Hvordan hjelpe med å få bedre selvbilde?

[Spirello]

Vi var på foreldresamtale i barnehagen går, og det var noen forbedringspotensiale hos sønnen på snart fem - som jeg forsåvidt visste om.. Da han begynte i denne barnehagen i aug. så fikk han ikke faste kompiser. Det var 16 eldre gutter, og 3 jenter og det var mye bråk på avd. og noen av gutta voldsomme som førte til at sønnen min trakk seg unna og lekte alene på puterommet f.eks.

Pga dette byttet han avd. til en mindre avd. med 12 barn og 4 voksen der arna fikk tettere oppfølging. Han trives godt her, og har fått to kompiser så dette er veldig bra!

MEN han har litt problemer med å nærme seg flere barn.. han spør ikke om han kan leke med dem, men dytter eller er høylytt, altså bøllete - som selvfølgelig fører til at barna ikke vil leke med han. ped.leder mener dette kommer av dårlig selvbilde, og han må lære seg sosiale koder. Hun spusrte om hun skal søke bistand fra fagsenteret noe vi takket ja til. Er bekymret for at han ikke vil få venner på skolen, som han skal begynne på pm et år. For der er barna mer overlatt til seg selv. Han er ikke sjenert i forhold til voksne, men i forhold til barn. Han vil ikke gå alene og sitte på scenen med mange andre barn på juletrefest f.eks. - da må jeg bli med.. I dåpen vi var i på søndag sa presten alle barna skulle komme opp til alteret, men sønnen ville ikke og ble sittende. Han trekker seg unna.

Han er ikke en bølle ellers. veldig høflig, og hører når han får tilsnakk. Han er veldig aktiv, veldig "gutt" Kan snakke altfor høyt spseislt når han blir iverig.. minner stadig om innestemme.

Han liker ikke ting som innebærer finmotorikk sånn som å tegne f.eks. Liker rollespill og leker sunt og fint ellers. han har litt mark i rumpa. han er ikke hyperaktiv bare for å si det. han er veldig rolig når noen leser, enten i barnahegn eller jeg på senga. Ped.leder sier han da oppsøker voksenkontakt og dda blir trygg og rolig. Han koser masse med voksne, både familiemedlemmer og ansatte i barnehagen. han får masse oppmerksomhet og kos hjemme og. Jeg er gravid, og begynner nå å bekymre meg for hvordan han vil ta det når han ikke kan få like mye oppmerksomhet etter barnet er født..

Utenom barnehagen er det stort segg voksne han er sammen med, stort sett meg og stefaen, eller faren sin. han er sammen med en venninne hos faren, og de leker fint sammen. >Samme gjelder med kusina si på samme alder - aldri dytting eller tøffe seg-opplegg.. da er han ydmyk og snill "så pen du er i dag Mari" kan han si.. *smelt* og hun svarer "takk, det er du og". hehe.. de koser og leier og er bare søte med hverandre. Sikkert fordi det da er en mot en, og fordi de er født og oppbvokst sammen.

Så hvordan skal vi hjemme klare å hjelpe han med å bli flinkere med å skjønne sosiale koder i forhold til andre barn, og hjelpe han til å få bedre selvtillitt? Vi skryter av han når han er flink, han får masse kos, kjærlighet og oppmerksomhet..

Jeg er kjemperedd for at han skal bli utstøtt på skolen, eller trekke seg unna og bli mobbeoffer uten at jeg kan gjøre noe med det.

Er vi på lekeplasser med mange barn, så envender han seg kun til oss, ingen barn.. Det er tryggeste med oss voksne han kjenner.

jeg er sjeleglad for at de skal søke om hjelp fra fagsenteret, og håper på positivt svar. Og tenker det må være noe vi som foreldre kan gjøre også? På meg virker han som en helt vanlig, sunn, fornøyd og frisk gutt.. Han hører på oss, og jeg er veldig fornøyd med oppførselen/oppdragelsen hans, spesielt når jeg ser hva andre foreldre sliter med.

Har dere noen råd til oss som foreldre?

