Jeg er gravid! hjelp! :(

[bella24]

Uff i dag fant jeg ut at jeg er gravid. å sa det til kjæresten min over msn. Han ble satt ut og ringte med en gang. vi begge gråt. Det var jo ikke planlagt. men han vil jeg skal ta abort og jeg vil ikke. Mamma gratulerte meg og sa hun kunne hjelpe meg. Når den lille kommer til verden har vi begge 6 mnd igjen av utdanningen. Da har jeg tenkt til å bo hjemme og ta den ferdig mens mamma passer på å jeg tar hånd om det når jeg kommer hjem. Og så kan kjæresten min som studerer i England komme hjem når han er ferdig. Et halvt år etter som var planlagt. Sånn at utdannelsen hans ikke blir ødlagt. men han slår seg vrang og sier han føler at han må flytte hjem og hjelpe meg da. Siden livet han er ødlagt på grunn av at jeg velger å beholde det. Så er det like greit å hjelpe meg.

Han skjønner ikke at han kan bli ferdig med utdanningen selv om vi får et barn.

Han sammenligner med at har blitt gravid som å få kreft eller minste sine foreldre i en bilulykke. (han har ikke det altså, men han sier bare hvor ille han føler at det er.) Jeg har lyst til å ta et møte med amathea. Men vil han skal være med. Men blir vanskelig siden han bor i england men kan kanskje gjøre over tlf sånn at han får med hva som blir sakt og stille spørsmål. Han føler nå at livet hans er ødlagt og redd for at han kommer til å se på meg anderledes hvis jeg velger å beholde det. Vi har vært sammen i 4 1/2 år. Han er 22 og jeg 21. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller få han til å se muligheter og ikke bare problemer. Forslag??? Hjelp

[Orio]

Dere trenger nok begge å la det synke inn. Et barn snur jo livet deres på hodet, men det trenger ikke være så voldsomt som han vil ha det til. Utdannelsen kan han avslutte. Det kan du også, men du må kanskje ta en liten pause etter at barnet er født.

Gratulerer(?)

[Spirello]

Ikke så lett når den ene ser på dette som livets undergang.. For du ville bli gravid eller? Virket sånn på ditt forrige innlegg.. dette burde dere kanskje diskutert i forkant men det er jo for sent nå.. Du har jo en snill mor som sier hun vil stille opp for deg og det er jo godt.

Er det noen mulighet for at han kan ta resten av utdannelsen sin i Norge? Evt. utsette den litt? Håper det ordner seg for dere..

Er kanskje lurt å la det synke litt inn. Når barnet først er født så ser man ikke på det som noe negativt, da er det det beste som har skjedd en. ) Masse lykke til.. dette går nok bra skal du se. Dere har god tid til å forberede dere til å bli foreldre. Hvis dere kommer frem til at dere velger å ta det bort, så håper jeg inderlig det er noe dere kommer fram til i enighet, og at du ikke tar abort kun fordi han vil det.

[Gjest GA]

Skjønner jo at det er et sjokk for ham og at det er vanskelig å få snakket ordentlig sammen på telefon om sånt. Jeg har selv studert i utlandet, med kjæreste i et annet utland, og det er slitsomt nok med "long distance relationships" om man ikke skal få sånne ting å ta stilling til i tillegg.

Det er sikkert enda vanskeligere for ham som er alene i England og ikke føler det på kroppen sånn som du gjør. For ham blir det jo en helt abstrakt problemstilling.

Jeg håper dere blir enige og at du ikke lar deg presse til noe du ikke vil selv. På den annen side er det ikke riktig å presse ham heller...Det kan jo hende at dere må ta et semesters pause i utdannelsen - men det kan man alltids ta igjen. Det ble ikke helt som man hadde tenkt og planlagt, men det er jo ikke verdens undergang å måtte ta en pause. Er det kanskje en mulighet for deg å ta fødselsperm fra utdannelsen og flytte til ham i England mens han gjør ferdig sin utdannelse? Så tar du ferdig din utdannelse etter endt permisjon når dere flytter tilbake til Norge??

