Hersketeknikk blant småjenter

[Gjest no nick today]

Datteren min som går i andre klassen (8 år)har en klassevenninne "Hedda" som har hatt en litt tøff oppvekst. Hun er nå i fosterhjem.

Nå har datteren min lekt sammen med en 4-5 småjenter på fritiden etter skolen endel i vår, de hoppe tau, leker gjemsel og har det fint sammen.

Her en kveld kom datteren min med et lite hjertesukk: "Mamma, hver gang vi leker sammen med Hedda og hun ikke er enige med oss i hva vi skal leke, så begynner hun å gråte fordi hun ikke får viljen sin. Da synes vi synd på henne, og så leker vi det hun vil, men det er ikke noe morsomt når vi egentlig heller ville hoppe tau enn å leke sisten..."

Hva sier man som mor da?

* at de skal føye Hedda fordi hun gråter?

* at det er synd på Hedda som bor i fosterhjem og at de må ta litt ekstra hensyn?

* at Hedda bare kan gråte alt hun vil men at flertallet skal bestemme leken?

Datteren min sier at de har prøvd å først leke det Hedda vil, og så leke noe annet etter en stund, men da bare begynner Hedda og gråte igjen.

Jeg regner egentlig med at fosterforeldrene er klar over problemet, men burde vi snakket om det på f.eks et foreldremøte?

-ser for meg at Hedda ender som har figuren til trond Kirkvaag som griner seg til alt...

[lillli]

Jeg tror jeg ville tatt det opp med fosterforeldrene. Høre om de har noen tanker rundt dette og om dere i felleskap kunne funnet en konstruktiv måte å møte "Hedda" på. Dersom hun får viljen sin ved å gråte seg til det nå tror jeg det bare vil eskalere. Når du er 9 er du faktisk litt for stor til å gråte deg til ting, og det blir ikke bedre jo eldre hun blir.

Hun har sikkert opplevd litt siden hun bor i fosterhjem, og det er lett å tenke at vi må ta ekstra hensyn til henne. Men det kan fort virke mot sin hensikt. Det er begrenset hvor lenge de andre godtar at hun gråter seg til ting. Plutselig står hun der uten venner.

Foreldremøte på skolen synes jeg høres litt voldsomt ut. Men et møte med foreldrene til "Hedda" og foreldrene til hennes venninner møtes tror jeg kunne vært en idé. Flere hoder tenker ofte bedre sammen, og det kan være greit å ha en felles holdning til hvordan man skal møte henne best mulig. Og at man er samkjørte i hva man sier til sine barn i fht "Hedda" sin styring av leken.

[jubalong70]

Kanskje du kan snakke med fosterforeldrene til Hedda?

[Liliaceae]

Den beste måten å hjelpe jentene og Hedda på, er å snakke med fosterforeldrene hennes. Og finne en felles måte å møte Heddas gråting på. Hun må lære seg at hun ikke kan bestemme hele tiden, vente på tur og lære seg de sosiale kodene. Ellers vil hun etterhvert miste vennene sine..

[Gjest Tatjana]

Ta en prat med fosterforeldrene og fokuser på at du vil Heddas beste.

Jeg tenker at dersom Hedda får fortsette med å styre leken ved å gråte seg til viljen sin vil det etter hvert føre til at de andre vil sky henne mer og mer. "Vi orker ikke å ha med henne, hun griner støtt og vil bestemme alt." Og det blir ille for Hedda.

Hvis fosterforeldrene er åpne for det, kan dere jo ta eet uformelt møte hjemme hos en av dere - foreldrene til de jentene som er involvert. Der dere får snakket om saken, og blir enige om hvordan dere skal takle det og hva dere bør si til de andre jentene.

For dette må jo slutte. Hedda må lære seg at i lek må alle få bestemme litt, og alle må noen ganger gjøre som de andre vil. Og det må hun lære selv om hun antagelig har en litt vanskeligere bakgrunn enn de andre jentene.

[frosken]

''Her en kveld kom datteren min med et lite hjertesukk: "Mamma, hver gang vi leker sammen med Hedda og hun ikke er enige med oss i hva vi skal leke, så begynner hun å gråte fordi hun ikke får viljen sin. Da synes vi synd på henne, og så leker vi det hun vil, men det er ikke noe morsomt når vi egentlig heller ville hoppe tau enn å leke sisten..."

