Hva inspirerer folk til å bli lærere?

[Gjest kaliumsorbat]

Etter alle disse diskusjonene om lærere og skole, så lurer jeg på hva som gjør at folk velger dette yrket? har de selv hatt en god skolegang? Jeg husker barne og ungdomsskolen som bare bråk, jeg gikk hjem med hodepine fordi støynivået var så høyt. Jeg husker slitne lærere som brukte en stor del av tiden i timene bare til å holde orden og hindre at elevene mishandlet hverandre.

Jeg kunne aldri valgt å bli lærer i dag. eller, jeg kunne vel kanskje vært lærer på universitet eller høgskole, hvor elevene hadde valgt studiet selv, og hvor jeg slapp å oppdra dem.

hva gjør at folk (takk og lov for det) velger læreryrket?

[tzatziki1365380058]

Jeg kunne godt tenkt meg å være lærer. Det er absolutt en lederjobb, hvor alt man har av lederevner og evne til strategisk tenkning kommer til nytte. For ikke å snakke om at man må være beslutningsdyktig.

I tillegg tror jeg kontakten med barna er givende - om enn så krevende. Det er en jobb hvor man absolutt kan "gjøre en forskjell", i motsetning til, feks, min "papirflyttende" jobb. Det må være veldig tilfredsstillende, så lenge man klarer balansen og ikke blir utbrent.

Lange ferier/avspasering er også definitivt et gode ikke mange andre yrkesgrupper har, og er sikkert en årsak til at mange velger å bli lærer. Det er ikke til å komme bort fra, selv om lærerne mener det er en selvfølge. Jeg tror de undervurderer annet arbeidsliv en smule, men den diskusjonen har jeg vært i før, her inne. Jeg synes uansett at lærerne skal ha disse feriene/avspaseringene, siden jeg tror det er en forutsetning for å klare jobben over tid.

Også har man "perlene" man kan leve lenge på - mine gamle lærerforeldre får fremdeles julekort og blomster av tidligere elever, i en alder av mangeogåtti år. Ikke mange yrker anserkjennelsen blir SÅ tydelig og langvarig, de gangene man faktisk nettopp har gjort en forskjell for barn.

Også er det jo det å generelt like å jobbe med mennesker, og spesielt barn. GJør man det, er jo ikke læreryrke noe unaturlig valg.

Jeg angrer vel ikke på den veien jeg har valgt, men jo, jeg kunne godt tenkt meg og vært lærer!

[Gjest kaliumsorbat]

Jeg kunne godt tenkt meg å være lærer. Det er absolutt en lederjobb, hvor alt man har av lederevner og evne til strategisk tenkning kommer til nytte. For ikke å snakke om at man må være beslutningsdyktig.

I tillegg tror jeg kontakten med barna er givende - om enn så krevende. Det er en jobb hvor man absolutt kan "gjøre en forskjell", i motsetning til, feks, min "papirflyttende" jobb. Det må være veldig tilfredsstillende, så lenge man klarer balansen og ikke blir utbrent.

Lange ferier/avspasering er også definitivt et gode ikke mange andre yrkesgrupper har, og er sikkert en årsak til at mange velger å bli lærer. Det er ikke til å komme bort fra, selv om lærerne mener det er en selvfølge. Jeg tror de undervurderer annet arbeidsliv en smule, men den diskusjonen har jeg vært i før, her inne. Jeg synes uansett at lærerne skal ha disse feriene/avspaseringene, siden jeg tror det er en forutsetning for å klare jobben over tid.

Også har man "perlene" man kan leve lenge på - mine gamle lærerforeldre får fremdeles julekort og blomster av tidligere elever, i en alder av mangeogåtti år. Ikke mange yrker anserkjennelsen blir SÅ tydelig og langvarig, de gangene man faktisk nettopp har gjort en forskjell for barn.

Også er det jo det å generelt like å jobbe med mennesker, og spesielt barn. GJør man det, er jo ikke læreryrke noe unaturlig valg.

