bør hun få vite??

[Mrs.Cortez]

Etter et års avstandsforhold, viser det seg at "min elsker" har hatt kjæreste hele tiden vi har hatt sammen. Nylig fikk jeg vite at han var i ett forhold, men at dette var på vei til å ta slutt. Naiv som jeg var trodde jeg på ham.....men det tok tid, det skjedde aldri noe. Nå er kjæresten hans blitt gravid, og vi har snakket endel om dette, han sier han ikke vil ha verken henne eller barnet...men velger å bli inntil hun har bestemt seg for å beholde det eller ikke.. Jeg har trukket meg ut, men sitter med en vond følelse overfor henne som sitter uvitende og gravid med en mann som har gått bak ryggen hennes over ett år...Jeg ville visst SANNHETEN om jeg hadde vært i hennes situasjon....Selv om det sprekker idyllen...Hva skal jeg gjøre??

[Gjest ikke alt skal ut av munnen]

Nei. Du skal holde kjeft. Dette er en sak mellom dem. Et barn blir muligens også berørt om du blander deg inn.

[annegunn]

Holde kjeft.....

[Persille1365381127]

Du skal ikke si noe, og uansett om han blir hos henne eller går - så skal du ikke ha noe forhold til ham, for nå vet du hvordan han er.

Bare det at han ikke sier noe om dette til henne når hun skal ta en så vanskelig avgjørelser som dette sier jo sitt om ham.

[Mrs.Cortez]

Du skal ikke si noe, og uansett om han blir hos henne eller går - så skal du ikke ha noe forhold til ham, for nå vet du hvordan han er.

Bare det at han ikke sier noe om dette til henne når hun skal ta en så vanskelig avgjørelser som dette sier jo sitt om ham.

Takk for tilbakemld....Er det slik at vi synes det er ok at mannen vår er utro så lenge vi ikke vet noe...??

Jeg vet at jeg hadde blitt utrolig bitter om min mann hadde vært utro, brukt "venninnen" til å snakke om graviditeten, og på toppen av dette sagt han aldri hadde elsket meg, og jeg ikke hadde fått vite det...spesielt dersom det er barn inni bildet.

Jeg kommer nok ikke til å si noe, synes bare synd på henne...som regel vil jo ting komme frem uansett.

[Persille1365381127]

Takk for tilbakemld....Er det slik at vi synes det er ok at mannen vår er utro så lenge vi ikke vet noe...??

Jeg vet at jeg hadde blitt utrolig bitter om min mann hadde vært utro, brukt "venninnen" til å snakke om graviditeten, og på toppen av dette sagt han aldri hadde elsket meg, og jeg ikke hadde fått vite det...spesielt dersom det er barn inni bildet.

Jeg kommer nok ikke til å si noe, synes bare synd på henne...som regel vil jo ting komme frem uansett.

Nei, det er ikke ok å være utro - men det er heller ikke din jobb å informere henne.

Du vet ingenting om hans motivasjon for å være utro (uavhengig av hva han sier) - og derfor kan du også gjøre mer skade enn gagn ved å si noe.

[Gjest Christine3]

Takk for tilbakemld....Er det slik at vi synes det er ok at mannen vår er utro så lenge vi ikke vet noe...??

Jeg vet at jeg hadde blitt utrolig bitter om min mann hadde vært utro, brukt "venninnen" til å snakke om graviditeten, og på toppen av dette sagt han aldri hadde elsket meg, og jeg ikke hadde fått vite det...spesielt dersom det er barn inni bildet.

Jeg kommer nok ikke til å si noe, synes bare synd på henne...som regel vil jo ting komme frem uansett.

Jeg hadde sagt det. Han er jo ikke til å stole på og vil sikkert være utro igjen. D afinner hun det kanskje ut når barnet er tre år, og det blir mye værre. Hvis hun hadde visst dette, hadde hun nok helt sikkert sagt at hun vill ha visst om det. Det er hennes liv og jeg synes at hun har rett til å få vite det.