''

Hvis det primært er din datters hjertesukk som er grunnlaget for at du er bekymret for Hedda, så synes jeg du skal senke tempoet litt:-) Etter min oppfatning er dette ganske enkelt å gi fornuftig respons til din datter på ved å si noe sånt som at "det er jo ikke så ok dersom noen begynner å gråte _hver_ gang de ikke får viljen sin, men de fleste av dere gjør jo fra tid til annen ting dere ikke burde. Ikke så lett for dere å bli enige om hva dere skal leke til enhver tid, men dere trenger ikke gjøre som Hedda vil hele tiden, men pass på at dere prøver å la alle få bestemme litt om hva dere skal leke i løpet av en dag.*

Du sier at du antar at fosterforeldrene til Hedda vet at hun ofte prøver å gråte seg til viljen sin, og hvis det er tilfellet så mener jeg at du ikke trenger å gjøre noe annet enn å være balansert i forhold til hva du sier til din datter. Hvis du er usikker på om de er klar over dette, så kan du nevne hva din datter sier - men kanskje da også et poeng å presisere at det kan jo være de andre jentene overdriver noe i sin beskrivelse av det som foregår.

Jeg er forøvrig ikke sikker på om overskriften din er dekkende for det som foregår. Det er ikke gitt at det er en hersketeknikk Hedda bruker, det _kan_ også være at hun sliter med å regulere følelsesutbruddene sine uten at det samtidig er et forsøk på å manipulere sine omgivelser. Det er forskjell på å bli lei seg når man ikke får viljen sin, og det å bevisst forsøke å skrike seg til å få det som man vil. Det første er etter min oppfatning ikke hersketeknikk - men heller ikke noe de andre jentene skal la seg styre av (fordi det kan øke og ikke minske denne måten å reagere på for Hedda).

[Mrs. Wallace]

''Her en kveld kom datteren min med et lite hjertesukk: "Mamma, hver gang vi leker sammen med Hedda og hun ikke er enige med oss i hva vi skal leke, så begynner hun å gråte fordi hun ikke får viljen sin. Da synes vi synd på henne, og så leker vi det hun vil, men det er ikke noe morsomt når vi egentlig heller ville hoppe tau enn å leke sisten..."

''

Hvis det primært er din datters hjertesukk som er grunnlaget for at du er bekymret for Hedda, så synes jeg du skal senke tempoet litt:-) Etter min oppfatning er dette ganske enkelt å gi fornuftig respons til din datter på ved å si noe sånt som at "det er jo ikke så ok dersom noen begynner å gråte _hver_ gang de ikke får viljen sin, men de fleste av dere gjør jo fra tid til annen ting dere ikke burde. Ikke så lett for dere å bli enige om hva dere skal leke til enhver tid, men dere trenger ikke gjøre som Hedda vil hele tiden, men pass på at dere prøver å la alle få bestemme litt om hva dere skal leke i løpet av en dag.*

Du sier at du antar at fosterforeldrene til Hedda vet at hun ofte prøver å gråte seg til viljen sin, og hvis det er tilfellet så mener jeg at du ikke trenger å gjøre noe annet enn å være balansert i forhold til hva du sier til din datter. Hvis du er usikker på om de er klar over dette, så kan du nevne hva din datter sier - men kanskje da også et poeng å presisere at det kan jo være de andre jentene overdriver noe i sin beskrivelse av det som foregår.

Jeg er forøvrig ikke sikker på om overskriften din er dekkende for det som foregår. Det er ikke gitt at det er en hersketeknikk Hedda bruker, det _kan_ også være at hun sliter med å regulere følelsesutbruddene sine uten at det samtidig er et forsøk på å manipulere sine omgivelser. Det er forskjell på å bli lei seg når man ikke får viljen sin, og det å bevisst forsøke å skrike seg til å få det som man vil. Det første er etter min oppfatning ikke hersketeknikk - men heller ikke noe de andre jentene skal la seg styre av (fordi det kan øke og ikke minske denne måten å reagere på for Hedda).

Godt svar.

[PieLill]

Ville nevnt det for klassestyrer, ikke ventet til konferansetime.

At jenta som sutrer seg til ting er fosterbarn har lite med saken og gjøre ut over å sette den i litt perspektiv for deg.

I forhold til egen datter ville jeg gitt et kurs i å ikke la seg manipulere. Ikke så enkelt å forklare alltid. Men uttrykk som triste tårer, vonde tårer, sinte tårer og bestemmetårer, tvinge-andre-tårer, få-viljen-sin-tårer går an å bruke.

Kan også referere til hvordan dere som foreldre opptrer når noe forsøker å sutre seg til ting.

Ikke enkelt for unger å stå imot et slikt press. Viktig at å ikke gi etter formidles som en mulighet eller rettighet, ikke et krav.

mvh

[Mrs. Wallace]

Ville nevnt det for klassestyrer, ikke ventet til konferansetime.

