Er det i orden at en lærer svarer slik?

[PieLill]

''Jeg mener at i et læreryrke så er man nødt til å veie ordene sine veldig nøye. En kirurg må være svært nøyen under en operasjon for og ikke skade pasienten.''

En kirurg har ikke 28 støyende elever omkring seg under en operasjon, men det har en lærer, og derfor kan en ikke henge seg opp i at vedkommende kanskje ikke har vært helt pedagogisk i sine kommentarer i alle sammenhenger.

Det bør være et slingringsmonn også for lærere.

Når vi er på jobb en hel dag, hender det at vi gjør feil, men vi har ikke 28 elever som sladrer til foreldrene, som så kommer settende og skal irettesette deg for den ene feilen.

Det er mange yrker der man kan ha ganske mange hengende over seg på en gang. Og man må likevel ta ansvar for sine tabber.

Om du synes lærere blir hengt ut, bør du prøve et serviceyrke. Der er det et krav at man skal være like høflig samme hvilke verbale monster man har med å gjøre.

Å si at små unger sladrer til foreldrene. Hvilke holdninger har du da?

mvh

[PieLill]

''De skal ha kontroll til enhver tid på at de vet hva de sier og gjør for og ikke skade et barns selvtillit og motivasjon for det de skal lære.''

Ville du klare å ha kontroll på ditt ordvalg til enhver tid, når du hele dagen er omgitt av støyende og krevende elever? Hvis du greier det, så er du et overmenneske. Lærere er bare mennesker, ikke krev det umulige av dem!

''Går de for langt må de i det minste be om unnskyldning.''

Jeg synes du overdramatiserer en liten episode i en travel hverdag på skolen, en lærer trenger ikke å be om unnskyldning for ikke å være fullkommen.

''Jeg synes du overdramatiserer en liten episode i en travel hverdag på skolen, en lærer trenger ikke å be om unnskyldning for ikke å være fullkommen.''

Om du er lærer må du kunne tåle missfornøyde foreldre.

Akkurat som at når du går i fjerde klasse må du kunne skrive penere samme pokker om du har dysleksi og eventuelle finmotoriske problem.

Ser du ikke selvmotsigelsen i det du sier.

For barn i den situasjonen er det ikke det som ble sagt en bagatell. Læreren bør få vite om hvordan barnet opplevde det for å sette denne type slag under beltestedet på tabulisten for godt.

Slikt sier man bare ikke.

mvh

[Gjest Nilje]

Han strever med lesingen p.g.a delvis dysleksi. Det å kritisere et barn for noe det ikke kan hjelpe for er ikke kritikk. Det er trakkasering.

Rart at barn skal lære å takle slikt når ikke lærere en gang tåler slik kritikk uten å gå fullstendig i forsvar.

dysleksi er jo ikke en diagnose som uforandrelig. Barn med dysleksi må lese mer enn andre for å få en god lese og skriveferdighet. De må ikke stangnere i utviklingen.

jeg ville ha undersøkt om det var slik at læreren kanskje ønsket å gi han litt motstand. Noen ganger må man gi dem motstand for at de skal prestere. Noen elever presterer faktisk bedre på det, om det er din sønn vet jeg ikke.

Sønnen din fikk kritkk. Det var nok vondt, når han hadde forsøkt så godt han kunne. Men å kalle det trakassering ville jeg vært forsiktig med. Spørsmålet er vel heller at hjem og skole har ulike forventninger til han og at det kan være lurt å avklare dette nærmere.

[PieLill]

''Det bør ikke læreren si om Per per dags dato faktisk skriver så fint han bare klarer. Å dra inn aldersslegga er stort sett under beltestedet for de fleste barn. For barn som er smertelig klar over at de presterer under sine jevnaldrede er det blant det mest destruktive du kan si''

Er både enig og uenig. Jeg er klar over at for mange barn er det destruktivt, men for andre barn vil det kanskje inspirere konkurranselysten alla " nå skal jeg søren meg vise deg at jeg også kan gjøre det bedre!"

