Å ikke gi barnet det ” alle andre” har

[Gjest kaliumsorbat]

Hvilket tanker gjør dere dere om å være steile på det dere ikke vil gi barna, men som ”alle andre” får. Jeg har snakket med foreldre som har vært helt klare på at mobil skal ikke ungene få før de er ti år. Basta! Selv om alle de andre i klassen har fått det ved niårsalder. Samme foreldrer mente at barnet ikke skulle trenge klær fra butikk, dersom mor eller far kunne lage klærne hjemme. Fjernsyn ville de heller ikke ha hjemme, det var bedre at barna var i aktivitet. Det var viktig å lære barna at det ikke var så viktig hva alle andre fikk, og at de derfor kunne lære å glede seg over det de hadde.

Jeg er ikke uenig i tankegangen men reagerer på bastantheten her. Hvis en niåring allerede sliter litt sosialt, og kan ha problemer med å henge med de andre, så hjelper det vel ikke akkurat på situasjonen at alle de andre vennene har mobil og dermed enkelt kan kontakte hverandre via sms? Hvorfor ikke gi etter kravet på dette området, og se om man heller kan være ”vanskelig” på et annet punkt? Det er jo barnet som må betale prisen for foreldrenes prinsipper.

Og hva hvis barnet ditt blir mobbet på skolen pga h*n går i hjemmelagde klær, er da prinsippet om at barnet skal sette pris på egenproduserte klær viktigst, eller at barnet har det bra til tross for at en må gi etter om kravet til klær? Hvor langt skal man strekke idealene sine?

En mor jeg vet om kjøpte noe dyre datagreier for at sønnen på åtte som var flink til å spille data skulle bli mer atraktiv for klassekameratene. Denne gutten var ikke så flink til å hevde seg sosialt, og spilte ikke fotball slik som mange av de andre guttene. At dataspillene gjorde at flere klassekamerater ville bli med han hjem og spille, samtidig som han fikk vist ferdighetene sine syntes moren var helt greit. Noe må en jo kunne hevde seg i.

Men hva tenker dere om temaet? Ville dere ventet med å gi mobil til poden selv om alle vennene hadde det? Ville dere insistert på at barnet skulle gå i hjemmesydde klær selv om h*n opplevde mobbing? Eller kommer det helt an på barnet?

[Katt-ja]

Jeg er ikke særlig standhaftig...

Tåler kamelene ganske godt ;-)

[hidi, the scorpion]

Jeg ville aldri gitt en mobil til en ni-åring. Når det gjelder data var jeg mye mindre restriktiv, og begge mine sønner har nå jobber innen data:)

Jeg har aldri kjøpt merkeklær til ungene mine, men heller aldri tvunget dem inn i klær de ikke liker!

At foreldre velger bort TV, er et valg jeg ikke ville gjort, men om de bruker tiden på barna i stedet, så er det jo udelt posistivt;)

[Katt-ja]

Jeg ville aldri gitt en mobil til en ni-åring. Når det gjelder data var jeg mye mindre restriktiv, og begge mine sønner har nå jobber innen data:)

Jeg har aldri kjøpt merkeklær til ungene mine, men heller aldri tvunget dem inn i klær de ikke liker!

At foreldre velger bort TV, er et valg jeg ikke ville gjort, men om de bruker tiden på barna i stedet, så er det jo udelt posistivt;)

''Jeg ville aldri gitt en mobil til en ni-åring''

Du har barn som jobber, sier du...? Da var vel ikke mobiler så vanlige da du hadde 9-åringer, eller? Ting endrer seg... Min eldste fikk mobil ved 12-års-alder, tror jeg,- yngste fikk nok i alle fall da h*n var 9 eller 10. Nettopp fordi det imens hadde blitt mye mer vanlig at "alle" hadde det. Ikke bare alle i klassen, liksom, men "alle" sånn ellers...

[Gjest kaliumsorbat]

Jeg ville aldri gitt en mobil til en ni-åring. Når det gjelder data var jeg mye mindre restriktiv, og begge mine sønner har nå jobber innen data:)

Jeg har aldri kjøpt merkeklær til ungene mine, men heller aldri tvunget dem inn i klær de ikke liker!

At foreldre velger bort TV, er et valg jeg ikke ville gjort, men om de bruker tiden på barna i stedet, så er det jo udelt posistivt;)

Men om alle barnets venner hadde mobil, hadde det fått deg til å endre oppfatning?

[Gjest julie anne]

''En mor jeg vet om kjøpte noe dyre datagreier for at sønnen på åtte som var flink til å spille data skulle bli mer atraktiv for klassekameratene. Denne gutten var ikke så flink til å hevde seg sosialt, og spilte ikke fotball slik som mange av de andre guttene. At dataspillene gjorde at flere klassekamerater ville bli med han hjem og spille, samtidig som han fikk vist ferdighetene sine syntes moren var helt greit. Noe må en jo kunne hevde seg i.''

