Kan han forandre seg?

[Gjest Forvirra....:S]

For et år siden opplevde jeg et samlivsbrudd. Vi har to barn sammen på tre og ett år. Samlivsbruddet kom da minstemann var 6 uker. Helt siden jeg ble på vei med minstemann hadde min daværende samboer vært utro med en tidligere venninne av meg. Han klarte å holde det skjult, jeg fant aldri noen konkrete bevis, men merket selvfølgelig at noe var galt, og jeg hadde sett at de var mer opptatt av hverandre enn normalt da de traff hverandre i festlige sammenhenger. Hun var dengang gift, men dette forholdet gikk også i vasken. Min ekssamboer har i tillegg til å ha vært utro, et veldig ustabilt humør; han kan reagere på den minste lille ting, og jeg vet aldri når reaksjoene kommer. Når han blir sint trekker han seg inn i seg selv, og stenger meg ute i ukesvis. Han svarer kun surt med enstavelsesord, og spør jeg for mye eksploderer han. Jeg har eksempler på at han også kan være for hard med barna, han lot bl a en toåring sitte en time i sprinkelsengen sin fordi han ikke ville spise skorpene sine. Han kan også være kjempesnill og tålmodig med ungene. I den pressede perioden like før bruddet for et år siden, kunne han si ting til meg som at jeg hadde ødelagt livet hans, at han ikke klarte synet av meg, at de tre dagene jeg var på sykehuset med minstemann så hadde han følt glede i livet sitt igjen, at jeg var som en slevende blodhund osv. Dette har jeg klart å svelge, selv om det har vært tungt... Jeg klarer ikke helt å være meg selv sammen med han; jeg tenker over hvordan jeg skal si ting, vurderer hele tiden om jeg kan si det ene eller det andre. Vegrer meg for å si imot han, eller komme med forslag jeg vet han kanskje ikke vil være enig i. Jeg vet aldri hvor jeg har han, om han blir sint og stenger meg ute, eller om han faktisk er helt enig og gir meg kreditt for forslagene mine.... Greia er at nå vil han tilbake til meg... Han er villig til å bli med meg i samlivsterapi, og evt samtaler for seg selv. Han sier selv han har tenkt og funnet ut mye, han savner meg og at han ikke har satt nok pris på det han hadde, at han ser at han i mange situasjoner har reagert helt feil i forhold til episoder med sinne. Han innrømmer, om enn noe motvillig, utroskapen, ser at et sånt forhold ikke passer seg når man har samboer.... Jeg er usikker på om han klarer å se langt frem i tid.... Savner han meg fordi han ser at jeg forsvinner, at han mister grepet på meg? Hvor interessant er jeg om et halvt år hvis vi prøver igjen? Vil han da søke spenning på nye jaktmarker igjen? Hva med sinnemestringen hans? Vil han noengang forandre seg? Er det noe håp for at dette skal kunne gå bra om vi forsøker igjen....? Jeg er glad i han, men er ikke villig til å gå gjennom et samlivsbrudd med han en gang til....? Hvor mye kan evt samlivsterapi hjelpe oss? og Kan behandling av han ha noen effekt??

[Icora Panter]

Etter det jeg har lest i dette innlegget, har jeg svært liten tro på at denne mannen forandrer seg..

[Gjest hos oss]

Rådgivning / terapi som hjelp til å få til et godt samarbeid om barna, og å kunne omgås på en ok måte for å være gode foreldre, har jeg stor tro på.

Men å innlede et nytt kjæresteforhold med en person som har såret deg så dypt, vist seg å være så lite å stole på og så ustabil, ville jeg absolutt ikke gjort.

[Gjest Forvirra....:S]

Rådgivning / terapi som hjelp til å få til et godt samarbeid om barna, og å kunne omgås på en ok måte for å være gode foreldre, har jeg stor tro på.

Men å innlede et nytt kjæresteforhold med en person som har såret deg så dypt, vist seg å være så lite å stole på og så ustabil, ville jeg absolutt ikke gjort.

