Dine og mine barn.. Trenger råd og tips!

[Gjest Vil så gjerne få det til :)]

Jeg og kjæresten har barn på hver vår kant. Jeg to og han ett. Ett av mine er like gammelt som hans, og ett er eldre.

Vi snakker om å flytte sammen, men jeg er veldig usikker når det kommer til tanken på barna.. Det er noe konflikter hos ungene, som går spesielt utover mitt yngste barn..

Hans barn er vant til å få viljen sin i ett og alt og manipulerer og sier bestemt "nei" når det er noe det ikke vil.. Jeg takler slikt dårlig.. spesielt da når far gir etter..

Jeg vil ikke være noen sur mamma. Ei heller en gretten stemamma..

Det blir litt avkortet og vaklete dette innlegget men..

Er det noen som kan gi meg råd og tips til hvordan dere får til et godt samliv og godt samarbeid med særkullsbarn? Hva vi foreldre kan og må gjøre i forhold til dette.. er jo oss og våre handlinger det mest kommer an på.

Jeg har hovedomsorg for mine barn (er hos far 2.hv helg og 1 dg i uka), mens han har sitt barn 6 dager hver 2. uke..

Mottar råd, tips og ideer med stor takk

[Glimtipper]

Hva sier han selv angående disse problemene?

Når man skal bli en familie med dine, mine og våre barn er det viktigste kravet at man kan kommunisere åpent om slike (potensielle) problemer.

[frosken]

'' Hans barn er vant til å få viljen sin i ett og alt og manipulerer og sier bestemt "nei" når det er noe det ikke vil.. Jeg takler slikt dårlig.. spesielt da når far gir etter..

''

Det at du oppfatter hans barn på denne måten, gjør at jeg blir tvilende til at dere vil få til et ok familieliv.

[Gjest Vil så gjerne få det til :)]

'' Hans barn er vant til å få viljen sin i ett og alt og manipulerer og sier bestemt "nei" når det er noe det ikke vil.. Jeg takler slikt dårlig.. spesielt da når far gir etter..

''

Det at du oppfatter hans barn på denne måten, gjør at jeg blir tvilende til at dere vil få til et ok familieliv.

Det er jo nettopp dette som får meg til å tvile også.. Der jeg ikke gir barna mine valg, spør han sitt barn, og lar det få velge..

Nå skal det sies at vi ikke har hatt mer enn en helg sammen alle.. men.. ting går seg kanskje til?

Som sagt er det vel ganske "normalt" å være i tvil når det er barn med i bildet..

Det var forøvrig historier og tips til hvordan man får dette TIL jeg ønsker meg...

[frosken]

Det er jo nettopp dette som får meg til å tvile også.. Der jeg ikke gir barna mine valg, spør han sitt barn, og lar det få velge..

Nå skal det sies at vi ikke har hatt mer enn en helg sammen alle.. men.. ting går seg kanskje til?

Som sagt er det vel ganske "normalt" å være i tvil når det er barn med i bildet..

Det var forøvrig historier og tips til hvordan man får dette TIL jeg ønsker meg...

Jeg skjønner at du ønsker tips om hvordan få det til, og at mitt svar kanskje ikke hjalp deg noe særlig. Det jeg ønsket å påpeke er at en forutsetning for å få det til er at dere gjensidig har en positiv innstilling til hverandres barn.

Hvis dere bare har vært sammen en eneste helg, så synes jeg dere skal starte med å ha flere helger og ferier sammen, slik at dere får mer erfaring med både hvordan barna reagerer på hverandre og hvordan dere voksne reagerer i forhold til konflikter mellom barna og uenighet mellom dere .

Etter at dere har litt mer erfaring, kan dere kanskje vurdere å gå til familierådgivning før dere tar et endelig valg om å flytte sammen eller ikke?