[EnolaGay]

Gode råd..*tenker* Jeg kjenner gutten din veldig igjen i en av mine, bortsett fra det med å dytte/bølle. Min gutt satt alltid og så på, kom det mer enn et barn i leken så gikk han alltid og satte seg. Og følte seg innbildt utstøtt.

Han slet lenge med å akseptere seg selv. Han så opp til de flinkeste gutta, de som kunne lese før de begynte på skolen, de som bare fikk til alt de tok i første gangen. Og når han ikke greide det samme så dømte han seg nord og ned!

Ofte er man ikke tilstede når ting skjer (skole, barnehage, ute i gata) Og blir henvist til å snakke med lærere og andre om disse tingene. For som du sier, hjemme er alt normalt! Jeg har vel forsøkt å snakke med ham om det. Spørre ham mye, hvordan har du det. Høre på ham osv. Og forsøke å få ham til å se seg selv litt utenfra, få ham selv til å endre taktikk. Og fortsette å presse litt på det når han full av håpløshet konstaterer at han er verst i verden og kan ikke noe.

En god dialog med lærer har vært hjelpsomt, der vi bruker den samme ordlyden ovenfor ham, både hjemme og på skolen. Positive grenser; Du får ikke lov til å gjøre sånn! (dytte eller slå) Ingen liker å bli slått! Dette vet du godt selv når du tenker deg om. Jeg har sett at du er en super kamerat når du leker med... (kusine...) Hva om du forsøker å gjøre det samme med den eller den.. Osv. Uten å bruke bebreidende stemme eller andre understrekninger.

[laban]

I barnehagen der mine barn gikk, brukte de bl.a. rollespill for å bevisstgjøre barna på sosial kompetanse. Det finnes flere programmer for dette. Et av temaene jeg husker, var hvordan man spør om å få være med på leken og hvordan man skal ta imot den som spør. Kanskje det er flere i barnehagen som kunne ha nytte av å gå noen slike runder. Du kan jo spørre om barnehagen har noe opplegg for å utvikle den sosiale kompetansen, de eldste er gjerne mottakelige for litt mer enn bare udiskutable grenser og regler for denslags.

Rollespill kan dere leke på hjemmebane også, både situasjoner med et annen barn han vil leke med (eller omvendt) og med en liten baby i en "birolle". Men barnehagen er nok en enda bedre arena.

Det skjer veldig mye rundt 6-årsalderen, så jeg ville ikke bekymret meg så veldig for skolestarten ennå.

[Liliaceae]

Det er jo veldig fint om han får litt ekstra oppfølging det siste året i barnehagen.

Jeg har også ei som er/var sjenert. Da hun var liten, fulgte jeg henne gjerne bort til andre barn på lekeplassen og pratet med de andre barna og prøvde å få henne i lek med de andre. Så trakk jeg meg mer unna etterhvert. Hadde også barn med hjem fra barnehagen, slik at omgangskretsen etterhvert ble utvidet noe.

Hvis du har mulighet, går det kanskje an å gjøre lekeavtale med to kamerater, slik at han etterhvert venner seg til å forholde seg til flere i lek. Møtes på lekeplassen for eksempel for et par timer eller i barnehagen en lørdag formiddag..

Også kan dere hjelpe han litt til å bli inkludert og være med i leken?

Vet egentlig ikke om det er så mye mer å gjøre, annet enn at det jobbes med det i barnehagen også. Får håpe du får gode råd av andre her.

Ønsker dere lykke til videre, og det er flott at barnehagen er oppmerksomme og tar tak i dette, og at dere jobber sammen for at gutten din skal få det bedre.

[Spirello]

Gode råd..*tenker* Jeg kjenner gutten din veldig igjen i en av mine, bortsett fra det med å dytte/bølle. Min gutt satt alltid og så på, kom det mer enn et barn i leken så gikk han alltid og satte seg. Og følte seg innbildt utstøtt.

Han slet lenge med å akseptere seg selv. Han så opp til de flinkeste gutta, de som kunne lese før de begynte på skolen, de som bare fikk til alt de tok i første gangen. Og når han ikke greide det samme så dømte han seg nord og ned!