Jeg angrer vel ikke på den veien jeg har valgt, men jo, jeg kunne godt tenkt meg og vært lærer!

Men hva tenker du ang den oppdragelsesbiten ? Tror du at du hadde klart å få ro i klassen? Har du selv opplevd en problemfri skolegang?

Akkurat de lange feriene hadde betydd lite for meg, hvis arbeidsdagen stort sett besto av å holde ro i klassen og jeg hadde gått hjem helt utslitt.Jeg hadde nok også blitt sliten av å skulle rette prøver når jeg kom hjem. Min helse er nok ikke god nok til det.

[Gjest togli]

Helt fra før jeg begynte på skolen selv drømte jeg om å bli lærer Jeg elsket å leke skole sammen med lillesøstra mi, og jeg var selvsagt alltid læreren i leken

Når jeg valgte denne yrkesretningen tenkte jeg egentlig ikke så mye på det med uro i klassen osv. Selv var jeg nok heldig med klassene jeg gikk i. Vi var stort sett rolige elever (endel år siden jeg gikk på skole da ;-)). Når sant skal sies så er det enormt store forskjeller på klasser. Noen bråker og lager uro omtrent hele tiden mens andre sitter som englebarn hele tiden

Det er veldig spennende og inspirerende å få være med på å påvirke et barns liv Fortsatt holder jeg kontakten med nesten alle mine tidligere elever og har fått veldig positive tilbakemeldinger på hvordan de følte jeg formet livet deres For meg er det kanskje en mer takknemmelig jobb å være lærer fordi jeg er døv og har døve elever. For døve elever er det selvsagt svært givende å ha en lærer som kan deres språk fullt ut og som virkelig forstår hvordan det er å være døv i "de hørendes verden". Dessuten har det vært viktig for dem å se at voksne døve tar høyskole- og universitetsutdanning uten større problemer. Det gir også dem mot til å satse. Jeg er stolt av alle mine tidligere elever Flere av dem er faktisk blant mine beste venner idag (ja, døvemiljøet er ikke så stort ;-))

[tzatziki1365380058]

Men hva tenker du ang den oppdragelsesbiten ? Tror du at du hadde klart å få ro i klassen? Har du selv opplevd en problemfri skolegang?

Akkurat de lange feriene hadde betydd lite for meg, hvis arbeidsdagen stort sett besto av å holde ro i klassen og jeg hadde gått hjem helt utslitt.Jeg hadde nok også blitt sliten av å skulle rette prøver når jeg kom hjem. Min helse er nok ikke god nok til det.

Ro i klassen, tror jeg at jeg hadde klart og fått ja. Jeg tror klassemiljøet henger, nærmest utelukkende, sammen med klasseledelsen, og jeg er generelt god på ledelse. Tror de evnene jeg benytter i annen type ledelse, også ville fungert i en klasse/gruppe.

Jobbet også som lærervikar en periode, og hadde ikke problemer med manglende ro, da heller. Og da var jeg 20 uten utdanning, så jeg tror jeg hadde hatt en sjans som 25 +, med utdanning.

[Gjest ikke signatur i dag]

Ro i klassen, tror jeg at jeg hadde klart og fått ja. Jeg tror klassemiljøet henger, nærmest utelukkende, sammen med klasseledelsen, og jeg er generelt god på ledelse. Tror de evnene jeg benytter i annen type ledelse, også ville fungert i en klasse/gruppe.

Jobbet også som lærervikar en periode, og hadde ikke problemer med manglende ro, da heller. Og da var jeg 20 uten utdanning, så jeg tror jeg hadde hatt en sjans som 25 +, med utdanning.

Det kommer da helt an på hvilken type sammensetning av elever du får i klassen.

Ene barnet mitt begynte i 1. klasse sammen med to elever, som var helt ustyrlige, de feilte etellerannet slik at de hadde hjelpelærer i klassen i alle timene for å holde kontroll på disse to elevene, men allikevel greidde lærene ikke å få til et rolig læremiljø i klassen, slik de gjerne ville.

