Jenter og voldlige gutter

[Saturn]

For en stund siden møtte jeg ei jente som etter en stund fortalte hva hun hadde vært igjennom før. Hun hadde blitt slått og mishandlet av en tidligere kjæreste. Jeg ble totalt sjokkert over det, trodde ikke det gikk ann å behandle en kjæreste så dårlig. Helt umenneskelig. Men det som overrasket meg enda mer var at hun forsvarte han????? Hvordan i all verden går det ann å forsvare et menneske som har gjort en så mye vondt???

Men det som overrasker meg enda mer er at jeg kjenner til flere historier om jenter/kvinner som har blitt mishandlet som forsvarer mishandleren. Hvordan er det mulig? Og hvorfor vil ikke jenter som har vært utsatt for sånne bli sammen med noen som er snille mot dem? At jeg var snill mot henne og brydde meg om henne var tydeligvis ikke bra nok. Men han som mishandlet henne var bra nok.

[kajza]

merkelig!

har sikkert sin psykologiske forklaring, tror jeg så

det på Oprah en gang men husker ikke helt...

Oprah skjønte det heller ikke!

[Gjest Grønne vegger]

Desverre ser det ut som om det du beskriver her skjer ofte.

Jeg fatter det heller ikke.

Ser ut som om det er livets harde realitet at mange jenter setter mer pris på en mann(gutt) som er stygg med dem, enn en som behandler dem med respekt og godhet.

Vil hun ikke ha din kjærlighet, så er hun sikker ikke god nok for den heller.

Det finnes heldigvis jenter som vil ha slike som oss også.

Bare synd at det er hjertet og ikke fornuften som styrer.

Ønsker deg lykke til videre!

[naiv]

Jeg tror at hun forsvarer seg selv når hun forsvarer han.

Ingen vil vel like å innrømme at de har vært så naive at de har godtatt/levd i et slikt forhold?

Det har nok noe med forsvarsmekanismer å gjøre.

[Gjest Kath]

Jeg har også vært i et slikt forhold. Det varte 2 1/2 år. (det er 7 år siden nå)

Grunnen til at jeg forsvarte ham, er den samme som at jeg ikke dro...Når man får høre noe mange nok ganger, tror man på det til slutt. De fleste som slår driver også med psykisk misshandling, og det er det verste. Og det sitter igjen veldig lenge. Jeg vat egentlig at det var ham det var noe galt med, og ike meg. Men innimellom kan jeg fremdeles gripe meg i å lure på om han hadde rett.

Han var mye lurere enn meg. Og han visste hvordan ting burde være. Når han da sa det til meg gang på gang og korrigerte meg hele tiden (hvilket han gjorde fordi han elsket meg så høyt), ble han tilslutt så fortvilt at han slo meg. Det var min egen feil, fordi jeg ikke kunne høre.

Dette fikk jeg høre om igjen og om igjen og om igjen. Hver gang han hadde slått meg gråt han og var lei seg for at han måtte gjøre slikt mot meg som var det kjæreste han hadde på denne jord.

Første gang han slo, var vi ganske forelskede, g jeg var dypt sjokkert og veldig sint. Men han var så lei seg, og sa at det aldri skulle gjenta seg og gråt så inderlig at jeg syntes synd på ham. Og jeg var jo glad i ham, så jeg valgte å tilgi ham. Det var en kjempetabbe. Men det er nok den tabben kjæresten din også har gjort.

Etter å ha lest alt dette, hvis du har hatt gide til å lese noe så langt, skjønner du vel enda mindre av hvorfor hun ikke dro, og hvorfor hun forsvarer ham. Men det er egentlig ganske lett.

Tilslutt VET man at man ikke er verd noe eller kan noe. Og man vet at han er den snilleste i hele verden fordi han gidder å bruke tid på noe så stygt og dumt og verdiløst som deg.