[Gjest Vil så gjerne få det til :)]

Jeg skjønner at du ønsker tips om hvordan få det til, og at mitt svar kanskje ikke hjalp deg noe særlig. Det jeg ønsket å påpeke er at en forutsetning for å få det til er at dere gjensidig har en positiv innstilling til hverandres barn.

Hvis dere bare har vært sammen en eneste helg, så synes jeg dere skal starte med å ha flere helger og ferier sammen, slik at dere får mer erfaring med både hvordan barna reagerer på hverandre og hvordan dere voksne reagerer i forhold til konflikter mellom barna og uenighet mellom dere .

Etter at dere har litt mer erfaring, kan dere kanskje vurdere å gå til familierådgivning før dere tar et endelig valg om å flytte sammen eller ikke?

:-) Familierådgivning har jeg faktisk ikke tenkt på i denne sammenhengen..

Forøvrig.. Er det barna som skal få "bestemme" om vi skal overnatte hos hverandre med barna eller ikke?

Hvis han og jeg har lyst til å tilbringe helgen sammen med ungene våre, og synes det er koselig å sove over og få litt tid alene sammen når ungene har lagt seg.. Skal vi da høre på ungene hvis en eller flere av de sier "Jeg vil ikke sove der i natt", eller "Jeg vil ikke at de skal sove her"?

[frosken]

:-) Familierådgivning har jeg faktisk ikke tenkt på i denne sammenhengen..

Forøvrig.. Er det barna som skal få "bestemme" om vi skal overnatte hos hverandre med barna eller ikke?

Hvis han og jeg har lyst til å tilbringe helgen sammen med ungene våre, og synes det er koselig å sove over og få litt tid alene sammen når ungene har lagt seg.. Skal vi da høre på ungene hvis en eller flere av de sier "Jeg vil ikke sove der i natt", eller "Jeg vil ikke at de skal sove her"?

Kommer kanskje litt an på alderen til barna - og også hva du tror ligger bak deres motvilje?

[Auguste R]

Hei.

Kjenner meg helt igjen i situasjonen.

Ble samboer for ett år siden. Har to barn selv og han har ett som er på alder med min yngste. Jeg har alltid satt grenser, mens han har lagt vekt på å la barnet sitt gjøre akkurat som han vil.

Da vi diskuterte å flytte sammen, var dette ett av de temaene som bekumret meg mest.

Forutsetningene for meg å flytte sammen var at vi på forhånd ble enig om hvordan vi skulle forholde oss til barna sammen slik at alle tre barna så langt det lot seg gjøre ble behandlet likt og fikk de samme grensene.

Mine forutsetninger var.

* Samme grenser for alle barna

* Begge voksne skal ha lov til å sette grenser for de barna som ikke er eget, og den andre skal ikke blande seg i situasjonen.

Vi måtte bli enig på forhånd om hva som var viktig for meg og hva some var viktig for ham...så måtte vi møtes på midten. Jeg måtte slakke litt på noen grenser, og han måtte stramme inn på noen.

det aller viktigste uansett hvilken tilnærming en har, så er det viktigste at hver forelder føler at den tilnærmingen man har til oppdragelse og grenser blir ivaretatt, samt at alle barna blir likt behandlet og føler seg verdsatt av begge de voksne.

Mitt råd blir altså...Ikke flytt sammen før dere er helt enig om dette.

Når dere flytter sammen må dere regne med at det tar tid å tilpasse seg både for de voksne og for barna.

Mvh.

[løvinne71]

Jeg støtter det "frosken" sier om at dere først bør tilbringe mye mere tid sammen med alle tilstede, både i ferier og hverdager, så dere får et bedre grunnlag for å se hvordan dere fungerer som en "storfamilie"

Ikke minst for barnas skyld, så bør de få muligheten til å bli bedre kjent med både sine ste-søsken og ste-foreldre før de "tvinges" til å bo under samme tak.

Dessuten tror jeg det er viktig at du og kjæresten din snakker sammen på forhånd om hvilke tanker dere har om barne oppdragelse og hvilke "regler" som skal gjelde i en felles husstand.

