Ulik seksuell historie

[Gjest hilsen en som ikke har tenkt å gi seg]

Jeg og min mann har vært samboere i snart 2 1/2 år. I løpet av den tiden har seksualiteten vår utviklet seg med stormskritt, mot veldig god og nydelig sex, men dessverre ikke så ofte som jeg kunne hatt lyst til. Vi er av den oppfatning at man kan ha mange ulike følelser for hverandre og at det kan vi tåle og romme. Det er mao ikke krise om vi går litt lei.

Vi oppdaget fort at min erfaring med sex var langt større enn hans og at han måtte i forhold til mange ting virkelig hoppe i det. F.eks klarte han ikke la meg suge ham og etterpå kysse meg. For meg var det valget helt umulig og veldig innskrenkende, for ikke å snakke om avtennende. Dette har vi begge to kommet over og er idag et helt annet sted. Vi har ofte snakket om det er slik at jeg har mere lyst enn han. Han mener bestemt at slik er det ikke, men for han er det litt som at han må slå på en bryter. Jeg har mer seksualiteten i kroppen, er liksom klar når det måtte passe. Dette har for oss innebåret at han forstår ikke mine seksuelle tilnærminger, som at jeg kysser han hett, eller kjærtegner han. Han trenger at jeg sier rett ut nå skal vi ha sex. Noe jeg finner vanskelig for jeg vil sjekke ut tenninga først. Riktig så komplisert er det ikke alltid, men i grove trekk. I det siste har jeg slitt litt med min lyst, er litt lei av å prate om det. Lei av å høre at vi begge ønsker mer sex, men klarer det ikke. At vi begge hadde lyst kvelden før, men klarte ikke å vise det. Lei av å fortelle han at det hadde vært deilig om han kunne stimulere meg litt før vi satte igang, mister lyst av alle misforståelsene, eller hva det nå enn er. Nå kjenner jeg bare for en pause, egentlig ikke første gang det heller. Hva er deres erfaring omkring dette?

[Gjest kjenner meg godt igjen...]

Hei. Beklager, dette ble et langt innlegg. Måtte bare få ut en del tanker.... vet ikke om det er til noe hjelp men, jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver.

Vi har ikke vært sammen så veldig lenge, men har hatt en tøff start på forholdet som gjorde at sexlivet fikk nederste prioritet. Det ble vanskelig for meg å takle som nyforelsket - den perioden man vanligvis spiser hverandre opp så var det fullstendig tørke på den fronten... Jeg følte meg lite "ønsket" og begjært. En veldig uvant situasjon!!

Har alltid hatt stor sexlyst og ikke hatt problemer med å vise det i et forhold. Imine tidligere forhold har kjæresten min og jeg hatt sterk seksuell tiltrekning og omtrent kastet oss over hverandre. Veldig stor overgang til dette som ble som en bøtte kaldt vann... Men situasjonen kunne ingen noe for og måtte bare takles.

MEN - det labre sexlivet har fortsatt ut i samlivet, også etter vi ble samboere - noe som til tider har ført til at jeg har fått skikkelige nedturer og sett VELDIG svart på det hele. Skal jeg virkelig orke dette? Skal jeg måtte ligge uten at han tar på meg hver kveld? Orke at han veldig sjelden kommer krypende og kjæler eller aldri klår? Orke at han tøyser mer enn kjæler, og gjør ting han VET jeg ikke liker (feks kile på et bestemt sted, heller enn å kile et sted han VET jeg elsker?) Skal jeg orke at han ikke liker ting som jeg ELSKER å gjøre seksuelt?

Så topper det seg med at jeg må ta opp emnet og vi (jeg) prater litt (han er veldig motvillig og liker ikke å snakke om sex). Føler han har til dels store issues med hele sex-temaet, og har en del "greier" ifb. m sex. Feks. løper han rett på badet og vasker seg når han har kommet, omtrent uansett hvordan. Så er han "ferdig" og er klar til å fortsette med ting og tang utenfor soverommet.... Ikke behov for å kose og kjæle og være INTIM! Ikke behov for å "avslutte" meg..... Jeg beordrer mannen tilbake til sengen. Han har fått klar beskjed om at jeg forventer at han er der og klemmer og koser litt etterpå, og det "godtar" han. Kanskje han kan lære så litt etter litt blir det naturlig?

