Dysleksi - snart et begrep som ikke eksisterer?

[Gjest Spesielt interessert i begynneropplæring!]

Inspirert av tråden nedenfor, der en mor synes en lærer har gått for langt i forhold til å kommentere skriften til hennes sønn som har dysleksi.

På New Zealand er begrepet dysleksi ikke eksisterende. De er en av verdens beste på lesing.

http://www.readingprograms.info/guidedreading.html

Denne metoden er også på tur inn i skolene i Norge. Jeg kjenner til en skole der de bruker den norske versjonen "veiledet lesing"(Cappelen Damm - jeg leser!) De har hatt gode resultater, og er sluttet med "lesekurs" fordi elevene ikke trenger det lenger. De er blitt gode lesere.

Finnland har også gode resultater i lesing. Det er fordi de arbeider systematisk fra dag 1. eleven begynner på skolen. Likt system over hele landet som minner om veiledet lesing. Lekser har høy prioritet.

I Norge har skolene og tildels lærerne vært lite flinke til å sette ting i system. Man har drevet ulik opplæring på skolene, og mye har vært opp til hver enkelt lærer.

Og så noe dere foreldre bør tenke over: Elevene kan lære seg å lese på skolen, men det er dere foreldre som bestemmer hvor flinke de skal bli. Lese for barnet, leselekser og overvåk skriving hjemme og still krav! Mengdetrening er viktig, og det er det ikke mulig å få til i stor grad på skolen.

Foreldre tror ofte at det bare er å levere barnet på skolen - og VOILA!! så er barnet en god leser. Og hvis barnet ikke er det har det dysleksi. For noen barn går dette nesten av seg selv, for andre barn krever det mye arbeid og slit. Man kan gjøre MYE selv som forelder.

[Gjest segunda]

Hvor har du det fra at begrepet dyslexia ikke eksisterer på New Zealand?

Det er helt riktig at New Zealand og Australia har vært gode på lesing og skriving, men det betyr ikke at fenomen som dysleksi blir borte. Dysleksi skylles spesifikk svikt i visuelt minne og har ingenting med intelligense å gjøre.

Jeg får følelsen av at du er en ung lærer, glødende og entusiastisk;-) Stemmer det?

[lille bolle]

Hvor har du det fra at begrepet dyslexia ikke eksisterer på New Zealand?

Det er helt riktig at New Zealand og Australia har vært gode på lesing og skriving, men det betyr ikke at fenomen som dysleksi blir borte. Dysleksi skylles spesifikk svikt i visuelt minne og har ingenting med intelligense å gjøre.

Jeg får følelsen av at du er en ung lærer, glødende og entusiastisk;-) Stemmer det?

Om dysleksi er et utdøedne begrep eller ikke har jeg ingen formening om men synes trådstarter har et veldig godt poeng ifht at skolen gir barna verktøyet for at de skal lære å lese og at foreldrene må bidra en god del de også.

Likevel kan man ikke klandres som foreldre om barn har dysleksi eller ikke men det var vel ikke helt det trådstarter mente heller?

Jeg tror faktisk mange foreeldre tror at skolen skal ta hele ansvaret for lesingen og det er ikke riktig, vi foreldre må bidra MYE! Og hvorfor tror du det er en ung og entusiastisk lærer?

[Gjest veiledet lesing fungerer]

Hvor har du det fra at begrepet dyslexia ikke eksisterer på New Zealand?

Det er helt riktig at New Zealand og Australia har vært gode på lesing og skriving, men det betyr ikke at fenomen som dysleksi blir borte. Dysleksi skylles spesifikk svikt i visuelt minne og har ingenting med intelligense å gjøre.

Jeg får følelsen av at du er en ung lærer, glødende og entusiastisk;-) Stemmer det?

Med veiledet lesing lærer barna å nærme seg teksten på en annen måte, og jobber bl a med de vanskelige ordene før de leser teksten. Det ser ut som om denne metoden gjør at mange får verktøy til å takle en tekst uten store problemer, og noen land har faktisk gått til det skritt å ikke ( i mye mindre grad ) diagnostisere lese- og skrivevansker, fordi elevene har et hjelpemiddel / verktøy som gjør at de fungerer ganske bra.

På skolen til min datter (i Oslo) bruker de denne metoden i leseopplæringen. Alle bruker den, også de som tidlig er sterke lesere. De har også høytleselekse og stilleleselekse hver dag hele uken. Samt en penskriftoppgave og en lang skirveskrivelekse hvor de selv lager teksten. Hver uke. Og får topp resultat på lesing på nasjonale prøver.