Ofte er man ikke tilstede når ting skjer (skole, barnehage, ute i gata) Og blir henvist til å snakke med lærere og andre om disse tingene. For som du sier, hjemme er alt normalt! Jeg har vel forsøkt å snakke med ham om det. Spørre ham mye, hvordan har du det. Høre på ham osv. Og forsøke å få ham til å se seg selv litt utenfra, få ham selv til å endre taktikk. Og fortsette å presse litt på det når han full av håpløshet konstaterer at han er verst i verden og kan ikke noe.

En god dialog med lærer har vært hjelpsomt, der vi bruker den samme ordlyden ovenfor ham, både hjemme og på skolen. Positive grenser; Du får ikke lov til å gjøre sånn! (dytte eller slå) Ingen liker å bli slått! Dette vet du godt selv når du tenker deg om. Jeg har sett at du er en super kamerat når du leker med... (kusine...) Hva om du forsøker å gjøre det samme med den eller den.. Osv. Uten å bruke bebreidende stemme eller andre understrekninger.

Tja.. jeg gjør det du nevner på slutten. hender han slår meg når vi leker og, og han mener ike å være slem, men forteller da at det ikke er gøy, men at jeg får vondt og blir lei meg. Kjefter veldig sjelden.. har ikke behøvd det. Eneste jeg kan bli sinnsykt irritert på er når jeg ber han om å gjøre en ting 1000 ganger og han sier ja uten å gjøre det.. hehe.. f.eks. kle seg før barnehagen.. eller rydde rommet, han går på rommet men roter mer. Han er vel som unger flest der og )

[Spirello]

Det er jo veldig fint om han får litt ekstra oppfølging det siste året i barnehagen.

Jeg har også ei som er/var sjenert. Da hun var liten, fulgte jeg henne gjerne bort til andre barn på lekeplassen og pratet med de andre barna og prøvde å få henne i lek med de andre. Så trakk jeg meg mer unna etterhvert. Hadde også barn med hjem fra barnehagen, slik at omgangskretsen etterhvert ble utvidet noe.

Hvis du har mulighet, går det kanskje an å gjøre lekeavtale med to kamerater, slik at han etterhvert venner seg til å forholde seg til flere i lek. Møtes på lekeplassen for eksempel for et par timer eller i barnehagen en lørdag formiddag..

Også kan dere hjelpe han litt til å bli inkludert og være med i leken?

Vet egentlig ikke om det er så mye mer å gjøre, annet enn at det jobbes med det i barnehagen også. Får håpe du får gode råd av andre her.

Ønsker dere lykke til videre, og det er flott at barnehagen er oppmerksomme og tar tak i dette, og at dere jobber sammen for at gutten din skal få det bedre.

Han leker med to gutter i barnehagen, men føler det er større grupper, eller hvis disse to leker med andre.. så kommer han ikke inn i leken. Kan dytte eller gå å ta leker fra andre. Da blir de andre sinte selvfølgelig, og han lei seg.

[EnolaGay]

Tja.. jeg gjør det du nevner på slutten. hender han slår meg når vi leker og, og han mener ike å være slem, men forteller da at det ikke er gøy, men at jeg får vondt og blir lei meg. Kjefter veldig sjelden.. har ikke behøvd det. Eneste jeg kan bli sinnsykt irritert på er når jeg ber han om å gjøre en ting 1000 ganger og han sier ja uten å gjøre det.. hehe.. f.eks. kle seg før barnehagen.. eller rydde rommet, han går på rommet men roter mer. Han er vel som unger flest der og )

Hehe... Vi kom helt til 3klasse på skolen før ting brått snudde til det bedre. Det kom nesten over natta og begynte med en elev som hang seg på gutten vår. En av de gutta som har opptil flere diagnoser... Kanskje han fikk et perspektiv på hvordan det virkelig er å være en som sliter.. ikke vet jeg. Men det snudde i alle fall. ;0) Så bare å rope på tolmodighet..

[fillolin]

Fint at barnehagen er oppmerksomme og det er naturlig å tenke på skolestart til neste år. På den annen side er det faktisk over ett år til. Mye kan skje og skjer med barna i den alderen og på så lang tid, og som du allerede beskriver har miljøet rundt også mye å si (jfr. bytte av avdeling).

