Er det i orden at en lærer svarer slik?

[Gjest skuffet mamma]

Vet ikke om jeg overreagerer eller hva. Trenger derfor andres synspunkt.

Sønnen min vet at han ikke greier å skrive så pent. Han prøver så godt han kan men det blir desverre ikke alltid så pent. Han har også sagt det til læreren at han ser at han ikke skriver så pent men at han prøver så godt han kan. (Han har lettere skrive og lesevansker.)Da hadde læreren svart at han som fjerdeklassing burde klare å skrive penere. Jeg er redd dette skal ha gitt ham bare enda dårligere selvtillit på dette området enn han i utgangspunktet hadde. Hvordan ville du reagert?

[laban]

Jeg hadde aller først snakket med læreren direkte. Det er ikke sikkert at gjengivelsen av dialogen dem imellom er helt korrekt referert.

Det er viktig at dere foreldre og læreren er enige om en felles strategi (blanding av oppmuntring, skryt og veiledning), slik at han ikke gir opp, men fortsetter framgangen.

[Gjest skuffet mamma]

Jeg hadde aller først snakket med læreren direkte. Det er ikke sikkert at gjengivelsen av dialogen dem imellom er helt korrekt referert.

Det er viktig at dere foreldre og læreren er enige om en felles strategi (blanding av oppmuntring, skryt og veiledning), slik at han ikke gir opp, men fortsetter framgangen.

Jeg tror på mitt barn. Læreren vil sikkert pynte på det men det holder ikke for meg. Men så er det og ikke gjøre vonddt verre heller. Om jeg sier i fra så risikerer jeg kanskje også at læreren blir verre, da noen ikke tåler slik kritikk. Ikke enkelt sånnt.

[ruskesnusk]

Jeg tror på mitt barn. Læreren vil sikkert pynte på det men det holder ikke for meg. Men så er det og ikke gjøre vonddt verre heller. Om jeg sier i fra så risikerer jeg kanskje også at læreren blir verre, da noen ikke tåler slik kritikk. Ikke enkelt sånnt.

Legg det frem for læreren på en pedagogisk måte, så har du iallfall gjort ditt for å ikke få negative reaksjoner. Forklar at barnet har sagt at læreren ikke synes han skriver pent nok, henvis til lese og skrivevansker og spør om råd for hvordan dere kan hjelpe med å få skriften penere.

Nå er det vel ikke noe krav at alle skal skrive skjønnskrift, så hvis han skriver leselig burde det holde, synes jeg!

[PieLill]

I forhold til gutten ville jeg vært enig med ham i at det var tåpelig sagt, særlig av en lærer. For øvrig ville jeg forsøk å tone det ned mest mulig, men ikke så mye at gutten følte seg avfeid eller ikke tatt på alvor.

Målet måtte være og så langt det var mulig dra fram styrken og vinneren i gutten til å heve seg over det.

I forhold til læreren ville jeg vært skrekkslagen og sint. Om h*n utviser slike holdninger i forhold til håndskrift, hva annet kan h*n prestere å lire ut av seg.

Kanskje jeg ville skrevet et brev så saklig, nøkternt og ikke-sint som mulig, der jeg tydlig gav uttrykk for den grunnholdningen gutten trenger å bli møtt med og hvorfor det læreren hadde gjort ble så feil. Kanskje jeg hadde vist til litt faglig stoff om sammenhenger mellom lese- og skrivevansker og finmotoriske vansker.

Møtte læreren meg med et skuldertrekk, ville jeg vurdert å gått videre til rektor.

Alt man foretar seg i en slik sak må vurderes opp mot den reelle muligheten for å oppnå en forbedring.

mvh

[Gjest Tulleian]

Nei det er ikke ok! Denne læreren burde sparkes!

[PieLill]

Jeg hadde aller først snakket med læreren direkte. Det er ikke sikkert at gjengivelsen av dialogen dem imellom er helt korrekt referert.

Det er viktig at dere foreldre og læreren er enige om en felles strategi (blanding av oppmuntring, skryt og veiledning), slik at han ikke gir opp, men fortsetter framgangen.