Det som kan skje da er at guttene kommer utelukkende pga -dataspillene-, ikke pga gutten. Min erfaring når det gjelder dette er at den gutten som eier dataspillene ikke kommer seg særlig mer inn i venneflokken, han blir like fort glemt når de andre guttene stikker. Jeg liker ikke at man skal måtte "kjøpe" seg venner ved å investere i dyre ting. Da risikerer man bare at barnet blir mer skuffet.

''Men hva tenker dere om temaet? Ville dere ventet med å gi mobil til poden selv om alle vennene hadde det? Ville dere insistert på at barnet skulle gå i hjemmesydde klær selv om h*n opplevde mobbing? Eller kommer det helt an på barnet?''

Foreldres oppgave er bl.a å sette grenser. Det hører med at man ikke alltid er populær blant poden(e), men sånn er det nå en gang. Hvorfor skal hjemmesydde klær være dårligere enn kjøpeklær? Mobbing pga sånt kommer av foreldrenes holdninger som barna lærer hjemme. Barn tenker ikke alltid over sånne ting selv (kommer an på alder, selvfølgelig). Ingen 9-åringer har behov for en mobil. Kjekt å ha, ja, men man klarer seg utmerket uten.

Når dette er sagt gjelder det også å ha et øye med i utviklingen. Jeg husker selv jeg maste om en bestemt ting da jeg var 14, en ting som ville betydd mye for meg. Det kom ikke på tale hos mine foreldre. Jeg måtte bare innfinne meg med situasjonen. Etter 2 år kom moren min med omtalte ting i gave, men da var det alt for sent.

Man må se an barna, se an økonomi, og barna bør lære at de ikke kan få alt de vil ha bare fordi "alle andre" har det. Mange barn vet ikke å sette pris på ting eller skjønner hvilke verdier de får opp i hendene. Og hjemme går foreldrene med dårlig samvittighet fordi de ikke har råd til å kaste bort tusenvis av kroner på noe som blir glemt etter 2 måneder. Man må velge sine slag. Ser man at det er noe barnet har veldig veldig lyst på, og som man skjønner er noe som virkelig betyr noe, bør man selvsagt gi etter.

[Gjest min mening her]

Jeg ville aldri gitt en mobil til en ni-åring. Når det gjelder data var jeg mye mindre restriktiv, og begge mine sønner har nå jobber innen data:)

Jeg har aldri kjøpt merkeklær til ungene mine, men heller aldri tvunget dem inn i klær de ikke liker!

At foreldre velger bort TV, er et valg jeg ikke ville gjort, men om de bruker tiden på barna i stedet, så er det jo udelt posistivt;)

det er jo en billig forsikring at barn har mobil, data er mye verre!!

[hidi, the scorpion]

Men om alle barnets venner hadde mobil, hadde det fått deg til å endre oppfatning?

Ikke om barnet var ni år. I mitt hjem var aldersgrensen 13 år, og det ble respektert;)

[Gjest kaliumsorbat]

''En mor jeg vet om kjøpte noe dyre datagreier for at sønnen på åtte som var flink til å spille data skulle bli mer atraktiv for klassekameratene. Denne gutten var ikke så flink til å hevde seg sosialt, og spilte ikke fotball slik som mange av de andre guttene. At dataspillene gjorde at flere klassekamerater ville bli med han hjem og spille, samtidig som han fikk vist ferdighetene sine syntes moren var helt greit. Noe må en jo kunne hevde seg i.''

Det som kan skje da er at guttene kommer utelukkende pga -dataspillene-, ikke pga gutten. Min erfaring når det gjelder dette er at den gutten som eier dataspillene ikke kommer seg særlig mer inn i venneflokken, han blir like fort glemt når de andre guttene stikker. Jeg liker ikke at man skal måtte "kjøpe" seg venner ved å investere i dyre ting. Da risikerer man bare at barnet blir mer skuffet.

''Men hva tenker dere om temaet? Ville dere ventet med å gi mobil til poden selv om alle vennene hadde det? Ville dere insistert på at barnet skulle gå i hjemmesydde klær selv om h*n opplevde mobbing? Eller kommer det helt an på barnet?''

Foreldres oppgave er bl.a å sette grenser. Det hører med at man ikke alltid er populær blant poden(e), men sånn er det nå en gang. Hvorfor skal hjemmesydde klær være dårligere enn kjøpeklær? Mobbing pga sånt kommer av foreldrenes holdninger som barna lærer hjemme. Barn tenker ikke alltid over sånne ting selv (kommer an på alder, selvfølgelig). Ingen 9-åringer har behov for en mobil. Kjekt å ha, ja, men man klarer seg utmerket uten.