At jenta som sutrer seg til ting er fosterbarn har lite med saken og gjøre ut over å sette den i litt perspektiv for deg.

I forhold til egen datter ville jeg gitt et kurs i å ikke la seg manipulere. Ikke så enkelt å forklare alltid. Men uttrykk som triste tårer, vonde tårer, sinte tårer og bestemmetårer, tvinge-andre-tårer, få-viljen-sin-tårer går an å bruke.

Kan også referere til hvordan dere som foreldre opptrer når noe forsøker å sutre seg til ting.

Ikke enkelt for unger å stå imot et slikt press. Viktig at å ikke gi etter formidles som en mulighet eller rettighet, ikke et krav.

mvh

''tvinge-andre-tårer, få-viljen-sin-tårer ''

Jeg hadde engang en kollega som brukte dette aktivt, i hver eneste diskusjon på jobb, selv med de minste ting. Forferdelig slitsomt for alle de andre, og komplett ødeleggende for debatten.

[Gjest kan være noe annet bak også...]

Slik kan 7 åringen min også oppføre seg. Hun har noe problemer med de sosiale kodene og vi holder på å utrede henne på Bup. Håper ikke at foreldrene til de andre ungene i klassen etc tror at vi ikke har grenser og at hun alltid får viljen sin...

[tzatziki1365380058]

''tvinge-andre-tårer, få-viljen-sin-tårer ''

Jeg hadde engang en kollega som brukte dette aktivt, i hver eneste diskusjon på jobb, selv med de minste ting. Forferdelig slitsomt for alle de andre, og komplett ødeleggende for debatten.

Er du sikker på at det var aktivt? Jeg har utrolig lett for å gråte, og gjør virkelig HVA jeg kan for å la være, men har ikke sjans hvis det først "blir sånn", Det kan til og med skje i jobbsituasjoner, selv om det er sjeldnere, og jeg synes det er HELT grusomt, og er i alle fall ikke ment som noe manipulasjonsverktøy! Når man gråter, blir jo debatten fullstendig punktert,, og det er såvisst ikke noe jeg ønsker i alle fall. Og dersom noen finner på å føye meg etter at jeg har tatt til tårene, så kan jeg jo aldeles ikke la det skje - da mister jeg jo all troverdighet.

Jeg nekter å tro at det å gråte blir benyttet som manipulasjonsverktøy i særlig grad, selv om det sikkert skjer, og det kanskje skjedde i det tilfellet du viser til. Men det er da virkelig svært få som kan gråte på kommando.

Jeg lurer på om de som sjelden gråter, og ikke har noen problemer med det, skjønner hvor vanskelig sånt er å kontrollere dersom man faktisk trøbler med å stoppe gråten.

[tzatziki1365380058]

Ville nevnt det for klassestyrer, ikke ventet til konferansetime.

At jenta som sutrer seg til ting er fosterbarn har lite med saken og gjøre ut over å sette den i litt perspektiv for deg.

I forhold til egen datter ville jeg gitt et kurs i å ikke la seg manipulere. Ikke så enkelt å forklare alltid. Men uttrykk som triste tårer, vonde tårer, sinte tårer og bestemmetårer, tvinge-andre-tårer, få-viljen-sin-tårer går an å bruke.

Kan også referere til hvordan dere som foreldre opptrer når noe forsøker å sutre seg til ting.

Ikke enkelt for unger å stå imot et slikt press. Viktig at å ikke gi etter formidles som en mulighet eller rettighet, ikke et krav.

mvh

''I forhold til egen datter ville jeg gitt et kurs i å ikke la seg manipulere. Ikke så enkelt å forklare alltid. Men uttrykk som triste tårer, vonde tårer, sinte tårer og bestemmetårer, tvinge-andre-tårer, få-viljen-sin-tårer går an å bruke.''

For det første: Det å bruke ordet manipulering om et 7 år gammelt barn, synes jeg virkelig er en uting. Det KAN naturligvis være det,men det kan like gjerne være en stor utrygghet som kommer til uttrykk, og feks en oppfatning hos 7åringen om at det å få motstand, er det samme som å ikke bli likt, godtatt osv. I den sammenheng, så har sannsynligvis det at at barnet er fosterbarn, en rent faktisk betydning. Ikke at barnet skal føyes for det, men det trenger jo og trygges - antagelig til de grader så. Det må selvfølgelig forterforeldrene og kloke lærere sørge for, ikke de andre barna rundt, men å kalle det maipulering blir for drøyt. I alle fall dersom man, som meg, mener at manipulering er en (noenlunde) bevisst handling.