Jeg er helt enig med deg, men sjansen for at han vil være med i rådgivning ang. omsorgen rundt ungene er jeg redd er svært liten dersom jeg ikke vil tilbake... Og det sier vel egentlig sitt det også.... :S

[Atene]

Jeg er helt enig med deg, men sjansen for at han vil være med i rådgivning ang. omsorgen rundt ungene er jeg redd er svært liten dersom jeg ikke vil tilbake... Og det sier vel egentlig sitt det også.... :S

Der har du svaret ditt.

[PieLill]

Føler med deg med alt du har vært gjennom.

Jeg vil vil anslå at 99,9% vil han miste siste fnugg av respekt for deg om han får deg tilbake etter å ha behandlet deg så ufattelig råttent. Og det dritten du har slukt til nå vil smake godt sammenlignet med den du har i vente.

Du bør heller spørre deg. Er du villig til å ta sjansen på at han skal forandre seg.? Vil de fine stundene være verdt alt det vonde? Vil du at barna dine skal vokse opp å se at du godtar å bli behandlet slik? Har du forandret deg nok til å knalle knyttneven i bordet i stedet for å krype å slikke bakken for ham?

Vil du og barna kunne være trygge om du tar ham tilbake?

Kan det være at du overvurderer hvor fantastisk de fine stundene har vært fordi du er så forferdelig dårlig vant? Landet er flust av menn som behandler sin kjære med alminnelig respekt i hverdagen og som også kan skape fantastiske stunder. Gode dager behøver slett ikke betales med nedverdigelse, psykisk terror og ydmykelse.

Av hva jeg har sett er det ofte to hovedmomenter som gjør kvinner i din situasjon villig til å vurdere å ta tilbake en slik drittsekk som du beskriver.

Den første er frykten for å bli alene og manglende tro på at de kan få noe bedre. De har begynt å tro at de er så lite verdt som de har blitt behandlet som.

Den andre kommer ofte mer innpakket og bedragerisk. Det handler om en desperat lengsel etter oppreisning og anerkjennelse fra den som har dratt en ned i søla. Man vil at den som har revet en ned, skal reparere og bygge opp igjen. Man vil ha innrømmelser og bli gitt rett. I teorien vil det selvsagt være både det riktigste og mest rettferdige. Men der intet er å hente, har selv keiseren tapt sin rett.

I praksiss gjør det en vidåpen for enda mer krenkelse og fornedrelse. Man gjør seg jo avhengig av den personen som har med vilje har såret, fornedret og manipulert. Dermed får han mer og mer makt, jo mer han drar deg ned i dritten. For jo mer vil du lengte etter oppreisning.

Som regel er den eneste farbare veien å bli helt uavhengig av den/de som har gjort en vondt. Da tar man tilbake kontrollen over eget liv. Anerkjennelse og oppreisning kan man finne på arenaer langt borte fra slike folk.

Nå har jeg skrevet ganske bombastisk og litt som om jeg vet akkurat hvordan du har det. Det er ikke slik ment. Bare litt dårlig formulert.

Håper du klarer å skape en god hverdag for deg og barna.

mvh

[PieLill]

Jeg er helt enig med deg, men sjansen for at han vil være med i rådgivning ang. omsorgen rundt ungene er jeg redd er svært liten dersom jeg ikke vil tilbake... Og det sier vel egentlig sitt det også.... :S

Ja, det har du helt rett i.

Det sier en hel del om han - og om frykten som driver deg.

Ofte blir det lite pent mens man river seg løs fra slike maktmennesker. Det som blir enda mindre pent er om man ikke river seg løs.

mvh

[Gjest Forvirra....:S]

Føler med deg med alt du har vært gjennom.

Jeg vil vil anslå at 99,9% vil han miste siste fnugg av respekt for deg om han får deg tilbake etter å ha behandlet deg så ufattelig råttent. Og det dritten du har slukt til nå vil smake godt sammenlignet med den du har i vente.

Du bør heller spørre deg. Er du villig til å ta sjansen på at han skal forandre seg.? Vil de fine stundene være verdt alt det vonde? Vil du at barna dine skal vokse opp å se at du godtar å bli behandlet slik? Har du forandret deg nok til å knalle knyttneven i bordet i stedet for å krype å slikke bakken for ham?