Jeg tror den viktigste ingrediensen for å få til en velfungerende familie med særkullsbarn, er at de voksne er samstemte og rettferdige i behandlingen av barna.

Det er nok svært lett å (ubevisst) forfordele sine egne barn, og være mere kritisk og utålmodig med stebarna. Og dette blir ofte den største kilden til konfliker både i parforholdet, og i forholdet mellom stesøsken og steforeldre.

Derfor tror jeg det krever både samarbeid, planlegging og bevisst jobbing for å få en slik familie til å fungere.

Det holder nok ikke å la seg styre av forelskelse, å bare satse på at det "skal gå seg til" etterhvert.

[Gjest Tatjana]

Jeg har sett situasjonen du skisserer fra utsiden. En slektning av meg og mannen skilte seg, og hun fikk seg ganske raskt en ny samboer. Hun hadde et barn, da ca 12 år, og han hadde et barn, noe yngre, ca 9 år.

Min slektnings barn, heretter kalt A, fikk virkelig gjennomgå i dette forholdet. Ikke at den nye mannen var slem med A eller noe slikt. Men A fikk temmelig raskt stempelet på seg som "bortskjemt" og "manipulerende".

Mannens barn, B, hadde for vane å gå inn på A's rom og leke med og "låne" tingene til A. Når A protesterte fikk hun beskjed om at de var å annse som søsken, så dette måtte hun tåle. B "lånte" alt fra blader og bøker til klær og sminke. B's far ga klar beskjed til A's mor om at A var fryktelig bortskjemt og survete, og dessuten ufordragelig som protesterte på dette.

A, slik jeg kjenner henne, ble oppdratt til å tenke og reflektere. Foreldrene var opptatt av å snakke med henne og spørre henne om ting, og gi henne reell innflytelse på sin egen hverdag, selvsagt tilpasset alder.

Det ble brått slutt på dette da A's mor flyttet sammen med B's far. Han mente at man spør ikke barn om noe, man bestemmer. Og bestemmelsene gikk ofte på tvers av A's ønsker og behov, og i fordel av hans eget barn.

A's mor følte at hun måtte kjempe for sitt barn, og gikk i forsvar. Hun gjorde derfor mye av de samme feilene i sitt forhold til B som B's far gjorde i forhold til A. Hun hevdet bestemt at det var B som var ufordragelig og bortskjemt, og at faren var blind for sitt barns feil.

Forholdet ble svært kortvarig.

Poenget mitt med å fortelle denne historien er følgende:

De voksne må ta ansvar som voksne. Når man går inn i et forhold til noen som har barn fra før, da har man et ekstra stort ansvar for å ta det med ro og ikke stupe inn i noe uten å tenke grundig gjennom det.

For barnas skyld burde man aldri være i et forhold til noen hvis man ikke kan like barna hans/hennes, fordi dette vil gå ut over barna. På en eller annen måte vil de merke det.

Uenighet om oppdragelsen er noe man må snakke ut om og finne ut av, helst før man flytter sammen. Og så får man stå for det man har sagt. De voksne har et stort ansvar for å få situasjonen til å fungere. Det ansvaret kan man aldri dytte over på barna.

(Nå mener jeg selvsagt ikke at man ikke kan kreve et minimun av skikkelig oppførsel, for det må selsagt barna utvise. Men det må de voksne også!)

[skatten]

Hva sier han selv angående disse problemene?