Dette er en type utsagn som barn sjeldent kommer på å dikte opp. Så statistisk vurdert ville jeg trodd barnet, men selvsagt tatt høyde for nyanser.

mvh

[laban]

Jeg tror på mitt barn. Læreren vil sikkert pynte på det men det holder ikke for meg. Men så er det og ikke gjøre vonddt verre heller. Om jeg sier i fra så risikerer jeg kanskje også at læreren blir verre, da noen ikke tåler slik kritikk. Ikke enkelt sånnt.

Jeg synes absolutt du skal ta det opp, men forsøke å være konstruktiv. Hvis læreren er oppegående, er han nok enig i at dere bør ha en felles strategi. Han må kanskje minnes på at sønnen din sliter litt med dette, og at det ikke handler om vrang vilje dersom ting ikke er perfekt.

Hvis læreren virkelig er så firkantet og lite pedagogisk som akkurat den replikken gir signaler om, har du grunn til å gå videre med kritikken. Men jeg ville forsøkt å ikke virke for fastlåst i utgangspunktet.

Forøvrig er det svært mange fjerdeklassinger - kanskje spesielt gutter - som ikke har så pen håndskrift at det gjør noe.

[Gjest snakk med læreren]

Jeg har sittet som voksenrepresentant i en konfliktsmeglingsgruppe på en barneskole, og jeg vil si at det er veldig ofte at ting blir sagt _litt_ feil, og opplevd _veldig_ feil.

Det er ingen motsetning i å tro helt på hva din sønn sier han har opplevd, og allikevel ikke gå til "krig" mot læreren.

Be om en samtale, og snakk sammen ordentlig, først uten gutte, og deretter med han tilstede. Først om den aktuelle situasjonen (den komentaren som kom uhelig ut / ble oppfattet uheldig), og så hvordan lærer, elev og foreldre skal jobbe videre. Med kommunikasjon eller norskfaget, alt ettersom.

Læreren kan absolutt si at han forventer at Per i fjerdeklasse kan skrive penere en det han gjør, og allikevel ta full høyde for de utfordringene Per har i norsk. På samme måte som han kan si hva han forventer at han kommer til å klare i femte og sjetteklasse.

alt er avhengig av måten det sies på. Og selv om man har tenkt å si det på en konstruktiv og pedagogisk måte, så kan noe skje akkurat da (Ole på første rad faller av stolen og Eva velter en vannflaske ned i Karis sekk, og ordene til læreren blir litt krassere enn han hadde tenkt).

Kjempefint at gutten din kommer til deg, kjempefint at du tar det videre, men denne læreren og din gutt skal antageligvis samarbeide i flere år til om å gjøre skoledagen best mulig, så hvis du klarer å få noe konstruktivt ut av situasjonen er det din sønn som har alt å vinne på det.

[grot]

I forhold til gutten ville jeg vært enig med ham i at det var tåpelig sagt, særlig av en lærer. For øvrig ville jeg forsøk å tone det ned mest mulig, men ikke så mye at gutten følte seg avfeid eller ikke tatt på alvor.

Målet måtte være og så langt det var mulig dra fram styrken og vinneren i gutten til å heve seg over det.

I forhold til læreren ville jeg vært skrekkslagen og sint. Om h*n utviser slike holdninger i forhold til håndskrift, hva annet kan h*n prestere å lire ut av seg.

Kanskje jeg ville skrevet et brev så saklig, nøkternt og ikke-sint som mulig, der jeg tydlig gav uttrykk for den grunnholdningen gutten trenger å bli møtt med og hvorfor det læreren hadde gjort ble så feil. Kanskje jeg hadde vist til litt faglig stoff om sammenhenger mellom lese- og skrivevansker og finmotoriske vansker.

Møtte læreren meg med et skuldertrekk, ville jeg vurdert å gått videre til rektor.