Når dette er sagt gjelder det også å ha et øye med i utviklingen. Jeg husker selv jeg maste om en bestemt ting da jeg var 14, en ting som ville betydd mye for meg. Det kom ikke på tale hos mine foreldre. Jeg måtte bare innfinne meg med situasjonen. Etter 2 år kom moren min med omtalte ting i gave, men da var det alt for sent.

Man må se an barna, se an økonomi, og barna bør lære at de ikke kan få alt de vil ha bare fordi "alle andre" har det. Mange barn vet ikke å sette pris på ting eller skjønner hvilke verdier de får opp i hendene. Og hjemme går foreldrene med dårlig samvittighet fordi de ikke har råd til å kaste bort tusenvis av kroner på noe som blir glemt etter 2 måneder. Man må velge sine slag. Ser man at det er noe barnet har veldig veldig lyst på, og som man skjønner er noe som virkelig betyr noe, bør man selvsagt gi etter.

Men hva om foreldrene var like steile på alle områder? Et barn kan sikkert overleve uten merkeklær, men om samme barnet ikke har mobil, ikke dataspill, ikke tv hjemme osv, så blir det straks mye barnet må hamle opp med. Det skal ikke så mye til før barnet blir sett på som "sært" spesielt på en skole med tøft miljø.

I enkelte tilfeller så ser jeg ikke så mye galt med å "kjøpe" seg venner. Det kan selvfølgelig være at noen barn kommer utelukkende pga dataspillet, men det kan også skje at nye vennskap dannes, da man gjør noe felles. Barnet vil da også få styrket sin selvtillitt med å kunne hevde seg på noe h*n faktisk kan. Jeg husker når vi gikk på barneskolen, og besøkte hverandre, så var det like gjerne hjemmet i seg selv som avgjorde hvor vi skulle henge enn akkurat klassekameraten. Et klassekamerat hadde veldig mange spennende leker, så vi syntes det var hyggelig å være der.

Men i tilfellet med dataspillet så må det vel oppleves verre å ikke bli inkludert i det hele tatt, enn at inkluderingen kan være motivert av et spennende spill?

[org]

Min erfaring er at kamelkjøtt er riktig godt, når jeg tar masse saus på. Saftig og flott er det også.

En god wok og basmatiris passer godt sammen med kjøttet.

:::

Neida, jeg innser at vi ikke kan styre "alt" - og er noe veeeeldig viktig for barna, som f. eks. en mobiltelefon, ser jeg ikke noe galt i at de skal få det. Det trenger heller ikke koste skjorta, bare man gir barna mulighet til å tenke selv (ikke ringe mye, bruke hustelefonen i stedet for mobilen så mye som mulig etc.)

[soleil]

Men hva om foreldrene var like steile på alle områder? Et barn kan sikkert overleve uten merkeklær, men om samme barnet ikke har mobil, ikke dataspill, ikke tv hjemme osv, så blir det straks mye barnet må hamle opp med. Det skal ikke så mye til før barnet blir sett på som "sært" spesielt på en skole med tøft miljø.

I enkelte tilfeller så ser jeg ikke så mye galt med å "kjøpe" seg venner. Det kan selvfølgelig være at noen barn kommer utelukkende pga dataspillet, men det kan også skje at nye vennskap dannes, da man gjør noe felles. Barnet vil da også få styrket sin selvtillitt med å kunne hevde seg på noe h*n faktisk kan. Jeg husker når vi gikk på barneskolen, og besøkte hverandre, så var det like gjerne hjemmet i seg selv som avgjorde hvor vi skulle henge enn akkurat klassekameraten. Et klassekamerat hadde veldig mange spennende leker, så vi syntes det var hyggelig å være der.

Men i tilfellet med dataspillet så må det vel oppleves verre å ikke bli inkludert i det hele tatt, enn at inkluderingen kan være motivert av et spennende spill?

Syns du har gode poenger.

Jeg tror jeg ville svelget mange kameler for å legge til rette for at mitt barn blir inkludert. Å ha et barn uten venner, et ensomt barn eller et barn som blir mobbet må være forferdelig.

[hidi, the scorpion]

det er jo en billig forsikring at barn har mobil, data er mye verre!!

I mitt tilfelle, så er jo datainteressen blitt mine sønners levevei! Datakunnskaper gir jobbmuligheter, å kunne bruke en mobiltelefon gir ikke samme muligheter.