Jeg har selv hatt en oppvekst på flere tøffe skoler. Jeg har blitt pushet hardt, og det har vært selv om jeg har hatt dårligere forutsetninger enn mine jevnaldrende. Blant annet slet jeg med håndskriften og matematikken. Jeg var også ganske umotivert og lat i en del år. Selv om det ikke var så hyggelig å høre " dette bør du kunne når du går i fjerde klasse", så har det også pushet meg og fått meg til å forstå at her måtte jeg virkelig arbeide hardt for å ta igjen klassekameratene. Hvis lærerne ikke hadde pushet meg så vet jeg faktisk ikke hvor jeg hadde vært i dag, sånn utdanningsmessig. Med barn som sliter så er det en fare med at vi kan bli for forståelsesfulle noen ganger og kanskje ikke gi dem den motstanden de trenger. Det kan slå negativt ut for dem senere ved at de blir hengende for langt etter.

Jeg synes det er vel så viktig å lære barna å ta i mot kritikk. At kritikk noen ganger er urettferdig, men at vi må finne noen strategier for å takle det. Kanskje kunne barnet selv snakke med lærer og fortelle hvordan han følte det? Hvis barnet overhodet ikke har opplevd noen kritikk alla dette her i løpet av skolegangen, hvordan vil det bli for dem når de blir voksne og må møte krav i arbeidslivet? Eller krav og kritikk andre steder?

Joda, man skal utfordre barn og stille krav.

Men det er jo lov å ikke være destruktiv. Når "...når du går i fjerde klasse..." er så tåpelig at det burde være på den absolutte tabulista.

Barn får høre nok kritikk og dritt. Læreren trenger ikke å legge til det for å være sikker på at ungene skal takle motgang.

Jeg har en rivende dykti nivø som har dysleksi. Gjennom hele skolegangen opplevde han krass kritikk for slurv når han hadde jobbet som et dyr. Og der han surfet nesten friksjonsfritt og ofte gjorde et halvhjertet arbeid fikk han masse skryt.

Dette har gjort at han har problemer med å takle både negative _og_ positive tilbakemeldinger. De negative går i følelses- og opplevelsesboksen det nytter ikke uansett. De positive tilbakemeldingene gir rett og slett lite mening for ham.

Han er som sagt rivende dyktig og i gang med studier. Og han går til psykolog for å sortere ut rotet skolen langde i hans kritikkreseptorer.

Noe av det mest frustrerende og følelsesmessig vanskelige, til dels destruktive barn med dysleksi opplever i hverdagen er det enorme missforholdet mellom innsats og uttelling. Både i form av oppnådd resultat og tilbakemeldinger fra omgivelsene.

mvh

[PieLill]

dysleksi er jo ikke en diagnose som uforandrelig. Barn med dysleksi må lese mer enn andre for å få en god lese og skriveferdighet. De må ikke stangnere i utviklingen.

jeg ville ha undersøkt om det var slik at læreren kanskje ønsket å gi han litt motstand. Noen ganger må man gi dem motstand for at de skal prestere. Noen elever presterer faktisk bedre på det, om det er din sønn vet jeg ikke.

Sønnen din fikk kritkk. Det var nok vondt, når han hadde forsøkt så godt han kunne. Men å kalle det trakassering ville jeg vært forsiktig med. Spørsmålet er vel heller at hjem og skole har ulike forventninger til han og at det kan være lurt å avklare dette nærmere.

''Dysleksi er jo ikke en diagnose som uforandrelig.''

For de mange endrer ikke selve dysleksien seg nevneverdig. Det de kan endre er mestringen av sin dysleksi. Men det vil alltid være et element av å kjøre med bremsen på.

mvh

[PieLill]

Det var da voldsomme til drastiske tiltak, du ville sette igang for en liten uoverveid bemerkning fra en lærer.

Jeg begriper ikke at noen orker å være lærer, hvis alle foreldre reagerer så voldsomt.

For meg er ikke å skrive, drastisk. Det er en måte å være mest mulig veloverveid i måten jeg kommuniserer med andre på. Det er også en måte å gi den andre part tid til å tenke i fred og ro.

Om læreren over hodet ikke kunne se noe feil med denne måten å møte barnet på, ville jeg stilt spørsmål ved lærerens kompetanse på den emosjonelle biten av dysleksi. Ofte er den emosjonelle forståelsen viktigere enn den pedagogiske mhp hvor godt barnet lykkes faglig.

mvh

[PieLill]

Jeg vet at mange voksne sier sånt og jeg synes ikke noe om det. Hører ofte lignende på jobben.

Takk!

Det finnes så mange bedre måter å si ting på.

Har du noen gang forsøkt å ta dette opp? Hva var i så fall resultatet?

mvh

[Gjest høstløv]

Moren begynte innlegget slik:

''Vet ikke om jeg overreagerer eller hva.''

