Vanskelig å akseptere at hun vil skilles

[Håper 11]

Vi har vært sammen i mer eller mindre 25 år og gift i 5år og vi er nå separert.Vi har fire flotte barn sammen,som også synes dette er veldig tungt.Etter den siste fødselen,så synes jeg henne forandret seg gradvis,har blitt utålmodig med kort lunte og startet å hakke på meg for småting(noe hun aldri hadde gjort før).Jeg har jobbet mye de siste 10 årene,da jeg har vært selvstendig.Har tjent greit med penger og har forsørget oss.Har ved siden av jobben brukt mye tid på husbygging,hage og oppussing av hytte osv.Føler også at jeg har vært en god far for mine barn, skulle gjærne ha hatt mere tid til dem enn det jeg har hatt.Henne har vært en fantastisk mor for dem.Vi er stort sett enig i det meste og har nesten aldri kranglet.Vi har hatt veldig lite kvalitets tid sammen de siste 5 årene.Hun har nevnt ved et par tre ganger at hun ikke har hatt det bra,uten at vi har fått gjort noe med det.Det gikk greit en stund å så havnet vi i den samme tralten igjen,for meg føltes det som om det var mandag hele uken.Hun sier at følelsene og gnisten er borte.Er det noe håp for oss,jeg er villig til å gjøre nesten hva som helst og er utrolig glad i henne.Har kommet med forslag om at hun tar en hormon test(etter tips av noen venner av oss)Har det noe for seg?Etter en liten prat her om kvelden,hvor jeg spør om hun er villig til å gi oss en sjanse til sier hun at følelsene er borte,jeg går for å ta kvelds stellet og skal si god natt, da hun sitter å gråter.Jeg sitter å holder rundt henne å kiler henne på ryggen en lang stund.Hvis følelsene er borte,hvorfor sitter henne å gråter?? Skal jeg fortsette å prøve eller gi opp?

[laban]

Hva slags liv har hun hatt de 10 siste årene, da? Har hun hatt hovedansvaret for 4 barn, hus osv., kanskje ved siden av jobb på hel- eller deltid? I så fall er det ikke det minste rart om hun er sliten. Hadde noen bedt meg ta en hormontest i den situasjonen, for liksom å "løsr problemet mitt", hadde jeg nok blitt ganske fornærmet.

Kan dere komme unna hverdagen en helg eller helst litt mer, bare dere to, slik at dere får snakket ut om situasjonen? Du må nok regne med at hun har behov for å øse ut litt frustrasjon. Kanskje tror hun at hun har gitt deg rikelig med signaler om at hun er i ferd med å få nok, uten at du har sett dem. Når hun har fått tømt seg, er det viktig at dere klarer å bli enige om noen varige forandringer, slik at ingen av dere blir helt utslitt.

Jeg mener ikke å si at alt er din skyld, det er klart at dere har trengt en forsørger, og det høres jo ut til at du har tatt din del. Det er et kjent problem at begge parter kan gå i årevis uten å føle seg "sett" og verdsatt. Men det er også vanlig at den som tar mest på hjemmefronten, lettest blir tatt som en selvfølge og ikke får noen anerkjennelse i det hele tatt - i hvert fall å føle det slik selv.

Det kan godt hende jeg tar helt feil, du skriver ikke nok til at man kan vite hvordan dere egentlig har det. Men dere blir nødt til å kommunisere ordentlig om hva som evt. skal til for å satse videre. Og ikke regn med at disse "tiltakene" vil kunne gjennomføres uten at de får betydning for ditt liv også.

[EnolaGay]

Hun har nevnt det et par tre ganger sier du. Og du har ikke tatt et hint, eller vist at du har tatt henne på alvor. Ikke spurt henne, ikke satt deg ned med henne og snakket om det, ikke vist at du hørte hva hun sa, hun kunne like gjerne fortalt deg at dere skal ha kjøttkaker til middag....Følgelig har hun alt gått igjennom sorgprosessen og er ferdig med forholdet. En klassiker det der.

