Vinnerinstinkt blir til killerinstinkt

[Gjest Fenrisulven]

Har en gutt på nesten 8 som i dag tok ut aggresjonen på en medspiller. Han ble sint fordi han ikke fikk spille med de han ønsket og hevnet seg på ei jente på laget. Kastet ballen hardt mot henne og hun løp gråtende av banen.

Før dette gråt han og var sint og når hun da gjorde en eller annen bagatell kjeftet han og kastet altså ballen hardt mot henne.

Det er desverre ikke første gangen han gjør dette og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre.

Han har (motvillig) bedt om unnskyldning og lover å aldri gjøre det mer. Han angret veldig når han kom hjem og var lei seg, men siden dette ikke er første gang og sikkert ikke siste er jeg litt rådløs.

Han har fått advarsel for dagens episode, hvis noe lignende skjer igjen på håndballtrening får han ikke være med på gullrunden i Loppetassen turneringen som går nå i mars.

Det er desverre ikke bare på håndballbanen sinne skaper problemer for ham.

Har dere råd så vi kan hjelpe han å beherske sinne så kom gjerne med de!

[PieLill]

Dere er ikke alene om dette. Vinnerinnstinkt og temperamant er egenskaper som har veldig mange positive sider. Men også, som dere erfarer, kraftige slagsider. 8-åringer har ofte mer krefter enn kontroll...

Det er sannsynligvis de samme personlighetstrekkene som får Petter Northug til å spurte som bare pokker forbi alle sammen, og som får han til å gå forbi alle journalistene når det går dårlig.

;-)

Flott at han holder på med lagidrett. Det er en super læringsarene til både å sammarbeide, beherske seg, kjempe og takle nederlag så vel som seier.

En ting å jobbe med er absolutte grenser. Det er visse ting man bare ikke gjør.

Om barn trår over slike grenser, er ofte jordskjelvopplevelser det mest effektive. Altså en reaksjon og sanksjon som er så kontant, tøff og knallhard at barnet skjønner at der trampet jeg virkelig over - og det var virkelig ikke verdt det. Det kostet alt for dyrt.

Der og da kan det virke ganske brutalt. Men om en eller to slike jordskjelv får slutt på problemet, kan det likevel være det mest skånsomme. Skal det ha effekt, må man ha is i magen til ikke å trøste barnet umiddelbart. Barnet må få rikelig med tid til å kjenne på de negative konsekvensene.

Og glem for all del alt det der med å forklare rolig og behersket. Om et barn påfører et annet barn smert/skade med vilje, skal man bli sint og opprørt.

Når jeg skal avgjøre alvorlighetsgraden av noe barn gjør forsøker jeg å se for meg en tilsvarende handling i 16-årsformat.

I ditt eksempel kan 16-årsutgaven være å kaste en ølflaske på en jente. Konsekvensen kunne bli politi, håndjern, glattcelle, rettssak, straff, erstatning. (Ja, det er satt på spissen.) Så får man lage et tilsvarende jordskjelv på 8-årsnivå.

Hvilken kontakt har du med trenerne hans. Kan dere lage en slagplan der dere kan hjelpe hverandre mot et felles mål. Vil det hjelpe om du er til stedet på treningen og kan sope gutten med deg hjem om han går over streken?

Med barn som ikke er eldre enn 8 år tror jeg det beste er med kort tidsrom fra gal handling til konsekvens. 5 eller 10 minutter i garderoben, eventuelt dra hjem. Å ikke få være med på en turnering synes jeg er kjempestrengt, men det kan være riktig. Det kan også ha en overveldende langsiktighet for en 8-åring.

Hva man enn gjør må man jobbe hardt for å ikke stemple barnet og gi barnet massevis av håp. Man må ha en der-og-da-holdning til det barnet gjør galt og _aldri_ rippe opp i ting man er ferdig med. Jeg sier konsekvent at jeg ikke husker episoden om barna mine nevner dumme ting de har gjort.

Nå igjen... og du er... skal reserveres for de positive tingene. Man må også unngå å gi kritikk-kompliment. "I dag var du ikke så hissig som du bruker å være..." Alt som gir barna følelsen av at gamle synder ikke er glemt, er tabu.

En annen ting dere kan tenke litt på er hvor tydelige å kontante grenser han trenger.