Det å bruke "tvinge andre - tårer/ få viljen sin - tårer" er også noe jeg absolutt ville unngått å si! Da legger du igjen inn en oppfatning om at dette barnet handler bevisst, og det trenger slett ikke være tilfellet.

Det å derimot forklare de andre barna rundt at man ikke skal gi seg bare fordi andre gråter, forklare at noen gråter lettere enn andre, uten at det egentlig betyr at de er særlig mye mer lei seg, at alle må lære å innordne seg, selv om man gråter i "prosessen" er en helt annen sak.

Datteren min er en "gråter" selv, og i hennes tilfellet henger det ikke sammen med et ønske om manipulering, men rett og slett om å være særdeles følsom, og takle konflikter og uenighet ganske dårlig. DET jobber vi mye med. Men jeg hadde blitt rasende om andre foreldre, eller skolen, for den del, lærte barna rundt at det var manipulerende tårer og mangel på vilje til å innordne seg. Det har virkelig ikke med det å gjøre.

Og vær snill og ikke spekuler i fakta her, som feks ved å si at "du tror datteren din ikke manipulerer, men..:" Vi og skolen har vært gjennom en del forklaringsmodeller for sårbarheten hennes, og manipulering har ikke falt ned som fasiten, på noen som helst måte.

[tzatziki1365380058]

''Her en kveld kom datteren min med et lite hjertesukk: "Mamma, hver gang vi leker sammen med Hedda og hun ikke er enige med oss i hva vi skal leke, så begynner hun å gråte fordi hun ikke får viljen sin. Da synes vi synd på henne, og så leker vi det hun vil, men det er ikke noe morsomt når vi egentlig heller ville hoppe tau enn å leke sisten..."

''

Hvis det primært er din datters hjertesukk som er grunnlaget for at du er bekymret for Hedda, så synes jeg du skal senke tempoet litt:-) Etter min oppfatning er dette ganske enkelt å gi fornuftig respons til din datter på ved å si noe sånt som at "det er jo ikke så ok dersom noen begynner å gråte _hver_ gang de ikke får viljen sin, men de fleste av dere gjør jo fra tid til annen ting dere ikke burde. Ikke så lett for dere å bli enige om hva dere skal leke til enhver tid, men dere trenger ikke gjøre som Hedda vil hele tiden, men pass på at dere prøver å la alle få bestemme litt om hva dere skal leke i løpet av en dag.*

Du sier at du antar at fosterforeldrene til Hedda vet at hun ofte prøver å gråte seg til viljen sin, og hvis det er tilfellet så mener jeg at du ikke trenger å gjøre noe annet enn å være balansert i forhold til hva du sier til din datter. Hvis du er usikker på om de er klar over dette, så kan du nevne hva din datter sier - men kanskje da også et poeng å presisere at det kan jo være de andre jentene overdriver noe i sin beskrivelse av det som foregår.

Jeg er forøvrig ikke sikker på om overskriften din er dekkende for det som foregår. Det er ikke gitt at det er en hersketeknikk Hedda bruker, det _kan_ også være at hun sliter med å regulere følelsesutbruddene sine uten at det samtidig er et forsøk på å manipulere sine omgivelser. Det er forskjell på å bli lei seg når man ikke får viljen sin, og det å bevisst forsøke å skrike seg til å få det som man vil. Det første er etter min oppfatning ikke hersketeknikk - men heller ikke noe de andre jentene skal la seg styre av (fordi det kan øke og ikke minske denne måten å reagere på for Hedda).

Fantastisk innlegg, frosken!

[Mrs. Wallace]

Er du sikker på at det var aktivt? Jeg har utrolig lett for å gråte, og gjør virkelig HVA jeg kan for å la være, men har ikke sjans hvis det først "blir sånn", Det kan til og med skje i jobbsituasjoner, selv om det er sjeldnere, og jeg synes det er HELT grusomt, og er i alle fall ikke ment som noe manipulasjonsverktøy! Når man gråter, blir jo debatten fullstendig punktert,, og det er såvisst ikke noe jeg ønsker i alle fall. Og dersom noen finner på å føye meg etter at jeg har tatt til tårene, så kan jeg jo aldeles ikke la det skje - da mister jeg jo all troverdighet.

Jeg nekter å tro at det å gråte blir benyttet som manipulasjonsverktøy i særlig grad, selv om det sikkert skjer, og det kanskje skjedde i det tilfellet du viser til. Men det er da virkelig svært få som kan gråte på kommando.