Jeg ville uansett ikke vært så veldig bekymret: Han fungerer fint sammen med voksne og etablerer positive relasjoner med andre voksne enn foreldrene. Det er viktig og bra, også med tanke på skolestart. Han har flere nære venner, både i barnehagen og på fritiden. Det er viktig og bra og betyr at grunnleggende kompetanse er på plass. Han er generelt en grei og god og vanlig gutt. Det er bra og viktig. Det er altså ikke noe problem å peke på mye positivt!

Hvis barnehagen føler at de trenger hjelp er det likevel bra at de trekker inn ekstern kompetanse, men det betyr ikke nødvendigvis at barnet har det samme behovet eller at problemet "ligger i" barnet. Altså; det kan godt hende at barnehagen egentlig kunne gjort mye med dette/løst problemet selv, forutsatt at de lette etter årsaker og løsninger i seg selv og barnehagehverdagen og ikke bare i gutten og hans selvbilde, som det kan synes mer vanskelig for dem å gjøre noe med. F.eks. er det en god teknikk å engasjere barnet i en attraktiv aktivitet. Denne vil tiltrekke seg andre barn, og det er mye lettere for han å slippe andre barn til enn selv å skulle komme inn i en lek som allerede er igang. Barnehagen kan også legge opp til mer strukturerte aktiviteter eller voksenstyrt lek en periode for at barna skal få et felles lekerepertoar, lære noen teknikker til de som strever eller er litt forsiktige, etablere nye relasjoner som en tror kan være gode for barna, bytte voksne hvis noen voksne opplever å ha kjørt seg litt fast i forhold til et bestemt barn o.l. Når et barn oppfører seg på en lite hensiktsmessig måte er det også viktig å hjelpe barnet med handlingsalternativ (både for å komme inn i leken, men kanskje også for å håndtere avvisning) og ikke bare korrigere atferden. Andre har kommet med andre forslag, f.eks. spesielle opplegg for arbeid med sosial kompetanse, som også kan være en vei å gå.

Kanskje kan det også være verdt å tenke på at det må være lov å være litt sjenert, ikke så frampå, reservere seg mot "opptredener" (som barn lett kan bli kastet ut i tide og utide)o.l. - en bør spørre seg om det er barnet eller omgivelsene som egentlig opplever dette som et problem. Men hvis dere som foreldre også opplever at han plages med manglende selvtillit eller et dårlig selvbilde er det selvfølgelig noe han bør få hjelp med. Jeg tror isåfall det er viktig å skille mellom selvtillit og selvbilde. Hvis han strever med selvtilliten, altså troen på egne evner og ferdigheter og muligheten til å lykkes med en aktivitet, er det viktig at han får mestringsopplevelser, altså at han blir tatt med på aktiviteter han får til og opplever å lykkes med og lærer nye ferdigheter for nye situasjoner. Hvis han derimot strever med for dårlig selvbilde, altså troen på seg selv om en viktig og betydningsfull person og aksepten av seg selv med sterke og svake sider, er det viktig at han får oppleve at han er viktig og bra nok som person, uavhengig av prestasjoner, interesser, atferd m.m. Mye ros og fokus på prestasjoner kan da virke mot sin hensikt, tror jeg. Man kan godt ha høy selvtillit og dårlig selvbilde og omvendt. Hvis det virkelig er slik at selvbildet er et problem vil jeg anbefale litteratur/artikler av Jesper Juul. Ikke alle er enig i (alt) det han skriver, men måten å tenke på og nye innfallsvinkler til temaet kan uansett være inspirerende, og kanskje også noe å diskutere med barnehagen.

Ønsker dere lykke til og en blomstrende vår, både bokstavelig og i overført betydning!

[Spirello]

Fint at barnehagen er oppmerksomme og det er naturlig å tenke på skolestart til neste år. På den annen side er det faktisk over ett år til. Mye kan skje og skjer med barna i den alderen og på så lang tid, og som du allerede beskriver har miljøet rundt også mye å si (jfr. bytte av avdeling).

Jeg ville uansett ikke vært så veldig bekymret: Han fungerer fint sammen med voksne og etablerer positive relasjoner med andre voksne enn foreldrene. Det er viktig og bra, også med tanke på skolestart. Han har flere nære venner, både i barnehagen og på fritiden. Det er viktig og bra og betyr at grunnleggende kompetanse er på plass. Han er generelt en grei og god og vanlig gutt. Det er bra og viktig. Det er altså ikke noe problem å peke på mye positivt!