Noen barn har behov for svært markerte og solide grenser. Hvis ikke oppfatter de det rett og slett ikke som en grense, men en mulighet til forhandling og evt. kamp. For disse barna fungerer forklare-forklare-metodene frykelig dårlig.

Man skal ikke holde på å forklare ting som smarte barn vet. Noen ganger er det beste å kun referere til de rammene barnet alt vet om og bekjentgjøre og iverksette konsekvensene.

Etter min erfaring fungerer forhånds moralprekener elendig. De har ingen positiv innflytelse på barnets senere adferd, men forsterker tvert imot negative forventninger og eventuelle nederlag.

Man skal ikke kreve av barn løfter de ikke kan holde.

Derimot kan det være nyttig med konkrete avtaler. F.eks. et "hemmelig tegn" mellom barn og foreldre/trener/lærer når han bør stoppe og telle til ti diverse ganger.

Kort referanse til regler og konsekvenser, kan også være nyttig. I en lagsport bør disse tas i plenum.

Noe annet man kan snakke om mer generelt er hvordan et lag henger sammen og at en lagspiller som tar vare på lagkammeratene er som en skiløper som tar vare på skiene.

Og en lagspiller som går løs på lagkompisene fysisk eller verbalt er som en skiløper som kjører skistaven inn i sin egen legg med vilje. Ett eller annet i den duren.

Jo mer generelt, ikke anklagende og oppmuntrende man gjør det, jo bedre er det. Mer konkret kan man diskutere hva kan man si til Torgeir for at han skal bli glad? Og hva får Tone til å løpe fortere? Hjelpe barnet å gå inn i oppmuntringens fantastiske verden.

Og terskelen for å kaste en knallhard ball på noen heves betraktelig om man før man gikk på trening hadde tenkt ut hva hyggelig man skulle si til vedkommende...

Dette er ikke ment som noen fasit, men som ting som kanskje kan tilpasses og brukes som delløsninger.

mvh

[Gjest Fenrisulven]

Dere er ikke alene om dette. Vinnerinnstinkt og temperamant er egenskaper som har veldig mange positive sider. Men også, som dere erfarer, kraftige slagsider. 8-åringer har ofte mer krefter enn kontroll...

Det er sannsynligvis de samme personlighetstrekkene som får Petter Northug til å spurte som bare pokker forbi alle sammen, og som får han til å gå forbi alle journalistene når det går dårlig.

;-)

Flott at han holder på med lagidrett. Det er en super læringsarene til både å sammarbeide, beherske seg, kjempe og takle nederlag så vel som seier.

En ting å jobbe med er absolutte grenser. Det er visse ting man bare ikke gjør.

Om barn trår over slike grenser, er ofte jordskjelvopplevelser det mest effektive. Altså en reaksjon og sanksjon som er så kontant, tøff og knallhard at barnet skjønner at der trampet jeg virkelig over - og det var virkelig ikke verdt det. Det kostet alt for dyrt.

Der og da kan det virke ganske brutalt. Men om en eller to slike jordskjelv får slutt på problemet, kan det likevel være det mest skånsomme. Skal det ha effekt, må man ha is i magen til ikke å trøste barnet umiddelbart. Barnet må få rikelig med tid til å kjenne på de negative konsekvensene.

Og glem for all del alt det der med å forklare rolig og behersket. Om et barn påfører et annet barn smert/skade med vilje, skal man bli sint og opprørt.

Når jeg skal avgjøre alvorlighetsgraden av noe barn gjør forsøker jeg å se for meg en tilsvarende handling i 16-årsformat.

I ditt eksempel kan 16-årsutgaven være å kaste en ølflaske på en jente. Konsekvensen kunne bli politi, håndjern, glattcelle, rettssak, straff, erstatning. (Ja, det er satt på spissen.) Så får man lage et tilsvarende jordskjelv på 8-årsnivå.

Hvilken kontakt har du med trenerne hans. Kan dere lage en slagplan der dere kan hjelpe hverandre mot et felles mål. Vil det hjelpe om du er til stedet på treningen og kan sope gutten med deg hjem om han går over streken?