Jeg lurer på om de som sjelden gråter, og ikke har noen problemer med det, skjønner hvor vanskelig sånt er å kontrollere dersom man faktisk trøbler med å stoppe gråten.

Ja, i dette tilfellet er jeg helt, hundre prosent sikker på at det ble brukt aktivt og bevisst. Jeg er lett-grått selv, jeg, altså.

Men når vedkommende som tar til tårene utbryter dirrende og høyøytt "SE! Nå GRÅÅÅTER jeg også!" - og bruker det som et selvstendig argument i debatten (i mangel av andre argumenter), da er det dessverre liten tvil om at det brukes for alt det er verdt.

[tzatziki1365380058]

Ja, i dette tilfellet er jeg helt, hundre prosent sikker på at det ble brukt aktivt og bevisst. Jeg er lett-grått selv, jeg, altså.

Men når vedkommende som tar til tårene utbryter dirrende og høyøytt "SE! Nå GRÅÅÅTER jeg også!" - og bruker det som et selvstendig argument i debatten (i mangel av andre argumenter), da er det dessverre liten tvil om at det brukes for alt det er verdt.

''Men når vedkommende som tar til tårene utbryter dirrende og høyøytt "SE! Nå GRÅÅÅTER jeg også!" ''

Hehe, da skjønner jeg hva du snakker om

Det er utrolig folk ikke skjønner at det ikke går an å oppføre seg sånn!

[PieLill]

''I forhold til egen datter ville jeg gitt et kurs i å ikke la seg manipulere. Ikke så enkelt å forklare alltid. Men uttrykk som triste tårer, vonde tårer, sinte tårer og bestemmetårer, tvinge-andre-tårer, få-viljen-sin-tårer går an å bruke.''

For det første: Det å bruke ordet manipulering om et 7 år gammelt barn, synes jeg virkelig er en uting. Det KAN naturligvis være det,men det kan like gjerne være en stor utrygghet som kommer til uttrykk, og feks en oppfatning hos 7åringen om at det å få motstand, er det samme som å ikke bli likt, godtatt osv. I den sammenheng, så har sannsynligvis det at at barnet er fosterbarn, en rent faktisk betydning. Ikke at barnet skal føyes for det, men det trenger jo og trygges - antagelig til de grader så. Det må selvfølgelig forterforeldrene og kloke lærere sørge for, ikke de andre barna rundt, men å kalle det maipulering blir for drøyt. I alle fall dersom man, som meg, mener at manipulering er en (noenlunde) bevisst handling.

Det å bruke "tvinge andre - tårer/ få viljen sin - tårer" er også noe jeg absolutt ville unngått å si! Da legger du igjen inn en oppfatning om at dette barnet handler bevisst, og det trenger slett ikke være tilfellet.

Det å derimot forklare de andre barna rundt at man ikke skal gi seg bare fordi andre gråter, forklare at noen gråter lettere enn andre, uten at det egentlig betyr at de er særlig mye mer lei seg, at alle må lære å innordne seg, selv om man gråter i "prosessen" er en helt annen sak.

Datteren min er en "gråter" selv, og i hennes tilfellet henger det ikke sammen med et ønske om manipulering, men rett og slett om å være særdeles følsom, og takle konflikter og uenighet ganske dårlig. DET jobber vi mye med. Men jeg hadde blitt rasende om andre foreldre, eller skolen, for den del, lærte barna rundt at det var manipulerende tårer og mangel på vilje til å innordne seg. Det har virkelig ikke med det å gjøre.

Og vær snill og ikke spekuler i fakta her, som feks ved å si at "du tror datteren din ikke manipulerer, men..:" Vi og skolen har vært gjennom en del forklaringsmodeller for sårbarheten hennes, og manipulering har ikke falt ned som fasiten, på noen som helst måte.

Det var tråstarter som først brukte ordet manipulere. Derfor naturlig å svare i forhold til hva som ble skrevet.

Grensen mellom bevisst manipulasjon og "å bare ha lett for å ta til tårene" er gradvis og grå. (Voksne mennesker bør etterstrebe et minstemål av selvkontroll også på dette området. Her har jeg ikke insinuert noe om din selvkontroll.) Man er ikke automatisk mer unnskyldt om man griner enn om man blir sint. Pussig hvordan man krever sinne kontrollert til fullkommenhet, men ikke grining.

Samme hva intensjonen er, blir disse jentene manipulert av tårene. De gir seg jo og tar mange forhåndsregler for å unngå dem, forutsatt at det er litt hold i det jenta forteller.