Vil du og barna kunne være trygge om du tar ham tilbake?

Kan det være at du overvurderer hvor fantastisk de fine stundene har vært fordi du er så forferdelig dårlig vant? Landet er flust av menn som behandler sin kjære med alminnelig respekt i hverdagen og som også kan skape fantastiske stunder. Gode dager behøver slett ikke betales med nedverdigelse, psykisk terror og ydmykelse.

Av hva jeg har sett er det ofte to hovedmomenter som gjør kvinner i din situasjon villig til å vurdere å ta tilbake en slik drittsekk som du beskriver.

Den første er frykten for å bli alene og manglende tro på at de kan få noe bedre. De har begynt å tro at de er så lite verdt som de har blitt behandlet som.

Den andre kommer ofte mer innpakket og bedragerisk. Det handler om en desperat lengsel etter oppreisning og anerkjennelse fra den som har dratt en ned i søla. Man vil at den som har revet en ned, skal reparere og bygge opp igjen. Man vil ha innrømmelser og bli gitt rett. I teorien vil det selvsagt være både det riktigste og mest rettferdige. Men der intet er å hente, har selv keiseren tapt sin rett.

I praksiss gjør det en vidåpen for enda mer krenkelse og fornedrelse. Man gjør seg jo avhengig av den personen som har med vilje har såret, fornedret og manipulert. Dermed får han mer og mer makt, jo mer han drar deg ned i dritten. For jo mer vil du lengte etter oppreisning.

Som regel er den eneste farbare veien å bli helt uavhengig av den/de som har gjort en vondt. Da tar man tilbake kontrollen over eget liv. Anerkjennelse og oppreisning kan man finne på arenaer langt borte fra slike folk.

Nå har jeg skrevet ganske bombastisk og litt som om jeg vet akkurat hvordan du har det. Det er ikke slik ment. Bare litt dårlig formulert.

Håper du klarer å skape en god hverdag for deg og barna.

mvh

Takk for nok et godt svar! Jeg trenger nettopp slike svar! Han har akkurat vært her... Jeg ga lite i kveld, hvorpå han reiser og virker skuffet og lei seg... Dette gjør at jeg får en type dårlig samvittighet... og jeg forbanner meg selv for det... Jeg vil anta at den tristheten og vonde følelsen han sitter med er reell, han er faktisk lei seg, men det er sannsynligvis følelsen av å miste kontrollen over meg som skaper disse følelsene hos han. Jeg vil anta at hvis jeg hadde tatt han tilbake, hadde det ikke gått mange dagene før han var tilbake i sin "gode" gamle verden.... Jeg ser dette så inderlig godt.... Jeg "leter" liksom etter det rette øyeblikket å fortelle han at det ikke blir oss to.... Og mens jeg venter kryper jeg som jeg alltid har gjort, jeg tør ikke slå i bordet... og jeg tenker at jeg må vente til over påske, ellers blir påsken helt tragisk for både ungene og meg.....

[Gjest Forvirra....:S]

Ja, det har du helt rett i.

Det sier en hel del om han - og om frykten som driver deg.

Ofte blir det lite pent mens man river seg løs fra slike maktmennesker. Det som blir enda mindre pent er om man ikke river seg løs.

mvh

Har du forslag til en "god" fremgangsmåte for å rive seg løs.....???

[Lillemus]

Takk for nok et godt svar! Jeg trenger nettopp slike svar! Han har akkurat vært her... Jeg ga lite i kveld, hvorpå han reiser og virker skuffet og lei seg... Dette gjør at jeg får en type dårlig samvittighet... og jeg forbanner meg selv for det... Jeg vil anta at den tristheten og vonde følelsen han sitter med er reell, han er faktisk lei seg, men det er sannsynligvis følelsen av å miste kontrollen over meg som skaper disse følelsene hos han. Jeg vil anta at hvis jeg hadde tatt han tilbake, hadde det ikke gått mange dagene før han var tilbake i sin "gode" gamle verden.... Jeg ser dette så inderlig godt.... Jeg "leter" liksom etter det rette øyeblikket å fortelle han at det ikke blir oss to.... Og mens jeg venter kryper jeg som jeg alltid har gjort, jeg tør ikke slå i bordet... og jeg tenker at jeg må vente til over påske, ellers blir påsken helt tragisk for både ungene og meg.....

