Irriterer meg sånn over han, hvorfor??

[Gjest jente 27999]

Hei. Er det noen av dere jenter der ute som også irriterer dere over kjæresten deres nesten uten grunn?Jeg blir lett provosert av ting han sier, f.eks en holding eller en mening jeg ikke er enig i(f.eks hvis han er nedlatende mot uskyldige folk. som er rare i hans øyne, osv)Føler at jeg er i overkant følsom til tider, samtidig må det være lov å ikke være enig heller.Men hvorfor skal jeg bli så sur hele tida..Som dere skjønner er dette mest slitsomt for meg, jeg later ofte som ingenting selv om jeg blir litt sur over det han sier.. Syns nok det kan forverre seg i tida før/rundt mensen, så det kan vel være hormonene som spiller inn også.Syns det er vanskelig å kjenne på disse følelsene uten at jeg vurderer forholdet opp og ned.Mens andre dager igjen har vi det strålende, tuller masse sammen og har det helt fint. Forhold skal vel ikke være perfekt heller, men hvor mye frustrasjoner er normalt? Jeg er 27, han 31. Vi bor ikke sammen.

[Spirello]

Var sånn jeg hadde det før jeg fikk eksen i halsen og gjorde det slutt.. Sånn skal det ikke være. Irriterer meg ikke ofte over samboern, og vi har bodd sammen i to år og vært sammen nesten hver dag..

Selvfølgelig irriterer noen ting han gjør meg, f.eks. kaste klær på gulvet ved senga. Men jeg gidder ikke kranlge eller bli sur for dette. Selve personligheten hans og meningene hans irriterer meg aldri. Vi er stort sett enige..

[Gjest Ulvinnen]

Det er svært sjelden jeg irriterer meg over mannen min, og vi har vært gift i over 20 år. Vi har bare kranglet en gang i løpet av disse årene. Nå er det godt mulig at vi har det bedre sammen enn gjennomsnittet, så en krangel nå og da trenger ikke å tyde på at noe er galt. Men slik som du beskriver deres forhold, virker det som om dere er på den motsatte enden av skalaen.

[Glimtipper]

Det er svært sjelden jeg irriterer meg over mannen min, og vi har vært gift i over 20 år. Vi har bare kranglet en gang i løpet av disse årene. Nå er det godt mulig at vi har det bedre sammen enn gjennomsnittet, så en krangel nå og da trenger ikke å tyde på at noe er galt. Men slik som du beskriver deres forhold, virker det som om dere er på den motsatte enden av skalaen.

''Nå er det godt mulig at vi har det bedre sammen enn gjennomsnittet, så en krangel nå og da trenger ikke å tyde på at noe er galt.''

Jeg tror ikke nødvendigvis hvor ofte man krangler har direkte sammenheng med hvor godt man har det sammen

[Glimtipper]

Det er ikke normalt for meg. Det hender jeg irriterer meg over tallerkener som står fra kvelden før, måten han drar til seg dynen om natten eller at han snakker for mye når jeg er sliten.

Men jeg irriterer meg ikke over den han er, hva han sier og hva han gjør som definerer han som person.

[Gjest Elextra]

Jeg husker jeg irriterte meg mye over en eks. I det tilfellet tror jeg irritasjonen min bunnet i at jeg ikke respekterte ham høyt nok, og jeg derfor mer eller mindre ubevisst lette etter feil.

Kan det være tilfelle for deg også?

[Glimtipper]

Jeg husker jeg irriterte meg mye over en eks. I det tilfellet tror jeg irritasjonen min bunnet i at jeg ikke respekterte ham høyt nok, og jeg derfor mer eller mindre ubevisst lette etter feil.

Kan det være tilfelle for deg også?

Slik har jeg hatt det også. Tror du kanskje er inne på noe der.

[Gjest Ulvinnen]

''Nå er det godt mulig at vi har det bedre sammen enn gjennomsnittet, så en krangel nå og da trenger ikke å tyde på at noe er galt.''

