Han syker meg ned til en abort

[Gjest Fru trist]

Det er rart hvordan ord kan føre til så mye smerte, hvor mye ord har å si og hvordan det endrer alt. Jeg ønsker ikke en abort, men typen kom hjem fra utlandet på søndag og sov hos meg fra mandag til tirsdag og var hos meg til sent på kveld på tirsdagen.

I går var vi også hos amathea. Han mener jeg ødlegger livet mitt og hans om jeg ikke tar abort. og ikke minst ungen sis liv. jeg mener og vet jeg kommer til å klare meg for jeg kommer til å få en del penger som alenemor og jeg har god familie og venner rundt meg.

Det å ta en abort for meg gjør meg utrolig dårlig og jeg knekker sammen når jeg prøver å overbevise meg selv til å ta en abort, det endte meg at alt ble svart for meg på jobben når jeg skiftet i garderoben og kroppen min var ute av kontroll. Så sjefene måtte holde kroppen min i ro fordi jeg skalv så. Å jeg hyyyyl! skrek og klarte ikke å puste. Skulle aldri tro det skulle skje meg. Jeg som er en stabil gladjente, jobber og går mye på skole, sund og fysisk aktiv.

Om fredagen var jeg alene hos Amathea, mens jeg tørket den rennende sminken fra ansiktet mitt mens jeg så i speilet sa hun til meg. Du må kunne leve med deg selv og se deg i speilet med det valget du tar.

Hvordan kan jeg det? Knuse den jeg elsker med å beholde barnet. Eller ha en abort på samvittheten og tenke på om det kunne blitt gutt eller jente hvordan det ville sett ut.

Jeg vet at jeg angrer om jeg tar abort.

Kjæresten min syker meg helt ned.

Så jeg følte ikke jeg hadde noe valg enn å ta abort, å det kan jeg ikke leve med. Så jeg hoppet ut vindu (flau)

Hvordan kunne jeg gjøre det? jeg kunne død, blitt lam, miste barnet mitt. Men alt gikk jo bra. Hadde flaks.

Jeg ville han skulle vite hvor vondt det er for meg å ta en abort.

At jeg ikke klarer å gjennomføre det, hvor vondt det gjør meg.

Men også få han til å forstå at jeg ikke velger dette for å gjøre han vondt.

Men nok en gang sier han at jeg burde ta abort, at jeg er gal og burde legge meg inn. Men han presset meg så, derfor gjorde jeg det, Jeg var presset opp i et hjørne og får ikke velge selv.

Det gjør meg så vondt at han sier at han dumper meg om jeg beholder barnet. Dumper sin gravide kjæreste.

Han sier at han kommer til å være der for barnet. Men det blir ikke noe mere oss.....

Etter 4 år og 6 mnd trodde jeg var verdt mer for han. Jeg trodde jeg betydde alt.

I går kveld når han var hos meg så sa jeg at nå skal jeg teste deg å se hvordan du reagerer om jeg sier at jeg vil beholde barnet. Han trodde meg ikke. Men ettersom jeg ikke viste noen følelser og slang noen barneklær som jeg hadde liggende tilfeldig til han knakk han sammen.

Jeg ville se om han virkelig dumpet meg. Om jeg betydde så lite for han.

Han kom i sjokk, let med å puste, vugget frem og tilbake og sa: jeg kan ikke bli pappa, jeg kan ikke bli pappa, jeg kan ikke bli pappa.....

Han gråt og gråt og gråt som om det var verdens undergang.

Han trenger hjelp om jeg beholder ungen for han kommer til å slite. Livet hans har alltid vært perfekt. Fin og rik familie.

Å jeg blir nærmest beskrevet som søppel. Men jeg hadde også en fin familie en gang.

Å jeg har en fin familie nå også. Bare jeg inkluderer ikke alle familiemedlemene ettersom de har gjort som de har gjort.

Jeg har ikke noe behov for å gi barnet mitt de dyreste merkeklær og sånne ting.

Jeg tror at jeg forsatt kan få et fint hus og en grei bil når jeg er ferdig med utdanningen min. Det er bare 6 mnd igjen av den når ungen kommer. Ta tar jeg bare et fri år. Å tar skoleåret et år senere bare.