Det var to lærere som sluttet på skolen etter ett år med denne klassen. Da elevene skulle begynne i 3. klasse var det ikke noen av de andre lærene på skolen som ville overta klassen. Rektor avgjorde da at en mannlig lærer ble tatt fra 5. klasse og fikk overta ansvaret for denne 3. klassen.

Han greidde heller ikke å få til et rolig læringsmiljø pga denne ene elevens oppførsel, (den andre urolige eleven hadde flyttet på det tidsspunktet). Til slutt flyttet denne umulige eleven også og endelig så ble klassen rolig og det ble et greit læringsmiljø da de gikk i 4. klasse.

Det var to elever med spesielle lærevansker, som ødela roen og freden i klasserommet for de andre elevene i 3 - 4 år.

[tzatziki1365380058]

Det kommer da helt an på hvilken type sammensetning av elever du får i klassen.

Ene barnet mitt begynte i 1. klasse sammen med to elever, som var helt ustyrlige, de feilte etellerannet slik at de hadde hjelpelærer i klassen i alle timene for å holde kontroll på disse to elevene, men allikevel greidde lærene ikke å få til et rolig læremiljø i klassen, slik de gjerne ville.

Det var to lærere som sluttet på skolen etter ett år med denne klassen. Da elevene skulle begynne i 3. klasse var det ikke noen av de andre lærene på skolen som ville overta klassen. Rektor avgjorde da at en mannlig lærer ble tatt fra 5. klasse og fikk overta ansvaret for denne 3. klassen.

Han greidde heller ikke å få til et rolig læringsmiljø pga denne ene elevens oppførsel, (den andre urolige eleven hadde flyttet på det tidsspunktet). Til slutt flyttet denne umulige eleven også og endelig så ble klassen rolig og det ble et greit læringsmiljø da de gikk i 4. klasse.

Det var to elever med spesielle lærevansker, som ødela roen og freden i klasserommet for de andre elevene i 3 - 4 år.

Nei, min påstand er at det ikke kommer an på elevene. Som hovedregel, altså - ikke som noen opplest og vedtatt fasit. Noen har autoritet, kan lede, og blir lyttet til nesten uansett. Andre har absolutt ingen autoritet osv....Ett av mine barn går på et "håpløst trinn", med en del "opplest og vedtatte" vanskelige barn. Hvordan trinnet har fungert, har hatt direkte sammenheng med lærerne på trinnet, og hvilket fokus de har hatt på klasseledelse.

Min far var av "den gamle skolen", og han hadde aldri, ikke en eneste gang, problemer med å få ro i klassen, selv med en rekke elever, i årenes løp, som i dag nok ville fått en eller annen diagnose (det heter vel noe annet nå, men...)

Jeg lurer på om en del av de som blir lærere i dag undervurderer lederdelen av yrket. Kan hende studiet også gjør det - det vet jeg ikke noe om, men det ville egentlig ikke forundre meg. Jeg mener at læreryrket først og fremst er en lederjobb, får man ikke til den delen av jobben, har man ikke sjans.

Jeg kan naturligvis ikke garantere at jeg ville klart å holde ro i hvilken som helst klasse, men med riktig utdanning og pedagogisk kompetanse, tror jeg at jeg hadde hatt en fair sjanse.

[jubalong70]

Nei, min påstand er at det ikke kommer an på elevene. Som hovedregel, altså - ikke som noen opplest og vedtatt fasit. Noen har autoritet, kan lede, og blir lyttet til nesten uansett. Andre har absolutt ingen autoritet osv....Ett av mine barn går på et "håpløst trinn", med en del "opplest og vedtatte" vanskelige barn. Hvordan trinnet har fungert, har hatt direkte sammenheng med lærerne på trinnet, og hvilket fokus de har hatt på klasseledelse.

Min far var av "den gamle skolen", og han hadde aldri, ikke en eneste gang, problemer med å få ro i klassen, selv med en rekke elever, i årenes løp, som i dag nok ville fått en eller annen diagnose (det heter vel noe annet nå, men...)