Alt man foretar seg i en slik sak må vurderes opp mot den reelle muligheten for å oppnå en forbedring.

mvh

Men det er jo ikke slik at vi ikke skal forvente noe av de som er lese- og skrivesvake?? Forventninger fra forldre, medelever og lærere er faktisk en veldig viktig del av totalen som skaper motivasjon. Å ikke forvente forbedring på områder som elevene er svake på, er det samme som å ha gitt dem opp. Jeg synest det er _langt_ verre enn å kritisere et arbeid som kanskje ikke var noe bra.

Jeg forventer at alle elevene mine gjør sitt beste. Det betyr ikke at jeg forventer det samme av alle. Og det betyr heller ikke at det for noen er tilstrekkelig å bare være til stede i timen. Jeg vil at elevene skal vite at jeg forventer fremgang, samtidig som de også vet at jeg _ser_ fremgangen og roser.

For alt vi vet har denne gutten fått mye ros av læreren sin, men takler ikke den ene tilbakemeldingen om noe som ikke var bra. Jeg tror vi trenger å lære ungene våre å ta til seg både ros og kritikk. Og selvsagt skal rosen dominere.-)

[PieLill]

Men det er jo ikke slik at vi ikke skal forvente noe av de som er lese- og skrivesvake?? Forventninger fra forldre, medelever og lærere er faktisk en veldig viktig del av totalen som skaper motivasjon. Å ikke forvente forbedring på områder som elevene er svake på, er det samme som å ha gitt dem opp. Jeg synest det er _langt_ verre enn å kritisere et arbeid som kanskje ikke var noe bra.

Jeg forventer at alle elevene mine gjør sitt beste. Det betyr ikke at jeg forventer det samme av alle. Og det betyr heller ikke at det for noen er tilstrekkelig å bare være til stede i timen. Jeg vil at elevene skal vite at jeg forventer fremgang, samtidig som de også vet at jeg _ser_ fremgangen og roser.

For alt vi vet har denne gutten fått mye ros av læreren sin, men takler ikke den ene tilbakemeldingen om noe som ikke var bra. Jeg tror vi trenger å lære ungene våre å ta til seg både ros og kritikk. Og selvsagt skal rosen dominere.-)

''Men det er jo ikke slik at vi ikke skal forvente noe av de som er lese- og skrivesvake?? Forventninger fra forldre, medelever og lærere er faktisk en veldig viktig del av totalen som skaper motivasjon. Å ikke forvente forbedring på områder som elevene er svake på, er det samme som å ha gitt dem opp. Jeg synest det er _langt_ verre enn å kritisere et arbeid som kanskje ikke var noe bra.''

Det er vi helt enige om. Spørsmålet er hva vi skal forvente og kreve og hvordan vi skal uttrykke det.

''Jeg forventer at alle elevene mine gjør sitt beste. Det betyr ikke at jeg forventer det samme av alle. Og det betyr heller ikke at det for noen er tilstrekkelig å bare være til stede i timen. Jeg vil at elevene skal vite at jeg forventer fremgang, samtidig som de også vet at jeg _ser_ fremgangen og roser. ''

Les trådstarter en gang til:

"Han har også sagt det til læreren at han ser at han ikke skriver så pent men at han prøver så godt han kan. (Han har lettere skrive og lesevansker.) Da hadde læreren svart at han som fjerdeklassing burde klare å skrive penere."

Her har vi en gutt som erkjenner at håndskriften ikke er så fin, men forteller læreren at han prøver så godt han kan. Altså han jobber med saken. Og hva får han tilbake fra læreren. Rett under beltestedet der særlig et barn med lese- og skrivevansker vil være sårbar. Du er ikke like god som de andre. Du skriver som en småunge. (Det er konsekvensen av at man ikke skriver så pent som man burde i 4. klasse. Man skriver som en 1.- 2.- 3.-klassing.)

På hvilken måte skal gutten forbedre håndskriften ut fra denne beskjeden? Hvor ligger det konstruktive i kritikken? Hvor ligger veiledningen? Du er ikke like god som de andre!