''Jeg "leter" liksom etter det rette øyeblikket å fortelle han at det ikke blir oss to.... Og mens jeg venter kryper jeg som jeg alltid har gjort, jeg tør ikke slå i bordet... og jeg tenker at jeg må vente til over påske, ellers blir påsken helt tragisk for både ungene og meg.....''

Bare hopp i det - "det rette tidspunktet" finnes ikke. Eksen min holdt på slik i månedsvis før han til slutt tok mot til seg og fortalte at han ville skilles - jeg skulle ønske han hadde vært mannfolk nok til å si det mye tidligere.

[Nikki]

Føler med deg med alt du har vært gjennom.

Jeg vil vil anslå at 99,9% vil han miste siste fnugg av respekt for deg om han får deg tilbake etter å ha behandlet deg så ufattelig råttent. Og det dritten du har slukt til nå vil smake godt sammenlignet med den du har i vente.

Du bør heller spørre deg. Er du villig til å ta sjansen på at han skal forandre seg.? Vil de fine stundene være verdt alt det vonde? Vil du at barna dine skal vokse opp å se at du godtar å bli behandlet slik? Har du forandret deg nok til å knalle knyttneven i bordet i stedet for å krype å slikke bakken for ham?

Vil du og barna kunne være trygge om du tar ham tilbake?

Kan det være at du overvurderer hvor fantastisk de fine stundene har vært fordi du er så forferdelig dårlig vant? Landet er flust av menn som behandler sin kjære med alminnelig respekt i hverdagen og som også kan skape fantastiske stunder. Gode dager behøver slett ikke betales med nedverdigelse, psykisk terror og ydmykelse.

Av hva jeg har sett er det ofte to hovedmomenter som gjør kvinner i din situasjon villig til å vurdere å ta tilbake en slik drittsekk som du beskriver.

Den første er frykten for å bli alene og manglende tro på at de kan få noe bedre. De har begynt å tro at de er så lite verdt som de har blitt behandlet som.

Den andre kommer ofte mer innpakket og bedragerisk. Det handler om en desperat lengsel etter oppreisning og anerkjennelse fra den som har dratt en ned i søla. Man vil at den som har revet en ned, skal reparere og bygge opp igjen. Man vil ha innrømmelser og bli gitt rett. I teorien vil det selvsagt være både det riktigste og mest rettferdige. Men der intet er å hente, har selv keiseren tapt sin rett.

I praksiss gjør det en vidåpen for enda mer krenkelse og fornedrelse. Man gjør seg jo avhengig av den personen som har med vilje har såret, fornedret og manipulert. Dermed får han mer og mer makt, jo mer han drar deg ned i dritten. For jo mer vil du lengte etter oppreisning.

Som regel er den eneste farbare veien å bli helt uavhengig av den/de som har gjort en vondt. Da tar man tilbake kontrollen over eget liv. Anerkjennelse og oppreisning kan man finne på arenaer langt borte fra slike folk.

Nå har jeg skrevet ganske bombastisk og litt som om jeg vet akkurat hvordan du har det. Det er ikke slik ment. Bare litt dårlig formulert.

Håper du klarer å skape en god hverdag for deg og barna.

mvh

Dette var veldig godt skrevet!

[PieLill]

Takk for nok et godt svar! Jeg trenger nettopp slike svar! Han har akkurat vært her... Jeg ga lite i kveld, hvorpå han reiser og virker skuffet og lei seg... Dette gjør at jeg får en type dårlig samvittighet... og jeg forbanner meg selv for det... Jeg vil anta at den tristheten og vonde følelsen han sitter med er reell, han er faktisk lei seg, men det er sannsynligvis følelsen av å miste kontrollen over meg som skaper disse følelsene hos han. Jeg vil anta at hvis jeg hadde tatt han tilbake, hadde det ikke gått mange dagene før han var tilbake i sin "gode" gamle verden.... Jeg ser dette så inderlig godt.... Jeg "leter" liksom etter det rette øyeblikket å fortelle han at det ikke blir oss to.... Og mens jeg venter kryper jeg som jeg alltid har gjort, jeg tør ikke slå i bordet... og jeg tenker at jeg må vente til over påske, ellers blir påsken helt tragisk for både ungene og meg.....

