Har jeg grunn til å bli irritert?

[fargeklatten]

Jaså ja - da kan jo jeg si til han: jeg sover alltid til halv elleve i helgene, så du må dessverre stå opp med babyen kl 5 - hva? er du ikke enig? du vet jo at jeg alltid har gjort det slik og du giftet deg jo med meg så da får du godta at jeg aldri forandrer meg?

Eller tusen andre lignende eksempel - er altså IKKE enig med deg.

Kanskje var det akkurat det du skulle sagt til ham hvis du ønsker forandring? By the way.. Du virker så sur her at jeg skjønner godt at han rømmer fra deg for å kose seg med hyggelig prat med kamerater istedenfor.

[Gjest er det uhøflig å prioritere familien]

Kanskje var det akkurat det du skulle sagt til ham hvis du ønsker forandring? By the way.. Du virker så sur her at jeg skjønner godt at han rømmer fra deg for å kose seg med hyggelig prat med kamerater istedenfor.

He he ja det var jo et godt argument..

er bare så lei av slike holdninger med "stakkars mannfolk" de må jo få lov til å være som de alltid har vært - akkurat som om det skal gjelde egne regler for dem i forhold til kvinner... ikke rart det blir mange skilsmisser nei...

[Gjest tante nusse]

Dette kommer ikke til å forandre seg. Neste gang tar DU med penger og heiskort og passer på å få med bilnøklene når dere skal tilbake til bilen.

I tillegg kan det være lurt å en gang imellom faktisk kjøre avgårde med unger og ski og hele røkkelet og ta en pizza på en restaurant i nærheten for eksempel. Da får han også øvd seg på å være tålmodig. Jeg er ikke sikker på om det er fordi han har fått regelmessig tålmodighetstrening eller om det er fordi han ikke tør å føle seg helt trygg på meg, men det har hjulpet veldig her hos oss:)

[songbirdy]

Hei.

Skjønner godt irritasjonen din! Og syns du har lov å bli frustrert over dette. Syns det er tankeløst og hensynsløst (og også litt ansvarsløst) av han å stå og skvaldre vekk masse tid mens du bakser med både barn og utstyr og venter og venter og venter.

Men å forandre på tingenes tilstand er nok ikke så lett - jeg tror ikke det er så mye du kan få gjort, annet enn å jobbe med deg selv. Du kan selvsagt ta en prat eller ti med han om saken (det har du sikkert gjort mange ganger før), men da må du regne med å måtte ta dette opp med jevne mellomrom når ting glir tilbake til det samme...

ELLER så kan du gjøre som PieLill foreslår: ta tak i det du KAN forandre - deg selv. Skyv det meste av de ubehagelige konsekvensene av treigheten hans over på HAN, og legg fra deg irritasjonen din. Så får han komme luntende når han vil, og ta til takke med "restene" av både mat og "Feil" heiskort eller hva det nå enn er. Vil han være med på moroa, så får han innfinne seg når moroa skjer!

Tror ofte at vi, når vi blir frustrert, ¨påtar oss masse av "ansvaret" for situasjoner som andre skaper. Ved å skyve dette over på dem som faktisk har ansvaret - kan en kanskje få forandret på situasjonen, når vedkommende faktisk tar tak i seg selv og gjør noe med saken! Men da må h*n faktisk FÅ det ansvaret, og ikke bare bli snakket med (ja, det burde holde men ofte gjør det ikke det), for da glir det tilbake til det gamle, helt til den andre i forholdet tar ansvar og tar opp saken igjen.

Tydeligvis er ikke konsekvensene ille nok til at en gidder å endre seg, litt mas i ny og ne kan en alltids leve med. HAN opplever jo ikke situasjonen som ille, HAN koser seg han, der han står og skravler i vei! Hvis konsekvensene "bare" blir en sur kone og utålmodige barn, så er det tydeligvis "verdt" det for han, det går jo alltid over igjen.

Men hvis familien begynner å leve "sitt eget liv" så kanskje han får litt fart på seg...?

[PieLill]

He he ja det var jo et godt argument..

er bare så lei av slike holdninger med "stakkars mannfolk" de må jo få lov til å være som de alltid har vært - akkurat som om det skal gjelde egne regler for dem i forhold til kvinner... ikke rart det blir mange skilsmisser nei...

Helt enig med deg.

Det burde være fullstendig unødvendig å fortelle en voksen mann at slik kan man ikke holde på.

Men nå er du i den uheldige situasjonen at selv om du sier det til mannen din, går det ikke inn likevel. Sannsynligvis har han konefilter. Han hadde nok aldri latt turkompiser av samme kjønn ventet like lenge. (Mannen din har helt sikkert mange flotte egenskaper som er vel verdt å ta vare på ham for.)