Læreren kunne trukket i tvil om han virkelig gjorde sitt beste og tatt en samtale ut fra det. H*n kunne foreslått oppgaver som kan bidra til å forbedre håndskriften. H'n kunne satt fokus på et par bokstaver som det kunne jobbes ekstra med. Men i stede valgte h*n ikke-like-god-som-de-andre-slegga.

En annen sak er at om et barn har lese- og skrivevansker er pen håndskrift _langt_ nede på prioriteringslista. Disse barna har det som om de må sykle om kapp med bremsene på. Mestringsfølelse er aller øverst på lista. Det blir fullstendig meningsløst å mare om pen håndskrift om det er en kamp for ungen å skrive noe i det hele tatt.

''For alt vi vet har denne gutten fått mye ros av læreren sin, men takler ikke den ene tilbakemeldingen om noe som ikke var bra. Jeg tror vi trenger å lære ungene våre å ta til seg både ros og kritikk. Og selvsagt skal rosen dominere.-)''

Men slke håpløse utsagn dreper troverdigheten og effekten av all annen ros og oppmuntring. Alt blir redusert til plaster på ikke-god-nok-såret. Slik reagerer barn som daglig på mange små og store måter opplever at de ikke helt strekker til i forhold til jevnaldrede. Og det burde denne læreren vite.

mvh

[Gjest høstløv]

Ingenting.

Gutten er selv klar over problemet, og hvis læreren ga ham ros, så ville det være feil, all den tid at gutten ikke skriver pent.

[PieLill]

Jeg har sittet som voksenrepresentant i en konfliktsmeglingsgruppe på en barneskole, og jeg vil si at det er veldig ofte at ting blir sagt _litt_ feil, og opplevd _veldig_ feil.

Det er ingen motsetning i å tro helt på hva din sønn sier han har opplevd, og allikevel ikke gå til "krig" mot læreren.

Be om en samtale, og snakk sammen ordentlig, først uten gutte, og deretter med han tilstede. Først om den aktuelle situasjonen (den komentaren som kom uhelig ut / ble oppfattet uheldig), og så hvordan lærer, elev og foreldre skal jobbe videre. Med kommunikasjon eller norskfaget, alt ettersom.

Læreren kan absolutt si at han forventer at Per i fjerdeklasse kan skrive penere en det han gjør, og allikevel ta full høyde for de utfordringene Per har i norsk. På samme måte som han kan si hva han forventer at han kommer til å klare i femte og sjetteklasse.

alt er avhengig av måten det sies på. Og selv om man har tenkt å si det på en konstruktiv og pedagogisk måte, så kan noe skje akkurat da (Ole på første rad faller av stolen og Eva velter en vannflaske ned i Karis sekk, og ordene til læreren blir litt krassere enn han hadde tenkt).

Kjempefint at gutten din kommer til deg, kjempefint at du tar det videre, men denne læreren og din gutt skal antageligvis samarbeide i flere år til om å gjøre skoledagen best mulig, så hvis du klarer å få noe konstruktivt ut av situasjonen er det din sønn som har alt å vinne på det.

''Læreren kan absolutt si at han forventer at Per i fjerdeklasse kan skrive penere en det han gjør, og allikevel ta full høyde for de utfordringene Per har i norsk. ''

Det bør ikke læreren si om Per per dags dato faktisk skriver så fint han bare klarer. Å dra inn aldersslegga er stort sett under beltestedet for de fleste barn. For barn som er smertelig klar over at de presterer under sine jevnaldrede er det blant det mest destruktive du kan si.

Det er en kjempeforskell på å uttrykke at her burde du allerede vært siden du går i fjerde klasse og det å uttrykke en forventning om dette kommer du til å klare etter hvert.

Voksne må gjerne hevde at det er flisespikkeri. Men for barnas følelser er det forskjellen på håp og fordømmelse.

Om læreren tar høyde for de utfordringene Per har i norsk, må h*n også ta høyde for de følelsesmessige utfordringene dette er. Læreren må også i sin kommunikasjon ta uttrykke seg så barnet ikke hører noe helt annet enn hva læreren mener. Å si at dette burde du (allerede) klare fordi du går i fjerde, er et absolutt tabu-utsagn.

mvh

[PieLill]

Ingenting.