[Gjest Christine3]

Takk for tilbakemld....Er det slik at vi synes det er ok at mannen vår er utro så lenge vi ikke vet noe...??

Jeg vet at jeg hadde blitt utrolig bitter om min mann hadde vært utro, brukt "venninnen" til å snakke om graviditeten, og på toppen av dette sagt han aldri hadde elsket meg, og jeg ikke hadde fått vite det...spesielt dersom det er barn inni bildet.

Jeg kommer nok ikke til å si noe, synes bare synd på henne...som regel vil jo ting komme frem uansett.

Jeg hadde sagt det. Han er jo ikke til å stole på og vil sikkert være utro igjen. D afinner hun det kanskje ut når barnet er tre år, og det blir mye værre. Hvis hun hadde visst dette, hadde hun nok helt sikkert sagt at hun vill ha visst om det. Det er hennes liv og jeg synes at hun har rett til å få vite det.

[Gjest Elextra]

Jeg synes du bør la være å si noe, særlig ettersom det er barn med i bildet.

[Gjest Elextra]

Takk for tilbakemld....Er det slik at vi synes det er ok at mannen vår er utro så lenge vi ikke vet noe...??

Jeg vet at jeg hadde blitt utrolig bitter om min mann hadde vært utro, brukt "venninnen" til å snakke om graviditeten, og på toppen av dette sagt han aldri hadde elsket meg, og jeg ikke hadde fått vite det...spesielt dersom det er barn inni bildet.

Jeg kommer nok ikke til å si noe, synes bare synd på henne...som regel vil jo ting komme frem uansett.

''Er det slik at vi synes det er ok at mannen vår er utro så lenge vi ikke vet noe...?? ''

Selvsagt ikke, men det er ikke din jobb å informere denne kjæresten. I den grad hun velger å frembringe barnet og kanskje satse på sin samboer vil det ikke bli bedre for noen om du intervenerer og forteller om forholdet deres.

[Mrs.Cortez]

Jeg hadde sagt det. Han er jo ikke til å stole på og vil sikkert være utro igjen. D afinner hun det kanskje ut når barnet er tre år, og det blir mye værre. Hvis hun hadde visst dette, hadde hun nok helt sikkert sagt at hun vill ha visst om det. Det er hennes liv og jeg synes at hun har rett til å få vite det.

Det samme tenker jeg....ting blir mye verre dersom det går år før det kommer frem...har en først vært utro med en partner er tendensene store til at det skjer igjen. Det skal sies at dette er godt voksne mennesker som begge har barn fra før, de bor ikke sammen og graviditeten var ett "uhell".

Ser ut som de fleste her synes det er ok å leve i uvisshet.....Trodde vi var mer oppegående og krevende enn det:S

[Gjest Brent barn....]

Det samme tenker jeg....ting blir mye verre dersom det går år før det kommer frem...har en først vært utro med en partner er tendensene store til at det skjer igjen. Det skal sies at dette er godt voksne mennesker som begge har barn fra før, de bor ikke sammen og graviditeten var ett "uhell".

Ser ut som de fleste her synes det er ok å leve i uvisshet.....Trodde vi var mer oppegående og krevende enn det:S

''Det samme tenker jeg....ting blir mye verre dersom det går år før det kommer frem...har en først vært utro med en partner er tendensene store til at det skjer igjen. Det skal sies at dette er godt voksne mennesker som begge har barn fra før, de bor ikke sammen og graviditeten var ett "uhell". Ser ut som de fleste her synes det er ok å leve i uvisshet.....Trodde vi var mer oppegående og krevende enn det:S''

Er forsåvidt enig med de andre her, men vil likevel dele min erfaring.

Var i mange år gift med en mann jeg hadde flere barn sammen med. Hadde hele tida en mistanke om at han var utro, noe han hadde god anledning til pga jobbsituasjonen. Han nekta alltid, men da hans 16 år gamle siste "flamme" ringte og lurte på om det var sant at vi var skilt og hadde ett (!!!!!) barn sammen, tok jeg ut separasjon.