Han kommer aldri til å forandre seg på din kommando. Sannsynligvis vil han ikke endre på noe før hans personlige ubehag og tap med slik adferd blir så stort at han ikke lengre synes det er verdt det.

All den tid du tar støyten for ham, kommer han selvsagt ikke til å endre en tøddel. Du må sørge for at ditt problem blir et problem for ham.

Barnslig, tåpelig, feil,... mulig det. Men det er slik det er.

Når han lar deg i stikken sørger du for å ta de avgjørelsene som vil irritere ham aller mest. Altså kjøp heiskortene du aller minst tror han vil ha. Bruk penger på noe skikkelig tull. Kjøp nye skistaver til en av ungene fordi han aldri kom med skistavene slik han sa.

Dra avgårde med ungene, og woops - mobilen din slo seg visst av. Så kan han bruke dagen til å lete etter dere. Sorry kjære, jeg regnet med du fant oss.

Som andre har foreslått. Kjør avgårde til en kafe i nærheten. Send ham en SMS om at det ikke er så langt, så han kan jo bare spasere bort dit. Og der slo visst mobilen din seg av igjen...

Slutt å vente på ham. Sett igang med det du ønsker å gjøre uten å vente. Ha alltid en backupplan mhp hans sommel. En som gjør ditt og barnas liv hyggelig og bekvemt og som medfører ulemper for ham.

Bestill drosje når dere skal ut å reise og dra avgårde med eller uten ham.

Blir han sur, gjør du det klinkende klart at når du må ta alt alene og han ikke er til å stole på gjør du nøyaktig som det passer deg.

Du kan jo også stikke avgårde når dere er på et kjøpesenter og la ham stå igjen med alle ungene. Og pass på at du har bilnøklene også.

Jeg ville ikke likt en slik løsning selv. Men det du har gjort så langt har tydeligvis ikke funket. Så enten får du gjøre noe radikalt, eller så må du _for_din_egen_del_ finne en måte å la være å ergre deg. Det er du og ikke ham som får det verre av all frustrasjonen din.

Ja, jeg har prøvd dette selv. Jeg har kjørt fra notoriske somlepaver, også når jeg visste de ville få store problemer pga at jeg bare kjørte. Og de har aldri latt meg stå å vente igjen.

Det blir selvsagt mer komplisert når det gjelder den du lever sammen med.

mvh

[Gjest Tatjana]

Helt enig med deg.

Det burde være fullstendig unødvendig å fortelle en voksen mann at slik kan man ikke holde på.

Men nå er du i den uheldige situasjonen at selv om du sier det til mannen din, går det ikke inn likevel. Sannsynligvis har han konefilter. Han hadde nok aldri latt turkompiser av samme kjønn ventet like lenge. (Mannen din har helt sikkert mange flotte egenskaper som er vel verdt å ta vare på ham for.)

Han kommer aldri til å forandre seg på din kommando. Sannsynligvis vil han ikke endre på noe før hans personlige ubehag og tap med slik adferd blir så stort at han ikke lengre synes det er verdt det.

All den tid du tar støyten for ham, kommer han selvsagt ikke til å endre en tøddel. Du må sørge for at ditt problem blir et problem for ham.

Barnslig, tåpelig, feil,... mulig det. Men det er slik det er.

Når han lar deg i stikken sørger du for å ta de avgjørelsene som vil irritere ham aller mest. Altså kjøp heiskortene du aller minst tror han vil ha. Bruk penger på noe skikkelig tull. Kjøp nye skistaver til en av ungene fordi han aldri kom med skistavene slik han sa.

Dra avgårde med ungene, og woops - mobilen din slo seg visst av. Så kan han bruke dagen til å lete etter dere. Sorry kjære, jeg regnet med du fant oss.

Som andre har foreslått. Kjør avgårde til en kafe i nærheten. Send ham en SMS om at det ikke er så langt, så han kan jo bare spasere bort dit. Og der slo visst mobilen din seg av igjen...

Slutt å vente på ham. Sett igang med det du ønsker å gjøre uten å vente. Ha alltid en backupplan mhp hans sommel. En som gjør ditt og barnas liv hyggelig og bekvemt og som medfører ulemper for ham.

Bestill drosje når dere skal ut å reise og dra avgårde med eller uten ham.

Blir han sur, gjør du det klinkende klart at når du må ta alt alene og han ikke er til å stole på gjør du nøyaktig som det passer deg.

Du kan jo også stikke avgårde når dere er på et kjøpesenter og la ham stå igjen med alle ungene. Og pass på at du har bilnøklene også.