Og jeg synes at hun overreagerer.

[morsan]

Jeg har sittet som voksenrepresentant i en konfliktsmeglingsgruppe på en barneskole, og jeg vil si at det er veldig ofte at ting blir sagt _litt_ feil, og opplevd _veldig_ feil.

Det er ingen motsetning i å tro helt på hva din sønn sier han har opplevd, og allikevel ikke gå til "krig" mot læreren.

Be om en samtale, og snakk sammen ordentlig, først uten gutte, og deretter med han tilstede. Først om den aktuelle situasjonen (den komentaren som kom uhelig ut / ble oppfattet uheldig), og så hvordan lærer, elev og foreldre skal jobbe videre. Med kommunikasjon eller norskfaget, alt ettersom.

Læreren kan absolutt si at han forventer at Per i fjerdeklasse kan skrive penere en det han gjør, og allikevel ta full høyde for de utfordringene Per har i norsk. På samme måte som han kan si hva han forventer at han kommer til å klare i femte og sjetteklasse.

alt er avhengig av måten det sies på. Og selv om man har tenkt å si det på en konstruktiv og pedagogisk måte, så kan noe skje akkurat da (Ole på første rad faller av stolen og Eva velter en vannflaske ned i Karis sekk, og ordene til læreren blir litt krassere enn han hadde tenkt).

Kjempefint at gutten din kommer til deg, kjempefint at du tar det videre, men denne læreren og din gutt skal antageligvis samarbeide i flere år til om å gjøre skoledagen best mulig, så hvis du klarer å få noe konstruktivt ut av situasjonen er det din sønn som har alt å vinne på det.

Bra svar

[Gjest Nilje]

''Dysleksi er jo ikke en diagnose som uforandrelig.''

For de mange endrer ikke selve dysleksien seg nevneverdig. Det de kan endre er mestringen av sin dysleksi. Men det vil alltid være et element av å kjøre med bremsen på.

mvh

ja men bremseproblemene vil bli lettere når barnet får mer lesetrening. Derfor er det viktig at de ikke gir opp å lese, selv om det er tøft. Det er viktig at barnet ikke føler at h*n ikke kan greie ting selv om h*n er dysleksi. Det er flere med dysleksi som har klart en mastergrad. Men det krever mye repetisjon og øvelse og gode lesestrategier. Men ja, det er tøft og krevende.

[Gjest Nilje]

Joda, man skal utfordre barn og stille krav.

Men det er jo lov å ikke være destruktiv. Når "...når du går i fjerde klasse..." er så tåpelig at det burde være på den absolutte tabulista.

Barn får høre nok kritikk og dritt. Læreren trenger ikke å legge til det for å være sikker på at ungene skal takle motgang.

Jeg har en rivende dykti nivø som har dysleksi. Gjennom hele skolegangen opplevde han krass kritikk for slurv når han hadde jobbet som et dyr. Og der han surfet nesten friksjonsfritt og ofte gjorde et halvhjertet arbeid fikk han masse skryt.

Dette har gjort at han har problemer med å takle både negative _og_ positive tilbakemeldinger. De negative går i følelses- og opplevelsesboksen det nytter ikke uansett. De positive tilbakemeldingene gir rett og slett lite mening for ham.

Han er som sagt rivende dyktig og i gang med studier. Og han går til psykolog for å sortere ut rotet skolen langde i hans kritikkreseptorer.

Noe av det mest frustrerende og følelsesmessig vanskelige, til dels destruktive barn med dysleksi opplever i hverdagen er det enorme missforholdet mellom innsats og uttelling. Både i form av oppnådd resultat og tilbakemeldinger fra omgivelsene.

mvh

Men det jeg stusser på i denne tråden er at det handler om en enkel kommentar fra en lærer. Jeg hadde heller skjønt det om det var snakk om flere slike kommentarer fra læreren.

Jeg vet heller ikke hvordan barnet vil kunne reagerere på det om man hyler opp om trakassering når barnet får en slik kommentar. Da må man jo først vite hvordan det var ment fra lærerens side. En lærer kan jo også være ubetenksom og si noe som h*n kanskje ikke ville sagt i en annen situasjon.

jeg har selv gått på skoler med et veldig tøft miljø, så det er vel derfor jeg kanskje ikke helt forstår problemstillingen. Sånne kommentarer har vært vanlig for meg, så jeg har kanskje helt reflektert over at det skulle vært anderledes.