''Dette gjør at jeg får en type dårlig samvittighet... og jeg forbanner meg selv for det...''

Det er god begynnelse på løsrivelse. Ikke det at du forbanner deg selv, men at du ser at den skyldfølelsen er helt feil og det gjør deg sint. Om du ikke føler riktig, tenker du riktig. Brukt på riktig måte kan dette sinnet være en god kur mot falsk skyldfølelse. I neste omgang retter du sinnet mot ham som vil gi deg skyldfølelse og ikke deg selv.

Supert! ;-)

Forresten er det ikke sikkert at han er så lei seg som du tror. For alt du vet kan han vite nøyaktig hvordan han skal gjøre deg skyldbetynget, og han spiller firhendig piano på din skyldfølelse. Det hele er en del av maktspillet der du gis det hele og fulle ansvaret for hans følelser, velbefinnende og handlinger. Uten at han tar et tilsvarende ansvar for deg, selvsagt.

Hva med å lage en skriftlig plan for løsrivelse. Begynn gjerne med å notere i stikkordform de situasjonene som får deg til å krype for ham. Tenk så gjennom hvilke følelser, hvilken frykt dette vekker i deg og hvordan du handler når du føler slik. Noter, fremdeles i stikkordform, hvilke midler han bruker for å få deg til å føle slik.

Så kan du begynne å vurdere om dine tanker og følelser egentlig representerer fakta, eller om du kan tenke annerledes om situasjonen og følgelig handle annerledes og etter hvert føle annnerledes. Hva kan du gjøre annerledes. Og ikke minst, hva kan du gjøre for å unngå å havne i situasjoner med ham som blir for uhåndterlige for deg.

Målet er ikke et gedigent oppgjør med ham. Det vil mest sannsynlig ikke få ham til å innrømme noe som helst, men du vil gjøre deg selv sårbar. Poenget er at du skal skape frihet og rom for deg og barna til å leve på egne premisser. Du kan gi ham klare tilbakemeldinger på at du f.eks. ikke har noen planer om å ta ham tilbake. Men du trenger over hodet ikke diskutere eller begrunne det. (Og det skulle være unødvendig slik han har tedde seg.) Bare gi klart uttrykk for hva du har bestemt deg for og hva som gjelder.

Hans største maktmiddel er vel for øyeblikket barna? Danser og kryper du ikke etter hans pipe, vil han ikke samarbeide og lage masse problemer. Husk for all del på at det ikke er noe som helst i nærheten av å være et samarbeide om du må krype. Og det er ikke til barnas beste. Barna trenger deg sterk, rakrygget, trygg og selvstendig. Og det kan du være.

Sannsynligvis vil det være bra for deg å han noe å støtte deg til i denne prosessen. Du bør aldri være alene med ham. Har du en solid venninne, slektning eller noen som kan være noen dager om det røyner på?

Kanskje lurt å søke rådgivning på et krisesenter eller lignende. En dyktig advokat kan også komme godt med. (Legger du inn et spørsmål her på DOL, vil du sikkert kunne få noen fornuftige anbefalinger.) Prøv å komme problemene i forkant og ha kriseløsninger og nødutganger for hånden.

Ikke forvent av deg selv at du plutselig skal bli kjempesterk og ha taket på ham. Det er ikke nødvendig. Dessuten har han egenskaper du _ikke ønsker å konkurrere med.

Ikke la deg friste til å sløse vekk tid og krefter på hevn.

Konsentrer deg om at du skal stå rakrygget, og du skal velge din egen vei helt uavhengig av hans luner.

mvh

[Gjest Forvirra....:S]

''Dette gjør at jeg får en type dårlig samvittighet... og jeg forbanner meg selv for det...''