I ettertid kom venninner, familiemedlemmer og andre og uttrykte medfølelese, og de hadde vært klar over hans utallige sidesprang i årevis. Noen av disse hadde jeg delt mine mistanker med, men ingen sa noe før i etterkant "for å skåne meg".

Dette opplevde jeg som et svik fra deres side, ikke minst fordi han fikk meg til å føle meg meg paranoid til tider.

Det hører med til historien at min eks har hatt mange forhold og flere barn etter dette, og samtlige relasjoner ender med brudd pga hans utroskap. Jeg har ikke kontakta hans nye flammer fordi jeg ikke kjenner dem og håper selvsagt at han en dag endrer seg - ikke minst pga barna sine...

Komplisert med andre ord :-/

[tzatziki1365380058]

Jeg hadde sagt det, hadde ikke hatt samvittighet til å la være.

Jeg hadde blitt rasende over å ikke fått vite noe sånt, dersom jeg var sammen med en som var utro mot meg. Uansett om jeg hadde vært gravid eller ei.

Det aller verste jeg kan tenke meg, er å bli bedratt i årevis uten å få vite, også kanskje få vite det ved et uhell flere år etterpå. Mye bedre og fått vite med en gang, fått sjans til å lappe sammen livet og kunnet tatt valg basert på korrekt informasjon, og ikke på løgn og bedrag.

Det finnes tydeligvis ikke noe fasitsvar på dette, og det blir derfor opp til din samvittighet hva du velger å gjøre.

Men HVIS du velger å si noe, så må du væer HELT sikker på at du gjør det av hensyn til henne, ikke til deg! Ikke for å hevne deg på ham, eller for å ev. fremprovosere et brudd slik at du får ham for deg selv, dersom du skulle være interessert i det.

Dersom du er det minste i tvil om dine egne motiver, synes jeg IKKE du skal fortelle noe til henne om utroskapen hans.

[Gjest Elextra]

''Det samme tenker jeg....ting blir mye verre dersom det går år før det kommer frem...har en først vært utro med en partner er tendensene store til at det skjer igjen. Det skal sies at dette er godt voksne mennesker som begge har barn fra før, de bor ikke sammen og graviditeten var ett "uhell". Ser ut som de fleste her synes det er ok å leve i uvisshet.....Trodde vi var mer oppegående og krevende enn det:S''

Er forsåvidt enig med de andre her, men vil likevel dele min erfaring.

Var i mange år gift med en mann jeg hadde flere barn sammen med. Hadde hele tida en mistanke om at han var utro, noe han hadde god anledning til pga jobbsituasjonen. Han nekta alltid, men da hans 16 år gamle siste "flamme" ringte og lurte på om det var sant at vi var skilt og hadde ett (!!!!!) barn sammen, tok jeg ut separasjon.

I ettertid kom venninner, familiemedlemmer og andre og uttrykte medfølelese, og de hadde vært klar over hans utallige sidesprang i årevis. Noen av disse hadde jeg delt mine mistanker med, men ingen sa noe før i etterkant "for å skåne meg".

Dette opplevde jeg som et svik fra deres side, ikke minst fordi han fikk meg til å føle meg meg paranoid til tider.

Det hører med til historien at min eks har hatt mange forhold og flere barn etter dette, og samtlige relasjoner ender med brudd pga hans utroskap. Jeg har ikke kontakta hans nye flammer fordi jeg ikke kjenner dem og håper selvsagt at han en dag endrer seg - ikke minst pga barna sine...

Komplisert med andre ord :-/

''I ettertid kom venninner, familiemedlemmer og andre og uttrykte medfølelese, og de hadde vært klar over hans utallige sidesprang i årevis. Noen av disse hadde jeg delt mine mistanker med, men ingen sa noe før i etterkant "for å skåne meg".''