Jeg tror ikke nødvendigvis hvor ofte man krangler har direkte sammenheng med hvor godt man har det sammen

''Jeg tror ikke nødvendigvis hvor ofte man krangler har direkte sammenheng med hvor godt man har det sammen ;)''

Jeg har sett at det på dol blir sett på som positivt å krangle, et syn jeg ikke deler.

[Persille1365381127]

''Jeg tror ikke nødvendigvis hvor ofte man krangler har direkte sammenheng med hvor godt man har det sammen ;)''

Jeg har sett at det på dol blir sett på som positivt å krangle, et syn jeg ikke deler.

Det kommer vel litt an på hva man mener med "krangel"...

Jeg synes det er helt ok å krangle litt. Mest fordi jeg liker at han mener noe, og jeg liker at han er engasjert. Når jeg er det også - så kolliderer det gjerne litt om meningene ikke sammenfaller, og jeg liker at han står for meningene sine.

Jeg liker en god diskusjon - og vi trenger ikke være enige om alt.

Men en skikkelig KRANGEL, en sånn hvor man sårer hverandre og har det vondt, og det er sterk uenighet om noe som er viktig som så eskalerer - det vil jeg ikke ha! Og det håper jeg ikke vi noen gang får heller.

Men litt småkrangling? Litt sinne, provokasjon, kompromisser og tilkjempet enighet. Helt ok

[Glimtipper]

''Jeg tror ikke nødvendigvis hvor ofte man krangler har direkte sammenheng med hvor godt man har det sammen ;)''

Jeg har sett at det på dol blir sett på som positivt å krangle, et syn jeg ikke deler.

Jeg sa det ikke -nødvendigvis- var en sammenheng. Hvis man har destruktive krangler, så er det selvfølgelig negativt for relasjonen. Men de aller fleste av oss kan fint bli sinte og ha sterke meninger uten at vi sårer, roper eller slår motparten.

At du personlig har det best uten slike meningsutvekslinger er jo en annen sak. Men å påstå at det gjør at dere er så mye lykkeligere enn alle andre... Vel

[Angustia]

Det kommer vel litt an på hva man mener med "krangel"...

Jeg synes det er helt ok å krangle litt. Mest fordi jeg liker at han mener noe, og jeg liker at han er engasjert. Når jeg er det også - så kolliderer det gjerne litt om meningene ikke sammenfaller, og jeg liker at han står for meningene sine.

Jeg liker en god diskusjon - og vi trenger ikke være enige om alt.

Men en skikkelig KRANGEL, en sånn hvor man sårer hverandre og har det vondt, og det er sterk uenighet om noe som er viktig som så eskalerer - det vil jeg ikke ha! Og det håper jeg ikke vi noen gang får heller.

Men litt småkrangling? Litt sinne, provokasjon, kompromisser og tilkjempet enighet. Helt ok

''Det kommer vel litt an på hva man mener med "krangel"...

Jeg synes det er helt ok å krangle litt. Mest fordi jeg liker at han mener noe, og jeg liker at han er engasjert. Når jeg er det også - så kolliderer det gjerne litt om meningene ikke sammenfaller, og jeg liker at han står for meningene sine.

Jeg liker en god diskusjon - og vi trenger ikke være enige om alt.

Men en skikkelig KRANGEL, en sånn hvor man sårer hverandre og har det vondt, og det er sterk uenighet om noe som er viktig som så eskalerer - det vil jeg ikke ha! Og det håper jeg ikke vi noen gang får heller.

Men litt småkrangling? Litt sinne, provokasjon, kompromisser og tilkjempet enighet. Helt ok :)''

Enig med deg!

Og off topic: Blei irritert på mine to mellomste barn nylig og ba dem slutte å krangle. Svaret kom unisont: "Vi krangler ikke, vi diskuterer!"