Det er god begynnelse på løsrivelse. Ikke det at du forbanner deg selv, men at du ser at den skyldfølelsen er helt feil og det gjør deg sint. Om du ikke føler riktig, tenker du riktig. Brukt på riktig måte kan dette sinnet være en god kur mot falsk skyldfølelse. I neste omgang retter du sinnet mot ham som vil gi deg skyldfølelse og ikke deg selv.

Supert! ;-)

Forresten er det ikke sikkert at han er så lei seg som du tror. For alt du vet kan han vite nøyaktig hvordan han skal gjøre deg skyldbetynget, og han spiller firhendig piano på din skyldfølelse. Det hele er en del av maktspillet der du gis det hele og fulle ansvaret for hans følelser, velbefinnende og handlinger. Uten at han tar et tilsvarende ansvar for deg, selvsagt.

Hva med å lage en skriftlig plan for løsrivelse. Begynn gjerne med å notere i stikkordform de situasjonene som får deg til å krype for ham. Tenk så gjennom hvilke følelser, hvilken frykt dette vekker i deg og hvordan du handler når du føler slik. Noter, fremdeles i stikkordform, hvilke midler han bruker for å få deg til å føle slik.

Så kan du begynne å vurdere om dine tanker og følelser egentlig representerer fakta, eller om du kan tenke annerledes om situasjonen og følgelig handle annerledes og etter hvert føle annnerledes. Hva kan du gjøre annerledes. Og ikke minst, hva kan du gjøre for å unngå å havne i situasjoner med ham som blir for uhåndterlige for deg.

Målet er ikke et gedigent oppgjør med ham. Det vil mest sannsynlig ikke få ham til å innrømme noe som helst, men du vil gjøre deg selv sårbar. Poenget er at du skal skape frihet og rom for deg og barna til å leve på egne premisser. Du kan gi ham klare tilbakemeldinger på at du f.eks. ikke har noen planer om å ta ham tilbake. Men du trenger over hodet ikke diskutere eller begrunne det. (Og det skulle være unødvendig slik han har tedde seg.) Bare gi klart uttrykk for hva du har bestemt deg for og hva som gjelder.

Hans største maktmiddel er vel for øyeblikket barna? Danser og kryper du ikke etter hans pipe, vil han ikke samarbeide og lage masse problemer. Husk for all del på at det ikke er noe som helst i nærheten av å være et samarbeide om du må krype. Og det er ikke til barnas beste. Barna trenger deg sterk, rakrygget, trygg og selvstendig. Og det kan du være.

Sannsynligvis vil det være bra for deg å han noe å støtte deg til i denne prosessen. Du bør aldri være alene med ham. Har du en solid venninne, slektning eller noen som kan være noen dager om det røyner på?

Kanskje lurt å søke rådgivning på et krisesenter eller lignende. En dyktig advokat kan også komme godt med. (Legger du inn et spørsmål her på DOL, vil du sikkert kunne få noen fornuftige anbefalinger.) Prøv å komme problemene i forkant og ha kriseløsninger og nødutganger for hånden.

Ikke forvent av deg selv at du plutselig skal bli kjempesterk og ha taket på ham. Det er ikke nødvendig. Dessuten har han egenskaper du _ikke ønsker å konkurrere med.

Ikke la deg friste til å sløse vekk tid og krefter på hevn.

Konsentrer deg om at du skal stå rakrygget, og du skal velge din egen vei helt uavhengig av hans luner.

mvh

Igjen; Tusen takk!! Jeg er imponert over at du bruker av tiden din til å skrive til meg!!

Jeg ser det med krisesenter og advokat, samtidig som det skremmer meg litt.... Er det virkelig så ille, liksom.... Men det er noe med det du sier om å være i forkant.... Jeg har snakket mye med fastlegen min, både under svangerskapet, da utroskapen foregikk som verst, under bruddprosessen og etter at jeg flyttet. Hun kjenner hele historien, og støtter meg uansett. Kanskje jeg skulle starte med en ny samtale hos henne....

[PieLill]

Igjen; Tusen takk!! Jeg er imponert over at du bruker av tiden din til å skrive til meg!!