Da er det fullt og helt på sin plass å snakke om alt fra triste tårer til tvinge-andre-tårer. 7-åringer er 100% kapable til bevisst mainipulasjon. Det er noe som barn må lære seg å møte, først som sist.

Jeg har ikke sagt noe om at man skal snakke om manipulasjon som et direkte angrep på denne jenta. Eller at man behøver å bruke ordet manipulere overfor barna.

Man kan snakke i generelle former. Man kan bruke situasjoner som den voksne og barnet kjenner godt sammen. Og man bør absolutt bruke eksempler som viser at de fleste er innom alle måtene å gråte på. Alle har brukt tårer, furting eller andre måter å tvinge andre til og synes synd på en, noen ganger.

Også viktig å ufarliggjøre tårer. Tårer er ikke automatisk det ultimate uttrykket for sterke og vonde følelser.

At jenta er fosterbarn har ingen ting med saken å gjøre hva barna angår. Det vil bli superstigmatisering.

Så jeg står for det jeg sier. Nevn hva jenta har fortalt til læreren. Så har læreren mulighet til å være obs og gjøre egne observasjoner, evt ta kontakt med fosterforeldre ved behov.

Om gråteadferden er slik beskrevet, gjør man jenta en bjørnetjeneste ved å ikke hjelpe de andre barna å sette grenser. Hun risikerer å bli utstøtt. Og hun kommer hverken til å lære seg å kommunisere bedre eller jenke seg mer. Og om hun ikke alt gjør det, vil hun ende opp med å manipuler med tårer, bevisst.

mvh

[tzatziki1365380058]

Det var tråstarter som først brukte ordet manipulere. Derfor naturlig å svare i forhold til hva som ble skrevet.

Grensen mellom bevisst manipulasjon og "å bare ha lett for å ta til tårene" er gradvis og grå. (Voksne mennesker bør etterstrebe et minstemål av selvkontroll også på dette området. Her har jeg ikke insinuert noe om din selvkontroll.) Man er ikke automatisk mer unnskyldt om man griner enn om man blir sint. Pussig hvordan man krever sinne kontrollert til fullkommenhet, men ikke grining.

Samme hva intensjonen er, blir disse jentene manipulert av tårene. De gir seg jo og tar mange forhåndsregler for å unngå dem, forutsatt at det er litt hold i det jenta forteller.

Da er det fullt og helt på sin plass å snakke om alt fra triste tårer til tvinge-andre-tårer. 7-åringer er 100% kapable til bevisst mainipulasjon. Det er noe som barn må lære seg å møte, først som sist.

Jeg har ikke sagt noe om at man skal snakke om manipulasjon som et direkte angrep på denne jenta. Eller at man behøver å bruke ordet manipulere overfor barna.

Man kan snakke i generelle former. Man kan bruke situasjoner som den voksne og barnet kjenner godt sammen. Og man bør absolutt bruke eksempler som viser at de fleste er innom alle måtene å gråte på. Alle har brukt tårer, furting eller andre måter å tvinge andre til og synes synd på en, noen ganger.

Også viktig å ufarliggjøre tårer. Tårer er ikke automatisk det ultimate uttrykket for sterke og vonde følelser.

At jenta er fosterbarn har ingen ting med saken å gjøre hva barna angår. Det vil bli superstigmatisering.

Så jeg står for det jeg sier. Nevn hva jenta har fortalt til læreren. Så har læreren mulighet til å være obs og gjøre egne observasjoner, evt ta kontakt med fosterforeldre ved behov.

Om gråteadferden er slik beskrevet, gjør man jenta en bjørnetjeneste ved å ikke hjelpe de andre barna å sette grenser. Hun risikerer å bli utstøtt. Og hun kommer hverken til å lære seg å kommunisere bedre eller jenke seg mer. Og om hun ikke alt gjør det, vil hun ende opp med å manipuler med tårer, bevisst.

mvh

''Om gråteadferden er slik beskrevet, gjør man jenta en bjørnetjeneste ved å ikke hjelpe de andre barna å sette grenser. Hun risikerer å bli utstøtt.''

Det er en selvfølge at de andre barna skal lære å sette grenser, men er en HELT annen sak enn å snakke om tårene som manipulering. Og det er heller ikke stigmatisering, å kalle en spade for en spade; dvs erkjenne barnets spesielle historie og ta utgangspunkt i den som forklaringsmodell, heller enn å ta utgangspunkt i at barnet er manipulerende. Det er naivt å tro at et omsorgsbrudd og en historie som et fosterbarn nødvendigvis må ha blitt utsatt for, ikke skal ha satt spor. Det betyr ikke at barnet ikke kan forandre seg, men å hevde at fosterbarn ikke i utgangspunktet har noen spesielle behov, er tull og tøys, og blir som den store rosa elefanten alle ser, men ingen snakker om. Jeg har aldri skjønt hvorfor det å erkjenne et problem eller spesielle utfordringer, liksom skal forhindre at disse kan løses.

