Mister følelser

[Gjest Elextra]

Hvordan får man kjærlighet da? Bare av verdier og holdninger?

'''Hvordan får man kjærlighet da? Bare av verdier og holdninger?''

Det er et veldig stort spørsmål :-).

Men ikke bare av verdier og holdninger, nei. Vanskelig eller umulig å lage en utfyllende liste over kriterier, men respekt og omtanke må i hvertfall også med.

[Gjest Ulvinnen]

finn på noe mindre tidkrevende

Har du hørt om en "kjapp en"? Sex trenger ikke å vare i timesvis. Litt kjælig når dere møtes i vaskekjelleren kan være med på å vedlikeholde eller fyre opp igjen gnisten.

[Gjest togli]

Kjærlighet. Den typen kjerlighet som bestemmer seg for å være der både med og uten de kilende følelsene. Beslutning, vilje, trofasthet.

En erkjennelse og bevissthet av at man har gjort et valg og hva som trengs for å stå ved det valget. Noen ganger betyr det at man må bite tennene sammen og gi jernet.

Langsiktig tenkning.

Igjen. Jeg forutsetter at et minimum av grunnforutsetninger for en sunn relasjon er til stedet. Man skal selvsagt ikke bli værende med en som f.eks. utøver fysisk eller psykisk terror.

mvh

Men hva innebærer psykisk terror egentlig?

Det finnes så mange ulike grader.... Kan man f.eks. si at det grenser til psykisk terror når partneren stadig er humørsyk eller har store svingninger i humøret slik at man aldri vet hvor man har ham/henne? Når man kjenner at man får dårligere livskvalitet og blir anspent fordi man aldri vet hvordan dagen idag vil bli? Kan man kalle dette et form for psykisk terror selv om det ikke nødvendigvis er en bevisst handling fra partneren - og partneren egentlig er snill og selv ser sine dårlige sider?

Spør deg siden du virker så klok

[jubalong70]

Ja, men det må jo være kjærlighet for at det skal bli vilje? Det må være "noe" i hverfall, selv om deler av gnisten er borte.

Det "noe" var jo der når paret ble sammen. Da var det "noe" "veldig mye"

I hverdagslivet hes og bles så minker "veldig mye" og kan fort bli til "noe". (Henger du med?)

Og det "noe" kan veldig fort føles som "ingenting" - selv om det kanskje er litt der likevel.

Det er da man må velge. Velger man å ikke jobbe med forholdet - så vil ikke "noe" eller "ingenting" vokse. Det vil kanskje bli enda mindre - særlig om man velger å vie oppmerksomheten mot noen andre.

Velger man å fokusere på det man har, så vil det "noe" med store sannsynlighet vokse. Sjansen for at det blir "veldig mye" er ikke så stor - i alle fall vil det ikke være slik hele tiden. Men det vil bli "mye", og helt sikkert "nok".

Igjen, det handler om hva man velger å sette fokus på, og hva man gidder å bruke tid på.

Selvsagt kan det være fristende å gi opp den jobben det er å få et gammelt forhold på føttene igjen, og heller satse på et nytt forhold. Da er følelsene veldig sterke og veldig fremme. Man behøver ikke å jobbe for å kjenne at man er veldig glad i denne nye personen. Men, så vil hverdagen innta dette nye forholdet også - og man må jobbe...

[PieLill]

Men hva innebærer psykisk terror egentlig?

Det finnes så mange ulike grader.... Kan man f.eks. si at det grenser til psykisk terror når partneren stadig er humørsyk eller har store svingninger i humøret slik at man aldri vet hvor man har ham/henne? Når man kjenner at man får dårligere livskvalitet og blir anspent fordi man aldri vet hvordan dagen idag vil bli? Kan man kalle dette et form for psykisk terror selv om det ikke nødvendigvis er en bevisst handling fra partneren - og partneren egentlig er snill og selv ser sine dårlige sider?

Spør deg siden du virker så klok

Det er vel en flytende overgang som jeg ikke tror jeg tørr definere.

Og så handler det om hvor lenge det har vart og er sannsynlig at kommer til å vare.

Er det knyttet til en midlertidig ekstrem situasjon som etter alle himmelmål vil gå over, kan man sluke noen kameler i mellomtiden. Er det slik h*n alltid har vært og dermed sikkert også kommer til å være, får man spørre seg om det er en kameldiett man vil fortsette med.

Poenget mitt er at selv om jeg har stor tro på å bite tennene sammen og holde ut de dårlige dagene, er det ikke alt man kan eller bør tåle. Men det skjønte du sikkert.

;-)

mvh

[PieLill]

Jeg tror hovedgrunnen er at en glemmer å være kjærester. En skal oppvarte hverandre, gi komplimenter, ros, være nær, spørre seg selv hva en kan gjøre for den andre og elske ofte.