(mine besteforeldre ble forresten ikke planlagt gravide i 1940 da de var 20 og 21 år gamle. Han var i Sverige på skogsarbeide og eide ikke nåla i veggen, så kom krigen og skilte dem. Omtrent samtidig oppdaget min bestemor at hun var gravid. Hun ble nærmest utstøtt hjemme men fikk allernådisgt bo der og få ungen. Hun var helt fortvila og visste ikke om han ville ha henne fremdeles eller om hun måtte oppdra ungen alene. Brev tok lang tid og det var vanskelig å reise. Bestefar kom seg hjem da ungen var 5 mndr (han er vel en av de få som rømte TIL Norge i 1940) og de giftet seg - nå har de snart 40 etterkommere)

[Gjest Elextra]

Skjønner jo at det er et sjokk for ham og at det er vanskelig å få snakket ordentlig sammen på telefon om sånt. Jeg har selv studert i utlandet, med kjæreste i et annet utland, og det er slitsomt nok med "long distance relationships" om man ikke skal få sånne ting å ta stilling til i tillegg.

Det er sikkert enda vanskeligere for ham som er alene i England og ikke føler det på kroppen sånn som du gjør. For ham blir det jo en helt abstrakt problemstilling.

Jeg håper dere blir enige og at du ikke lar deg presse til noe du ikke vil selv. På den annen side er det ikke riktig å presse ham heller...Det kan jo hende at dere må ta et semesters pause i utdannelsen - men det kan man alltids ta igjen. Det ble ikke helt som man hadde tenkt og planlagt, men det er jo ikke verdens undergang å måtte ta en pause. Er det kanskje en mulighet for deg å ta fødselsperm fra utdannelsen og flytte til ham i England mens han gjør ferdig sin utdannelse? Så tar du ferdig din utdannelse etter endt permisjon når dere flytter tilbake til Norge??

(mine besteforeldre ble forresten ikke planlagt gravide i 1940 da de var 20 og 21 år gamle. Han var i Sverige på skogsarbeide og eide ikke nåla i veggen, så kom krigen og skilte dem. Omtrent samtidig oppdaget min bestemor at hun var gravid. Hun ble nærmest utstøtt hjemme men fikk allernådisgt bo der og få ungen. Hun var helt fortvila og visste ikke om han ville ha henne fremdeles eller om hun måtte oppdra ungen alene. Brev tok lang tid og det var vanskelig å reise. Bestefar kom seg hjem da ungen var 5 mndr (han er vel en av de få som rømte TIL Norge i 1940) og de giftet seg - nå har de snart 40 etterkommere)

Vakker historie!

[Mary Poppins]

Det er noe som skurrer litt for meg her. I ditt forrige innlegg virker det som du veldig gjerne ønsker og håper du er gravid. I dette innlegget så virker det som dette er helt uplanlagt og at kjæresten din ikke er klar for dette i det hele tatt. Har du prøvd å bli gravid uten å diskutere det med han først?

[Gjest stå på ditt]

Jeg har bare en ting å si... Hvis du vil beholde barnet så BEHOLD det. Har du mennesker rundt deg som støtter deg så greier du dette kjempefint. Du vil elske dette nye mennesket som vokser i magen din. Jeg er gravid selv nå og hver uke er en ny opplevelse i livet mitt som jeg ikke vil være foruten.

Abort er et valg en aldri kan gå tilbake på. Jeg kjenner folk som har latt seg presse til dette og fått store problemer i ettertid.

Det er DIN kropp og du bestemmer. Når verste sjokket har lagt seg og du har fått lagt en plan så vil dette gå kjempefint!