[morsan]

Jeg synes ikke at man skal henge ut alt lærene sier av ubetenksomme kommentarer, slik trenden er blitt her på dol.

Lærere må veie hvert ord og utsagn på gullskål, ellers blir foreldrene sinte på dem på ungene sine vegne.

Og så forlanger foreldrene samtaler med lærene om bagateller. Lærere er da bare mennesker, og vi må få gi dem rom for å feile litt innimellom, for de har et stort ansvar og kan ikke til enhver tid si og gjøre akkurat det som foreldrene forventer de skal gjøre.

Jeg ser at det er blitt en trend her på DOL å skrive kritiske innlegg om lærere, og få medhold i sine utsagn, selv om de bare fremstiller saken fra den ene siden, for lærene kan ikke forsvare seg.

Tenk dere om selv. Hva hvis dere hadde 28 barn som til enhver tid holdt øye med hva dere gjorde på jobben i løpet av en dag, og så gikk hjem og fortalte 28 forskjellige versjoner til foreldrene sine, ville det ikke være veldig frustrerende.

Slik har lærene det hver eneste dag, og hvis de kommer til å si et skjevt ord eller gjøre en feil i håndteringen av elevene, så kommer foreldrene fykende.

''Jeg ser at det er blitt en trend her på DOL å skrive kritiske innlegg om lærere, og få medhold i sine utsagn, selv om de bare fremstiller saken fra den ene siden, for lærene kan ikke forsvare seg.''

Ja, men det er nesten som et litt "to-hodet troll" også, for det er uttallige innlegg her inne om at man ikke bør snakke negativt om læreren overfor barna. Ikke at det nødvendigvis er noe motsetningsforhold mellom disse to tingene, men det kan være to sider av samme sak om man snakker negativt om læreren og det at man reagerer veldig sterkt på hver minste ting som eleven gjenforteller fra skolehverdagen.

[Attekattenoa]

Moren begynte innlegget slik:

''Vet ikke om jeg overreagerer eller hva.''

Og jeg synes at hun overreagerer.

Enig med deg.

[PieLill]

ja men bremseproblemene vil bli lettere når barnet får mer lesetrening. Derfor er det viktig at de ikke gir opp å lese, selv om det er tøft. Det er viktig at barnet ikke føler at h*n ikke kan greie ting selv om h*n er dysleksi. Det er flere med dysleksi som har klart en mastergrad. Men det krever mye repetisjon og øvelse og gode lesestrategier. Men ja, det er tøft og krevende.

Det er vi helt enige om.

Barn og voksne med dysleksi vil alltid oppleve et missforhold mellom innsats og uttelling på en del områder. En person med medfødt dysleksi vil tross iherdig jobbing, alltid oppleve et gap i forhold til andre på samme nivå. Akkurat som barn og voksne med en fysisk skade kan trene som en toppidrettsutøver bare for å takle den praktiske hverdagen.

Selvsagt betyr ikke det at de skal gi opp. Og selvsagt må man akseptere at man må jobbe hardere enn andre på enkelte områder.

Det er derfor utsagnet som trådstarter skisserer blir så fullstendig feil og håpløst.

Om en lærer hadde sagt til et barn med lett grad av cerebral parese at "Når du går i fjerde klasse bør du kunne løpe 60-meteren mye fortere." Ville det ikke blitt ramaskrik?

Dette handler om akkurat det samme. Still for all del krav til barnet, ellers signaliserer du at du har gitt barnet opp. Men ikke still krav om at barnet skal fungere på like linje med jevnaldrede der barnet i utgangspunkt er sjanseløs.

En lærer må gjerne si at "Du kan klare bedre enn dette." Men det må være tuftet på barnets reelle forutsetninger, ikke på en statistisk forventning ut fra alder og klassetrinn.

mvh

[Gjest høstløv]

''Jeg ser at det er blitt en trend her på DOL å skrive kritiske innlegg om lærere, og få medhold i sine utsagn, selv om de bare fremstiller saken fra den ene siden, for lærene kan ikke forsvare seg.''

Ja, men det er nesten som et litt "to-hodet troll" også, for det er uttallige innlegg her inne om at man ikke bør snakke negativt om læreren overfor barna. Ikke at det nødvendigvis er noe motsetningsforhold mellom disse to tingene, men det kan være to sider av samme sak om man snakker negativt om læreren og det at man reagerer veldig sterkt på hver minste ting som eleven gjenforteller fra skolehverdagen.