En annen tabbe er at når følelsene dabber av, ser man seg umiddelbart rundt etter nødutgangen i stedet for reparasjonsskrinet.

En tredje ting er å tenke at det er en katastrofe å komme i en bølgedal. At det er et bevis på at det ikke var liv laga i utgangspunktet. Mens det derimot er i bølgedalene at man viser at det var mer enn et blaff.

mvh

[Gjest togli]

Det er vel en flytende overgang som jeg ikke tror jeg tørr definere.

Og så handler det om hvor lenge det har vart og er sannsynlig at kommer til å vare.

Er det knyttet til en midlertidig ekstrem situasjon som etter alle himmelmål vil gå over, kan man sluke noen kameler i mellomtiden. Er det slik h*n alltid har vært og dermed sikkert også kommer til å være, får man spørre seg om det er en kameldiett man vil fortsette med.

Poenget mitt er at selv om jeg har stor tro på å bite tennene sammen og holde ut de dårlige dagene, er det ikke alt man kan eller bør tåle. Men det skjønte du sikkert.

;-)

mvh

Ja, skjønner hva du mener

Samtidig har nok vi mennesker ulike terskler for hva vi kan tåle av slik type "mishandling", så vanskelig å sette en absolutt grense.

[PieLill]

Hvorfor tror du at enkelte ikke vil at et forhold skal vare da, selvom man har en del felles interesser,holdninger og verdier.

Noen er rett og slett allergiske mot forpliktelse og det å føle seg "bundet".

De er ikke ute etter et forhold, men en one month stand eller half year stand. Eller så lenge følelsene de søker varer. Så hopper de over gjerdet til grønnere gress.

Et minste felles multiplum av interesser og verdier, trenger man om det skal være liv laga. Men hjørnesteinen, sementen og grunnmuren er måten man behandler hverandre på.

Man kan ha så mange felles interesser man vil, dra på flotte storbyferier og vildmarkssafarier. Det hjelper ingen ting om partneren f.eks. latterliggjør deg foran andre. Eller roter til både sin egen og din økonomi.

mvh

[PieLill]

Ja, skjønner hva du mener

Samtidig har nok vi mennesker ulike terskler for hva vi kan tåle av slik type "mishandling", så vanskelig å sette en absolutt grense.

Nei, en generell absolutt grense vil ikke jeg påta meg å sette. Og det er selvsagt individuelt hva som blir en ulevelig situasjon.

Det er lettere å definere ytterpunktene.

mvh

[PieLill]

Kanskje nettopp det jeg skrev i innlegget, at man ikke gidder å jobbe for å finne tilbake til gnisten.

Nå har jeg vært sammen med mannen min i snart 16 år, og det har definitivt vært perioder der jeg har tenkt at jeg helt fint hadde klart meg uten ham. Tanken på skilsmisse har absolutt ikke vært fjern, og følelsene for ham har så absolutt vært i dvale (eller "mistet" om du vil).

Men, jeg lærte av mine kloke mormor at det viktigste i et forhold ikke er kjærligheten, men viljen - viljen til å få forholdet til å vare og være godt.

Og det har jeg tatt med meg (heldigvis også mannen min ). Vi har kjempet oss gjennom ganske tunge motbakker, og kommet styrket ut av det.

Jeg tror at man til en viss grad velger hva man vil føle for partneren sin. Man kan fremelske negative følelser, eller positive følelser. Det man legger vekt på, vil vokse.

Selvfølgelig hender det ting som gjør at dette ikke er relevant. Er man sammen med en som er voldelig, en som ikke respekterer en som menneske, eller en som notorisk er utro - så blir det jo vanskelig å fremelske de gode følelsene for denne mannen.

Men i et normalt forhold, så kan man velge.

Og om man skulle forelske seg i en annen, noe som ikke er uvanlig eller rart, så kan man velge om man vil gi næring til den forelskelsen eller ikke...

Tiltredes.

Og når jeg ser hva mennesker som gjennom et langt liv og samliv har lært seg å ville elske eier, er det absolutt verdt å kjempe for.

mvh

[PieLill]

Ja, men det må jo være kjærlighet for at det skal bli vilje? Det må være "noe" i hverfall, selv om deler av gnisten er borte.

Viljen er gnisten. Det er viljen som styrer kjærligheten og ikke omvendt.

Og skill for all del mellom kjærlighet og forelskelse. Forelskelse er som tennveske. Brenner kraftig og kortvarig. Kjærligheten brenner ikke alltid like oppsiktsvekkende og heftig, men den varer og varmer.

Å tro at man kan vise kjærlighet først når man føler den er der, er omtrent like fornuftig som å vente til man kjenner seg i god form før man begynner å trene.

mvh

mvh

[jubalong70]

Tiltredes.

Og når jeg ser hva mennesker som gjennom et langt liv og samliv har lært seg å ville elske eier, er det absolutt verdt å kjempe for.

mvh

Ikke sant!!!