Mamma og de andre sier at han kommer til å dumpe meg uansett om jeg beholder etter tar det bort. Fordi det her har tært så mye på forholdet. Er det jeg er redd for.

Å tror ikke foreldrene hans vil han skal være sammen med en gal kjærring som jeg føler at jeg blir beskrevet som.

Jeg er ikke det. Jeg har gått igjennom mye vondt gjennomlivet.

Men jeg har alltid reist meg opp igjen. Jeg har vært en løvetann som har sprengt meg gjennom asvalten og står der ennå!

Jeg er sterk, gladjente, sta og vet hva jeg vil i livet.

Det gjør meg så vondt at han blir dårlig av dette. Å at jeg tilslutt sa at jeg skal ta en abort for å få roet han ned. Han hadde ikke spist en smule når han var hos meg de 2 dagene. Så jeg stakk ned å kjøpte en burger og pølse så fikk han i litt mat.

Han sier at alt kommer til å bli bra igjen om jeg tar en abort.

Det blir bra for han, men ikke for meg som må slite.

Hva gjør jeg? Jeg er så fortvilet. Han syker meg helt ned. Jeg føler meg så lurt. Før dette skjedde sa han at han kommer til å støtte meg uansett om jeg vil beholde eller ta abort. Men nå sier han at hvis jeg ikke tar abort (gjør som han sier) Så dumper han meg. Virker ikke ut som han er så mye å samle på

Vi har jo aldri kranglet før. Forholdet vårt var perfekt. Jeg har levd i drømmeland. Plutselig blir det snudd om til et mareritt.

Hva mener dere om dette?

Jeg har også skrevet et annet innlegg her som *Fru trist* litt lengre ned. Hvis dere ikke skjønner sammenhengen.

uff

[Atene]

Moren din har rett. Enten tar du ikke abort, og han dumper deg, eller så tar du abort, og da vil enten han dumpe deg etter hvert uansett, for han er åpenbart ikke glad nok i deg, eller du går fra ham fordi du aldri kommer til å tilgi ham.

[mariaflyfly]

''Han sier at alt kommer til å bli bra igjen om jeg tar en abort.''

Dette er i grunnen det utsagnet jeg reagerer mest på av det du sier.

Kjæresten din følger ikke spillereglene her. Han er mer opptatt av seg selv og sin reaksjon framfor din. Han er ikke opptatt av dine følelser oppi dette.

Du må fortsatt ta valget aleine. Jeg tenker bare veldig sterkt at du skal tenke hvordan livet ditt blir videre uten kjæresten din, både med og uten et barn. Han har vist noen sider ved seg selv som ikke er så veldig gode. Kanskje er det ting som kan repareres, kanskje ikke. Det er noe du finner ut av etter hvert.

[Lillemus]

Men vil du virkelig være sammen med en sånn fyr? Han har sikkert fått sjokk, skjønt med ubeskyttet sex er det ganske godt gjort å få sjokk når dama blir gravid... Han er neppe så uvitende om hvordan barn blir til.

Tror du at du er i stand til å fortsette å elske ham etter dette? Og husk at dersom du velger å beholde barnet så vil du samtidig måtte forholde deg til ham resten av livet gjennom barnet.

Jeg har ikke tenkt å påvirke deg i noen retning, men å være alenemor er ingen dans på roser det heller.

Lykke til i alle fall. *klem*

[laban]

I likhet med Atene tror jeg moren din har rett. Det virker helt usannsynlig at alt kommer til å bli som før og at dere går videre sammen. Forholdet tåler ikke at den ene presser den andre på den måten. Han bruker pressmidler som er langt over kanten.

Så jeg tror du skal tenke mest på om du vil fortsette alene med barnet eller uten barnet.

Hvis det er bare de rent praktiske ulempene i starten (liten forsinkelse i utdannelsen osv.) som gjør at han definerer livet sitt som ødelagt, vet jeg ikke om han har ryggrad nok til at jeg ville bygd framtiden min på ham.

