Sønnen min er så vanvittig sta..!

[morsan]

Men roer han seg dersom noen kommer og ordner smokken, da?

Revurdere evt. dagsøvn? Legge en tåteflaske med litt vann i senga?

Jeg har ingen personlige erfaringer med barn som våkner støtt når de først har sovnet, så jeg har ingen orakelråd. Spør hidi...

''jeg har ingen orakelråd. Spør hidi...''

hi hi.. Reneste Oraklet i Delfi? ;-)

[Sofline]

Duct tape! ;-)

:-)

[Sofline]

Et barn på 10 måneder kan springer rundt og klå over alt, spise pent når han vil eller spytte ut av fri vilje men han kan ikke klare å se etter smokken sin og stappe den i munnen?

Hjelpes meg.

Å kunne noe er ikke det samme som å ville gjøre det.

[Gjest Lykke til med dette her]

Å kunne noe er ikke det samme som å ville gjøre det.

Nei, akkurat. Og det er der oppdragelsen kommer inn som jeg sier

Hvis et barn på 10 måneder ønsker seg smokken sin men ikke vil ta den selv fordi det er bere når mamma gjør det er sær og trenger å

1 - bli tvunget til å ta smokken sin selv for mamma lar være å gjør det for ham/henne

eller

2 - være uten smokk til han/hun lærer at smokken ikke hopper inn av seg selv

[Sofline]

Nei, akkurat. Og det er der oppdragelsen kommer inn som jeg sier

Hvis et barn på 10 måneder ønsker seg smokken sin men ikke vil ta den selv fordi det er bere når mamma gjør det er sær og trenger å

1 - bli tvunget til å ta smokken sin selv for mamma lar være å gjør det for ham/henne

eller

2 - være uten smokk til han/hun lærer at smokken ikke hopper inn av seg selv

''1 - bli tvunget til å ta smokken sin selv for mamma lar være å gjør det for ham/henne

eller

2 - være uten smokk til han/hun lærer at smokken ikke hopper inn av seg selv''

Ja, men hvordan gjør man det i praksis?

[Gjest Lykke til med dette her]

''1 - bli tvunget til å ta smokken sin selv for mamma lar være å gjør det for ham/henne

eller

2 - være uten smokk til han/hun lærer at smokken ikke hopper inn av seg selv''

Ja, men hvordan gjør man det i praksis?

Hver sin lyst men jeg hadde

1 - passet på at det var nok smokker tilgjengelig (så som i senga, i lekegrinda ol)

2 - latt ungen være leeeeeeenge uten hvis han kastet dem på gulvet i sinne slik at han/hun ble redd for å gjøre det en annen gang. Evnt. ikke gi ham/henne smokken før han/hun bytte plass og kunne ordne det selv. Feks.hvis står i lekegrinda og kaster alle ut, la de være til ungen tas ut av lekegrinda og kan gå og plukke dem opp selv)

3 - nektet å gitt smokken hvis den lå ved siden av barnet slik at han/hun måtte ta den selv. Bare latt være helt enkelt. Barnet tar den selv etter en stund

Generellt kjørt harde bestemte linjer, samtidig som jeg alltid har hatt sansen for å foklare barn og å snakke til dem

[løvinne71]

Har oppdratt tre barn, den yngste er nå 17 år....

Jeg var hjemmeværende i lange perioder, og hadde stadig andres barn hos meg, i alder 0-7 år;)

Så jeg er veldig godt vant til barn.

Barn har godt av rutiner og regler, og desto yngre de lærer desto bedre sitter de.

Mine barn følgte meg overalt, og jeg hadde aldri noen problemer med dem.

Hvis du, med din erfaring, aldri har opplevd utforskende og klåfingrede barn, så må jeg si du har vært usedvanlig heldig, eller du har hatt et såpass "barne-tilpasset" hjem at det ikke har vært behov for å følge så nøye med!

Men jeg mistenker at man også kan glemme fort. Og den oppfølgingen og passet som barna dine krevde der og da, opplevde du kanskje som en "selvfølge" uten at du tenkte over hvilken jobb du egentlig gjorde?

Sånn oppleves det ihvertfall for meg når jeg nå, av og til blir "utsatt" for småbarn igjen.

