8-åring syns hun er feit

[Gjest flottdatter]

8-åringen min synes hun er feit. Hun sammenligner seg med alle på hennes alder som er tynne, og tilogmed med meg, som er 72 kilo og ingen sylfide. Hun mener allikevel at hun er feitere. Hun gruer seg til hun skal ha bading på skolen, og hun har trodd at hun ble tynnere av å la være å spise. Det siste tror jeg vi har fått rettet på nå.

Jeg er bekymret, men er veldig usikker på hvordan jeg skal håndtere dette. Selv har jeg vokst opp med en kroppsfiksert mor, og jeg har gjort mitt ytterste for å ikke bringe videre noen av hennes tanker.

For den som måtte lure: hun ser helt fin ut

[brilleslangen]

Det går å ta en prat med helsesøster for å høre dennes mening ang om det er noe som bør gjøres... feks få råd /hjelp av BUP. Det kan jo virke som om ho har et litt forvrengt bilde av seg selv stakkar, og i mine ører høresdet litt småskummelt ut...

Lykke til iallfall

[Gjest flottdatter]

Det går å ta en prat med helsesøster for å høre dennes mening ang om det er noe som bør gjøres... feks få råd /hjelp av BUP. Det kan jo virke som om ho har et litt forvrengt bilde av seg selv stakkar, og i mine ører høresdet litt småskummelt ut...

Lykke til iallfall

Sikkert en god ide, jeg synes også det er skummelt.

[PieLill]

Det må være utrolig frustrerende å se jenta de slite med en av de tingene du kanskje har kjempet hardest for at hun skal skånes for.

En felle vi veldig lett går i er å få lettere panikk når barna sier slike ting. Stresser verre med å forsøke å overbevise dem om at det er de ikke. Og da forteller vi på sett og vis barnet at feit er noe fryktelig og nører opp under bålet vi forsøker å slukke.

Tror du dette er et uttrykk for at jenta mener hun er feit, eller et utslag av generell uttrygghet og manglende selvtillit? Om du fikk henne fra og mene at hun var for tjukk, ville hun da straks finne en annen feil med seg selv som var like "ille".

For barn kan 'feit' være et samleuttrykk av 'urettferdig' kaliber. "Alt" barna synes er kiipt, ydmykende, forsmedelig, ubehagelig, irriterende, trist, hva som helst - er _urettferdig_.

"Jeg er feit." kan være et samleuttrykk for "Jeg er uttrygg på at jeg er bra nok. Jeg tror ikke helt de andre kan like meg. Jeg er redd for å bli satt uten for fellesskapet. Andre ser ned på meg.. osv."

'Feit' kan for barn være det ultimate skjellsord, fordi de kjenner den sterkt personlige injurierende og sårende kraft ordet har.

Forslag til ulike innfallsvinkler.

Den like gyldige. Du synes du er feit. Ja og hva så? Hvilken rolle spiller det egentlig om Ruth og Anne har tynnere armer enn deg. Altså ikke være nevneverdig imponert eller berørt og samtidig utfordre barnet på hva som egentlig er så farlig med dette.

Definisjonsmetoden. Hva er egentlig feit. Hvem er egentlig feite. Er du i realiteten feitere enn... Denne framgangsmåten er ikke mitt førstevalg, fordi den kan mate tankesettet man forsøker å bli kvitt.

I hvem sine øyne? Hvem er det som mener at du er feit? Har noen sagt det? Er det noen som snakker slik at det virker som det er det de mener? (F.eks. hvordan de omtaler ulike personer. Hvordan de snakker generelt om "feit") En slik diskusjon kan avsløre kildene til en del av disse forestillingene. Og videre gi en mulighet til å validere kildene. En annen mulighet er at barnet kanskje ser at fordømmelsen sitter hos en selv, ikke de andre.

En fjerde innfallsvinkel er å alliere seg med en grepa fastlege eller annen fagperson som kan ha stor autoritet i barnets liv. Ta barnet helt på alvor og si at om hun synes hun er for tjukk, kan det jo være greit å diskutere saken med en lege. Legen vil jo vite hva som er den beste løsningen. En dyktig og godt forberedt lege kan med litt hell klare å få barnet til å se saken fra en helt annen og faglig vinkel.