Ungene mine var mest hjemme, de inviterte kamerater hit for å "lane", og jeg hadde opptil ti ungdommer i kjelleren avogtil;)

[Gjest maikro]

I mitt tilfelle, så er jo datainteressen blitt mine sønners levevei! Datakunnskaper gir jobbmuligheter, å kunne bruke en mobiltelefon gir ikke samme muligheter.

Ungene mine var mest hjemme, de inviterte kamerater hit for å "lane", og jeg hadde opptil ti ungdommer i kjelleren avogtil;)

Om man er en slik som skrur opp mobiltelefonene kan det jo gi jobbmuligheter

[hidi, the scorpion]

''Jeg ville aldri gitt en mobil til en ni-åring''

Du har barn som jobber, sier du...? Da var vel ikke mobiler så vanlige da du hadde 9-åringer, eller? Ting endrer seg... Min eldste fikk mobil ved 12-års-alder, tror jeg,- yngste fikk nok i alle fall da h*n var 9 eller 10. Nettopp fordi det imens hadde blitt mye mer vanlig at "alle" hadde det. Ikke bare alle i klassen, liksom, men "alle" sånn ellers...

Du gjør hva som er rett for deg og dine barn!

Og ja, mobilen og teksting var aktuelt da eldste sønnen min var ni;)

[hidi, the scorpion]

Om man er en slik som skrur opp mobiltelefonene kan det jo gi jobbmuligheter

Helt klart;) Men de klarer det ikee uten utdannelse...

[Katt-ja]

Du gjør hva som er rett for deg og dine barn!

Og ja, mobilen og teksting var aktuelt da eldste sønnen min var ni;)

''Og ja, mobilen og teksting var aktuelt da eldste sønnen min var ni;)''

Men sannsynligvis ikke noe 95% av de andre ungene drev med? Min eldste er 20,- og mener å huske at det var mer 12 som var alderen for mobil den gangen.. Hvis din er i jobb allerede er h*n vel mer enn 20?

[hidi, the scorpion]

''Og ja, mobilen og teksting var aktuelt da eldste sønnen min var ni;)''

Men sannsynligvis ikke noe 95% av de andre ungene drev med? Min eldste er 20,- og mener å huske at det var mer 12 som var alderen for mobil den gangen.. Hvis din er i jobb allerede er h*n vel mer enn 20?

Men jeg har yngre barn også

[brilleslangen]

''Jeg ville aldri gitt en mobil til en ni-åring''

Du har barn som jobber, sier du...? Da var vel ikke mobiler så vanlige da du hadde 9-åringer, eller? Ting endrer seg... Min eldste fikk mobil ved 12-års-alder, tror jeg,- yngste fikk nok i alle fall da h*n var 9 eller 10. Nettopp fordi det imens hadde blitt mye mer vanlig at "alle" hadde det. Ikke bare alle i klassen, liksom, men "alle" sånn ellers...

Mitt eldste fikk på seksårsdagen fra besteforeldrene... Og var ikke den første i den alderen som hadde mobil. Yngste vil også få ved samme alder..

Tidene har forandret seg. Dessuten finnes det verre ting man kan gjøre enn å sørge for at folk har mulighet til å få tak i hverandre.. ;-)

[Gjest prust]

Jeg synes at man som foreldre skal kunne sette grenser for barna, og også ha noen prinsipper som av og til går på tvers av det "alle andre" gjør - men det er selvsagt uheldig dersom man er streng på alle måter. På samme måte tror jeg at barna , i alle fall når de blir litt eldre, ser at de barna som får lov til ALT, kanskje ikke er så heldige likevel....

Mine barn får mobil når de er 10 år. Det har de akseptert. han som snart fyller 11 fikk den faktisk til jul, da han var 10, 5, fordi i fjor vår da han ble 10, ønsket han seg ikke mobil! Hun som fyller 9 i sommer vet at hun ikke får mobil nå. Tipper melleom 1/3 og 1/2 av de i hennes klasse har mobil nå.

Mitt steile prinsipp ift slike ting er hull i ørene. Ingen av mine jenter på 6 og 9 har fått det, og det er en bitter pille å svelge for hun minste. Jeg har sagt at vi skal vurdere det igjen når de blir eldre, tror jeg har sagt 12 år.

Vi har ikek særlig med spill, men ungene leker med andre ting hos oss. Det er egentlig ikke noe prinsipielt over det, men det har nå blitt sånn.

[Speak]

Det er et annet punkt i dette også. Og det er økonomi. Jeg synes ikke foreldre skal fikse alt slikt dersom de faktisk ikke har råd.

Men dersom pengene er der, så synes jeg vi skal hjelpe barna våre så de ikke skiller seg ut (om de ikke vil det selv). Det er enklest å være en av mange.