[mariaflyfly]

I likhet med Atene tror jeg moren din har rett. Det virker helt usannsynlig at alt kommer til å bli som før og at dere går videre sammen. Forholdet tåler ikke at den ene presser den andre på den måten. Han bruker pressmidler som er langt over kanten.

Så jeg tror du skal tenke mest på om du vil fortsette alene med barnet eller uten barnet.

Hvis det er bare de rent praktiske ulempene i starten (liten forsinkelse i utdannelsen osv.) som gjør at han definerer livet sitt som ødelagt, vet jeg ikke om han har ryggrad nok til at jeg ville bygd framtiden min på ham.

''Hvis det er bare de rent praktiske ulempene i starten (liten forsinkelse i utdannelsen osv.) som gjør at han definerer livet sitt som ødelagt, vet jeg ikke om han har ryggrad nok til at jeg ville bygd framtiden min på ham.

''

Godt sagt.

[Liliaceae]

Kan hende han også er under press fra sin familie her, som han overfører på deg..

Viktig for deg å vite at du kan klare å ta vare på barnet alene, ikke regn med han som en aktiv forelder. Det blir nok i så fall en bonus. Slik ser jeg situasjonen nå, men det kan jo selvsagt endre seg underveis i graviditeten og etter at barnet er født.

Men,spørs om forholdet har noen fremtid, uansett hva utfallet av valget ditt blir. Høres ut som dere har det tøft begge to, og han gjør alt i sin makt til å få deg til å ta abort...

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg har ikke noe råd å gi deg. Du må ta valget selv.

Jeg bare tenker at dette ikke behøver å være en dårlig mann slik de andre her mener. Jeg tror han har det like vanskelig som deg. Er vel nærmest i sjokk og langt i fra klar til å bli pappa enda. Han er vel en som liker å ha ting på stell først og det er forståelig.

[Gjest togli]

Jeg har ikke lest de andre svarene du har fått, men jeg kan nesten love deg at det vil bli slutt mellom deg og kjæresten dersom du velger å ta abort. Det virker som en abort er så vanskelig for deg at du nok kommer til å miste følelsene for kjæresten din i lengden dersom du gjør som han sier. Velger du å beholde barnet er det det faktisk større sjanse for at dere forblir et par når du får gitt ham litt tid. Han virker forøvrig svært umoden, så det er et håp om at han vil vokse og bli mer moden etterhvert.

Egentlig er det vanskelig for meg å forstå at du fortsatt elsker en som behandler deg på denne måten...., for det han driver med er rett og slett utpressing!

Jeg synes så absolutt du skal sette barnet først i denne sammenhengen. Dessuten skal du ikke gjøre dumme ting, men vise deg psykisk sterk og bestemt på at du skal beholde barnet. Han vil sikkert stikke, men han kommer nok tilbake.

Jeg har en nær venninne som opplevde nesten det samme som deg. Hun valgte å beholde barnet og lot barnefaren seile sin egen sjø. Det tok ikke lang tid før han kom luskende tilbake og skjønte at han hadde tapt Forholdet deres var ikke liv laga i lengden, så det ble slutt etter flere år (venninnen min som gjorde det slutt), men han er en fantastisk pappa som elsker sønnen sin over alt på jord

[Glimtipper]

I bunn og grunn er jeg i mot å presse noen til å bli pappa. Derfor hadde jeg, personlig, tatt abort om jeg var i din situasjon.

Når det er sagt, er jeg enda mer i mot å presse noen til abort. Det er tydeligvis ikke noe du vil. Og da må du belage deg på å oppdra barnet alene. Forhåpentligvis vil han ta til vettet, men det kan du ikke regne med.

Alle forteller deg at dette kan du klare og jeg skal ikke bestride det. Stort sett klarer man det man må. Men jeg skal si noe annet:

Å bli mamma er ikke noe man kan forestille seg før det skjer. Det handler ikke om en skjønn liten baby og en nydusjet, smilende mamma med perfekt sminke. Det er ikke slik at barnet blir født, du legger det til brystet og det ammer perfekt fra første stund. Det er -litt- sånn, men for mange (spesielt førstegangsmødre) er det også ammeproblemer, brystbetennelse, en baby som skriker i timesvis uten pause og en slitenhet (på grunn av søvnmangel og hormoner) du ikke en gang kan begynne å forestille deg på forhånd.