Hvis barnehagen føler at de trenger hjelp er det likevel bra at de trekker inn ekstern kompetanse, men det betyr ikke nødvendigvis at barnet har det samme behovet eller at problemet "ligger i" barnet. Altså; det kan godt hende at barnehagen egentlig kunne gjort mye med dette/løst problemet selv, forutsatt at de lette etter årsaker og løsninger i seg selv og barnehagehverdagen og ikke bare i gutten og hans selvbilde, som det kan synes mer vanskelig for dem å gjøre noe med. F.eks. er det en god teknikk å engasjere barnet i en attraktiv aktivitet. Denne vil tiltrekke seg andre barn, og det er mye lettere for han å slippe andre barn til enn selv å skulle komme inn i en lek som allerede er igang. Barnehagen kan også legge opp til mer strukturerte aktiviteter eller voksenstyrt lek en periode for at barna skal få et felles lekerepertoar, lære noen teknikker til de som strever eller er litt forsiktige, etablere nye relasjoner som en tror kan være gode for barna, bytte voksne hvis noen voksne opplever å ha kjørt seg litt fast i forhold til et bestemt barn o.l. Når et barn oppfører seg på en lite hensiktsmessig måte er det også viktig å hjelpe barnet med handlingsalternativ (både for å komme inn i leken, men kanskje også for å håndtere avvisning) og ikke bare korrigere atferden. Andre har kommet med andre forslag, f.eks. spesielle opplegg for arbeid med sosial kompetanse, som også kan være en vei å gå.

Kanskje kan det også være verdt å tenke på at det må være lov å være litt sjenert, ikke så frampå, reservere seg mot "opptredener" (som barn lett kan bli kastet ut i tide og utide)o.l. - en bør spørre seg om det er barnet eller omgivelsene som egentlig opplever dette som et problem. Men hvis dere som foreldre også opplever at han plages med manglende selvtillit eller et dårlig selvbilde er det selvfølgelig noe han bør få hjelp med. Jeg tror isåfall det er viktig å skille mellom selvtillit og selvbilde. Hvis han strever med selvtilliten, altså troen på egne evner og ferdigheter og muligheten til å lykkes med en aktivitet, er det viktig at han får mestringsopplevelser, altså at han blir tatt med på aktiviteter han får til og opplever å lykkes med og lærer nye ferdigheter for nye situasjoner. Hvis han derimot strever med for dårlig selvbilde, altså troen på seg selv om en viktig og betydningsfull person og aksepten av seg selv med sterke og svake sider, er det viktig at han får oppleve at han er viktig og bra nok som person, uavhengig av prestasjoner, interesser, atferd m.m. Mye ros og fokus på prestasjoner kan da virke mot sin hensikt, tror jeg. Man kan godt ha høy selvtillit og dårlig selvbilde og omvendt. Hvis det virkelig er slik at selvbildet er et problem vil jeg anbefale litteratur/artikler av Jesper Juul. Ikke alle er enig i (alt) det han skriver, men måten å tenke på og nye innfallsvinkler til temaet kan uansett være inspirerende, og kanskje også noe å diskutere med barnehagen.

Ønsker dere lykke til og en blomstrende vår, både bokstavelig og i overført betydning!

Tusen takk for kjempebra svar. ) Du fikk meg til å tenke på en del ting jeg aldri hadde tenkt på uten svaret ditt.. Jeg tror egentlig det vil gå seg til, for mener han er en sunn og frisk og helt vanlig gutt. Det er mange andre unger jeg ser på som større bøller i barnehagen. Men sånn er det..

[fillolin]

Tusen takk for kjempebra svar. ) Du fikk meg til å tenke på en del ting jeg aldri hadde tenkt på uten svaret ditt.. Jeg tror egentlig det vil gå seg til, for mener han er en sunn og frisk og helt vanlig gutt. Det er mange andre unger jeg ser på som større bøller i barnehagen. Men sånn er det..

Hyggelig at du hadde nytte av svaret - igjen, lykke til!