Dysleksi - snart et begrep som ikke eksisterer?

[Gjest Spes. intr. i beg. oppl..]

Jeg er enig i at det er mye en som foreldrer kan gjøre for et barn som sliter med lesing og skriving. jeg er også enig i at mengdetrening er viktig. Jeg tror også at det er mange metoder som har vist seg å være virksomme.

Likevel er jeg uenig i at det ikke finnes noe som heter dysleksi. Det er ikke til å komme i fra at enkelte barn sliter mer med språket enn andre. Jeg har dysleksi i familien min, og de som er rammet har blant annet store vansker med å huske språklyder og uttale som feks at det heter "psykiater" og ikke " psykriater". De kan også ha svakt kortidsminne for ord og bokstaver, og kan ofte stoppe opp midt i en setning og ikke komme videre. Barn med dysleksi kan også ha problemer med begrepslæring og vokabular, noe som som kan vanskeliggjøre lesingen. Forskningen viser også at barn med dysleksi kan slite med matematikk og å lære seg noter, det er dette med å avkode som blir vanskelig. Det ser man ofte når disse barna blir utredet, at det er en spesifikk vanske.

Jeg synes det blir for enkelt å bare skylde på foreldrene. Jeg tviler ikke på at det er foreldre som er for "snille" mot barna sine som har dysleksi, men jeg vet også om foreldre som sitter med barna sine dag og kveld for at de skal fullføre leksene sine. Her er det viktig at foreldrene får veiledning i hvordan de best kan hjelpe sine barn, finne de riktige strategiene for at barna skal knekke lesekoden. Siden dysleksi eller spesifikke lese og skrivevansker ikke er et entydig begrep så vil det være mange forskjellige måter man kan hjelpe disse barna på.

Jeg har ikke sagt at dysleksi ikke finnes, ei heller lagt skylda på foreldrene. Bare hevdet at foreldrene kan gjøre en del (barn som er dyslektikere er fullstendig avhengig av at foreldrene stiller opp), og at barn som ikke er godt fulgt opp oftere får større vansker. Barn som er dyslektikere og har foreldre som kjemper, klarer seg som oftest også godt.

Men vi har selvsagt barn som ingenting nytter for. De verste tilfellene. Men de er det absolutt ikke 2-3 i hver klasse av. De tilfellene er sjeldne.

Overskrifta er satt på spissen, det trodde jeg dere skjønte.

Derfor er veiledet lesning så bra. Det gir foreldre en konkret måte å jobbe på i fht sitt barn, og lærer hvor viktig det er at man øver mye på det man kan istedet for å tvinge seg gjennom noe man ikke kan.

[Gjest Spes. intr. i beg. oppl..]

Om dysleksi er et utdøedne begrep eller ikke har jeg ingen formening om men synes trådstarter har et veldig godt poeng ifht at skolen gir barna verktøyet for at de skal lære å lese og at foreldrene må bidra en god del de også.

Likevel kan man ikke klandres som foreldre om barn har dysleksi eller ikke men det var vel ikke helt det trådstarter mente heller?

Jeg tror faktisk mange foreeldre tror at skolen skal ta hele ansvaret for lesingen og det er ikke riktig, vi foreldre må bidra MYE! Og hvorfor tror du det er en ung og entusiastisk lærer?

Akkurat! DET er mitt poeng. Du er flinkere til å ordlegge deg i kortere former enn meg:-) Takk

[Gjest segunda]

Nei, ikke bare denne metoden alene, men også mer systematisk innlæring i andre fag. Husk at New Zealand er et land med store sosiale problemer og dårlig økonomi.

De har også flere barn pr. lærer.

Det er dermed påfallende at de klarer å utdanne bedre lesere enn det vi greier i Norge.

De diller og daller ikke med tull og tøys. De er målbevisst og bruker tid til å lære elevene å lese uten altfor stor fokus på andre ting. Realfagene står sterkt.

"kosekulturen" er altfor utbredt i Norge. Også dette med fritidsaktiviteter. De første årene på skolen bør man konsentrere seg om at barnet skal lære seg å lese og skrive, samt grunnleggende matematikk.

Jeg er enig med at det er for mye kosemose i norsk kultur. Sykemeldingsdebatten er godt eksempel. Det finnes ikke et land hvor så mange er syke. Pga. det blir stabilitet borte bl.a. i skolene.

Jeg vet for lite om skolesystemet i New Zealand til å diskutere det, men jeg har møtt noen skolemennesker derfra og de har ganske så forskjellige syn på mye i forhold til skole og samfunn.

Det som også er viktig å huske på er at det finnes foreldre som ikke kan følge opp sine barn. F.eks. de som er analfabetere.