Å attpåtil være alene om denne første tiden er ti ganger tøffere. Og ja, det finnes mange lykkelige alenemødre, men selv etter spedbarnstiden vil det kreve sin kvinne. Ikke bare på grunn av økonomien, ikke bare fordi livet ditt bremses, ikke bare fordi det er desto vanskeligere å finne en partner. Men fordi foreldrerollen blir veldig ensom. Venner og familie kan gi deg begrensede mengder med støtte, men i bunn og grunn vil du være alene.

Når 1-åringen tar sine første skritt, så er det ingen som vil føle det øyeblikket like stort som deg. Når 1,5-åringen har sinneanfall fra det øyeblikk han våkner til sekundene før han sovner, så er det ingen som kan gi deg en pustepause. Når 3-åringen faller ned fra lekestativet og brekker armen, så må du takle det alene uten å bli hysterisk. Når 4-åringen lurer på hvor pappaen hans er, så er det du som må komme opp med en forklaring som ikke sårer.

Ja, det å ha barn er fantastisk. Noen angrer, men det gjelder vel neppe deg. Det virker jo som du ønsker dette barnet. Allikevel tror jeg du skal ta en tenkepause som er kun for deg selv, hvor du driter i hva barnefaren sier og presser deg til, og kun fokuserer på dine egne tanker.

Å få et barn sammen med den du elsker, når begge vil, når to voksne er klare for det, når barnefaren vil være med på ultralyd og barnevognhandling og fødsel er noe helt annet enn å ha med mammaen sin på de samme tingene.

Men om du alltid vil sørge dypt over dette barnet om du ikke får det... Så må du bare stole på deg selv.

[jubalong70]

Så trist å lese

Jeg tror, som togli, at forholdet mellom deg og kjæresten ikke kommer til å vare uansett hva du bestemmer deg for.

Tar du abort, kommer du til å slite, og du kommer til å klandre ham - så blir det slutt.

Velger du å beholde barnet kommer han til å slite, han kommer til å klandre deg - så blir det slutt.

Du må gjør det du føler er best for deg.

Greit, det er ikke noe kjekt å bli far mot sin vilje, men han har faktisk hatt sex med deg. Jeg antar han hadde det helt frivillig. Det å ha sex kan faktisk føre til en graviditet, selv om man bruker prevensjon. Han har selv valgt å utsette dere for den riskoen.

Føler med dere begge to.

[Spirello]

I bunn og grunn er jeg i mot å presse noen til å bli pappa. Derfor hadde jeg, personlig, tatt abort om jeg var i din situasjon.

Når det er sagt, er jeg enda mer i mot å presse noen til abort. Det er tydeligvis ikke noe du vil. Og da må du belage deg på å oppdra barnet alene. Forhåpentligvis vil han ta til vettet, men det kan du ikke regne med.

Alle forteller deg at dette kan du klare og jeg skal ikke bestride det. Stort sett klarer man det man må. Men jeg skal si noe annet:

Å bli mamma er ikke noe man kan forestille seg før det skjer. Det handler ikke om en skjønn liten baby og en nydusjet, smilende mamma med perfekt sminke. Det er ikke slik at barnet blir født, du legger det til brystet og det ammer perfekt fra første stund. Det er -litt- sånn, men for mange (spesielt førstegangsmødre) er det også ammeproblemer, brystbetennelse, en baby som skriker i timesvis uten pause og en slitenhet (på grunn av søvnmangel og hormoner) du ikke en gang kan begynne å forestille deg på forhånd.

Å attpåtil være alene om denne første tiden er ti ganger tøffere. Og ja, det finnes mange lykkelige alenemødre, men selv etter spedbarnstiden vil det kreve sin kvinne. Ikke bare på grunn av økonomien, ikke bare fordi livet ditt bremses, ikke bare fordi det er desto vanskeligere å finne en partner. Men fordi foreldrerollen blir veldig ensom. Venner og familie kan gi deg begrensede mengder med støtte, men i bunn og grunn vil du være alene.