Enda en strategi er å gi dette minst mulig tid og oppmerksomhet, samtidig som man gri barnet positiv oppmerksomhet i enhver situasjon det er mulig. - Du verden så stilig du er i den kjolen. Du har virkelig god smak. - Hva har du gjort med håret ditt, det ble jo så flott? Det må du vise meg! Komplimentene må være egnet til å styrke jeg-er-bra-følelsen, men ikke kunne avsløres som et du-er-da-ikke-feit-utsagn. Det siste vil falle på stengrunn.

Å plumt benekte barnets opplevelse, er som regel en dårlig løsning. Barnet tror rett og slett ikke på vår benektelse fordi H'n vet at foreldre er forpliktet til å si nettopp det. Det kan gjøre at barnet føler h*n ikke blir tatt på alvor.

Hva vi enn gjør i slike situasjoner har vi den vanskelige balansegangen med hvor mye og tung oppmerksomhet problemet skal gis. Både for mye og for lite blir feil, og det finnes ingen fasit på riktig dose.

Hadde jeg kunnet styre alt, skulle barna mine vokst opp uten en eneste knekk i selvfølelsen, uten usikkerhet og sosial uttrygghet. Men hvordan skulle da barna lære seg å takle denne typen negative følelser og tanker?

Dermed er det i alle slike vanskelige situasjoner også et solid potensiale for fremgang og modning.

mvh

[bibben]

Det må være utrolig frustrerende å se jenta de slite med en av de tingene du kanskje har kjempet hardest for at hun skal skånes for.

En felle vi veldig lett går i er å få lettere panikk når barna sier slike ting. Stresser verre med å forsøke å overbevise dem om at det er de ikke. Og da forteller vi på sett og vis barnet at feit er noe fryktelig og nører opp under bålet vi forsøker å slukke.

Tror du dette er et uttrykk for at jenta mener hun er feit, eller et utslag av generell uttrygghet og manglende selvtillit? Om du fikk henne fra og mene at hun var for tjukk, ville hun da straks finne en annen feil med seg selv som var like "ille".

For barn kan 'feit' være et samleuttrykk av 'urettferdig' kaliber. "Alt" barna synes er kiipt, ydmykende, forsmedelig, ubehagelig, irriterende, trist, hva som helst - er _urettferdig_.

"Jeg er feit." kan være et samleuttrykk for "Jeg er uttrygg på at jeg er bra nok. Jeg tror ikke helt de andre kan like meg. Jeg er redd for å bli satt uten for fellesskapet. Andre ser ned på meg.. osv."

'Feit' kan for barn være det ultimate skjellsord, fordi de kjenner den sterkt personlige injurierende og sårende kraft ordet har.

Forslag til ulike innfallsvinkler.

Den like gyldige. Du synes du er feit. Ja og hva så? Hvilken rolle spiller det egentlig om Ruth og Anne har tynnere armer enn deg. Altså ikke være nevneverdig imponert eller berørt og samtidig utfordre barnet på hva som egentlig er så farlig med dette.

Definisjonsmetoden. Hva er egentlig feit. Hvem er egentlig feite. Er du i realiteten feitere enn... Denne framgangsmåten er ikke mitt førstevalg, fordi den kan mate tankesettet man forsøker å bli kvitt.

I hvem sine øyne? Hvem er det som mener at du er feit? Har noen sagt det? Er det noen som snakker slik at det virker som det er det de mener? (F.eks. hvordan de omtaler ulike personer. Hvordan de snakker generelt om "feit") En slik diskusjon kan avsløre kildene til en del av disse forestillingene. Og videre gi en mulighet til å validere kildene. En annen mulighet er at barnet kanskje ser at fordømmelsen sitter hos en selv, ikke de andre.

En fjerde innfallsvinkel er å alliere seg med en grepa fastlege eller annen fagperson som kan ha stor autoritet i barnets liv. Ta barnet helt på alvor og si at om hun synes hun er for tjukk, kan det jo være greit å diskutere saken med en lege. Legen vil jo vite hva som er den beste løsningen. En dyktig og godt forberedt lege kan med litt hell klare å få barnet til å se saken fra en helt annen og faglig vinkel.