Min datters (2.klasse) lærer ble utdannet for 35 år siden. Men gløder for dette! Rektor, som er pådriver, er også godt voksen. Så det er ikke noe som bare ferske pedagoger driver med.

[Gjest Spes. intr. i beg. oppl..]

Med veiledet lesing lærer barna å nærme seg teksten på en annen måte, og jobber bl a med de vanskelige ordene før de leser teksten. Det ser ut som om denne metoden gjør at mange får verktøy til å takle en tekst uten store problemer, og noen land har faktisk gått til det skritt å ikke ( i mye mindre grad ) diagnostisere lese- og skrivevansker, fordi elevene har et hjelpemiddel / verktøy som gjør at de fungerer ganske bra.

På skolen til min datter (i Oslo) bruker de denne metoden i leseopplæringen. Alle bruker den, også de som tidlig er sterke lesere. De har også høytleselekse og stilleleselekse hver dag hele uken. Samt en penskriftoppgave og en lang skirveskrivelekse hvor de selv lager teksten. Hver uke. Og får topp resultat på lesing på nasjonale prøver.

Min datters (2.klasse) lærer ble utdannet for 35 år siden. Men gløder for dette! Rektor, som er pådriver, er også godt voksen. Så det er ikke noe som bare ferske pedagoger driver med.

Jeg sa ikke at bare unge lærere bruker denne metoden. Jeg sa at vi i Norge har vært dårlig på å sette ting i system.

[Gjest ja til bedre skole]

Med veiledet lesing lærer barna å nærme seg teksten på en annen måte, og jobber bl a med de vanskelige ordene før de leser teksten. Det ser ut som om denne metoden gjør at mange får verktøy til å takle en tekst uten store problemer, og noen land har faktisk gått til det skritt å ikke ( i mye mindre grad ) diagnostisere lese- og skrivevansker, fordi elevene har et hjelpemiddel / verktøy som gjør at de fungerer ganske bra.

På skolen til min datter (i Oslo) bruker de denne metoden i leseopplæringen. Alle bruker den, også de som tidlig er sterke lesere. De har også høytleselekse og stilleleselekse hver dag hele uken. Samt en penskriftoppgave og en lang skirveskrivelekse hvor de selv lager teksten. Hver uke. Og får topp resultat på lesing på nasjonale prøver.

Min datters (2.klasse) lærer ble utdannet for 35 år siden. Men gløder for dette! Rektor, som er pådriver, er også godt voksen. Så det er ikke noe som bare ferske pedagoger driver med.

Dette høres kjempefint ut. Skal en få slikt til å fungere så må en ha langt flere spesialpedagoger inn i skolen og elevene må ha god tilgang til hjelp når de trenger det. Strever et barn i dag så må de først vente kanskje i lang tid før de blir testet. For oss gikk det 8 mnd. fra søknaden ble seendt til mitt barn ble testet. Etter de er testet skal de ha skikkelig store problemer om de skal ha sjangs for å få noe ekstrahjelp. Stakkars foreldre og barn sier bare jeg.Om barnet ikke har veldig store problemer så får det ikke hjelp og foreldrene må sette seg dypt inn i pedagogikk for i det hele tatt finne ut hvordan de skal klare å hjelpe barnet sitt. Du skal greie å gi det interesse motivasjon, hjelpe det til å konsentrere seg, du skal hålde deg tålmodig osv. For barn med dysleksi sliter også ofte med masse uro, dårlig selvbilde og det kan bli mobbet p.g.a sine problemer. Det er ikke bare å lese med det heller, du skal være "psykolog", "pedagog " og ha redusert jopbb eller helst være hjemme på heltid for at du skal greie å få ditt barn til å henge med. Desverre er dette veldig vanskelig for foreldrene, derfor blir noen deprimerte og gir opp barnet. Når læreren da også gir opp så er ofte håpet borte.

[Gjest Spes. intr. i beg. oppl..]

Hvor har du det fra at begrepet dyslexia ikke eksisterer på New Zealand?

Det er helt riktig at New Zealand og Australia har vært gode på lesing og skriving, men det betyr ikke at fenomen som dysleksi blir borte. Dysleksi skylles spesifikk svikt i visuelt minne og har ingenting med intelligense å gjøre.

Jeg får følelsen av at du er en ung lærer, glødende og entusiastisk;-) Stemmer det?