Jeg blir helt svett av å se aktivitetsnivået og hvor mye fokus barna krever fra foreldrene. Og jeg lurer på hvordan i allverden foreldrene orker å ha det sånn hele tiden!

Men samtidig gir det meg et "flash-back" til den gang mine egne var små, og jeg husker jo godt at vi gikk igjennom akkurat det samme.

Men det er STOR forskjell på det å være daglig i situasjonen selv, og det å betrakte det utenifra som tilskuer!

Min sønn var som liten, en grei og fornøyd gutt. Overhodet ikke "bortskjemt" eller særlig trassig. Men han var veldig tidlig aktiv og veldig nysgjerrig. Han kunne gå i en alder av knappe 10 mnd, og skulle utforske alt i sin vei.

Han var rett og slett en fare for seg selv i en periode.!

"Viljen overgikk ferdighetene", og han hadde hverken bra nok fysisk kontroll til å unngå knall og fall, og selvsagt heller ingen begreper om hva som kunne være farlig.

Han kunne derfor ikke slippes av syne i et "usikret" rom særlig lenge av gangen. Fordi det var stor mulighet for at han enten kunne skade seg selv, eller få tak i noe som kunne bli ødelagt. .

Uansett hvor mange NEI vi sa, og hvor mange ting vi tok fra ham, og situasjoner vi fjernet ham ifra, så var det stadig noe nytt som fanget hans interesse.

Å være på besøk kunne være et "h......" fordi vi måtte være på vakt hele tiden.

Forøvrig utviklet han seg til et snilt og lydig barn da han ble eldre, og utforsker-fasen var over.

Datteren min derimot, var helt motsatt. Hun var mere forsiktig av seg, og ikke halvparten så klåfingret som broren sin. Altså slapp vi å fotfølge henne til enhver tid, og si "nei" 1000 ganger om dagen. Men hun hadde allikevel et helt annet gemytt, og var både staere og mye mere "sutrete" enn sin bror.

Hverken jeg eller min mann har tålmodighet til forhandlinger og dikkedarer, så vi slo alltid hardt ned på trass og sipping og lot henne aldri oppnå noe positivt ved å oppføre seg sånn.

Allikevel vedvarte dette i flere år av barndommen til hun vokste deg av seg. Men selv nå som 13 åring har hun fortsatt en mye "vanskeligere" personlighet enn sin bror.

Kort sagt så mener jeg at det blir altfor unyansert å konkludere med at krevende (les: utforskende og aktive) barn er det samme som at barnet er sta, bortskjemt og/eller dårlig oppdratt!

Det er veldig varierende fra barn til barn hvor mye "uforsker-trang" og aktivitet de utviser som ett-åringen. Og det sier svært lite om hvordan barnet vil utvikle seg senere, og hvilken personlighet de har..

[morsan]

Hvis du, med din erfaring, aldri har opplevd utforskende og klåfingrede barn, så må jeg si du har vært usedvanlig heldig, eller du har hatt et såpass "barne-tilpasset" hjem at det ikke har vært behov for å følge så nøye med!

Men jeg mistenker at man også kan glemme fort. Og den oppfølgingen og passet som barna dine krevde der og da, opplevde du kanskje som en "selvfølge" uten at du tenkte over hvilken jobb du egentlig gjorde?

Sånn oppleves det ihvertfall for meg når jeg nå, av og til blir "utsatt" for småbarn igjen.

Jeg blir helt svett av å se aktivitetsnivået og hvor mye fokus barna krever fra foreldrene. Og jeg lurer på hvordan i allverden foreldrene orker å ha det sånn hele tiden!

Men samtidig gir det meg et "flash-back" til den gang mine egne var små, og jeg husker jo godt at vi gikk igjennom akkurat det samme.

Men det er STOR forskjell på det å være daglig i situasjonen selv, og det å betrakte det utenifra som tilskuer!

Min sønn var som liten, en grei og fornøyd gutt. Overhodet ikke "bortskjemt" eller særlig trassig. Men han var veldig tidlig aktiv og veldig nysgjerrig. Han kunne gå i en alder av knappe 10 mnd, og skulle utforske alt i sin vei.

Han var rett og slett en fare for seg selv i en periode.!