Enda en strategi er å gi dette minst mulig tid og oppmerksomhet, samtidig som man gri barnet positiv oppmerksomhet i enhver situasjon det er mulig. - Du verden så stilig du er i den kjolen. Du har virkelig god smak. - Hva har du gjort med håret ditt, det ble jo så flott? Det må du vise meg! Komplimentene må være egnet til å styrke jeg-er-bra-følelsen, men ikke kunne avsløres som et du-er-da-ikke-feit-utsagn. Det siste vil falle på stengrunn.

Å plumt benekte barnets opplevelse, er som regel en dårlig løsning. Barnet tror rett og slett ikke på vår benektelse fordi H'n vet at foreldre er forpliktet til å si nettopp det. Det kan gjøre at barnet føler h*n ikke blir tatt på alvor.

Hva vi enn gjør i slike situasjoner har vi den vanskelige balansegangen med hvor mye og tung oppmerksomhet problemet skal gis. Både for mye og for lite blir feil, og det finnes ingen fasit på riktig dose.

Hadde jeg kunnet styre alt, skulle barna mine vokst opp uten en eneste knekk i selvfølelsen, uten usikkerhet og sosial uttrygghet. Men hvordan skulle da barna lære seg å takle denne typen negative følelser og tanker?

Dermed er det i alle slike vanskelige situasjoner også et solid potensiale for fremgang og modning.

mvh

Hei PieLill,

Jeg er ikke trådstarter, men vil med dette virkelig få takke deg for veldig grundig og nyttig svar. Jeg står i en situasjon nå hvor jeg er så usikker på hvordan jeg skal håndtere en tilsvarende problemstilling. Jeg kan i høyeste grad dra nytte av alt du har skrevet, så tusen takk for det!

Jeg ønsker deg en riktig god dag )

[Gjest harikkenickfortiden]

Uff, det er ikke greit når hun er så ung og tenker slik. Har også en datter som aldri blir fornøyd med seg selv.

Har vel ikke råd om hva du bør si og gjøre, men jeg vet iallefall hva du ikke bør si. Har en søster som i en alder av 12 år måtte på sykehus for å få næring, hun hadde anorexia. Det som min søster sier var en del av det utløsende til sykdommen; var da hun sa til vår mor: "jeg tror jeg vil slanke meg, jeg synes har så brede hofter." og vår mor svarer:" ja, det er kanskje ikke så dumt. det synes jeg du skal. "

Jeg ville nå heller svart at det skal du ikke gjøre, du er fin som du er. Min søster som nå er snart 40, kan aldri glemme det svaret av vår mor.

[Gjest flottdatter]

Det må være utrolig frustrerende å se jenta de slite med en av de tingene du kanskje har kjempet hardest for at hun skal skånes for.

En felle vi veldig lett går i er å få lettere panikk når barna sier slike ting. Stresser verre med å forsøke å overbevise dem om at det er de ikke. Og da forteller vi på sett og vis barnet at feit er noe fryktelig og nører opp under bålet vi forsøker å slukke.

Tror du dette er et uttrykk for at jenta mener hun er feit, eller et utslag av generell uttrygghet og manglende selvtillit? Om du fikk henne fra og mene at hun var for tjukk, ville hun da straks finne en annen feil med seg selv som var like "ille".

For barn kan 'feit' være et samleuttrykk av 'urettferdig' kaliber. "Alt" barna synes er kiipt, ydmykende, forsmedelig, ubehagelig, irriterende, trist, hva som helst - er _urettferdig_.

"Jeg er feit." kan være et samleuttrykk for "Jeg er uttrygg på at jeg er bra nok. Jeg tror ikke helt de andre kan like meg. Jeg er redd for å bli satt uten for fellesskapet. Andre ser ned på meg.. osv."

'Feit' kan for barn være det ultimate skjellsord, fordi de kjenner den sterkt personlige injurierende og sårende kraft ordet har.

Forslag til ulike innfallsvinkler.

Den like gyldige. Du synes du er feit. Ja og hva så? Hvilken rolle spiller det egentlig om Ruth og Anne har tynnere armer enn deg. Altså ikke være nevneverdig imponert eller berørt og samtidig utfordre barnet på hva som egentlig er så farlig med dette.