Jeg vet hva dysleksi er. Og diagnosen finnes, men er myye mer sjelden enn her hjemme. Jeg er ingen ung lærer, heller middelaldrende, og har drevet med begynneropplæring og språk i mange år.

Vi må også huske at metoden er avhengig av at lærer som utfører den gjør det etter "boka", altså bruker prinsippene og bruker tid på leseopplæring/lesing i klassen. å lære seg å lese tar tid, og læreren må sette av mye tid til dette.

Det vi har sett er at lærerens spesial interesse ofte er avgjørende for hvor mange barn på hvert trinn som sliter med lesing. En lærer som brenner for begynneropplæring og bruker tid, har kanskje ingen, mens en lærer som er interessert i friluftsliv eller naturfag og bruker mye tid på dette har ofte 2-3 av 25 som sliter. Også mest gutter.

Det er også lett å se hvilke barn som er fulgt godt opp hjemmefra. Hvis foreldrene er flinke til å følge opp lesing/leselekse, sliter barna sjeldnere. Barn som nesten ikke får oppfølging sliter oftere. (Og ofte er de foreldrene mest frustrert over skolen,og har en oppfatning om at lesing er skolens ansvar alene)

Det som da er så flott med veiledet lesing, er at det er enkelt å administrere for foreldre. Elevene synes det er morsomt, og lesinga går lett hjemme. Da blir man ofte med i en god sirkel. Eleven behersker å lese, og foreldrene er mindre frustrerte fordi de vet konkret hvordan de skal gå fram.

[Gjest Spes. intr. i beg. oppl..]

Dette høres kjempefint ut. Skal en få slikt til å fungere så må en ha langt flere spesialpedagoger inn i skolen og elevene må ha god tilgang til hjelp når de trenger det. Strever et barn i dag så må de først vente kanskje i lang tid før de blir testet. For oss gikk det 8 mnd. fra søknaden ble seendt til mitt barn ble testet. Etter de er testet skal de ha skikkelig store problemer om de skal ha sjangs for å få noe ekstrahjelp. Stakkars foreldre og barn sier bare jeg.Om barnet ikke har veldig store problemer så får det ikke hjelp og foreldrene må sette seg dypt inn i pedagogikk for i det hele tatt finne ut hvordan de skal klare å hjelpe barnet sitt. Du skal greie å gi det interesse motivasjon, hjelpe det til å konsentrere seg, du skal hålde deg tålmodig osv. For barn med dysleksi sliter også ofte med masse uro, dårlig selvbilde og det kan bli mobbet p.g.a sine problemer. Det er ikke bare å lese med det heller, du skal være "psykolog", "pedagog " og ha redusert jopbb eller helst være hjemme på heltid for at du skal greie å få ditt barn til å henge med. Desverre er dette veldig vanskelig for foreldrene, derfor blir noen deprimerte og gir opp barnet. Når læreren da også gir opp så er ofte håpet borte.

Helt enig, det er helt håpløst. Og det er forferdelig synd på disse elevene og foreldrene deres. Og dette er vanskelig å rette opp i ettertid.

Jeg var en gang på besøk på en skole, og satt og så på da en lærer hadde innlæring av bokstaver. Han brukte bokstaven (grafemet) og ikke lyden (morfemet) når han lærte elevene en ny bokstav. Jeg fikk sjokk. helt feil!!

Man skal alltid (helt fra barnehagen) bruke lyden. Si ssss istedet for ess og bbbbb istedet for be osv.

Hvis barna lærer dette fra tidlig alder, vil sammentrekningen av lyder gå lettere senere.

Bare et eksempel på hvordan en lærer faktisk ikke vet hva som er naturlig for barn å lære, og kanskje han ikke en gang har lært dette.

Når dette er sagt, så finnes det ekstremt mange flinke lærere rundt om i dette landet. Flertallet er superflinke og engasjerte. Men opplæring i Norge er altfor lite satt i system.

[Gjest segunda]

Jeg vet hva dysleksi er. Og diagnosen finnes, men er myye mer sjelden enn her hjemme. Jeg er ingen ung lærer, heller middelaldrende, og har drevet med begynneropplæring og språk i mange år.

Vi må også huske at metoden er avhengig av at lærer som utfører den gjør det etter "boka", altså bruker prinsippene og bruker tid på leseopplæring/lesing i klassen. å lære seg å lese tar tid, og læreren må sette av mye tid til dette.