Jeg lurer på om en del av de som blir lærere i dag undervurderer lederdelen av yrket. Kan hende studiet også gjør det - det vet jeg ikke noe om, men det ville egentlig ikke forundre meg. Jeg mener at læreryrket først og fremst er en lederjobb, får man ikke til den delen av jobben, har man ikke sjans.

Jeg kan naturligvis ikke garantere at jeg ville klart å holde ro i hvilken som helst klasse, men med riktig utdanning og pedagogisk kompetanse, tror jeg at jeg hadde hatt en fair sjanse.

Jeg tror absolutt du er inne på noe, tzatziki.

Min mellomste går i 3. klasse, og den klassen startet opp som en skikkelig urolig klasse. Det var særlig 2 elever som ikke maktet å holde seg i ro, og som ikke maktet å vise resepekt for andre.

I tillegg var det endel andre "normalt urolige" barn.

Læreren, en kvinne i 50-årene, tok virkelig fatt i sakene, og har jobbet beinhardt. Den ene eleven har fått en bokstavdiagnose, og har hatt assistent inne hos seg noen timer. Den andre eleven er nok et resultat av at foreldrene har latt barnet få makten hjemme.

Nå fungerer klassen veldig godt. Det er fremdeles utfordringer, men fordi læreren har vært veldig tydelig og veldig konsekvent vet barna akkurat hva som gjelder.

Bokstavbarnet er medisinert, men har fremdeles utfordringer. Læreren takler dette fint, og har god kommunikasjon med hjemmet.

De andre urolige barna er fremdeles urolige, men ikke i timene. Det er et godt læringsmiljø i klassen nå, og min datter (samt venninnene hennes) trives veldig godt.

Vi hadde nylig hele klassen samlet til bursdagsfeiring, og det var en herlig gjeng. Aktiv og til tider høyrøstet, men de hørte etter når de skulle

Jeg tviler på at uten gode lederegenskaper hos læreren, så hadde ikke denne klassen fungert så godt.

[Gjest kaliumsorbat]

Nei, min påstand er at det ikke kommer an på elevene. Som hovedregel, altså - ikke som noen opplest og vedtatt fasit. Noen har autoritet, kan lede, og blir lyttet til nesten uansett. Andre har absolutt ingen autoritet osv....Ett av mine barn går på et "håpløst trinn", med en del "opplest og vedtatte" vanskelige barn. Hvordan trinnet har fungert, har hatt direkte sammenheng med lærerne på trinnet, og hvilket fokus de har hatt på klasseledelse.

Min far var av "den gamle skolen", og han hadde aldri, ikke en eneste gang, problemer med å få ro i klassen, selv med en rekke elever, i årenes løp, som i dag nok ville fått en eller annen diagnose (det heter vel noe annet nå, men...)

Jeg lurer på om en del av de som blir lærere i dag undervurderer lederdelen av yrket. Kan hende studiet også gjør det - det vet jeg ikke noe om, men det ville egentlig ikke forundre meg. Jeg mener at læreryrket først og fremst er en lederjobb, får man ikke til den delen av jobben, har man ikke sjans.

Jeg kan naturligvis ikke garantere at jeg ville klart å holde ro i hvilken som helst klasse, men med riktig utdanning og pedagogisk kompetanse, tror jeg at jeg hadde hatt en fair sjanse.

Husker at vi fikk ny lærer i fjerde klasse. Det var en godt voksen dame som hadde jobbet i militæret. Hun var myndig, det var nok med et blikk fra henne, så roet klassen seg. Om noen vippet på stolen så var det nok for henne å bare se på vedkommende, så vippet personen tilbake. Det var fasinerende hvordan hun klarte det.

[Gjest utfordringer]

Hvis du tenker at du skal bli lærer så må du like å jobbe med mennesker. Du må like utfordringen i å mestre å klare å få frem "vanskelige" elever. Hvis du tenker at du skal være lærer bare for å stå der å undervise så har du inegn ting i skolen å gjøre. Dagens samfunn er komplisert. Dette kan ikke barna hjelpe for, desverre.