Lykke til med å fø frem en ny verdensborger

[bella24]

Det er noe som skurrer litt for meg her. I ditt forrige innlegg virker det som du veldig gjerne ønsker og håper du er gravid. I dette innlegget så virker det som dette er helt uplanlagt og at kjæresten din ikke er klar for dette i det hele tatt. Har du prøvd å bli gravid uten å diskutere det med han først?

Takk for all støtten! nei, det var ikke planlagt i det hele tatt. Jeg begynte å få mistanke tidlig for jeg følte meg rar og anderledes enn hva jeg pleier. Å fikk jo da bekfefta det i går og i dag at jeg er gravid grunnen til at det er så vanskelig er at jeg ikke kan forestille meg å ta en abort. Å han vil apsolutt ikke ha barn nå. Han skjønner ikke hvorfor vi ikke bare kan få barn senere....

Syntes dette er trist. Føler det er noe under navelen der. å det er jo så langt oppe. Kan ikke forestille meg at det skal bli rivet ut på no vis. Jeg er redd, han er redd:( uff. skal snakke med amathea til neste uke.

[Mary Poppins]

Takk for all støtten! nei, det var ikke planlagt i det hele tatt. Jeg begynte å få mistanke tidlig for jeg følte meg rar og anderledes enn hva jeg pleier. Å fikk jo da bekfefta det i går og i dag at jeg er gravid grunnen til at det er så vanskelig er at jeg ikke kan forestille meg å ta en abort. Å han vil apsolutt ikke ha barn nå. Han skjønner ikke hvorfor vi ikke bare kan få barn senere....

Syntes dette er trist. Føler det er noe under navelen der. å det er jo så langt oppe. Kan ikke forestille meg at det skal bli rivet ut på no vis. Jeg er redd, han er redd:( uff. skal snakke med amathea til neste uke.

Dere oppdaget dette igår ikkesant? Du må gi han litt tid - dette er jo et stort sjokk for han, og forandrer mye på alle fremtidsplanene hans, og dine også for den saks skyld.

Men en tinger sikkert - ikke la deg presses til en abort. Jeg er sikker på at når det størst sjokket har roet seg, vil dere etterhvert fnne en løsning som passer dere begge, og glede dere over å bli foreldre

Ønsker deg masse lykke til!

[Gjest - Ingoen -]

Gratulerer med en liten voksende spire innabords!

Jeg ble overraskende gravid sommeren etter videregående - med mannen stasjonert på motsatt kant av landet pga militærtjeneste. Det har gått _helt_ fint!

Vi har begge tatt høy utdanning og har nå 3 skjønne barn sammen. Er nå i slutten av 20årene og syns det er stas å ha en så flott og stor skolejente. Er fordeler med å være unge foreldre også - ikke bare ulemper! Har planlagt at når jenta mi er 16 og jeg selv er 36 , så skal vi på jentetur. Interrail eller noe i den duren ;-)

Viss du/dere er innstilt på at dette går bra, så går det bra!

Lykke til !

[bella24]

Dere trenger nok begge å la det synke inn. Et barn snur jo livet deres på hodet, men det trenger ikke være så voldsomt som han vil ha det til. Utdannelsen kan han avslutte. Det kan du også, men du må kanskje ta en liten pause etter at barnet er født.

Gratulerer(?)

Takk for svar alle sammen! Det er en stor støtte! :-D

Jeg har det utrolig tungt etter som det er så mye press hele tiden Det er så rart for han er voksen på alle andre områder men som et barn når det kom til dette...

I morgen skal jeg til amathea og for hjelp. Vi begge trenger hjelp.

Jeg vet jeg kommer til å klare meg økonomisk osv. Å det er ikke hans utdanning som blir setti på vent men min.

Jeg vil ha barnet. Men vet ikke hvordan jeg skal si det, og gå frem på en mest såknsom måte. Håper amathe har gode råd.

For tror ikke jeg vil være sammen med et menneske som presser meg til abort. Trodde ikke at man gjorde sånt mot en man er glad i....