Det skjønner jeg godt at du mislikte! Det er jo noe helt annet å få høre noe fra en nær bekjent enn av damen han har hatt en affære med! Når du også har uttrykt mistanke til dine venner forstår jeg ikke helt hvorfor de ikke har sagt noe.

Generelt ville jeg nok fortalt en venninne om jeg visste at hennes mann hadde et lengre forhold på si, som jeg antar hun ville ønske å vite om. Jeg ville ikke sagt noe om enkeltstående sidesprang. Om det var en serie enkeltstående sidesprang vet jeg ikke helt hva jeg hadde gjort, men jeg tror ikke alltid det er best (for den forsmådde) å bli fortalt. Spørs på så mye.

[Gjest Strutse-syndrom]

Takk for tilbakemld....Er det slik at vi synes det er ok at mannen vår er utro så lenge vi ikke vet noe...??

Jeg vet at jeg hadde blitt utrolig bitter om min mann hadde vært utro, brukt "venninnen" til å snakke om graviditeten, og på toppen av dette sagt han aldri hadde elsket meg, og jeg ikke hadde fått vite det...spesielt dersom det er barn inni bildet.

Jeg kommer nok ikke til å si noe, synes bare synd på henne...som regel vil jo ting komme frem uansett.

Merkelig instilling mange kvinner har, stikke hode i sanden-opplegg

Bare en ikke vet noe så er det til å leve med liksom

"Du er ikke den som skal fortelle" sier folk. Jaha, hvem da om jeg tør spørre? Naboen, mora, venner? Hvem er den rette til å fortelle noe sånt?

Elskeren eller elskerinna spør du meg.

Jeg er som deg, ønsker selvsakt å vite. Jeg ville hatt det mange ganger fælere om jeg fikk vite mange år etterpå. Jeg vil vite NÅ.

Siden han har vært med deg så lang tid og du nå opplever hvor dårlig et menneske han er med kjæresten som er gravid og greier så bør du ikke for fem flate øre skåne ham, og hun fortjener å vite.

En ting kunne vært hvis det var et engangstilfelle meg (jeg ville visst uansett) men dette her er overlagt svik over tid. Slikt fortjener vi å vite om.

Jeg hadde sakt fra var jeg deg.

[Gjest Brent barn....]

''I ettertid kom venninner, familiemedlemmer og andre og uttrykte medfølelese, og de hadde vært klar over hans utallige sidesprang i årevis. Noen av disse hadde jeg delt mine mistanker med, men ingen sa noe før i etterkant "for å skåne meg".''

Det skjønner jeg godt at du mislikte! Det er jo noe helt annet å få høre noe fra en nær bekjent enn av damen han har hatt en affære med! Når du også har uttrykt mistanke til dine venner forstår jeg ikke helt hvorfor de ikke har sagt noe.

Generelt ville jeg nok fortalt en venninne om jeg visste at hennes mann hadde et lengre forhold på si, som jeg antar hun ville ønske å vite om. Jeg ville ikke sagt noe om enkeltstående sidesprang. Om det var en serie enkeltstående sidesprang vet jeg ikke helt hva jeg hadde gjort, men jeg tror ikke alltid det er best (for den forsmådde) å bli fortalt. Spørs på så mye.

''Det skjønner jeg godt at du mislikte! Det er jo noe helt annet å få høre noe fra en nær bekjent enn av damen han har hatt en affære med! Når du også har uttrykt mistanke til dine venner forstår jeg ikke helt hvorfor de ikke har sagt noe.

Generelt ville jeg nok fortalt en venninne om jeg visste at hennes mann hadde et lengre forhold på si, som jeg antar hun ville ønske å vite om. Jeg ville ikke sagt noe om enkeltstående sidesprang. Om det var en serie enkeltstående sidesprang vet jeg ikke helt hva jeg hadde gjort, men jeg tror ikke alltid det er best (for den forsmådde) å bli fortalt. Spørs på så mye.''