"Viljen overgikk ferdighetene", og han hadde hverken bra nok fysisk kontroll til å unngå knall og fall, og selvsagt heller ingen begreper om hva som kunne være farlig.

Han kunne derfor ikke slippes av syne i et "usikret" rom særlig lenge av gangen. Fordi det var stor mulighet for at han enten kunne skade seg selv, eller få tak i noe som kunne bli ødelagt. .

Uansett hvor mange NEI vi sa, og hvor mange ting vi tok fra ham, og situasjoner vi fjernet ham ifra, så var det stadig noe nytt som fanget hans interesse.

Å være på besøk kunne være et "h......" fordi vi måtte være på vakt hele tiden.

Forøvrig utviklet han seg til et snilt og lydig barn da han ble eldre, og utforsker-fasen var over.

Datteren min derimot, var helt motsatt. Hun var mere forsiktig av seg, og ikke halvparten så klåfingret som broren sin. Altså slapp vi å fotfølge henne til enhver tid, og si "nei" 1000 ganger om dagen. Men hun hadde allikevel et helt annet gemytt, og var både staere og mye mere "sutrete" enn sin bror.

Hverken jeg eller min mann har tålmodighet til forhandlinger og dikkedarer, så vi slo alltid hardt ned på trass og sipping og lot henne aldri oppnå noe positivt ved å oppføre seg sånn.

Allikevel vedvarte dette i flere år av barndommen til hun vokste deg av seg. Men selv nå som 13 åring har hun fortsatt en mye "vanskeligere" personlighet enn sin bror.

Kort sagt så mener jeg at det blir altfor unyansert å konkludere med at krevende (les: utforskende og aktive) barn er det samme som at barnet er sta, bortskjemt og/eller dårlig oppdratt!

Det er veldig varierende fra barn til barn hvor mye "uforsker-trang" og aktivitet de utviser som ett-åringen. Og det sier svært lite om hvordan barnet vil utvikle seg senere, og hvilken personlighet de har..

''Men jeg mistenker at man også kan glemme fort. Og den oppfølgingen og passet som barna dine krevde der og da, opplevde du kanskje som en "selvfølge" uten at du tenkte over hvilken jobb du egentlig gjorde?''

Ja, det tror jeg kan være en svært sannsynlig ting for oss alle i blant, og hidi især! ;-)

Husker godt jeg var på besøk hos søsteren min med en baby på ca 2 mnd da hun sa, med bedrevitende storesøstermine, en gang jeg tok han opp fra babybagen: "Skal si du ikke lar han vente, ja, før du tar han opp!"

Så går det ca ett minutt og hennes 1,5-åring roper på smokken som ligger utenfor rekkevidde på bordet der hun sitter i høystolen sin, og moren strekker straks ut hånda og henter smokken til henne...,-)

Jeg ergret meg etterpå at jeg var litt for mye i ammetåka til å kommentere tilbake: "Skal si du ikke lar henne rope lenge på smokken før du gir den til henne!"

;-)

[hidi, the scorpion]

''Men jeg mistenker at man også kan glemme fort. Og den oppfølgingen og passet som barna dine krevde der og da, opplevde du kanskje som en "selvfølge" uten at du tenkte over hvilken jobb du egentlig gjorde?''

Ja, det tror jeg kan være en svært sannsynlig ting for oss alle i blant, og hidi især! ;-)

Husker godt jeg var på besøk hos søsteren min med en baby på ca 2 mnd da hun sa, med bedrevitende storesøstermine, en gang jeg tok han opp fra babybagen: "Skal si du ikke lar han vente, ja, før du tar han opp!"

Så går det ca ett minutt og hennes 1,5-åring roper på smokken som ligger utenfor rekkevidde på bordet der hun sitter i høystolen sin, og moren strekker straks ut hånda og henter smokken til henne...,-)

Jeg ergret meg etterpå at jeg var litt for mye i ammetåka til å kommentere tilbake: "Skal si du ikke lar henne rope lenge på smokken før du gir den til henne!"

;-)

''Ja, det tror jeg kan være en svært sannsynlig ting for oss alle i blant, og hidi især! ;-)''

Nei, jeg har ikke glemt! Skrev jevnlig dagbok når barna var små, og skrev endel for Foreldre&Barn faktisk:)