Ja, foreldrene kan gjøre mye for å roe ned barnet, slik at situasjonen ikke får så store dimensjoner, eller de kan hause opp små bagateller til å bli store problemer.

Barna er vare for sånt. De er mestre i å manipulere foreldrene slik de vil, og når foreldrene lager slikt vesen av en enkelt bemerkning fra en lærer, så vet barnet at det får oppmerksomhet.

[Gjest høstløv]

Det er vi helt enige om.

Barn og voksne med dysleksi vil alltid oppleve et missforhold mellom innsats og uttelling på en del områder. En person med medfødt dysleksi vil tross iherdig jobbing, alltid oppleve et gap i forhold til andre på samme nivå. Akkurat som barn og voksne med en fysisk skade kan trene som en toppidrettsutøver bare for å takle den praktiske hverdagen.

Selvsagt betyr ikke det at de skal gi opp. Og selvsagt må man akseptere at man må jobbe hardere enn andre på enkelte områder.

Det er derfor utsagnet som trådstarter skisserer blir så fullstendig feil og håpløst.

Om en lærer hadde sagt til et barn med lett grad av cerebral parese at "Når du går i fjerde klasse bør du kunne løpe 60-meteren mye fortere." Ville det ikke blitt ramaskrik?

Dette handler om akkurat det samme. Still for all del krav til barnet, ellers signaliserer du at du har gitt barnet opp. Men ikke still krav om at barnet skal fungere på like linje med jevnaldrede der barnet i utgangspunkt er sjanseløs.

En lærer må gjerne si at "Du kan klare bedre enn dette." Men det må være tuftet på barnets reelle forutsetninger, ikke på en statistisk forventning ut fra alder og klassetrinn.

mvh

''En lærer må gjerne si at "Du kan klare bedre enn dette." Men det må være tuftet på barnets reelle forutsetninger, ikke på en statistisk forventning ut fra alder og klassetrinn''

Nå blir dette bare ren flisespikeri, om tingene er sagt på den ene eller den andre måten.

[PieLill]

Men det jeg stusser på i denne tråden er at det handler om en enkel kommentar fra en lærer. Jeg hadde heller skjønt det om det var snakk om flere slike kommentarer fra læreren.

Jeg vet heller ikke hvordan barnet vil kunne reagerere på det om man hyler opp om trakassering når barnet får en slik kommentar. Da må man jo først vite hvordan det var ment fra lærerens side. En lærer kan jo også være ubetenksom og si noe som h*n kanskje ikke ville sagt i en annen situasjon.

jeg har selv gått på skoler med et veldig tøft miljø, så det er vel derfor jeg kanskje ikke helt forstår problemstillingen. Sånne kommentarer har vært vanlig for meg, så jeg har kanskje helt reflektert over at det skulle vært anderledes.

Min umiddelbare tanke er at når læreren lirer ut av seg noe slikt, hva annet kan h*n finne på å si. Det man sier reflekterer ens holdninger, også det man sier når man eventuelt er litt i ubalanse.

Det er visse ting man som står på ens personlige tabuliste og som man aldri ville sagt, uansett.

Så jeg ville som mor forsøkt å finne ut om dette var et engangstilfelle eller representativt for den holdningen læreren hadde til barnet. Om det var det siste, er det grunn til å stille spørsmål ved lærerens emosjonelle kompetanse mhp dysleksi.

Av mitt første svar til trådstarter kan du se at jeg som deg ikke er tilhenger av å hause opp situasjonen i forhold til gutten.

Jeg gikk på en skole der det ikke var så farlig å slå hverandre. Slosskamper var noe verdagslig og tidvis god underholdning. Verden går på noen områder framover...

;-)

Selv om den type skole du gikk på funket for deg, er det garantert mange andre den har ødelagt for. Noen av dem er kanskje sosialklienter nå.

mvh

[Gjest Nilje]

Min umiddelbare tanke er at når læreren lirer ut av seg noe slikt, hva annet kan h*n finne på å si. Det man sier reflekterer ens holdninger, også det man sier når man eventuelt er litt i ubalanse.

Det er visse ting man som står på ens personlige tabuliste og som man aldri ville sagt, uansett.