[Gjest segunda]

''Dysleksi skylles spesifikk svikt i visuelt minne og har ingenting med intelligense å gjøre. ''

Den har ikke jeg hørt før. Jeg trodde den nyeste forskningen viste at det var svikt på det fonologiske området? Nå gis vel diagnosen uavhengig av det, bare det er en stor diskrepans mellom lese og skriverdighetene og evnenivået forøvrig.

En dyslektiker har svikt i visuelt minne, men har ofte sterkt auditivt minne. Problemer med fonemisk bevissthet gir problemer med lesing og skriving og er vanlig hos dyslektikere og ofte har de problemer med arbeidsminne også.

En dyslektiker husker mye bedre det han hører enn det han ser.

[Gjest har et annet fokus]

Det viktigste for meg er at barna mine skal være glade og glad i livet. Om de så klarer seg middels på skolen er det greit. Det viktigste er at de kjenner lysten til å leve også når de blir voksne. Jeg har sett flere med store psykiske problemer som var skolegeni.

[Gjest Spes. intr. i beg. oppl..]

Det viktigste for meg er at barna mine skal være glade og glad i livet. Om de så klarer seg middels på skolen er det greit. Det viktigste er at de kjenner lysten til å leve også når de blir voksne. Jeg har sett flere med store psykiske problemer som var skolegeni.

Snakker ikke om å være skolegeni, men å lære seg å lese, sånn at man kan fungere i hverdagen. Og helst ha mulighet til videre utdanning. Vi har alle ulik kapakasitet, alle kan ikke bli leger eller professorer. Det er et stort handicap å ikke kunne lese skikkelig.

[PieLill]

''Dysleksi skylles spesifikk svikt i visuelt minne og har ingenting med intelligense å gjøre. ''

Den har ikke jeg hørt før. Jeg trodde den nyeste forskningen viste at det var svikt på det fonologiske området? Nå gis vel diagnosen uavhengig av det, bare det er en stor diskrepans mellom lese og skriverdighetene og evnenivået forøvrig.

Pendelen svinger.

Etter min mening er det svært snevert og snakke om årsak_en_ og ikke årsak_ene_ til dysleksi. Prosessen med å lese og skrive er så komplisert at det må da kunne glippe på flere ulike stadier.

For tiden tror jeg det er "fonologisk svikt" som er det riktige.

Før i verden delte man inn i audiell og visuell dysleksi. Der den audielle typisk kan ledsages av sent utviklet språk, problemer med å få lyder i riktig rekkefølge etc.

Den visuelle kan godt være tidlig i sin språkutvikling, men f.eks. ha dårlig visuell hukommelse. Tilleggsproblemer kan være manglende stedssans, problemer med å lese noter, huske ansikt dårlig, stokke tall selv om matte- og tallforståelse er utmerket.

Jeg synes det er synd at en del av disse nyansene, særlig i forhold til visuelle problem, ser ut til å være definert bort. Hva som hjelper den enkelte handler selvsagt om både hvor skoen trykker hardest og hvilke evner den enkelte har å kompensere med.

mvh

[laban]

''Foreldre tror ofte at det bare er å levere barnet på skolen - og VOILA!! så er barnet en god leser. ''

Jeg tror de som tror noe sånt, hvis de finnes, hører til et svært lite fåtall. Jeg tror ikke et øyeblikk på at foreldre "ofte" tror det.

Jeg har hatt skolebarn siden 1997 og blitt kontinuerlig bombardert med skriv med hva vi skal gjøre for å få ungene til å lese mer, leselekser med tilhørende leseskjemaer som skal fylles ut hver bidige dag, leselyst-aksjoner med et annet skjemavelde, LUS-evalueringer (leseutviklingsskjemaer tror jeg det står for), LOS-uker (intensive lese- og skrivekurs som er obligatoriske for alle elever), lister med bokforslag, lokale og nasjonale lesehastighetsmålinger og jeg vet ikke hva.

Så hvordan man et øyeblikk kan innbille seg at dette er noe som skolen styrer med på egen hånd, forstår jeg ikke.

Vi har heldigvis ingen med lesevansker, så jeg er ikke så oppdatert på dysleksi. Men jeg har medfølelse med de som sliter med lesning. De kan ikke ha vært innenfor skoledørene lenge, før de selv og foreldrene forstår at de mislykkes med det aller viktigste i verden og at de kommer til å gå undergangen i møte.

[....AV]

Jeg vet hva dysleksi er. Og diagnosen finnes, men er myye mer sjelden enn her hjemme. Jeg er ingen ung lærer, heller middelaldrende, og har drevet med begynneropplæring og språk i mange år.

