Grunn til å bli irritert..forts.

[Gjest vaaryr]

Leste tråden lenger ned "har jeg grunn til å bli irritert" å tror vi damer er flinke til å irritere oss over mennene våre.

Så herlig å kunne vært mann å ikke bekymret seg å irritert seg så mye, jeg mener det altså.

Jeg irriterer meg også over vanvittig mye å føler meg slem å bitchy. Han klager jo ikke på meg, ikke med ord hvertfall, mer den tause aggresiviteten hvis det kan kalles det.

Jeg klager over hans databruk og synes han tar lite initiativ. Klager jeg på databruk får jeg beskjed om "hva skal jeg ellers gjøre"??

Hva m alt husarbeidet?? Hva m å engasjere seg å gjøre noe sammen? Neida vi bruker all ledig tid på spill på datan. Må si han tar seg av snø og plen og biler å er super flink til sånne praktiske ting.

Jeg må kanskje innse at dette er kanskje et hint om at han ikke har det noe bra med meg. Kanskje jeg må gjøre mer ut av livet mitt på egenhånd så jeg ikke krever så mye av han?

Men da igjen er jeg redd for at vi glir enda mer fra hverandre.

Hjelp, trenger fornuftige synspunkt.

[Gjest mallet]

Hvis han spiller data og du heller har lyst å gjøre noe sammen, hvorfor ikke si hva du heller vil gjøre? Det går an å si "Kan vi ikke sette oss og prate litt/ta en økt og rydde kjøkkenet/se en dvd sammen" i stedet for bare "Er du nødt å sitte der og spille data".

[Gjest vaaryr]

Hvis han spiller data og du heller har lyst å gjøre noe sammen, hvorfor ikke si hva du heller vil gjøre? Det går an å si "Kan vi ikke sette oss og prate litt/ta en økt og rydde kjøkkenet/se en dvd sammen" i stedet for bare "Er du nødt å sitte der og spille data".

Jo det er sant.

Jeg blir vel bare veldig lei av å ta initiativ, å av stillhet..

Får vel bare innse at skal jeg være sammen med han så blir det sånn.

Innimellom blir jeg så lei, da er det på tide å møte ei venninne over en kopp kaffe eller ut en tur med barna trur jeg. Kan ikke la dette påvirke meg så mye som det avogtil gjør, blir bare deppa av å føle på ulikeheter å at noe mangler å sklir mer å mer bort.

Takk for svar.

[Gjest anonym for anledningen]

Jo det er sant.

Jeg blir vel bare veldig lei av å ta initiativ, å av stillhet..

Får vel bare innse at skal jeg være sammen med han så blir det sånn.

Innimellom blir jeg så lei, da er det på tide å møte ei venninne over en kopp kaffe eller ut en tur med barna trur jeg. Kan ikke la dette påvirke meg så mye som det avogtil gjør, blir bare deppa av å føle på ulikeheter å at noe mangler å sklir mer å mer bort.

Takk for svar.

''Jeg blir vel bare veldig lei av å ta initiativ, å av stillhet.. Får vel bare innse at skal jeg være sammen med han så blir det sånn.'' Skjønner veldig godt at du blir lei av stillhet og ikke føle deg "ønsket". Det er veldig trist å oppleve at en går på akkord med seg selv, og utelater deler av seg selv som er viktige for ens "væren" om du skjønner hva jeg mener med det..

Dersom alle dine initiativ blir "høvlet ned" med "nei, tsss, det trenger vi ikke", eller "hvorfor det" så vil du føle deg tråkket på og lite viktig. Slike utsagn vil få en viktig del av deg (spontaniteten) til å bli kvalt sakte men sikkert. Når mange av forslagene som å gå på tur eller lign. blir avfeid med uff og oi, så gidder en ikke tilslutt. Men det medfører at en forandrer seg som person. En viktig del av deg har blitt visket ut, eller trykket ned om du vil.