Så jeg ville som mor forsøkt å finne ut om dette var et engangstilfelle eller representativt for den holdningen læreren hadde til barnet. Om det var det siste, er det grunn til å stille spørsmål ved lærerens emosjonelle kompetanse mhp dysleksi.

Av mitt første svar til trådstarter kan du se at jeg som deg ikke er tilhenger av å hause opp situasjonen i forhold til gutten.

Jeg gikk på en skole der det ikke var så farlig å slå hverandre. Slosskamper var noe verdagslig og tidvis god underholdning. Verden går på noen områder framover...

;-)

Selv om den type skole du gikk på funket for deg, er det garantert mange andre den har ødelagt for. Noen av dem er kanskje sosialklienter nå.

mvh

''Selv om den type skole du gikk på funket for deg, er det garantert mange andre den har ødelagt for. Noen av dem er kanskje sosialklienter nå''

Det vil være fordeler og ulemper med alt. jeg ble etterhvert veldig flink faglig. Men å vokse opp i et så nådeløst miljø har selvsagt gjort noe med min selvtillitt og selvfølelse. Hvis jeg ikke hadde blitt pushet såpass hardt så vet jeg faktisk ikke om jeg hadde klart artium. Jeg hadde kanskje fått bedre selvtilitt men hadde nok ikke blitt noen akademiker. Og ja, det er nok en del sosialklienter blant mine gamle klassekamerater, men det har nok også med at de ikke hadde foreldre som fulgte opp skolearbeidet. Jeg vet faktisk ikke hva som hadde vært best.

Men nå er nok jeg typen som man må pushe litt. Jeg trenger å høre at " nå må du skjerpe deg og gjøre ting bedre", " du henger langt bak de andre". Da våkner konkurranseinstinktet i meg, og jeg begynner å lese/arbeide. Men tilbakemeldingen må selvsagt gis med respekt for meg.

[PieLill]

''En lærer må gjerne si at "Du kan klare bedre enn dette." Men det må være tuftet på barnets reelle forutsetninger, ikke på en statistisk forventning ut fra alder og klassetrinn''

Nå blir dette bare ren flisespikeri, om tingene er sagt på den ene eller den andre måten.

Det er nettopp det det ikke er for barnet!

Et barn med dysleksi kan klare å bli bedre enn seg selv i fagene som er tyngst. Men å bli jevngod med snittet for sine jevnaldrede er et fullstendig umulig krav. Dermed kan forskjellen på å utfordre barnet til å konkurrere med seg selv og å kreve at barnet skal prestere ut fra et aldersnivå være himmel og helvete.

Det ene blir å fortelle barnet hva det kan. Det andre er å gni inn hva barnet aldri kan klare.

Det er trist og destruktivt om lærere nekter å se disse nyansene og forholde seg til dem på en fornuftig måte.

mvh

[Gjest høstløv]

Min umiddelbare tanke er at når læreren lirer ut av seg noe slikt, hva annet kan h*n finne på å si. Det man sier reflekterer ens holdninger, også det man sier når man eventuelt er litt i ubalanse.

Det er visse ting man som står på ens personlige tabuliste og som man aldri ville sagt, uansett.

Så jeg ville som mor forsøkt å finne ut om dette var et engangstilfelle eller representativt for den holdningen læreren hadde til barnet. Om det var det siste, er det grunn til å stille spørsmål ved lærerens emosjonelle kompetanse mhp dysleksi.

Av mitt første svar til trådstarter kan du se at jeg som deg ikke er tilhenger av å hause opp situasjonen i forhold til gutten.

Jeg gikk på en skole der det ikke var så farlig å slå hverandre. Slosskamper var noe verdagslig og tidvis god underholdning. Verden går på noen områder framover...

;-)

Selv om den type skole du gikk på funket for deg, er det garantert mange andre den har ødelagt for. Noen av dem er kanskje sosialklienter nå.

mvh

Det finnes mange fremstående og vellykkede personer som har dysleksi. Kongefamilien er en representant i så måte, Kjell Inge Røkke er vel også dyslektiker, bare for å nevne noen få.

Jeg kjenner mange dyslektikere som greier seg godt i livet, selv om de kanskje ikke har fått optimal oppfølging i skolen.

Folk trenger ikke å bli sosialklienter fordi en lærer kanskje ikke har så godt kjennskap til at foreldrene mener at barna deres skal behandles annerledes enn andre elever.