Når man skal bli en familie med dine, mine og våre barn er det viktigste kravet at man kan kommunisere åpent om slike (potensielle) problemer.

hei! jeg synes du og mannen skal sette dere ned og snakke om hva dere ser hos barna og hvordan dere synes barn skal vokse opp i forhold til grenser og rammer. Er dere på samme sted eller langt unna hverandre? Jeg har to barn, 12 år mellom dem, sånn at det på en måte har blitt to enebarn. Hun minste er 9 år nå. Samboeren min har to barn på 11 og 13 år og jeg ser i lek mellom dem, at min 9 åring virkelig må trene seg på samspill i lek, slik som søsken lærer seg. Jeg er kjempe glad for innspill fra barna hans og at hun får dette gjennom sine nye søsken. Hun elsker dem, men er ofte i motstridene følelser som handler om å dele, om å ikke bestemme hele tiden osv. Dette er ikke noen konflikt hos oss, delvis fordi de ikke er sammen så ofte, men også fordi jeg og min mann har dette som tema og er tydelige ovenfor barna omkring dette. Lykke til!

[PieLill]

:-) Familierådgivning har jeg faktisk ikke tenkt på i denne sammenhengen..

Forøvrig.. Er det barna som skal få "bestemme" om vi skal overnatte hos hverandre med barna eller ikke?

Hvis han og jeg har lyst til å tilbringe helgen sammen med ungene våre, og synes det er koselig å sove over og få litt tid alene sammen når ungene har lagt seg.. Skal vi da høre på ungene hvis en eller flere av de sier "Jeg vil ikke sove der i natt", eller "Jeg vil ikke at de skal sove her"?

''Forøvrig.. Er det barna som skal få "bestemme" om vi skal overnatte hos hverandre med barna eller ikke?''

Det handler vel i stor grad om hvilken pris barna må betale for å bli slept avgårde til andres hjem for at dere skal sove sammen.

Hvor mye synes de dette stykker opp deres tilværelse? Hva går de glipp av i forhold til sine faste venner og aktiviteter? Hvor hjemme føler de seg på det andre stedet? Hvor invaderte føler de seg når de får besøk? Hvor berettigede er barnas synspunkt?

mvh

[PieLill]

I en slik prosess er det viktig å bli bevisste på både egne og de andres (store og små) grunnverdier. Og hvilke grunnleggende mål som ligger bak den andre voksnes valg.

F.eks.:

Barn skal lære å tenke, resonnere, argumentere og selv kunne ta beslutninger. Dette er en grunnverdi som lett kan komme i konflikt med en grunnverdi som går på at det er de voksne som skal bestemme og barna skal kunne ta imot en beskjed. Begge deler har sine styrker og fallbruber. Man får som regel en mer konstruktiv dialog om man lytter til den andres mål og tanker fremfor å bare dømme de ytre handlingene.

Barna kan reagere sterkt om deres grunnverdier settes på hodet. F.eks. om det alltid har vært strengt forbudt å klage og syte ved matbordet og så blir det plutselig helt greit, eller omvendt.

Barn er smarte og tilpasningsdyktige. Barn spør sjeldent om ting de aldri får lov til uansett og ofte om ting som lett innvilges. Er dere som voksne ulike i hva dere vanligvis avslår og godkjenner, kan dere faktisk begge komme fra hyttetur og mene at den andres barn får alt han/hun/de peker på.

De fleste foreldre har tilstrekkelig selvoppholdelsdrift til å velge sine kamper. Men hvilke kamper ulike foreldre synes det er verdt å kjempe, kan variere mye. Derned kan 'manglende grenser og oppdragelse' i realiteten være ulike prioriteringer.

Man kan ikke behandle barn likt. Det som blir lykke og suksess i forhold til egne barn, kan være ren katastrofe for andre.

Det beste resultatet får man som regel om man begynner spørrende, undrende og ikke-dømmende og har som hovedmål og forstå den andre voksnes valg og prioriteringer. Når begge har gjort en solid hjemmelekse på dette området, kan man begynne å samordne.

Respekt, tid og kommunikasjon er nøkkelordene, i den rekkefølgen.

For barna er det viktig at de ikke opplever det som en voksen buser inn i livet deres. De voksne må ta seg god tid til å vinne barnas tillit og respekt.

I det store og det hele vil snarveier vise seg å være snarer og omveier i denne sammenhengen.

mvh