Du har levd ditt liv og flytt på at hun har sørget for en trygg base med alt på stell. Og uten at du har sett det har hun gjort det for barna, ikke for deg! Fordi du aldri har vært tilgjengelig. Du har valgt å bruke tida på jobb og veien til bitterhet er kort for deg nå, for "du har jo jobbet for å forsørge familien, og dette er takken" ? DIN idè om hva de trenger, uten å spørre hva de ville ha. Eller trengte.

(Dette er ikke nødvendigvis slik det er/har vært, jeg bare tenker høyt hvordan jeg tolker innlegget ditt. Og jeg kjenner jo ikke deg så det blir på de korte ordene dine)

Jeg tror dere trenger hjelp utenfra til å kommunisere om dette, en terapeut eller lignende. Familiekontoret er et greit sted å spørre i første omgang. Barna er store, hennes "bedrift" er kjøpt opp av en større og ansvaret lagt på et annet styre. Nå vil hun bruke tiden på seg selv, ikke som mor, kone etc men som det mennesket hun er. Og hun har kun ansvar for seg selv. Om du kan overbevise henne om at du virkelig vil være med på dette prosjektet, sammen med henne, med felles mål og felles anstrengelse. Så kanskje det kan gå.

Håper for din skyld at det ikke er for sent.

[Håper 11]

Hva slags liv har hun hatt de 10 siste årene, da? Har hun hatt hovedansvaret for 4 barn, hus osv., kanskje ved siden av jobb på hel- eller deltid? I så fall er det ikke det minste rart om hun er sliten. Hadde noen bedt meg ta en hormontest i den situasjonen, for liksom å "løsr problemet mitt", hadde jeg nok blitt ganske fornærmet.

Kan dere komme unna hverdagen en helg eller helst litt mer, bare dere to, slik at dere får snakket ut om situasjonen? Du må nok regne med at hun har behov for å øse ut litt frustrasjon. Kanskje tror hun at hun har gitt deg rikelig med signaler om at hun er i ferd med å få nok, uten at du har sett dem. Når hun har fått tømt seg, er det viktig at dere klarer å bli enige om noen varige forandringer, slik at ingen av dere blir helt utslitt.

Jeg mener ikke å si at alt er din skyld, det er klart at dere har trengt en forsørger, og det høres jo ut til at du har tatt din del. Det er et kjent problem at begge parter kan gå i årevis uten å føle seg "sett" og verdsatt. Men det er også vanlig at den som tar mest på hjemmefronten, lettest blir tatt som en selvfølge og ikke får noen anerkjennelse i det hele tatt - i hvert fall å føle det slik selv.

Det kan godt hende jeg tar helt feil, du skriver ikke nok til at man kan vite hvordan dere egentlig har det. Men dere blir nødt til å kommunisere ordentlig om hva som evt. skal til for å satse videre. Og ikke regn med at disse "tiltakene" vil kunne gjennomføres uten at de får betydning for ditt liv også.

Jeg har jobbet for at hun skal gå hjemme med ungene til de er 3år.Det var vi enige om at det var det beste for barna og henne.Skal man ha barn skal ikke de bli sendt i barnehagen fra 07-17.Og når jeg har kommet hjem fra jobb har jeg veldig ofte møtt henne i døra,da har jeg tatt meg av kvelds stell og legging av 4 unger.Jeg vasker tøy,rydder,støvsuger,vasker gulv,matlaging og alt av hage stell er det jeg som har hatt ansvaret for.Har også overasket henner ved mange anledninger som bryllupsdag,bursdager.Men jeg skal være ærlig,vi har komunisert dårlig de siste årene.Det med hormon testen,var kun for å hjelpe(tips fra venner av oss,som har vært i samme situasjon)Jeg sier ikke at alt er hennes skyld,man må være 2 for å danse tango.Jeg er villig til å gjøre nesten hva som helst for å få det til å fungere igjen og at hun skal ha det bra.Jeg har en hybel som jeg har brukt litt,men vi er sammen mye og det syns jeg fungerer, vi har en god tone og er venner.