Gutten er selv klar over problemet, og hvis læreren ga ham ros, så ville det være feil, all den tid at gutten ikke skriver pent.

Men er det nødvendig å sparke den som ligger nede ved å sammenligne med andre?

mvh

[Gjest høstløv]

Men er det nødvendig å sparke den som ligger nede ved å sammenligne med andre?

mvh

''ved å sammenligne med andre?''

Jeg fant ikke noe i hovedinnlegget som indikerte at han ble sammenlignet med andre, men at han i forhold til den alder han har, burde kunne skrive penere.

[PieLill]

''ved å sammenligne med andre?''

Jeg fant ikke noe i hovedinnlegget som indikerte at han ble sammenlignet med andre, men at han i forhold til den alder han har, burde kunne skrive penere.

Det er jo nettopp det som er å sammenligne med andre. Han får beskjed om at han er for dårlig sammenlignet med (alle) dem som er på hans egen alder.

Barn opplever denne type aldersutsagn som svært negative og ofte nedverdigende. Særlig om de på et område er smertelig klar over at de henger etter.

Tenk litt over det. Slikt svir som bare pokker for et barn.

Læreren kunne i stedet sagt noe konkret og oppnåelig om hvordan håndskriften kunne bli bedre. Eller noe om hvor viktig det er å jobbe med dette kontra andre ting.

Usaklig ros er å holde barn for narr. Ros i denne sammenhengen kunne kun bli gitt mhp eventuell framgang.

Men det er helt unødvendig å gni salt i såret.

mvh

[Gjest høstløv]

Det er jo nettopp det som er å sammenligne med andre. Han får beskjed om at han er for dårlig sammenlignet med (alle) dem som er på hans egen alder.

Barn opplever denne type aldersutsagn som svært negative og ofte nedverdigende. Særlig om de på et område er smertelig klar over at de henger etter.

Tenk litt over det. Slikt svir som bare pokker for et barn.

Læreren kunne i stedet sagt noe konkret og oppnåelig om hvordan håndskriften kunne bli bedre. Eller noe om hvor viktig det er å jobbe med dette kontra andre ting.

Usaklig ros er å holde barn for narr. Ros i denne sammenhengen kunne kun bli gitt mhp eventuell framgang.

Men det er helt unødvendig å gni salt i såret.

mvh

Jeg synes ikke at man skal henge ut alt lærene sier av ubetenksomme kommentarer, slik trenden er blitt her på dol.

Lærere må veie hvert ord og utsagn på gullskål, ellers blir foreldrene sinte på dem på ungene sine vegne.

Og så forlanger foreldrene samtaler med lærene om bagateller. Lærere er da bare mennesker, og vi må få gi dem rom for å feile litt innimellom, for de har et stort ansvar og kan ikke til enhver tid si og gjøre akkurat det som foreldrene forventer de skal gjøre.

Jeg ser at det er blitt en trend her på DOL å skrive kritiske innlegg om lærere, og få medhold i sine utsagn, selv om de bare fremstiller saken fra den ene siden, for lærene kan ikke forsvare seg.

Tenk dere om selv. Hva hvis dere hadde 28 barn som til enhver tid holdt øye med hva dere gjorde på jobben i løpet av en dag, og så gikk hjem og fortalte 28 forskjellige versjoner til foreldrene sine, ville det ikke være veldig frustrerende.

Slik har lærene det hver eneste dag, og hvis de kommer til å si et skjevt ord eller gjøre en feil i håndteringen av elevene, så kommer foreldrene fykende.

[Gjest høstløv]

I forhold til gutten ville jeg vært enig med ham i at det var tåpelig sagt, særlig av en lærer. For øvrig ville jeg forsøk å tone det ned mest mulig, men ikke så mye at gutten følte seg avfeid eller ikke tatt på alvor.

Målet måtte være og så langt det var mulig dra fram styrken og vinneren i gutten til å heve seg over det.