Så da tror jeg det vil gå to veier, eller kanskje tre;

En lar det humpe og gå, avfinner seg med situasjonen og sakte men sikkert endres man til en annen, kjedeligere(?) person.

En tar et oppgjør og setter tydelige krav og ønsker for forhold og tilværelse. Det kan jo gå to veier.

Man lar det humpe og gå, til "ballongen" sprekker - man blir så lei at det ender med brudd.

''Innimellom blir jeg så lei, da er det på tide å møte ei venninne over en kopp kaffe eller ut en tur med barna trur jeg. Kan ikke la dette påvirke meg så mye som det avogtil gjør, blir bare deppa av å føle på ulikeheter å at noe mangler å sklir mer å mer bort.''

Det er nok viktig at du tar tak i situasjonen og fyller livet ditt med ting som er viktige for DEG og barna dine. Ikke sitt å vent på hans initiativ.

MEN - jeg tror det er viktig å kommunisere med mannen din om hva som foregår. Ikke bare la det foregå uten å kommunisere. For poenget ditt er vel at du ønsker at han skal bli mer aktiv? SAMMEN? Da må du si til han at du ønsker at han skal være med, du hadde blitt glad om han ble med, at du syns det var så hyggelig sist osv. Fokuser på å formidle positivt om det du ønsker han skal gjøre mer av, heller enn å kritisere at han gjør for lite av det. (Det betyr jo det samme men har et helt annet fokus).

Og så kan du godt ha en alvorsprat der du sier helt (over)tydelig hvordan _DU_ vil ha det i livet ditt, og høre om han kan imøtekomme noen av disse tingene.... ikke som et ultimatum, men som et tydelig beskjed på hvordan du vil ha det og konsekvensene er da også tydelige. Premissene også....

Så lenge du ikke kan føle deg tilfreds sånn som det er nå, så må det tvinge seg frem en endring. Enten ved at du endrer deg, eller at du tar tak i situasjonen og den endres.

Uansett, øsnker deg lykke til... :-)

[Gjest bare for å snu litt på det]

"Jeg må kanskje innse at dette er kanskje et hint om at han ikke har det noe bra med meg. Kanskje jeg må gjøre mer ut av livet mitt på egenhånd så jeg ikke krever så mye av han?"

Jeg synes dette er å legge nokså mye skylden på deg selv p.g.a at han spiller dataspill.Hva ønsker du deg i forholdet til han da?

Må dere absolutt gjøre noe sammen hele tiden?

Hvis han f.eks var en person som likte å diskuttere alt mulig med deg,og at dere satt og pratet hele tiden?Hadde det vært bedre?

Hva om dette heller er et hint om at han faktisk har det bra med deg?

[Gjest vaaryr]

"Jeg må kanskje innse at dette er kanskje et hint om at han ikke har det noe bra med meg. Kanskje jeg må gjøre mer ut av livet mitt på egenhånd så jeg ikke krever så mye av han?"

Jeg synes dette er å legge nokså mye skylden på deg selv p.g.a at han spiller dataspill.Hva ønsker du deg i forholdet til han da?

Må dere absolutt gjøre noe sammen hele tiden?

Hvis han f.eks var en person som likte å diskuttere alt mulig med deg,og at dere satt og pratet hele tiden?Hadde det vært bedre?

Hva om dette heller er et hint om at han faktisk har det bra med deg?

Nei jeg legger ikke skylden på meg selv men innser at det er sånn han vil ha det.

Nei vi må ikke gjøre noe sammen hele tiden men det har vært greit om han innimellom tok initiativet til å gjøre noe eller vise at han setter pris på meg. Jeg synes ikke han gjør det ved å sitte foran data maskinen å se på porno og spille.

Et hint om at han har det bra med meg? Det kan du vel ikke mene?