Jeg ville ikke likt en slik løsning selv. Men det du har gjort så langt har tydeligvis ikke funket. Så enten får du gjøre noe radikalt, eller så må du _for_din_egen_del_ finne en måte å la være å ergre deg. Det er du og ikke ham som får det verre av all frustrasjonen din.

Ja, jeg har prøvd dette selv. Jeg har kjørt fra notoriske somlepaver, også når jeg visste de ville få store problemer pga at jeg bare kjørte. Og de har aldri latt meg stå å vente igjen.

Det blir selvsagt mer komplisert når det gjelder den du lever sammen med.

mvh

Applaus!

:-)

[Gjest togli]

Helt enig med deg.

Det burde være fullstendig unødvendig å fortelle en voksen mann at slik kan man ikke holde på.

Men nå er du i den uheldige situasjonen at selv om du sier det til mannen din, går det ikke inn likevel. Sannsynligvis har han konefilter. Han hadde nok aldri latt turkompiser av samme kjønn ventet like lenge. (Mannen din har helt sikkert mange flotte egenskaper som er vel verdt å ta vare på ham for.)

Han kommer aldri til å forandre seg på din kommando. Sannsynligvis vil han ikke endre på noe før hans personlige ubehag og tap med slik adferd blir så stort at han ikke lengre synes det er verdt det.

All den tid du tar støyten for ham, kommer han selvsagt ikke til å endre en tøddel. Du må sørge for at ditt problem blir et problem for ham.

Barnslig, tåpelig, feil,... mulig det. Men det er slik det er.

Når han lar deg i stikken sørger du for å ta de avgjørelsene som vil irritere ham aller mest. Altså kjøp heiskortene du aller minst tror han vil ha. Bruk penger på noe skikkelig tull. Kjøp nye skistaver til en av ungene fordi han aldri kom med skistavene slik han sa.

Dra avgårde med ungene, og woops - mobilen din slo seg visst av. Så kan han bruke dagen til å lete etter dere. Sorry kjære, jeg regnet med du fant oss.

Som andre har foreslått. Kjør avgårde til en kafe i nærheten. Send ham en SMS om at det ikke er så langt, så han kan jo bare spasere bort dit. Og der slo visst mobilen din seg av igjen...

Slutt å vente på ham. Sett igang med det du ønsker å gjøre uten å vente. Ha alltid en backupplan mhp hans sommel. En som gjør ditt og barnas liv hyggelig og bekvemt og som medfører ulemper for ham.

Bestill drosje når dere skal ut å reise og dra avgårde med eller uten ham.

Blir han sur, gjør du det klinkende klart at når du må ta alt alene og han ikke er til å stole på gjør du nøyaktig som det passer deg.

Du kan jo også stikke avgårde når dere er på et kjøpesenter og la ham stå igjen med alle ungene. Og pass på at du har bilnøklene også.

Jeg ville ikke likt en slik løsning selv. Men det du har gjort så langt har tydeligvis ikke funket. Så enten får du gjøre noe radikalt, eller så må du _for_din_egen_del_ finne en måte å la være å ergre deg. Det er du og ikke ham som får det verre av all frustrasjonen din.

Ja, jeg har prøvd dette selv. Jeg har kjørt fra notoriske somlepaver, også når jeg visste de ville få store problemer pga at jeg bare kjørte. Og de har aldri latt meg stå å vente igjen.

Det blir selvsagt mer komplisert når det gjelder den du lever sammen med.

mvh

*noterer for harde livet* ;-)

Å oppdra menn er jaggu omtrent som å oppdra barn ;-)))

Godt skrevet!

[Gjest sjøstjerna]

Helt enig med deg.

Det burde være fullstendig unødvendig å fortelle en voksen mann at slik kan man ikke holde på.

Men nå er du i den uheldige situasjonen at selv om du sier det til mannen din, går det ikke inn likevel. Sannsynligvis har han konefilter. Han hadde nok aldri latt turkompiser av samme kjønn ventet like lenge. (Mannen din har helt sikkert mange flotte egenskaper som er vel verdt å ta vare på ham for.)

Han kommer aldri til å forandre seg på din kommando. Sannsynligvis vil han ikke endre på noe før hans personlige ubehag og tap med slik adferd blir så stort at han ikke lengre synes det er verdt det.

All den tid du tar støyten for ham, kommer han selvsagt ikke til å endre en tøddel. Du må sørge for at ditt problem blir et problem for ham.

Barnslig, tåpelig, feil,... mulig det. Men det er slik det er.

