Blir alvorlig deprimert av kjæresten

[Gjest Dyster-innesluttet kjæreste- holde ut eller komme meg vekk?]

Hei

Tja, hvor skal jeg begynne!?

Jeg har hatt en kjæreste nå i 5 år. Vi var aldri ment til å utvikle oss til et par, men vi var nysgjerrig og tiltrukket av hverandre, antagelig pga motsetningene vi er.

Han er 28 og jeg er 35. jeg har 2 barn fra før. Jeg er hans første kjæreste.

Han er "mørk", innesluttet, litt dyster, da han kan sitte å se ned i gulvet i 10 minutter å se veldig trist ut. Han prater lite eller ingenting, og er svært sjenert i sosiale sammenhenger ( det vil si, han prater ikke, og svarer kun kort hvis noen prøver å spørre han om ting for å få i gang en dialog).

Han har et lite nettverk, men en god og stor hyggelig familie.

Han har sjeldent meninger eller synspunkter om ting- "han er liksom bare her, og blir liksom bare med, på det som skjer"

Han tar ALDRI inititivet til noe, og viser aldri glede eller entusiasme. Han hører på black/death metal musikk og har langt svart hår. Faren hans har og har hatt alvorlige depresjoner i "alle år".

Denne personligheten påvirker meg svært negativt. Etter flere sammenhengende dager i sammen, så blir jeg også dyster og innesluttet, og ender opp med å bli deprimert, usikker på meg selv,og får negative deprimerte tanker om livet og tilværelsen.

Jeg er motsatt av han, i utgangspunktet, for jeg er livsglad, engasjert, sprudlende, full av humor og humør, svært sosial, mange interessert osv osv.

Men, min kjæreste er min beste venn, han har stått ved min side gjennom tyktog tynt, og holdt ut meg som har vært så ustabil og gjort det slutt sikkert 10 ganger.

han er min trygghet og klippe her i livet, og ekstremt hjelpsom til alt det praktiske , han er der for meg, alltid.

Og, ettersom jeg med årene, har mistet mye kontakt med venner og nettverk, så har jeg ikke så mange rundt meg.

Jeg har nok også litt lavt selvbilde og er redd for å slippe folk nært innpå meg, og derfor føles det trygt å ha han der.

Men, jeg både føler meg deprimert og enda mer ensom i sammen med han, enn om jeg er alene.

Pga min krevende hverdag med 2 små skolebarn, hektisk jobb, mye ansvar og gjeld, så tør jeg liksom ikke å gi slipp på han.

Det ser ut for at jeg må velge mellom å være super stressa, sliten og alene -

eller super deprimert og ensomhetsfølelse i sammen med han...

Men det rare er at når han ikke er der, så tenker jeg svært mye på han, er veldig glad i han og blir livredd for å miste han, hvis han noen ganger han prøvd å "distansere" seg..

Vi har ikke noe sosialt liv, vi deler svært få interesser) vi har ulike ønsker for fremtiden...

Men den tryggheten viser seg å være uunnværlig..

Men, jeg orker ikke mere depresjoner...

noen som har noen råd her? Eller som klarer å forstå seg på hvorfor vi tviholder på hverandre, til tross for en laang liste over argumenter for å avslutte??

[løvinne71]

Det første jeg tenker på, er hvordan barna dine evt påvirkes av dette?

Hvis du blir deprimert og passiv av å være sammen med ham, så vil dette ganske sikkert også påvirke barna dine på en negativ måte?

[Gjest trådstarter :-)]

Det første jeg tenker på, er hvordan barna dine evt påvirkes av dette?

Hvis du blir deprimert og passiv av å være sammen med ham, så vil dette ganske sikkert også påvirke barna dine på en negativ måte?

Godt poeng.

Er nok ikke så mange som merker eller ser forskjell på meg, ettersom jeg er ganske flink til å holde en fasade og prøve å oppføre meg mest mulig stabilt..

Men, så klart inntil en viss grense..

Men takk for innspill :-D

[eccoLise]

Enig med løvinne71. Tenk på barna!

Jeg sliter og med en mann med deprisjon. Hadde det ikke vært for at han er barnas far, hadde jeg sannsynligvis gått i fra han for barnas skyld.

Barna blir mer påvirket enn vi aner. Sist sommer ble det veldig vanskelig for oss, om min mann flyktet inn i sin egen verden. Min sønn på 8 år ble tydeligvis veldig påvirket av dette, og reagerte med å slutte å spise. Han har utviklet angst og tvangstanker, og har vært innlagt på barnepsykriatisk. Ting er blitt litt bedre, men både min mann og sønn sliter fortsatt psykisk.

Det har selvfølgelig vært tøft for meg også, selv om jeg ser på meg selv som psykisk sterk. Det som har holdt meg oppe, og vært til god hjelp for meg er bøkene til Neale Donald Walsch. Mye kloke ord der, og jeg finner mening i alle vansklighetene.

[Gjest Hopp og hei]

''Jeg er motsatt av han, i utgangspunktet, for jeg er livsglad, engasjert, sprudlende, full av humor og humør, svært sosial, mange interessert osv osv.''

Jeg syns du skal være bevisst på disse positive egenskapene dine...

Dyrk dem fram igjen...gjør hva du kan for å gjøre noe som gjør deg glad...men prøv å smitt din kjære med disse egenskapene...

Involvere han i artige ting...dra han med...prøv hva du kan for å smitte han med dine gode egenskaper...

Dette "arbeidet" kan ta tid som krever masse av energi, tålmodighet og ikke minst kreativitet...

Etterhvert vil du få igjen for gledes-spredninga...både for deg selv, ungene og dine kjære =)

[løvinne71]

Godt poeng.

Er nok ikke så mange som merker eller ser forskjell på meg, ettersom jeg er ganske flink til å holde en fasade og prøve å oppføre meg mest mulig stabilt..

Men, så klart inntil en viss grense..

Men takk for innspill :-D

"Er nok ikke så mange som merker eller ser forskjell på meg, ettersom jeg er ganske flink til å holde en fasade og prøve å oppføre meg mest mulig stabilt.."

Men barna blir vel kanskje påvirket av at det er "dystrere" stemning hjemme når han er tilstede?

Du sier jo selv at du egentlig er en sprudlende og glad person, men at du blir negativt påvirket av ham.

Altså oppfører du deg kanskje annerledes enn du ville ha gjort hvis du hadde en kjæreste som var mere lik deg, (eller ikke hadde noen kjæreste i det hele tatt, som påvirket deg negativt.)?

Barn merker slikt mye bedre enn man tror.

Men for all del! Kjæresten din høres ut som en snill kar med mange gode egenskaper. Og for alt jeg vet, så er kanskje barna dine også glad i ham, og oppfatter ham som noe stabilt og trygt i tilværelsen.

Men hvis dere er så forskjellige som person at han "drar deg med" i å bli deprimert og innesluttet, så kan det umulig være i bra i lengden hverken for deg, eller barna.

Uansett hva årsaken er, så er det aldri bra å være i et forhold som tar ifra deg humør og livsglede.

[salena]

Jeg tror at du gradvis har flyttet dine egne grenser for hva du kan godta. Du har også mistet troen på deg selv og blitt "smittet" av hans depressivitet. Det er normalt å ha motstridende følelser når man vurderer et brudd. Du er glad i ham og men ser samtidig at forholdet bryter deg ned. Den første tiden vil du nok savne av ham og være usikker på om du gjorde det rette. Dette vil gå over. En dag vil du finne en partener som bygger deg opp og ikke ned!