Hmmmm, mange nyanseforskjeller her tydeligvis :-)

[Angustia]

Jeg er eldre enn deg, men var i et forhold for noen år siden der vi var fundamentalt ulike mtp verdier, politisk ståsted osv. Vi hadde det greit, men etter hvert irriterte hans mange utsagn og holdninger meg så grundig at jeg ikke orka å fortsette forholdet. Veit jeg blei urimelig etter hvert, la merke til alt av "irritasjonsmomenter" og overså det som faktisk var positivt fordi det blei overskygga.

Avslutta det heldigvis før barna mine hadde møtt han og blitt engasjerte.

Veit ikke om dere har barn, men uansett bør dere vel ta en åpen dialog rindt dette. Lykke til :-)

[Mrs. Wallace]

Jeg sa det ikke -nødvendigvis- var en sammenheng. Hvis man har destruktive krangler, så er det selvfølgelig negativt for relasjonen. Men de aller fleste av oss kan fint bli sinte og ha sterke meninger uten at vi sårer, roper eller slår motparten.

At du personlig har det best uten slike meningsutvekslinger er jo en annen sak. Men å påstå at det gjør at dere er så mye lykkeligere enn alle andre... Vel

''Men de aller fleste av oss kan fint bli sinte og ha sterke meninger uten at vi sårer, roper eller slår motparten.''

Enig.

[Persille1365381127]

''Det kommer vel litt an på hva man mener med "krangel"...

Jeg synes det er helt ok å krangle litt. Mest fordi jeg liker at han mener noe, og jeg liker at han er engasjert. Når jeg er det også - så kolliderer det gjerne litt om meningene ikke sammenfaller, og jeg liker at han står for meningene sine.

Jeg liker en god diskusjon - og vi trenger ikke være enige om alt.

Men en skikkelig KRANGEL, en sånn hvor man sårer hverandre og har det vondt, og det er sterk uenighet om noe som er viktig som så eskalerer - det vil jeg ikke ha! Og det håper jeg ikke vi noen gang får heller.

Men litt småkrangling? Litt sinne, provokasjon, kompromisser og tilkjempet enighet. Helt ok :)''

Enig med deg!

Og off topic: Blei irritert på mine to mellomste barn nylig og ba dem slutte å krangle. Svaret kom unisont: "Vi krangler ikke, vi diskuterer!"

Hmmmm, mange nyanseforskjeller her tydeligvis :-)

Heh, den har jeg brukt selv også

Det er nok en svært grå grense mellom krangel og diskusjon, og for meg er det meste diskusjon - men jeg ser jo at vi tipper til krangling innimellom. Jeg synes imidlertid ikke det gjør noe, krangel er ikke usunt - og jeg setter pris på at man står for det man mener, og argumenterer for det, så lenge det er et snev av fornuftighet over det.

Men krangel, som ender i tallerkenkasting, skilsmisse og triste barn - det er ikke moro.

[Persille1365381127]

Jeg sa det ikke -nødvendigvis- var en sammenheng. Hvis man har destruktive krangler, så er det selvfølgelig negativt for relasjonen. Men de aller fleste av oss kan fint bli sinte og ha sterke meninger uten at vi sårer, roper eller slår motparten.

At du personlig har det best uten slike meningsutvekslinger er jo en annen sak. Men å påstå at det gjør at dere er så mye lykkeligere enn alle andre... Vel

Bra innspill

[Gjest Fredrikce]

Når min kjæreste kom inn i rommet og pustet inn luften min, så vokste irritasjonen min så kraftig at jeg tilslutt måtte gjøre det slutt.

Det drenerte meg fullstendig for krefter.

Jeg var utrolig glad i ham, men han hadde sviktet meg kraftig noen ganger.

Det kom jeg vel aldri forbi, selv om jeg virkelig prøvde.

[tzatziki1365380058]

''Jeg tror ikke nødvendigvis hvor ofte man krangler har direkte sammenheng med hvor godt man har det sammen ;)''

Jeg har sett at det på dol blir sett på som positivt å krangle, et syn jeg ikke deler.