Når han lar deg i stikken sørger du for å ta de avgjørelsene som vil irritere ham aller mest. Altså kjøp heiskortene du aller minst tror han vil ha. Bruk penger på noe skikkelig tull. Kjøp nye skistaver til en av ungene fordi han aldri kom med skistavene slik han sa.

Dra avgårde med ungene, og woops - mobilen din slo seg visst av. Så kan han bruke dagen til å lete etter dere. Sorry kjære, jeg regnet med du fant oss.

Som andre har foreslått. Kjør avgårde til en kafe i nærheten. Send ham en SMS om at det ikke er så langt, så han kan jo bare spasere bort dit. Og der slo visst mobilen din seg av igjen...

Slutt å vente på ham. Sett igang med det du ønsker å gjøre uten å vente. Ha alltid en backupplan mhp hans sommel. En som gjør ditt og barnas liv hyggelig og bekvemt og som medfører ulemper for ham.

Bestill drosje når dere skal ut å reise og dra avgårde med eller uten ham.

Blir han sur, gjør du det klinkende klart at når du må ta alt alene og han ikke er til å stole på gjør du nøyaktig som det passer deg.

Du kan jo også stikke avgårde når dere er på et kjøpesenter og la ham stå igjen med alle ungene. Og pass på at du har bilnøklene også.

Jeg ville ikke likt en slik løsning selv. Men det du har gjort så langt har tydeligvis ikke funket. Så enten får du gjøre noe radikalt, eller så må du _for_din_egen_del_ finne en måte å la være å ergre deg. Det er du og ikke ham som får det verre av all frustrasjonen din.

Ja, jeg har prøvd dette selv. Jeg har kjørt fra notoriske somlepaver, også når jeg visste de ville få store problemer pga at jeg bare kjørte. Og de har aldri latt meg stå å vente igjen.

Det blir selvsagt mer komplisert når det gjelder den du lever sammen med.

mvh

''Det blir selvsagt mer komplisert når det gjelder den du lever sammen med.''

Riktig.

Og når ungene fortvilet lurer på hvorfor mamma vil at de skal ta taxi til flyplassen uten å vente på pappa.

[PieLill]

''Det blir selvsagt mer komplisert når det gjelder den du lever sammen med.''

Riktig.

Og når ungene fortvilet lurer på hvorfor mamma vil at de skal ta taxi til flyplassen uten å vente på pappa.

Da svarer man at pappa er forsinket derfor drar vi i forveien. Enkelt og greit.

Man må ha et langsiktig perspektiv på dette. Med én taxitur kan man kanskje unngå 20 hyperstressturer fordi pappa gjør at hele familien kommer i siste liten til flyplassen.

mvh

[Gjest sjøstjerna]

Da svarer man at pappa er forsinket derfor drar vi i forveien. Enkelt og greit.

Man må ha et langsiktig perspektiv på dette. Med én taxitur kan man kanskje unngå 20 hyperstressturer fordi pappa gjør at hele familien kommer i siste liten til flyplassen.

mvh

Enkelt og greit?

Ja, men ikke alle lærer- dessverre.

Min mann glemmer det igjen etter en tid. Og det er ikke ondsinnet. Han har sikkert noe konefilter, men kan like gjerne glemme at han har avtalt hjelpe en kompis.

Jeg har irritert meg grønn over manglende bidrag i ulike ting. La oss ta klesvask. Jeg ble så lei av å vaske klær hver dag, henge dem opp hver dag, og brette og rydde de bort hver dag. Tok det opp, og det ble bedring en ukes tid. Så var det glemt. OK- hardere skyts. Jeg sluttet vaske hans klær og tok meg av resten. Han lurte på hvorfor det ikke var rene klær i skapet. Tok seg sammen en uke eller tre- og så var vi tilbake til start igjen.

Jeg gjentok kampen. og han skjerpet seg- og glemte det igjen etter en tid.

Jeg kan la meg irritere over dette, og fortsette med "oppdrager-tiltak". Eller jeg kan akseptere situasjonen at han er håpløs på det der.

Jeg gjør det siste.

Og så nyter jeg med god samvittighet at han tar alt utvendig og innvendig vedlikehold av hus og bil, mens jeg da tar frem god-boka (eller DOL).

[PieLill]

Enkelt og greit?

Ja, men ikke alle lærer- dessverre.

Min mann glemmer det igjen etter en tid. Og det er ikke ondsinnet. Han har sikkert noe konefilter, men kan like gjerne glemme at han har avtalt hjelpe en kompis.