Det vi har sett er at lærerens spesial interesse ofte er avgjørende for hvor mange barn på hvert trinn som sliter med lesing. En lærer som brenner for begynneropplæring og bruker tid, har kanskje ingen, mens en lærer som er interessert i friluftsliv eller naturfag og bruker mye tid på dette har ofte 2-3 av 25 som sliter. Også mest gutter.

Det er også lett å se hvilke barn som er fulgt godt opp hjemmefra. Hvis foreldrene er flinke til å følge opp lesing/leselekse, sliter barna sjeldnere. Barn som nesten ikke får oppfølging sliter oftere. (Og ofte er de foreldrene mest frustrert over skolen,og har en oppfatning om at lesing er skolens ansvar alene)

Det som da er så flott med veiledet lesing, er at det er enkelt å administrere for foreldre. Elevene synes det er morsomt, og lesinga går lett hjemme. Da blir man ofte med i en god sirkel. Eleven behersker å lese, og foreldrene er mindre frustrerte fordi de vet konkret hvordan de skal gå fram.

Ta det positivt at jeg sa at du var ung, enthusiastisk og glødende;-)

Jeg vet også en del om leseopplæring, språk og dysleksi. Jeg har ingen forutsetninger her og nå til å kritisere denne metoden positivt eller negativt. Det er riktig at det er mye å hente til våre andføttere, men forklaringen på at de har færre personer diagnostisert med dyslexi forklares neppe av denne metoden alene. Den kan være god for elever med dyslexi for alt jeg vet.

[Gjest segunda]

Helt enig, det er helt håpløst. Og det er forferdelig synd på disse elevene og foreldrene deres. Og dette er vanskelig å rette opp i ettertid.

Jeg var en gang på besøk på en skole, og satt og så på da en lærer hadde innlæring av bokstaver. Han brukte bokstaven (grafemet) og ikke lyden (morfemet) når han lærte elevene en ny bokstav. Jeg fikk sjokk. helt feil!!

Man skal alltid (helt fra barnehagen) bruke lyden. Si ssss istedet for ess og bbbbb istedet for be osv.

Hvis barna lærer dette fra tidlig alder, vil sammentrekningen av lyder gå lettere senere.

Bare et eksempel på hvordan en lærer faktisk ikke vet hva som er naturlig for barn å lære, og kanskje han ikke en gang har lært dette.

Når dette er sagt, så finnes det ekstremt mange flinke lærere rundt om i dette landet. Flertallet er superflinke og engasjerte. Men opplæring i Norge er altfor lite satt i system.

Det å bruke bokstavene har vært borte fra skolen i snart 30 - 40 år. Siden kom LTG metoden og varte lenge, den er særdeles uheldig for dyslektikere og blir ikke brukt lenger såvidt jeg vet.

Det som kjennetegner finsk skole er at de har brukt samme læreplanen i 40 år og har ikke forandret noe særlig på metoder. De har fått fantastiske resultater på PISA undersøkelsene når det gjelder rene kunnskaper. Finske pedagoger og politikere har reist bl.a. til Korea for å forelese om finsk skolesystem. Men de sier selv at de har mye å hente til norsk skole når det gjelder trivsel og sosial utvikling. Norske barn er på topp når det gjelder å ha det bra på skolen. Selvmordsraten er høy blant finske ungdommer, og det har vært tragedier i amerikansk stil når noen har gitt etter for presset.

[Gjest segunda]

Om dysleksi er et utdøedne begrep eller ikke har jeg ingen formening om men synes trådstarter har et veldig godt poeng ifht at skolen gir barna verktøyet for at de skal lære å lese og at foreldrene må bidra en god del de også.

Likevel kan man ikke klandres som foreldre om barn har dysleksi eller ikke men det var vel ikke helt det trådstarter mente heller?

Jeg tror faktisk mange foreeldre tror at skolen skal ta hele ansvaret for lesingen og det er ikke riktig, vi foreldre må bidra MYE! Og hvorfor tror du det er en ung og entusiastisk lærer?

Jeg sa det som utelukket positivt at hun var ung og entusiastisk;-) Dysleksi skylles spesifikke nevrologiske svikter og det vil være mulig å redusere antallet av dem som sliter pga. deg, men ikke antallet av dem som blir født sånn så lenge vi ikke har medisinske metoder til å behandle fostre i magen.