Vi må også huske at metoden er avhengig av at lærer som utfører den gjør det etter "boka", altså bruker prinsippene og bruker tid på leseopplæring/lesing i klassen. å lære seg å lese tar tid, og læreren må sette av mye tid til dette.

Det vi har sett er at lærerens spesial interesse ofte er avgjørende for hvor mange barn på hvert trinn som sliter med lesing. En lærer som brenner for begynneropplæring og bruker tid, har kanskje ingen, mens en lærer som er interessert i friluftsliv eller naturfag og bruker mye tid på dette har ofte 2-3 av 25 som sliter. Også mest gutter.

Det er også lett å se hvilke barn som er fulgt godt opp hjemmefra. Hvis foreldrene er flinke til å følge opp lesing/leselekse, sliter barna sjeldnere. Barn som nesten ikke får oppfølging sliter oftere. (Og ofte er de foreldrene mest frustrert over skolen,og har en oppfatning om at lesing er skolens ansvar alene)

Det som da er så flott med veiledet lesing, er at det er enkelt å administrere for foreldre. Elevene synes det er morsomt, og lesinga går lett hjemme. Da blir man ofte med i en god sirkel. Eleven behersker å lese, og foreldrene er mindre frustrerte fordi de vet konkret hvordan de skal gå fram.

''Det som da er så flott med veiledet lesing, er at det er enkelt å administrere for foreldre. Elevene synes det er morsomt, og lesinga går lett hjemme.''

Det er ikke helt min erfaring. Skolen til mine barn bruker veiledet lesing, og jeg synes opplegget ikke er lett å administrere. Det er selvfølgelig lett å skjønne at han skal lese litt av boken hver dag og at vi skal skrive under på skjemaet. Men det er ikke lett å motivere ungen til å lese samme kjedelige boken for tredje eller fjerde gang. Det er heller ikke lett å få en umotivert unge til å skrive lange svar på spørsmål som ikke jeg en gang forstår (og jeg er en glimrende leser med god leseforståelse og lang utdannelse).

[Gjest Spes. intr i beg.oppl..]

''Det som da er så flott med veiledet lesing, er at det er enkelt å administrere for foreldre. Elevene synes det er morsomt, og lesinga går lett hjemme.''

Det er ikke helt min erfaring. Skolen til mine barn bruker veiledet lesing, og jeg synes opplegget ikke er lett å administrere. Det er selvfølgelig lett å skjønne at han skal lese litt av boken hver dag og at vi skal skrive under på skjemaet. Men det er ikke lett å motivere ungen til å lese samme kjedelige boken for tredje eller fjerde gang. Det er heller ikke lett å få en umotivert unge til å skrive lange svar på spørsmål som ikke jeg en gang forstår (og jeg er en glimrende leser med god leseforståelse og lang utdannelse).

Alle systemer har en svakhet. En av svakehetene til Veiledet lesning er at gode lesere synes det er kjedelig. Men gode lesere kan også lese andre ting. Vi sier alltid at hvis eleven leser boka flytende, kan den leses 1- 2 ganger, deretter kan de lese noe annet de liker i 15-20 minutter.

Det viktigste er at alle faktisk lærer seg å lese på 1-2 trinn. Og veiledet lesing er et godt redskap for å få svake lesere fram og opp.

Jeg kjenner meg ikke igjen i at oppgavene er vanskelige, men alle skoler bruker ikke samme opplegg/bøker. Viktig at du gir lærer tilbakemelding om dette, slik at de kan ta det med i vurderingen av opplegget.

[....AV]

Alle systemer har en svakhet. En av svakehetene til Veiledet lesning er at gode lesere synes det er kjedelig. Men gode lesere kan også lese andre ting. Vi sier alltid at hvis eleven leser boka flytende, kan den leses 1- 2 ganger, deretter kan de lese noe annet de liker i 15-20 minutter.

Det viktigste er at alle faktisk lærer seg å lese på 1-2 trinn. Og veiledet lesing er et godt redskap for å få svake lesere fram og opp.

Jeg kjenner meg ikke igjen i at oppgavene er vanskelige, men alle skoler bruker ikke samme opplegg/bøker. Viktig at du gir lærer tilbakemelding om dette, slik at de kan ta det med i vurderingen av opplegget.

Jeg tror sikkert at veiledet lesing er et bra verktøy selv om jeg synes det har vært vanskelig å motivere mitt barn. Han er ikke en spesielt god leser, men bøkene har innholdsmessig vært for kjedelige til å motivere til lesing.

Antagelig slekter han på sin mor og mormor som heller ikke orker å lese bøker mer enn en gang:-)

Jeg er veldig enig i at barna må lære å lese så tidlig som mulig og i den forbindelse må antagelig foreldrene sterkere på banen.