[Gjest vaaryr]

''Jeg blir vel bare veldig lei av å ta initiativ, å av stillhet.. Får vel bare innse at skal jeg være sammen med han så blir det sånn.'' Skjønner veldig godt at du blir lei av stillhet og ikke føle deg "ønsket". Det er veldig trist å oppleve at en går på akkord med seg selv, og utelater deler av seg selv som er viktige for ens "væren" om du skjønner hva jeg mener med det..

Dersom alle dine initiativ blir "høvlet ned" med "nei, tsss, det trenger vi ikke", eller "hvorfor det" så vil du føle deg tråkket på og lite viktig. Slike utsagn vil få en viktig del av deg (spontaniteten) til å bli kvalt sakte men sikkert. Når mange av forslagene som å gå på tur eller lign. blir avfeid med uff og oi, så gidder en ikke tilslutt. Men det medfører at en forandrer seg som person. En viktig del av deg har blitt visket ut, eller trykket ned om du vil.

Så da tror jeg det vil gå to veier, eller kanskje tre;

En lar det humpe og gå, avfinner seg med situasjonen og sakte men sikkert endres man til en annen, kjedeligere(?) person.

En tar et oppgjør og setter tydelige krav og ønsker for forhold og tilværelse. Det kan jo gå to veier.

Man lar det humpe og gå, til "ballongen" sprekker - man blir så lei at det ender med brudd.

''Innimellom blir jeg så lei, da er det på tide å møte ei venninne over en kopp kaffe eller ut en tur med barna trur jeg. Kan ikke la dette påvirke meg så mye som det avogtil gjør, blir bare deppa av å føle på ulikeheter å at noe mangler å sklir mer å mer bort.''

Det er nok viktig at du tar tak i situasjonen og fyller livet ditt med ting som er viktige for DEG og barna dine. Ikke sitt å vent på hans initiativ.

MEN - jeg tror det er viktig å kommunisere med mannen din om hva som foregår. Ikke bare la det foregå uten å kommunisere. For poenget ditt er vel at du ønsker at han skal bli mer aktiv? SAMMEN? Da må du si til han at du ønsker at han skal være med, du hadde blitt glad om han ble med, at du syns det var så hyggelig sist osv. Fokuser på å formidle positivt om det du ønsker han skal gjøre mer av, heller enn å kritisere at han gjør for lite av det. (Det betyr jo det samme men har et helt annet fokus).

Og så kan du godt ha en alvorsprat der du sier helt (over)tydelig hvordan _DU_ vil ha det i livet ditt, og høre om han kan imøtekomme noen av disse tingene.... ikke som et ultimatum, men som et tydelig beskjed på hvordan du vil ha det og konsekvensene er da også tydelige. Premissene også....

Så lenge du ikke kan føle deg tilfreds sånn som det er nå, så må det tvinge seg frem en endring. Enten ved at du endrer deg, eller at du tar tak i situasjonen og den endres.

Uansett, øsnker deg lykke til... :-)

Ja det humper og går. Jeg tar fortsatt initiativ til å gjøre noe innimellom men det blir som sagt en vei, jeg må prioritere ting jeg kan gjøre med andre som gir meg glede. Ellers jeg blir bare som nå litt oppgitt.

Å sette krav har jeg gjort men jeg tror ikke han forandrer seg, jeg kan jo ikke forandre han heller. Jeg kan jo ikke bestemme hva han skal gjøre som han sier å det kan jeg jo heller ikke. Om jeg drar ut å trener eller møter venninner å han velger data så må han vel få lov til det da.

Det virker bare som at datan styrer livet litt når han får mark i rompa av å sitte i sofaen m meg å han må hoppe opp for å gjøre noe men.. ender på datan..

Jeg prøver å tenke på hva det var som gjorde at jeg falt for han å se det positive.

Jeg jeg gjør ting på egenhånd å som du sier kan ikke sitte å vente på initiativ fra han men det føles som han er en skygge som går rundt her å lever sitt liv på en måte da.