I forhold til læreren ville jeg vært skrekkslagen og sint. Om h*n utviser slike holdninger i forhold til håndskrift, hva annet kan h*n prestere å lire ut av seg.

Kanskje jeg ville skrevet et brev så saklig, nøkternt og ikke-sint som mulig, der jeg tydlig gav uttrykk for den grunnholdningen gutten trenger å bli møtt med og hvorfor det læreren hadde gjort ble så feil. Kanskje jeg hadde vist til litt faglig stoff om sammenhenger mellom lese- og skrivevansker og finmotoriske vansker.

Møtte læreren meg med et skuldertrekk, ville jeg vurdert å gått videre til rektor.

Alt man foretar seg i en slik sak må vurderes opp mot den reelle muligheten for å oppnå en forbedring.

mvh

Det var da voldsomme til drastiske tiltak, du ville sette igang for en liten uoverveid bemerkning fra en lærer.

Jeg begriper ikke at noen orker å være lærer, hvis alle foreldre reagerer så voldsomt.

[Gjest skuffet mamma]

Jeg synes ikke at man skal henge ut alt lærene sier av ubetenksomme kommentarer, slik trenden er blitt her på dol.

Lærere må veie hvert ord og utsagn på gullskål, ellers blir foreldrene sinte på dem på ungene sine vegne.

Og så forlanger foreldrene samtaler med lærene om bagateller. Lærere er da bare mennesker, og vi må få gi dem rom for å feile litt innimellom, for de har et stort ansvar og kan ikke til enhver tid si og gjøre akkurat det som foreldrene forventer de skal gjøre.

Jeg ser at det er blitt en trend her på DOL å skrive kritiske innlegg om lærere, og få medhold i sine utsagn, selv om de bare fremstiller saken fra den ene siden, for lærene kan ikke forsvare seg.

Tenk dere om selv. Hva hvis dere hadde 28 barn som til enhver tid holdt øye med hva dere gjorde på jobben i løpet av en dag, og så gikk hjem og fortalte 28 forskjellige versjoner til foreldrene sine, ville det ikke være veldig frustrerende.

Slik har lærene det hver eneste dag, og hvis de kommer til å si et skjevt ord eller gjøre en feil i håndteringen av elevene, så kommer foreldrene fykende.

Nå var ikke dette ment som å henge ut alle lærere. Mange lærere gjør en god jobb. Men dette utsagnet kan gjøre noe med mitt barns selvtillit, derfor mener jeg faktisk at slikt ikke burde vært lov å si av en pedagog. Jeg mener at i et læreryrke så er man nødt til å veie ordene sine veldig nøye. En kirurg må være svært nøyen under en operasjon for og ikke skade pasienten. En lærer må være svært nøyen på sine utsagn for ikke å ta motet fra elevene. Det er vel nettopp derfor de må ha en pedagogisk utdannelse?

[Gjest høstløv]

Nå var ikke dette ment som å henge ut alle lærere. Mange lærere gjør en god jobb. Men dette utsagnet kan gjøre noe med mitt barns selvtillit, derfor mener jeg faktisk at slikt ikke burde vært lov å si av en pedagog. Jeg mener at i et læreryrke så er man nødt til å veie ordene sine veldig nøye. En kirurg må være svært nøyen under en operasjon for og ikke skade pasienten. En lærer må være svært nøyen på sine utsagn for ikke å ta motet fra elevene. Det er vel nettopp derfor de må ha en pedagogisk utdannelse?

''Jeg mener at i et læreryrke så er man nødt til å veie ordene sine veldig nøye. En kirurg må være svært nøyen under en operasjon for og ikke skade pasienten.''

En kirurg har ikke 28 støyende elever omkring seg under en operasjon, men det har en lærer, og derfor kan en ikke henge seg opp i at vedkommende kanskje ikke har vært helt pedagogisk i sine kommentarer i alle sammenhenger.

Det bør være et slingringsmonn også for lærere.

Når vi er på jobb en hel dag, hender det at vi gjør feil, men vi har ikke 28 elever som sladrer til foreldrene, som så kommer settende og skal irettesette deg for den ene feilen.