Med barn som ikke er eldre enn 8 år tror jeg det beste er med kort tidsrom fra gal handling til konsekvens. 5 eller 10 minutter i garderoben, eventuelt dra hjem. Å ikke få være med på en turnering synes jeg er kjempestrengt, men det kan være riktig. Det kan også ha en overveldende langsiktighet for en 8-åring.

Hva man enn gjør må man jobbe hardt for å ikke stemple barnet og gi barnet massevis av håp. Man må ha en der-og-da-holdning til det barnet gjør galt og _aldri_ rippe opp i ting man er ferdig med. Jeg sier konsekvent at jeg ikke husker episoden om barna mine nevner dumme ting de har gjort.

Nå igjen... og du er... skal reserveres for de positive tingene. Man må også unngå å gi kritikk-kompliment. "I dag var du ikke så hissig som du bruker å være..." Alt som gir barna følelsen av at gamle synder ikke er glemt, er tabu.

En annen ting dere kan tenke litt på er hvor tydelige å kontante grenser han trenger.

Noen barn har behov for svært markerte og solide grenser. Hvis ikke oppfatter de det rett og slett ikke som en grense, men en mulighet til forhandling og evt. kamp. For disse barna fungerer forklare-forklare-metodene frykelig dårlig.

Man skal ikke holde på å forklare ting som smarte barn vet. Noen ganger er det beste å kun referere til de rammene barnet alt vet om og bekjentgjøre og iverksette konsekvensene.

Etter min erfaring fungerer forhånds moralprekener elendig. De har ingen positiv innflytelse på barnets senere adferd, men forsterker tvert imot negative forventninger og eventuelle nederlag.

Man skal ikke kreve av barn løfter de ikke kan holde.

Derimot kan det være nyttig med konkrete avtaler. F.eks. et "hemmelig tegn" mellom barn og foreldre/trener/lærer når han bør stoppe og telle til ti diverse ganger.

Kort referanse til regler og konsekvenser, kan også være nyttig. I en lagsport bør disse tas i plenum.

Noe annet man kan snakke om mer generelt er hvordan et lag henger sammen og at en lagspiller som tar vare på lagkammeratene er som en skiløper som tar vare på skiene.

Og en lagspiller som går løs på lagkompisene fysisk eller verbalt er som en skiløper som kjører skistaven inn i sin egen legg med vilje. Ett eller annet i den duren.

Jo mer generelt, ikke anklagende og oppmuntrende man gjør det, jo bedre er det. Mer konkret kan man diskutere hva kan man si til Torgeir for at han skal bli glad? Og hva får Tone til å løpe fortere? Hjelpe barnet å gå inn i oppmuntringens fantastiske verden.

Og terskelen for å kaste en knallhard ball på noen heves betraktelig om man før man gikk på trening hadde tenkt ut hva hyggelig man skulle si til vedkommende...

Dette er ikke ment som noen fasit, men som ting som kanskje kan tilpasses og brukes som delløsninger.

mvh

Tusen takk for mange gode råd, her det flere ting som jeg skal ta med meg videre!

Spesielt det om ikke å ta det opp igjen senere, gjort er gjort, og saken blir vel neppe bedre av at jeg "gnir" det inn.

Fy.

Er ening i at straffen om turneringsnekt er streng, men nå er den gitt og jeg går ikke tilbake på den, men jeg tror den har en slik virkning at dette neppe skjer igjen innen den går av stabelen.

Takk PieLill!

[PieLill]

Tusen takk for mange gode råd, her det flere ting som jeg skal ta med meg videre!

Spesielt det om ikke å ta det opp igjen senere, gjort er gjort, og saken blir vel neppe bedre av at jeg "gnir" det inn.

Fy.

Er ening i at straffen om turneringsnekt er streng, men nå er den gitt og jeg går ikke tilbake på den, men jeg tror den har en slik virkning at dette neppe skjer igjen innen den går av stabelen.

Takk PieLill!

Kjekt at du hadde litt nytte av det.

''Er ening i at straffen om turneringsnekt er streng, men nå er den gitt og jeg går ikke tilbake på den, men jeg tror den har en slik virkning at dette neppe skjer igjen innen den går av stabelen.''

Det gjør du rett i. Det var altså du og ikke lagledere som bestemte det? Noen ganger er det helt riktig å være veldig streng.

Lykke til!

mvh