[laban]

Jeg har jobbet for at hun skal gå hjemme med ungene til de er 3år.Det var vi enige om at det var det beste for barna og henne.Skal man ha barn skal ikke de bli sendt i barnehagen fra 07-17.Og når jeg har kommet hjem fra jobb har jeg veldig ofte møtt henne i døra,da har jeg tatt meg av kvelds stell og legging av 4 unger.Jeg vasker tøy,rydder,støvsuger,vasker gulv,matlaging og alt av hage stell er det jeg som har hatt ansvaret for.Har også overasket henner ved mange anledninger som bryllupsdag,bursdager.Men jeg skal være ærlig,vi har komunisert dårlig de siste årene.Det med hormon testen,var kun for å hjelpe(tips fra venner av oss,som har vært i samme situasjon)Jeg sier ikke at alt er hennes skyld,man må være 2 for å danse tango.Jeg er villig til å gjøre nesten hva som helst for å få det til å fungere igjen og at hun skal ha det bra.Jeg har en hybel som jeg har brukt litt,men vi er sammen mye og det syns jeg fungerer, vi har en god tone og er venner.

Dere må kommunisere ordentlig om saken hvis dere skal komme noen vei.

Én måte kan være å få hjelp av en 3. part, f.eks. familierådgivningskontoret. Men dere kan også bli enige om å reise bort sammen. Definér det som "unntakstilstand", slik at begge to får lov å snakke ærlig ut om hvordan dere har opplevd situasjonen, uten at dere skal bruke det mot hverandre senere.

Forsøk å være konstruktive, ta tak i de største irritasjonsmomentene og gjør noe for å fjerne dem.

Men begge må være enige om å satse. Det er vanskelig for utenforstående å vurdere om det har gått for langt.

[PieLill]

Du er tydeligvis en som ikke ligger på latsiden og virkelig ønsker å stille opp for familien.

Med to voksne fornuftige mennesker burde det finnes muligheter for å reparere forholdet. Det fordrer kanskje at du i en lengre periode ganske ensidig må være på giversiden og 'føle-for-siden'.

Jeg sier ikke at alt er din skyld, men skriver ut fra den biten kanskje du kan gjøre noe med.

Forsøk å huske hva hun har sagt opp gjennom årene. Hva hun har ønsket å ha og ikke ha. Hva hun har ønsket å prioritere og nedprioritere. Hva hun har ønsket å gjøre og ikke gjøre. Både de store tingene og de små tingene.

Hvordan har avgjørelser blitt tatt? Hvem har hatt den reelle styringen? Hvem sine store og små verdier har blitt prioritert? Om den ene vil ha finfrokost på søndag og den andre vil ut å jobbe med hytta, hvem vinner?

Hvem har bestemt hvilke biler dere skal ha og hva de skel koste?

Hvem sitt prosjekt er hytta?

Hvor har det blitt av de tingene hun trivdes med å gjøre før dere ble et par og fikk barn? Veldig ofte gir hun opp langt flere ting for familien enn ham, uten at han kanskje tenker over det.

Eksempel: Om hun sier hun vil besøke en venninne en helg. Han sier bare reis avgårde og kos deg. Men han er opptatt tre helger før og to helger etter turen den planlagte turen. Hun avlyser dermed turen fordi det var den eneste muligheten til en familiehelg. på lang tid. Og hun bebreider ham. Han på sin side skjønner kanskje ikke hvorfor hun ikke ville dra likevel.

Mange konfliker oppstår fordi hun ikke vil gjøre sitt eget før ting er dekket inn på hjemmeplan og han ikke ser at hun ender opp med å gjøre oppofrelsene for begge to.

Når du har kommet med hyggelige overraskelser. Har det vært det du synes er flott eller det hun har uttrykt at hun ønsker? Liker hun forresten overraskelser?

Du ville ikke blitt så glad for en spuper sportsbil om du egentlig ønsket deg en motorsykkel og sportsbilen gjorde at det ikke ble rom for noen motorsykkel...

Føler hun at du er lydhør eller at hun må bli sint før du hører og prioriterer det hun mener er viktig?

Dette er noen forslag til hvor noen av skoene muligens kan trykke. Ingen ting behøver å passe i deres situasjon. Tolk det ikke som beskyldninger, bare som tankemat.

Håper dere finner ut av det og får det godt sammen igjen.

mvh