Jeg ser det med krisesenter og advokat, samtidig som det skremmer meg litt.... Er det virkelig så ille, liksom.... Men det er noe med det du sier om å være i forkant.... Jeg har snakket mye med fastlegen min, både under svangerskapet, da utroskapen foregikk som verst, under bruddprosessen og etter at jeg flyttet. Hun kjenner hele historien, og støtter meg uansett. Kanskje jeg skulle starte med en ny samtale hos henne....

''Kanskje jeg skulle starte med en ny samtale hos henne....''

Høres ut som en glimrende plan. Hun vil helt sikkert være glad for å bidra. Så flott at du har en slik fastlege.

Du er vel verdt noen trykk på tastaturet.

;-)

Et gram forebygging er mye bedre enn ti kilogram reperasjon. - Og mye billigere. Dette er en situasjon som krever stor ryddighet av deg. Gjør du noe (formelt) feil kan du være sikker på at det vil bli brukt mot deg.

Selvsagt er dette en situasjon man ikke ser for seg at man skal havne i. Men det er ikke så dramatisk å gå til advokat. Og det er ikke så farlig å søke råd og tips fra folk som kjenner til stormer langt verre enn den du står i.

Alle som befatter seg med denne typen problemer er nok jublende glade for at de kan forebygge fremfor å reparere.

Hans "tristhet" vil sannsynligvis gå over til rå vrede det øyeblikke han skjønner at han har mistet taket på deg.

Du er også i en situasjon der du vil ha stor nytte av buffere. Noen som kan ta en del av kampen og støyten for deg. Det er noe fantastisk deilig med å vite at denne krigen kjemper noen andre for deg.

Dessuten kan alt det formelle og juridiske være overveldende for noen og enhver. Og du er alt i en situasjon der du er kjørt nok inn i veggen som det er.

Avhenig av inntekt kan du få støtte til advokathjelp. Kanskje er det ikke så mye som skal til. Førevar-prinsippet gjelder uansett. Og å snu de steiner som er for å begrense belastningen dette blir på deg.

Lykke til! Dette klarer du.

mvh

[Gjest Forvirra....:S]

''Kanskje jeg skulle starte med en ny samtale hos henne....''

Høres ut som en glimrende plan. Hun vil helt sikkert være glad for å bidra. Så flott at du har en slik fastlege.

Du er vel verdt noen trykk på tastaturet.

;-)

Et gram forebygging er mye bedre enn ti kilogram reperasjon. - Og mye billigere. Dette er en situasjon som krever stor ryddighet av deg. Gjør du noe (formelt) feil kan du være sikker på at det vil bli brukt mot deg.

Selvsagt er dette en situasjon man ikke ser for seg at man skal havne i. Men det er ikke så dramatisk å gå til advokat. Og det er ikke så farlig å søke råd og tips fra folk som kjenner til stormer langt verre enn den du står i.

Alle som befatter seg med denne typen problemer er nok jublende glade for at de kan forebygge fremfor å reparere.

Hans "tristhet" vil sannsynligvis gå over til rå vrede det øyeblikke han skjønner at han har mistet taket på deg.

Du er også i en situasjon der du vil ha stor nytte av buffere. Noen som kan ta en del av kampen og støyten for deg. Det er noe fantastisk deilig med å vite at denne krigen kjemper noen andre for deg.

Dessuten kan alt det formelle og juridiske være overveldende for noen og enhver. Og du er alt i en situasjon der du er kjørt nok inn i veggen som det er.

Avhenig av inntekt kan du få støtte til advokathjelp. Kanskje er det ikke så mye som skal til. Førevar-prinsippet gjelder uansett. Og å snu de steiner som er for å begrense belastningen dette blir på deg.

Lykke til! Dette klarer du.

mvh

Takk, du kloke menneske! Nå skal jeg sove litt, og hvile mitt, kanskje ikke lenger så forvirrede hode....

[PieLill]

Takk, du kloke menneske! Nå skal jeg sove litt, og hvile mitt, kanskje ikke lenger så forvirrede hode....

