjør han mer stresset enn vanlig.

Har lyst til å digge han - har virkelig lyst til å kjenne lyst for han - også har jeg lyst til at vi skal være en fin og glad familie... Skulle ønske jeg kunne kjenne det ved et trylleslag...