Når 1-åringen tar sine første skritt, så er det ingen som vil føle det øyeblikket like stort som deg. Når 1,5-åringen har sinneanfall fra det øyeblikk han våkner til sekundene før han sovner, så er det ingen som kan gi deg en pustepause. Når 3-åringen faller ned fra lekestativet og brekker armen, så må du takle det alene uten å bli hysterisk. Når 4-åringen lurer på hvor pappaen hans er, så er det du som må komme opp med en forklaring som ikke sårer.

Ja, det å ha barn er fantastisk. Noen angrer, men det gjelder vel neppe deg. Det virker jo som du ønsker dette barnet. Allikevel tror jeg du skal ta en tenkepause som er kun for deg selv, hvor du driter i hva barnefaren sier og presser deg til, og kun fokuserer på dine egne tanker.

Å få et barn sammen med den du elsker, når begge vil, når to voksne er klare for det, når barnefaren vil være med på ultralyd og barnevognhandling og fødsel er noe helt annet enn å ha med mammaen sin på de samme tingene.

Men om du alltid vil sørge dypt over dette barnet om du ikke får det... Så må du bare stole på deg selv.

Bra skrevet! Det ER ikke bare dans på roser nei.. merka stor forskjell fra å være to med en nesten to-åring til plutselig bli alene med han - det tok alle kreftene mine.. Men det gikk.. Siden han var hos faren sin annen hver helg, så hadde jeg mulighet til å vær litt sosial da, ellers var jeg stort sett alene med sønnen. En venninne kom på middag dann og vann..

Det er helt klart best å være to om det å bli foreldre, men ikke alltid det er sånn.. Friheten til å gjøre det man har lyst til blir borte, unger blir syke med spy, feber diare og hoste - og man må væe hjemme med sutrete unge.. Å sove hele natta blir luksus, i hvert fall den første tiden.

Sønnen min er4,5 år og han er en skjønn guttunge, men gud det har vært mye bekymringer med han også.. Alt fra astma, få venner i barnehagen, inneslutting, raserianfall, spiser for lite, for aktiv, ikke vil legge seg osv osv. og sånn er det nok for de fleste. Men jeg ville ikke levd uten han nå - han er det beste som har hendt meg! ) Føler at jeg alltid har hatt han rundt meg, og husker ikke livet uten barn..

Kanskje det er lurt å ta en pause fra kjæresten og se for deg en liv uten han, med og uten barn.. og finne ut av om du har krefter nok til å gå gjennom dette alene.

[Gjest Keep it]

Jeg tror også at forholdet deres kommer til å ta slutt uansett hva du gjør.

At han i det hele tatt oppfører seg som han gjør, er for meg totalt uakseptabelt.

Det høres ut som du har ett godt nettverk rundt deg, det vil komme godt med.

Du vil ikke ta abort, det er det jo absolutt ingen tvil om. Han kan ikke tvinge deg til det.

Kanskje han vil endre mening etterhvert og, virker som han krisemaksimerer graviditeten din. Han høres også ut som en liten bortskjemt drittunge.

Nei, behold barnet du. Det er det som er rett for deg. Hva han gjør får bli opp til han (han sier jo at han vil stille opp for barnet, det er jo noe om ikke anna).

[Speak]

I bunn og grunn er jeg i mot å presse noen til å bli pappa. Derfor hadde jeg, personlig, tatt abort om jeg var i din situasjon.

Når det er sagt, er jeg enda mer i mot å presse noen til abort. Det er tydeligvis ikke noe du vil. Og da må du belage deg på å oppdra barnet alene. Forhåpentligvis vil han ta til vettet, men det kan du ikke regne med.

Alle forteller deg at dette kan du klare og jeg skal ikke bestride det. Stort sett klarer man det man må. Men jeg skal si noe annet:

Å bli mamma er ikke noe man kan forestille seg før det skjer. Det handler ikke om en skjønn liten baby og en nydusjet, smilende mamma med perfekt sminke. Det er ikke slik at barnet blir født, du legger det til brystet og det ammer perfekt fra første stund. Det er -litt- sånn, men for mange (spesielt førstegangsmødre) er det også ammeproblemer, brystbetennelse, en baby som skriker i timesvis uten pause og en slitenhet (på grunn av søvnmangel og hormoner) du ikke en gang kan begynne å forestille deg på forhånd.