Sov godt!

mvh

[EnolaGay]

''Dette gjør at jeg får en type dårlig samvittighet... og jeg forbanner meg selv for det...''

Det er god begynnelse på løsrivelse. Ikke det at du forbanner deg selv, men at du ser at den skyldfølelsen er helt feil og det gjør deg sint. Om du ikke føler riktig, tenker du riktig. Brukt på riktig måte kan dette sinnet være en god kur mot falsk skyldfølelse. I neste omgang retter du sinnet mot ham som vil gi deg skyldfølelse og ikke deg selv.

Supert! ;-)

Forresten er det ikke sikkert at han er så lei seg som du tror. For alt du vet kan han vite nøyaktig hvordan han skal gjøre deg skyldbetynget, og han spiller firhendig piano på din skyldfølelse. Det hele er en del av maktspillet der du gis det hele og fulle ansvaret for hans følelser, velbefinnende og handlinger. Uten at han tar et tilsvarende ansvar for deg, selvsagt.

Hva med å lage en skriftlig plan for løsrivelse. Begynn gjerne med å notere i stikkordform de situasjonene som får deg til å krype for ham. Tenk så gjennom hvilke følelser, hvilken frykt dette vekker i deg og hvordan du handler når du føler slik. Noter, fremdeles i stikkordform, hvilke midler han bruker for å få deg til å føle slik.

Så kan du begynne å vurdere om dine tanker og følelser egentlig representerer fakta, eller om du kan tenke annerledes om situasjonen og følgelig handle annerledes og etter hvert føle annnerledes. Hva kan du gjøre annerledes. Og ikke minst, hva kan du gjøre for å unngå å havne i situasjoner med ham som blir for uhåndterlige for deg.

Målet er ikke et gedigent oppgjør med ham. Det vil mest sannsynlig ikke få ham til å innrømme noe som helst, men du vil gjøre deg selv sårbar. Poenget er at du skal skape frihet og rom for deg og barna til å leve på egne premisser. Du kan gi ham klare tilbakemeldinger på at du f.eks. ikke har noen planer om å ta ham tilbake. Men du trenger over hodet ikke diskutere eller begrunne det. (Og det skulle være unødvendig slik han har tedde seg.) Bare gi klart uttrykk for hva du har bestemt deg for og hva som gjelder.

Hans største maktmiddel er vel for øyeblikket barna? Danser og kryper du ikke etter hans pipe, vil han ikke samarbeide og lage masse problemer. Husk for all del på at det ikke er noe som helst i nærheten av å være et samarbeide om du må krype. Og det er ikke til barnas beste. Barna trenger deg sterk, rakrygget, trygg og selvstendig. Og det kan du være.

Sannsynligvis vil det være bra for deg å han noe å støtte deg til i denne prosessen. Du bør aldri være alene med ham. Har du en solid venninne, slektning eller noen som kan være noen dager om det røyner på?

Kanskje lurt å søke rådgivning på et krisesenter eller lignende. En dyktig advokat kan også komme godt med. (Legger du inn et spørsmål her på DOL, vil du sikkert kunne få noen fornuftige anbefalinger.) Prøv å komme problemene i forkant og ha kriseløsninger og nødutganger for hånden.

Ikke forvent av deg selv at du plutselig skal bli kjempesterk og ha taket på ham. Det er ikke nødvendig. Dessuten har han egenskaper du _ikke ønsker å konkurrere med.

Ikke la deg friste til å sløse vekk tid og krefter på hevn.

Konsentrer deg om at du skal stå rakrygget, og du skal velge din egen vei helt uavhengig av hans luner.

mvh

Du skriver så fantastisk bra.. jeg har vært leser her uten å være registrert i flere år. Og dine innlegg har alltid vært blandt favorittene!

Skulle ønske jeg hadde deg den gangen jeg slet som verst altså!

Stor fanklem fra meg!

[PieLill]

Du skriver så fantastisk bra.. jeg har vært leser her uten å være registrert i flere år. Og dine innlegg har alltid vært blandt favorittene!

Skulle ønske jeg hadde deg den gangen jeg slet som verst altså!

Stor fanklem fra meg!

Tusen takk for oppmuntringen.

mvh