Definisjonsmetoden. Hva er egentlig feit. Hvem er egentlig feite. Er du i realiteten feitere enn... Denne framgangsmåten er ikke mitt førstevalg, fordi den kan mate tankesettet man forsøker å bli kvitt.

I hvem sine øyne? Hvem er det som mener at du er feit? Har noen sagt det? Er det noen som snakker slik at det virker som det er det de mener? (F.eks. hvordan de omtaler ulike personer. Hvordan de snakker generelt om "feit") En slik diskusjon kan avsløre kildene til en del av disse forestillingene. Og videre gi en mulighet til å validere kildene. En annen mulighet er at barnet kanskje ser at fordømmelsen sitter hos en selv, ikke de andre.

En fjerde innfallsvinkel er å alliere seg med en grepa fastlege eller annen fagperson som kan ha stor autoritet i barnets liv. Ta barnet helt på alvor og si at om hun synes hun er for tjukk, kan det jo være greit å diskutere saken med en lege. Legen vil jo vite hva som er den beste løsningen. En dyktig og godt forberedt lege kan med litt hell klare å få barnet til å se saken fra en helt annen og faglig vinkel.

Enda en strategi er å gi dette minst mulig tid og oppmerksomhet, samtidig som man gri barnet positiv oppmerksomhet i enhver situasjon det er mulig. - Du verden så stilig du er i den kjolen. Du har virkelig god smak. - Hva har du gjort med håret ditt, det ble jo så flott? Det må du vise meg! Komplimentene må være egnet til å styrke jeg-er-bra-følelsen, men ikke kunne avsløres som et du-er-da-ikke-feit-utsagn. Det siste vil falle på stengrunn.

Å plumt benekte barnets opplevelse, er som regel en dårlig løsning. Barnet tror rett og slett ikke på vår benektelse fordi H'n vet at foreldre er forpliktet til å si nettopp det. Det kan gjøre at barnet føler h*n ikke blir tatt på alvor.

Hva vi enn gjør i slike situasjoner har vi den vanskelige balansegangen med hvor mye og tung oppmerksomhet problemet skal gis. Både for mye og for lite blir feil, og det finnes ingen fasit på riktig dose.

Hadde jeg kunnet styre alt, skulle barna mine vokst opp uten en eneste knekk i selvfølelsen, uten usikkerhet og sosial uttrygghet. Men hvordan skulle da barna lære seg å takle denne typen negative følelser og tanker?

Dermed er det i alle slike vanskelige situasjoner også et solid potensiale for fremgang og modning.

mvh

PieLill, tusen takk. Her er virkelig mye nyttig.

Jeg tror egentlig jenta mi ha god selvfølelse, men en kan vel aldri være sikker...

[Gjest Elextra]

Huff, ikke hyggelig når det skal være slik. Har ingen gode råd til deg, annet enn å gjøre alt for ikke å støtte oppunder de negative følelsene, men det vet du sikkert.

Har selv en gutt på åtte og et halvt som er tynn som en strek men som har ganske stor mage (ganske naturlig at magen stikker frem når kroppen ellers er veldig smal). Dette har han plutselig fått komplekser for, var visst noen som hadde nevnt det en gang. Tror jeg delvis klarte å berolige ham, men har sett ham studere seg selv i speilet også i ettertid. Og dette er en gutt som vanligvis overhodet ikke bryr seg om hvordan han ser ut/hva han har på seg etc., så kan knapt tenke meg hvordan en forfengelig jente kan ha det.

[PieLill]

PieLill, tusen takk. Her er virkelig mye nyttig.

Jeg tror egentlig jenta mi ha god selvfølelse, men en kan vel aldri være sikker...

Noen ganger lurer jeg på om ungene "leker med" eller tester selvfølelsen på en måte ved slike negative oppgulp om seg selv, om du skjønner.

mvh

[Gjest flottdatter]

Noen ganger lurer jeg på om ungene "leker med" eller tester selvfølelsen på en måte ved slike negative oppgulp om seg selv, om du skjønner.

mvh

Godt mulig det ja