Men jeg blir til tider så frustrert, føler meg noen ganger litt som en "kosebamse" - kjekk å ha, er søt, og god å kose på. Men jeg føler meg ikke som en KJÆRESTE og sexualpartner!

Følelsene svinger, for sex er en så stor del av MEG og min relasjon til kjæresten min! Men fra de dypeste daler, så skal det ikke mer enn lillefingeren til før jeg er "fornøyd", iallefall for en stund...

Men jeg er veldig glad i denne mannen, så jeg har foreløpig valgt å se hvordan det går. Skal ikke ta forhastede slutninger, gi han tid og se om ting endrer seg. Snakke sammen, uten å mase og gnåle! Han har sagt at han har liten sexlyst og ikke vet hvorfor. Han har vært deprimert i mange måneder (ikke medisinert). Han har hatt god grunn til å være svært langt nede, og har nok til tider vært lenger nede enn han har villet si til meg... Men han er her enda, for å si det sånn.

Han elsker meg, det vet jeg 100%, og han er tiltrukket av meg - det merker jeg jo rent fysisk. Men fra det til å gjøre noe med det er det et stykke igjen. Frustrerende situasjon. Jeg vet at mange ting i livet vårt/hans innvirker på psyken og håper at når disse tingene løser seg så vil han bli mer som seg selv/før igjen. Kanskje sexlivet vil ordne seg etterhvert.

I mellomtiden skal jeg være tålmodig, og prøve å ikke ta det så jævla personlig. Sist jeg tok det opp sa han at det overhodet ikke handlet om at jeg ikke var bra nok eller tiltrekkende osv.!

Han er ikke god med ord, og hater når jeg tar opp ting - foretrekker å skyve det under teppet. Vi er så utrolig ulike på det området. Jeg må snakke og han trekker seg inn i seg selv. Det er mange enkle ting han kunne sagt eller gjort for å trygge meg på at jeg var god nok eller vise meg at han mener det han sier, men han klarer det bare ikke. Jeg tror han har nok med seg selv akkurat nå, og når sexlysten daler går det nok også ut over psyken. Ikke sikkert han kjenner seg selv (og kroppen) helt igjen selv heller.

Uansett - min strategi har hittil vært å trekke meg unna (ville ikke "kaste meg" over han flere ganger, følte meg nesten "horete", særlig når jeg ikke fikk respons eller ble avvist nesten hver gang). Det fungerte ikke så bra, han har faktisk følt seg avvist(!), og ikke kom han snikende etter hvert heller (Som jeg håpet på, at kanskje jeg var for intens, kanskje han ville komme til meg om jeg trakk meg litt tilbake... men neida)..

Jeg har prøvd å kose "hit men ikke lenger", for å pirre uten å trenge meg på. Jeg har prøvd flere ting for å "vekke han", uten voldsomt hell. Kanskje han mister lysten når han vet at jeg vil så mye? At der ligger en forventning under om at det aldri er "bra nok" fra min side for jeg helst kunne hatt sex hver dag mens han (nå) sier han er fornøyd med en gang annenhver mnd? (Tidligere kunne han ha sex flere ganger i uka)

Så min strategi fremover blir som sagt å ha tålmodighet, men samtidig må vi jo ha et samliv som fungerer tilfredsstillende for begge parter! Jeg kommer til å gå på veggen om det ikke blir "mer på meg" for å si det rett ut... Og det betyr ikke nødvendigvis full pakke, men rett og slett å være intime sammen, på en lett og ledig måte.. Elsker å være leken i senga - han blir fort anspent og nærmest passiv. Men når vi har sex er det kjempebra, og han er tent og elsker det.. Enten-eller...

Jeg har lyst å prøve å nærme meg han litt etter litt, og se om vi kan finne formen sammen. Kanskje jeg kan lære han å like en av de tingene jeg elsker om ikke annet? Og være verbal, fortelle hva jeg liker - og få han på banen hva HAN liker... (har fått ut av han et par ting som han fort kan få masse av...). Det er så vondt å ligge ved siden av en som en verker etter, men ikke "kan få"..... men jeg har ikke lyst å gi opp jeg heller - har lyst å kjempe for dette, og prøve å få det til. Tror det kan bli til noe bra... men tror det kan ta tid og en GOD del krefter... men jeg er forberedt på det... lykke til i "din leir".. ville bare dele noen tanker...

[tusseline]

Det kunne høres ut som dere snakker seksuallivet litt ihjel...?