''Jeg har sett at det på dol blir sett på som positivt å krangle, et syn jeg ikke deler.''

Det er klart du ikke deler det, når dere selv aldri krangler og er fornøyd med det Noe annet ville jo vært trist.

Persille sier veldig mye fornuftig, synes jeg. For egen del, hadde jeg dødd om jeg var i et forhold hvor man aldri hevet stemmen. Jeg har masse temperament, jeg blir fort sinna og fort blir, og det er et særtrekk som er like naturlig for meg som å puste. Og lever man sammen med meg, må man pent nødt tåle temperatur.

Men destruktive krangler hvor konflikten blir eskalert til himmels, og folk sårer hverandre, skal det noe til å definere som bra - etter min mening i alle fall...

[Gjest Har det også sånn]

Jeg har det også sånn men som du spes. den tiden i måneden.

Grunnen til at jeg irriterer meg er vel at min samboer er veldig lukka. Istedetfor at vi kan diskutere ting blir han ofte sur å mutt, det gjør meg så utrolig forbanna avogtil.

Altså uansett grunn, om det er meg eller han som har starta noe så blir han sur sur sur. Stillhet stillhet stillhet.

I tillegg har vi begynt å slite med sexen, kanskje ikke så rart. Vet ikke om jeg klarer ha det sånn til jeg blir gammel. Er jo ikke 40 enda...

Vet korsen du har det.

[Gjest jente 27999]

Jeg har det også sånn men som du spes. den tiden i måneden.

Grunnen til at jeg irriterer meg er vel at min samboer er veldig lukka. Istedetfor at vi kan diskutere ting blir han ofte sur å mutt, det gjør meg så utrolig forbanna avogtil.

Altså uansett grunn, om det er meg eller han som har starta noe så blir han sur sur sur. Stillhet stillhet stillhet.

I tillegg har vi begynt å slite med sexen, kanskje ikke så rart. Vet ikke om jeg klarer ha det sånn til jeg blir gammel. Er jo ikke 40 enda...

Vet korsen du har det.

Min kjæreste kan også bli mutt innimellom, han ser i hvertfall sånn ut. Hvis jeg spør han, sier han at det ikke er noe da, og mener han ikke kan noe for at han ser sånn ut..men det gjør meg likevel litt usikker på han som person, men uansett, det er jo ikke det største problemet sånn sett.

Nei, jeg også lurer på hvor lenge vi skal ha det sånn. Kommer det til å gå over, at vi tilpasser oss mer til hverandre etterhvert. Eller vil det alltid være sånn..og hvor mye skyldes de månedlige hormonene........

[Gjest Har det ikke godt akkurat nå]

Sånn har jeg det også

Jeg mister helt humøret når jeg hører bilen hans i gårdsplassen

Han har desverre sveket meg flere ganger i forholdet og det er nok det jeg sliter med.

Nå har han flyttet ut for en periode for at vi skal få puste litt.

Jeg går og kjenner en sorg i mitt hjerte, og jeg kjenner at jeg er veldig, veldig glad i ham. Klarer ikke tanken på at jeg aldri skal holde rundt ham og han rundt meg igjen.

Samtidig så er livet vi har levet sammen ikke bra. Det er masse, spesiellet praktisk som må være i orden. Når jeg tenker på det nesten hatet jeg har kjent med ham rundt meg så blir jeg skremt. Han får dessuten frem det aller værste i meg.

Kanskje det er rett at kjærlighet og hat går hånd i hånd.

For samtidig som jeg er forferdelig irritert og dritt lei ham og jeg så godt som omtrent hater ham mesteparten av tiden så kjenner jeg også at han er min livs kjærlighet, den jeg ønsker å leve resten av livet mitt sammen med og som jeg ikke klarer tanken på at aldri skal holde rundt meg og se på meg igjen med kjærlighet i blikket

Det er vondt, fryketlig vond