Når det gjeler selvkontroll, så tror jeg det knapt finnes "normaltfungernede" voksne som IKKE forsøker å beherske sinne,gråt, overstrømmende gledesuttrykk osv, Man har da lært at man skal berherske seg... Om det egentlig er så farlig, er en helt annen sak. Hvorfor skal folk beherske seg når det gjelder tårer? Blir verden farligere om de ikke gjør det? Ble Gro Harlem Brundtland en dårligere statsminister av at hun ikke klarte det? Har folk så trøbbel med å forholde seg til andres følelser, at et blir ubehagelig å bli vitne til dem? Og hvorfor er den norske kulturen "høyverdig" på dette området? Det er atskillig større toleranse for følelsesuttrykk i en rekke andre kulturer. HVorfor har du - eller vi nordmenn - fasiten?

For øvrig kan ikke det å beherske sinne og det å beherske gråt sammenliknes. Sinne er noe som faktisk kan skjules dersom man lar være å åpne munnen. Tårer er resultat av en automatisk, fysiologisk prosess, som man ikke kan viljestyre i særlig grad. Det er dermed helt naturlig at det anses som verre å la raseriet flomme, enn det gjør at noen ikke klarer å holde tårene tilbake. Kontroll av tårer, blir omtrent det samme som å kreve kontroll på smerte. I hvilken grad mennesker klarer å kontrollere tårer, smerter, latter, henger i stor grad sammen med menneskers personlighet, selvbilde, historie og bakgrunn - og ikke hovedsakelig med hvor "veltilpassede voksne" de er.

[PieLill]

''Om gråteadferden er slik beskrevet, gjør man jenta en bjørnetjeneste ved å ikke hjelpe de andre barna å sette grenser. Hun risikerer å bli utstøtt.''

Det er en selvfølge at de andre barna skal lære å sette grenser, men er en HELT annen sak enn å snakke om tårene som manipulering. Og det er heller ikke stigmatisering, å kalle en spade for en spade; dvs erkjenne barnets spesielle historie og ta utgangspunkt i den som forklaringsmodell, heller enn å ta utgangspunkt i at barnet er manipulerende. Det er naivt å tro at et omsorgsbrudd og en historie som et fosterbarn nødvendigvis må ha blitt utsatt for, ikke skal ha satt spor. Det betyr ikke at barnet ikke kan forandre seg, men å hevde at fosterbarn ikke i utgangspunktet har noen spesielle behov, er tull og tøys, og blir som den store rosa elefanten alle ser, men ingen snakker om. Jeg har aldri skjønt hvorfor det å erkjenne et problem eller spesielle utfordringer, liksom skal forhindre at disse kan løses.

Når det gjeler selvkontroll, så tror jeg det knapt finnes "normaltfungernede" voksne som IKKE forsøker å beherske sinne,gråt, overstrømmende gledesuttrykk osv, Man har da lært at man skal berherske seg... Om det egentlig er så farlig, er en helt annen sak. Hvorfor skal folk beherske seg når det gjelder tårer? Blir verden farligere om de ikke gjør det? Ble Gro Harlem Brundtland en dårligere statsminister av at hun ikke klarte det? Har folk så trøbbel med å forholde seg til andres følelser, at et blir ubehagelig å bli vitne til dem? Og hvorfor er den norske kulturen "høyverdig" på dette området? Det er atskillig større toleranse for følelsesuttrykk i en rekke andre kulturer. HVorfor har du - eller vi nordmenn - fasiten?

For øvrig kan ikke det å beherske sinne og det å beherske gråt sammenliknes. Sinne er noe som faktisk kan skjules dersom man lar være å åpne munnen. Tårer er resultat av en automatisk, fysiologisk prosess, som man ikke kan viljestyre i særlig grad. Det er dermed helt naturlig at det anses som verre å la raseriet flomme, enn det gjør at noen ikke klarer å holde tårene tilbake. Kontroll av tårer, blir omtrent det samme som å kreve kontroll på smerte. I hvilken grad mennesker klarer å kontrollere tårer, smerter, latter, henger i stor grad sammen med menneskers personlighet, selvbilde, historie og bakgrunn - og ikke hovedsakelig med hvor "veltilpassede voksne" de er.