[Gjest anonymfortiden]

Hei, nå synes du tar for lett på ting. Har et barn som i 10.KLASSE endelig ble testet og tatt på alvor. som mor, ytret jeg gjennom hele barneskole og på ungdomsskole en bekymring for at mitt barn har store problemer. jeg hjalp mitt barn med lekser hver dag, lærte ham matte osv, som han ikke klarte å få med seg på skolen. Det som var synd, var at mitt barn neste dag hadde glemt det som var lært. Og det er da en skjønner at vedkommende har problemer. Etter purring på purring lot de mitt barn få komme til test hos ppt. STERKT HEMMET AV DYSLEKSI. Mitt barn har en forferdelig håndskrift, og de på ppt sa at det er typisk for en med dysleksi å ha stygg håndskrift.

[Gjest anonymfortiden]

Hei, nå synes du tar for lett på ting. Har et barn som i 10.KLASSE endelig ble testet og tatt på alvor. som mor, ytret jeg gjennom hele barneskole og på ungdomsskole en bekymring for at mitt barn har store problemer. jeg hjalp mitt barn med lekser hver dag, lærte ham matte osv, som han ikke klarte å få med seg på skolen. Det som var synd, var at mitt barn neste dag hadde glemt det som var lært. Og det er da en skjønner at vedkommende har problemer. Etter purring på purring lot de mitt barn få komme til test hos ppt. STERKT HEMMET AV DYSLEKSI. Mitt barn har en forferdelig håndskrift, og de på ppt sa at det er typisk for en med dysleksi å ha stygg håndskrift.

Og vil bare legge til: Vi som foreldre til et barn med dysleksi, vi leste for barnet fra det var ett år! hver kveld til det ble 10 år, så ikke kom og si at vi ikke har prøvd å vekke leselysten. Du må ikke ta alle tilfeller under ett.

[Gjest Spes. intr. i beg. oppl..]

Ta det positivt at jeg sa at du var ung, enthusiastisk og glødende;-)

Jeg vet også en del om leseopplæring, språk og dysleksi. Jeg har ingen forutsetninger her og nå til å kritisere denne metoden positivt eller negativt. Det er riktig at det er mye å hente til våre andføttere, men forklaringen på at de har færre personer diagnostisert med dyslexi forklares neppe av denne metoden alene. Den kan være god for elever med dyslexi for alt jeg vet.

Nei, ikke bare denne metoden alene, men også mer systematisk innlæring i andre fag. Husk at New Zealand er et land med store sosiale problemer og dårlig økonomi.

De har også flere barn pr. lærer.

Det er dermed påfallende at de klarer å utdanne bedre lesere enn det vi greier i Norge.

De diller og daller ikke med tull og tøys. De er målbevisst og bruker tid til å lære elevene å lese uten altfor stor fokus på andre ting. Realfagene står sterkt.

"kosekulturen" er altfor utbredt i Norge. Også dette med fritidsaktiviteter. De første årene på skolen bør man konsentrere seg om at barnet skal lære seg å lese og skrive, samt grunnleggende matematikk.

[Gjest Nilje]

Hvor har du det fra at begrepet dyslexia ikke eksisterer på New Zealand?

Det er helt riktig at New Zealand og Australia har vært gode på lesing og skriving, men det betyr ikke at fenomen som dysleksi blir borte. Dysleksi skylles spesifikk svikt i visuelt minne og har ingenting med intelligense å gjøre.

Jeg får følelsen av at du er en ung lærer, glødende og entusiastisk;-) Stemmer det?

''Dysleksi skylles spesifikk svikt i visuelt minne og har ingenting med intelligense å gjøre. ''

Den har ikke jeg hørt før. Jeg trodde den nyeste forskningen viste at det var svikt på det fonologiske området? Nå gis vel diagnosen uavhengig av det, bare det er en stor diskrepans mellom lese og skriverdighetene og evnenivået forøvrig.

[Gjest Spes. intr. i beg. oppl..]

Det å bruke bokstavene har vært borte fra skolen i snart 30 - 40 år. Siden kom LTG metoden og varte lenge, den er særdeles uheldig for dyslektikere og blir ikke brukt lenger såvidt jeg vet.

Det som kjennetegner finsk skole er at de har brukt samme læreplanen i 40 år og har ikke forandret noe særlig på metoder. De har fått fantastiske resultater på PISA undersøkelsene når det gjelder rene kunnskaper. Finske pedagoger og politikere har reist bl.a. til Korea for å forelese om finsk skolesystem. Men de sier selv at de har mye å hente til norsk skole når det gjelder trivsel og sosial utvikling. Norske barn er på topp når det gjelder å ha det bra på skolen. Selvmordsraten er høy blant finske ungdommer, og det har vært tragedier i amerikansk stil når noen har gitt etter for presset.