Jeg har kommunisert dette til han med hele situasjonen, han vet at jeg er veldig misfornøyd med data bruk å jeg merker at han heller setter seg foran tv da. Men å være en sprudlende fyr som tar initiativ må jeg jo innse at han ikke er.

Kanskje jeg bare er misfornøyd med meg selv for tiden at det er det som gjør det?

Ja ja, vi har vel alle vårt i våre forhold å jeg får fortsette å se på det som er bra å prøve å glede meg mer over det.

Tusen takk for svar.

[Gjest Bare for å snu litt på det.]

Nei jeg legger ikke skylden på meg selv men innser at det er sånn han vil ha det.

Nei vi må ikke gjøre noe sammen hele tiden men det har vært greit om han innimellom tok initiativet til å gjøre noe eller vise at han setter pris på meg. Jeg synes ikke han gjør det ved å sitte foran data maskinen å se på porno og spille.

Et hint om at han har det bra med meg? Det kan du vel ikke mene?

Det er jo usosialt av han å drive å spille data hvis du vil være sosial med han selvfølgelig.

Noe annet hadde det vært om dere hadde hver deres aktivitet, at det da ikke var så ille hvis han spilte dataspill, det var det som jeg tenkte på.

At han ser på porno på pc'en når du er i nærheten er jo helt forkastelig ,og da tar han ikke hensyn til deg.

[Gjest vaaryr]

Det er jo usosialt av han å drive å spille data hvis du vil være sosial med han selvfølgelig.

Noe annet hadde det vært om dere hadde hver deres aktivitet, at det da ikke var så ille hvis han spilte dataspill, det var det som jeg tenkte på.

At han ser på porno på pc'en når du er i nærheten er jo helt forkastelig ,og da tar han ikke hensyn til deg.

Trudde han bare va litt hekta på spillinga til jeg så sidene han hadde lagt ned samtidig som han spilte, porno ja.

Porno er egentlig ikke så ille men når sex livet ikke fungerer blir det ille.

Klarer heller ikke å slette sine spor så det har vært veldig lett at barna har funnet det. De har heldigvis ikke gjort det.

Du kan godt si at jeg ble sint ja.

[Gjest Klara40]

Ja det humper og går. Jeg tar fortsatt initiativ til å gjøre noe innimellom men det blir som sagt en vei, jeg må prioritere ting jeg kan gjøre med andre som gir meg glede. Ellers jeg blir bare som nå litt oppgitt.

Å sette krav har jeg gjort men jeg tror ikke han forandrer seg, jeg kan jo ikke forandre han heller. Jeg kan jo ikke bestemme hva han skal gjøre som han sier å det kan jeg jo heller ikke. Om jeg drar ut å trener eller møter venninner å han velger data så må han vel få lov til det da.

Det virker bare som at datan styrer livet litt når han får mark i rompa av å sitte i sofaen m meg å han må hoppe opp for å gjøre noe men.. ender på datan..

Jeg prøver å tenke på hva det var som gjorde at jeg falt for han å se det positive.

Jeg jeg gjør ting på egenhånd å som du sier kan ikke sitte å vente på initiativ fra han men det føles som han er en skygge som går rundt her å lever sitt liv på en måte da.

Jeg har kommunisert dette til han med hele situasjonen, han vet at jeg er veldig misfornøyd med data bruk å jeg merker at han heller setter seg foran tv da. Men å være en sprudlende fyr som tar initiativ må jeg jo innse at han ikke er.

Kanskje jeg bare er misfornøyd med meg selv for tiden at det er det som gjør det?

Ja ja, vi har vel alle vårt i våre forhold å jeg får fortsette å se på det som er bra å prøve å glede meg mer over det.

Tusen takk for svar.

Da lurer jeg på hvordan var han før dere flyttet sammen, og hvor langt tid gikk det før dere ble samboere?

Jeg forstår det som om viss du tar initiativ til å finne på noe, så vil han aldri bli med. Stemmer det?