''Og det er heller ikke stigmatisering, å kalle en spade for en spade; dvs erkjenne barnets spesielle historie og ta utgangspunkt i den som forklaringsmodell, heller enn å ta utgangspunkt i at barnet er manipulerende. ''

Bare å sette ungene på tanken om at denne jenta er anderledes pga at hun er fosterbarn er et svik mot jenta. Man har ingen kontroll på om de i neste omgang bruker det mot henne.

Man kan heller i generelle termer snakke om at noe sterver med noe, andre med noe annet. Alle trenger tidvis litt ekstra tålmodighet og overbærenhet fra omgivelsene.

Jeg ville ikke brukt selve ordet manipulere til så små barn rett og slett fordi det er et vanskelig ord å forstå. Men jeg ville absolutt snakket med dem om manipulasjon i termer barna er kjent med. Både hva man gjør for å tvinge gjennom sin egen vilje, og hva som gjør at man ikke klarer å stå for hva man egentlig mener.

At unger kan allerede i barnehagen kan manipulere, er et faktum. Dermed er det ikke likhetstegn mellom denne manipulasjonen og den ondskapsfulle manipulasjonen enkelte voksne bedriver. Man kan nyansere bildet for barna.

Om unger kaster ting i bakken, hyler, spreller, roper, smeller med dørene, slår rundt seg når livet går dem imot, er de ikke unnskyldt. Det finnes ingen grunn til at tårer skal være fredet, spesielt ikke med tanke på det maktmiddelet tårer kan være. Den som gråter høyest er ikke nødvendigvis den som har det verst, selv om det ofte blir slik at tårene bestemmer.

mvh

[tzatziki1365380058]

''Og det er heller ikke stigmatisering, å kalle en spade for en spade; dvs erkjenne barnets spesielle historie og ta utgangspunkt i den som forklaringsmodell, heller enn å ta utgangspunkt i at barnet er manipulerende. ''

Bare å sette ungene på tanken om at denne jenta er anderledes pga at hun er fosterbarn er et svik mot jenta. Man har ingen kontroll på om de i neste omgang bruker det mot henne.

Man kan heller i generelle termer snakke om at noe sterver med noe, andre med noe annet. Alle trenger tidvis litt ekstra tålmodighet og overbærenhet fra omgivelsene.

Jeg ville ikke brukt selve ordet manipulere til så små barn rett og slett fordi det er et vanskelig ord å forstå. Men jeg ville absolutt snakket med dem om manipulasjon i termer barna er kjent med. Både hva man gjør for å tvinge gjennom sin egen vilje, og hva som gjør at man ikke klarer å stå for hva man egentlig mener.

At unger kan allerede i barnehagen kan manipulere, er et faktum. Dermed er det ikke likhetstegn mellom denne manipulasjonen og den ondskapsfulle manipulasjonen enkelte voksne bedriver. Man kan nyansere bildet for barna.

Om unger kaster ting i bakken, hyler, spreller, roper, smeller med dørene, slår rundt seg når livet går dem imot, er de ikke unnskyldt. Det finnes ingen grunn til at tårer skal være fredet, spesielt ikke med tanke på det maktmiddelet tårer kan være. Den som gråter høyest er ikke nødvendigvis den som har det verst, selv om det ofte blir slik at tårene bestemmer.

mvh

Jeg mener ikke at man skal snakke med barna om at et barn er fosterbarn og feks derfor gråter. Men jeg mener at man heller sikke skal snakke om tvinge - tårer osv, fordi man da legger til grunn tårer som aktiv handling, og i dette tilfellet, og i mange andre tilfeller, er det absolutt ikke det tårer er.

Det man seff. SKAL gjøre, er å forklare at noen gråter lettere enn andre, men at det ikke betyr at man skal føye seg for det. Det betyr heller ikke nødvendigvis at noen er mer lei seg eller sinna enn andre, men bare at noen har lettere for å gråte.

Også skriver du:

''Om unger kaster ting i bakken, hyler, spreller, roper, smeller med dørene, slår rundt seg når livet går dem imot, er de ikke unnskyldt. Det finnes ingen grunn til at tårer skal være fredet, spesielt ikke med tanke på det maktmiddelet tårer kan være. Den som gråter høyest er ikke nødvendigvis den som har det verst, selv om det ofte blir slik at tårene bestemmer.''

Nei, det er ingen grunn til at tårer skal være fredet, det har jeg jo sagt hele tiden. Man skal ikke handle ut i fra at noen gråter/ikke gråter. Men - dersom du mener at tårer er noe som man kan lære å kontrollere på samme måte som man kan kontrollere sinneuttrykk, så tar du simpelthen helt feil.