Å attpåtil være alene om denne første tiden er ti ganger tøffere. Og ja, det finnes mange lykkelige alenemødre, men selv etter spedbarnstiden vil det kreve sin kvinne. Ikke bare på grunn av økonomien, ikke bare fordi livet ditt bremses, ikke bare fordi det er desto vanskeligere å finne en partner. Men fordi foreldrerollen blir veldig ensom. Venner og familie kan gi deg begrensede mengder med støtte, men i bunn og grunn vil du være alene.

Når 1-åringen tar sine første skritt, så er det ingen som vil føle det øyeblikket like stort som deg. Når 1,5-åringen har sinneanfall fra det øyeblikk han våkner til sekundene før han sovner, så er det ingen som kan gi deg en pustepause. Når 3-åringen faller ned fra lekestativet og brekker armen, så må du takle det alene uten å bli hysterisk. Når 4-åringen lurer på hvor pappaen hans er, så er det du som må komme opp med en forklaring som ikke sårer.

Ja, det å ha barn er fantastisk. Noen angrer, men det gjelder vel neppe deg. Det virker jo som du ønsker dette barnet. Allikevel tror jeg du skal ta en tenkepause som er kun for deg selv, hvor du driter i hva barnefaren sier og presser deg til, og kun fokuserer på dine egne tanker.

Å få et barn sammen med den du elsker, når begge vil, når to voksne er klare for det, når barnefaren vil være med på ultralyd og barnevognhandling og fødsel er noe helt annet enn å ha med mammaen sin på de samme tingene.

Men om du alltid vil sørge dypt over dette barnet om du ikke får det... Så må du bare stole på deg selv.

Dette synes jeg var et flott svar/innlegg.

Jeg tror jammen ikke det er enklet å være alene med barn. Absolutt et stort valg å ta.

[Gjest MayLynn]

Hvis jeg var deg ville jeg tenkt at abortloven er for brutal. Det er ingen som bør eller kan tvinge deg til abort. Ingen kan forvente at du skal klare det. Jo - noen klarer det sikkert, men reaksjonen din er et tydelig bevis på at det er et altfor umenneskelig valg.

Drit i han typen, han hadde jeg ikke giddet samle på. Du klarer deg alene med barnet. Hvis han "våkner" og virkelig forandrer seg og angrer oppførselen sin så kan du jo evt vurdere å ta han tilbake.

[Sofline]

Jeg er enig med moren din og "de andre". Om du tar abort eller ikke så kommer dette forholet neppe til å vare. Det er du som er gravid, og det er kun deg selv du skal ta hensyn til nå. Jeg synes ikke du virker som en som bør ta abort. Uansett hva, vil du kunne leve med ham hvis du føler han har tvunget deg til en abort?

[Gjest stakkars deg!]

For en grusomt situasjon du har havnet opp i. Ja du er tydeligvis veldig nedpsyket av denne typen din.

Jeg er faktisk gravid nå Og det er en herlig følelse å kjenne den lille som vokser i magen. Det er ganske tidlig enda, men jeg har begynt å kjenne bevegelse.

Mitt råd til deg er å følge HJERTET ditt!! Ikke la noen presse deg til å ta en abort uten at du ønsker det. Du er nok blindet av denne personen som du har hatt i livet ditt i så mange år. Han vil beholde deg, men kun på sine premisser. En slik fyr er faktisk ikke noe å samle på.

Konsentrer deg heller om det lille mirakelet som er imagen din som du så tydelig ønsker å beholde! Du minner meg litt om den personen jeg var da jeg var sammen med eksen min for mange år siden. Han psyket meg helt ned og jeg trodde ikke på mine egne følelser og tanker. Og jeg så det ikke før det endelig ble slutt etter noen år.

Kjemp for det du ønsker selv!! Du vil ikke angre med tiden om du følger det du ønsker og føder barnet ditt som du så tydelig ønsker.

Det er faktisk andre fisker i havet enn han typen din. Konsentrer deg om deg selv og mini i magen nå. Bra at du har familie rundt deg som støtter.