Er så enig med deg! Dette er som sagt komplisert, og mange faktorer spiller inn som barn, enkeltepisode, varighet, hyppighet osv. For min del var det enkeltepisoder av lengre og kortere varighet, og vi hadde tross alt barn sammen.

Dette pågikk systematisk over en tiårsperiode, og det verste for meg var nesten tilbakemeldingene fra de som sto meg nær i ettertid (tro det eller ei)...

Pr i dag har min eks og jeg et godt samarbeidsforhold først og fremst mtp barna. Vi bor flere mil unna hverandre og når jeg jeg blir kontakta av hans ekser og nye kjærester, svarer jeg bare at vårt ekteskap / forhold er mellom oss og at jeg ikke ønsker å bli en del av deres konflikter.

Det som er synd, er jo at barna nå er så store at de gjennomskuer faren sin og begynner å miste respekt for han.

Nei, ikke lett dette!

[Gjest MayLynn]

Hvis jeg var henne så ville jeg ha visst..

[Gjest wonderinggirl]

Takk for tilbakemld....Er det slik at vi synes det er ok at mannen vår er utro så lenge vi ikke vet noe...??

Jeg vet at jeg hadde blitt utrolig bitter om min mann hadde vært utro, brukt "venninnen" til å snakke om graviditeten, og på toppen av dette sagt han aldri hadde elsket meg, og jeg ikke hadde fått vite det...spesielt dersom det er barn inni bildet.

Jeg kommer nok ikke til å si noe, synes bare synd på henne...som regel vil jo ting komme frem uansett.

Fy søren, hva feiler det folk som sier at du ikke bør si noe! Klart du bør si noe! Dama lever jo i løgn. Sannheten bør absolutt komme frem, så hun vet hva for en mann dette er, og hun kan avgjøre om hun vil gå ut av det eller fortsette. Hvis kjæresten min hadde pult på en anna dame, hadde jeg blitt kjempe takknemlig til damen om hun fortalte det til meg! (ville jo selvsagt også bli drit skuffet på kjæresten min) Sannheten er alltid best, og du er den eneste personen på denne jorden (bortsett fra mannen) som har mulighet å la henne få vite sannheten.

[Mrs.Cortez]

Jeg hadde sagt det, hadde ikke hatt samvittighet til å la være.

Jeg hadde blitt rasende over å ikke fått vite noe sånt, dersom jeg var sammen med en som var utro mot meg. Uansett om jeg hadde vært gravid eller ei.

Det aller verste jeg kan tenke meg, er å bli bedratt i årevis uten å få vite, også kanskje få vite det ved et uhell flere år etterpå. Mye bedre og fått vite med en gang, fått sjans til å lappe sammen livet og kunnet tatt valg basert på korrekt informasjon, og ikke på løgn og bedrag.

Det finnes tydeligvis ikke noe fasitsvar på dette, og det blir derfor opp til din samvittighet hva du velger å gjøre.

Men HVIS du velger å si noe, så må du væer HELT sikker på at du gjør det av hensyn til henne, ikke til deg! Ikke for å hevne deg på ham, eller for å ev. fremprovosere et brudd slik at du får ham for deg selv, dersom du skulle være interessert i det.

Dersom du er det minste i tvil om dine egne motiver, synes jeg IKKE du skal fortelle noe til henne om utroskapen hans.

OM jeg gjør dette, er hensikten først og fremst for hennes del. Hun fortjener ærlighet, spesielt i denne situasjonen...noe han ikke vil gi henne. Det provoserer meg at folk lyver og lever et dobbeltliv, så OM jeg forteller, håper jeg HAN tenker seg om to ganger neste gang han står foran en fristelse....og at hun får muligheten til selv å kunne velge å leve i dette eller ikke...

[Gjest queque]

''Selv om det sprekker idyllen''

Det finnes ingen idyll, hun er bare ikke klar over det. Og jeg er en av de som mener hun fortjener å vite. Helst gjennom han, men det ser ut til at han mangler de "ballene". Jeg hadde fortalt henne det. Han er en sviker som ingen av dere er tjent med i livet.