Jeg har irritert meg grønn over manglende bidrag i ulike ting. La oss ta klesvask. Jeg ble så lei av å vaske klær hver dag, henge dem opp hver dag, og brette og rydde de bort hver dag. Tok det opp, og det ble bedring en ukes tid. Så var det glemt. OK- hardere skyts. Jeg sluttet vaske hans klær og tok meg av resten. Han lurte på hvorfor det ikke var rene klær i skapet. Tok seg sammen en uke eller tre- og så var vi tilbake til start igjen.

Jeg gjentok kampen. og han skjerpet seg- og glemte det igjen etter en tid.

Jeg kan la meg irritere over dette, og fortsette med "oppdrager-tiltak". Eller jeg kan akseptere situasjonen at han er håpløs på det der.

Jeg gjør det siste.

Og så nyter jeg med god samvittighet at han tar alt utvendig og innvendig vedlikehold av hus og bil, mens jeg da tar frem god-boka (eller DOL).

Din klesvaskekur måtte sikkert ha gått over minst 6 mndr. kontinuerlig om den skulle ha effekt.

Helt greit med arbeidsdeling. Her i gården tar jeg klesvasken. Han gjør andre ting og begge er fornøyde.

Trådstarter er veldig frustrert over sin manns sommel. Min oppfordring er å enten slutte å ta over ansvaret han fraskriver seg ved å ikke bry seg om klokke i forhold til familien. Og noen praktiske forslag til hvordan det skal gjøres.

Alternativt er det best å afinne seg med det og finne måter å la være å ergre seg.

Du har valgt den siste løsningen og det er helt greit.

Og slutte å ta andres ansvar, kan også fungere om man er tydelig nok over lang nok tid. Og fortsetter å være tydelig.

Hva trådstarter velger, blir selvsagt opp til henne.

mvh

[Gjest sjøstjerna]

Din klesvaskekur måtte sikkert ha gått over minst 6 mndr. kontinuerlig om den skulle ha effekt.

Helt greit med arbeidsdeling. Her i gården tar jeg klesvasken. Han gjør andre ting og begge er fornøyde.

Trådstarter er veldig frustrert over sin manns sommel. Min oppfordring er å enten slutte å ta over ansvaret han fraskriver seg ved å ikke bry seg om klokke i forhold til familien. Og noen praktiske forslag til hvordan det skal gjøres.

Alternativt er det best å afinne seg med det og finne måter å la være å ergre seg.

Du har valgt den siste løsningen og det er helt greit.

Og slutte å ta andres ansvar, kan også fungere om man er tydelig nok over lang nok tid. Og fortsetter å være tydelig.

Hva trådstarter velger, blir selvsagt opp til henne.

mvh

Jeg er veldig enig i mye av det du skriver. :-)

''Og slutte å ta andres ansvar, kan også fungere om man er tydelig nok over lang nok tid. Og fortsetter å være tydelig''

Riktig. KAN også fungere. Virker det- så er alt vel. Virker det ikke- så må man akseptere situasjonen eller forlate den.

[PieLill]

Jeg er veldig enig i mye av det du skriver. :-)

''Og slutte å ta andres ansvar, kan også fungere om man er tydelig nok over lang nok tid. Og fortsetter å være tydelig''

Riktig. KAN også fungere. Virker det- så er alt vel. Virker det ikke- så må man akseptere situasjonen eller forlate den.

Men jeg ville definitivt innrettet meg så jeg ikke ble stående å vente. Mao egne bilnøkler, penger, heiskort og hva som ellers må til i ulike situasjoner.

Man ergrer seg mindre om man er alene i slalombakken med ungene, enn om man står rett opp og ned med utålmodige barn og bare venter mens dagen forsvinner.

mvh

[Gjest sjøstjerna]

Men jeg ville definitivt innrettet meg så jeg ikke ble stående å vente. Mao egne bilnøkler, penger, heiskort og hva som ellers må til i ulike situasjoner.

Man ergrer seg mindre om man er alene i slalombakken med ungene, enn om man står rett opp og ned med utålmodige barn og bare venter mens dagen forsvinner.

mvh

Ja, det gjør jeg også. :-)

[morsan]

He..he.. hvor lite var dere sammen før dere giftet dere eller ble samboere? Det går ikke ann og ikke vite at en mann er treig i avløpet i forskjellige situasjoner hvis man kjenner hverandre godt nok til å starte familie sammen.

Du har sagt ja til denne mannen og godtatt ham som han er i det øyeblikket det skjedde.

Dummeste argumentet jeg hører! De hadde jo ikke barna heller da de traff hverandre - hvorfor skal den måten man er på som ung og barnløs sette standarden for hva man kan og bør forvente av partneren x år senere med en helt annene livssituasjon?