Jeg sier ikke at kun en metode er det beste. Jeg bare presenterer en metode som viser gode resultater. Men at vi i Norge kan bli flinkere å sette ting i system skal være sikkert.

[Gjest ikke helt rett]

Helt enig, det er helt håpløst. Og det er forferdelig synd på disse elevene og foreldrene deres. Og dette er vanskelig å rette opp i ettertid.

Jeg var en gang på besøk på en skole, og satt og så på da en lærer hadde innlæring av bokstaver. Han brukte bokstaven (grafemet) og ikke lyden (morfemet) når han lærte elevene en ny bokstav. Jeg fikk sjokk. helt feil!!

Man skal alltid (helt fra barnehagen) bruke lyden. Si ssss istedet for ess og bbbbb istedet for be osv.

Hvis barna lærer dette fra tidlig alder, vil sammentrekningen av lyder gå lettere senere.

Bare et eksempel på hvordan en lærer faktisk ikke vet hva som er naturlig for barn å lære, og kanskje han ikke en gang har lært dette.

Når dette er sagt, så finnes det ekstremt mange flinke lærere rundt om i dette landet. Flertallet er superflinke og engasjerte. Men opplæring i Norge er altfor lite satt i system.

Lyden kalles fonem, ikke morfem, og er den minste betydningsskillende enheten. Morfem er den minste betydningbærende enheten.

[Gjest Spes. intr. i beg. oppl..]

Nei, ikke bare denne metoden alene, men også mer systematisk innlæring i andre fag. Husk at New Zealand er et land med store sosiale problemer og dårlig økonomi.

De har også flere barn pr. lærer.

Det er dermed påfallende at de klarer å utdanne bedre lesere enn det vi greier i Norge.

De diller og daller ikke med tull og tøys. De er målbevisst og bruker tid til å lære elevene å lese uten altfor stor fokus på andre ting. Realfagene står sterkt.

"kosekulturen" er altfor utbredt i Norge. Også dette med fritidsaktiviteter. De første årene på skolen bør man konsentrere seg om at barnet skal lære seg å lese og skrive, samt grunnleggende matematikk.

Og da mener jeg ikke at barn ikke skal ha fritidskaktiviteter de første skoleårene. Men et barn trenger ikke trene turn to ganger i uka, dans en gang og speideren i helgene. Da nytter det ikke å komme til meg å klage på at elevene har mye lekser og ikke blir ferdig før senkvelden. Samme foreldre "krevde" av SFO at barnet deres skulle ha leksehjelp. Noe SFO hadde, men det var en frivillig ordning.

De første skoleårene er skole, lesing og matematikk viktigst. Det mener nå jeg.

[Gjest Spes. intr. i beg. oppl..]

Lyden kalles fonem, ikke morfem, og er den minste betydningsskillende enheten. Morfem er den minste betydningbærende enheten.

Beklager feil ordbruk av meg.

[Gjest Nilje]

Jeg er enig i at det er mye en som foreldrer kan gjøre for et barn som sliter med lesing og skriving. jeg er også enig i at mengdetrening er viktig. Jeg tror også at det er mange metoder som har vist seg å være virksomme.

Likevel er jeg uenig i at det ikke finnes noe som heter dysleksi. Det er ikke til å komme i fra at enkelte barn sliter mer med språket enn andre. Jeg har dysleksi i familien min, og de som er rammet har blant annet store vansker med å huske språklyder og uttale som feks at det heter "psykiater" og ikke " psykriater". De kan også ha svakt kortidsminne for ord og bokstaver, og kan ofte stoppe opp midt i en setning og ikke komme videre. Barn med dysleksi kan også ha problemer med begrepslæring og vokabular, noe som som kan vanskeliggjøre lesingen. Forskningen viser også at barn med dysleksi kan slite med matematikk og å lære seg noter, det er dette med å avkode som blir vanskelig. Det ser man ofte når disse barna blir utredet, at det er en spesifikk vanske.

Jeg synes det blir for enkelt å bare skylde på foreldrene. Jeg tviler ikke på at det er foreldre som er for "snille" mot barna sine som har dysleksi, men jeg vet også om foreldre som sitter med barna sine dag og kveld for at de skal fullføre leksene sine. Her er det viktig at foreldrene får veiledning i hvordan de best kan hjelpe sine barn, finne de riktige strategiene for at barna skal knekke lesekoden. Siden dysleksi eller spesifikke lese og skrivevansker ikke er et entydig begrep så vil det være mange forskjellige måter man kan hjelpe disse barna på.