Og når man endelig er kommet ut av det, og så smått begynder å få tilbake litt av livsgnisten og selvbildet, så føles det forferdelig flaut at man har funnet seg i det, og samtidig er man fremdeles litt i tvil om kanskje han hadde litt rett. Derfor forsvarer man ham.

Jeg vet at det var hans feil, egentlig vet jeg det. Men jeg kommer nok aldri til å kunne se meg i speilet og synes jeg er søt, og før jeg møtte ham var jeg veldig utadvendt, det kommer jeg nok heller ikke til å bli igjen.

Og selv om det er 7 år siden nå, blir jeg fremdeles redd og usikker hvis noen virker irriterte eller er litt krasse eller høylydte en dag.

[Feline]

Kanskje du finner noen svar på denne siden:

http://home.no.net/feline/ettslagernok.html

Hilsen fra

[Gjest puzzle]

Desverre ser det ut som om det du beskriver her skjer ofte.

Jeg fatter det heller ikke.

Ser ut som om det er livets harde realitet at mange jenter setter mer pris på en mann(gutt) som er stygg med dem, enn en som behandler dem med respekt og godhet.

Vil hun ikke ha din kjærlighet, så er hun sikker ikke god nok for den heller.

Det finnes heldigvis jenter som vil ha slike som oss også.

Bare synd at det er hjertet og ikke fornuften som styrer.

Ønsker deg lykke til videre!

"Vil hun ikke ha din kjærlighet, så er hun sikker ikke god nok for den heller."

Les det Kath har skrevet, så kanskje du fortår _litt_. Å komme med en sånn utallese som den over her, blir en slags fortsettelse av det "gode" arbeidet mishandleren har utført.

En bekreftelse på at mishandleren har rett, hun er ikke god nok.

[Atene]

Min svært så oppegående venninne ble slått. Og nå i ettertid sier hun at "det verste han gjorde mot meg var ikke å slå. Det verste var at han klarte å få meg til å tro at det var ham det var synd på - som var sammen med en person som var så fæl at han måtte slå henne..."

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Saturn!

Du peker på et stort problem i parforhold og samliv. Alt for mange hysjer ned mishandling og vold. Det er ikke til å forstå at slikt til og med kan forsvares av offeret.

Feline viser god vei i saken i sitt innlegg. Jeg tror det det skumleste er guttens/mannens holdning til jenta/kvinnen. Hun blir nedvurdert, f.eks. for å være sur,tykk eller syk og altså dårligere enn andre jenter. Indirekte gir han dermed henne skylden for at han

slår. Hvis hun forbedrer seg, kan nok han han det også.

Overgrep og vold fører aldri noe godt med seg.

Mange jenter/kvinner som blir utsatt for makt og kontroll mister etter hvert sin egen selvtillit.

Hadde det bare vært så tydelig og opplagt. Det som forstyrrer dette bildet er at parforholdet også inneholder intimitet og gode følelser og kanskje lange perioder uten vold. Da vokser håpet om bedring. Litt av en blanding å se klart i.

Jeg håper flere tar fatt i sine venners problemer når de ser det. Vold synes bedre utenfra enn innenfra.

[Saturn]

Jeg har også vært i et slikt forhold. Det varte 2 1/2 år. (det er 7 år siden nå)

Grunnen til at jeg forsvarte ham, er den samme som at jeg ikke dro...Når man får høre noe mange nok ganger, tror man på det til slutt. De fleste som slår driver også med psykisk misshandling, og det er det verste. Og det sitter igjen veldig lenge. Jeg vat egentlig at det var ham det var noe galt med, og ike meg. Men innimellom kan jeg fremdeles gripe meg i å lure på om han hadde rett.

Han var mye lurere enn meg. Og han visste hvordan ting burde være. Når han da sa det til meg gang på gang og korrigerte meg hele tiden (hvilket han gjorde fordi han elsket meg så høyt), ble han tilslutt så fortvilt at han slo meg. Det var min egen feil, fordi jeg ikke kunne høre.

Dette fikk jeg høre om igjen og om igjen og om igjen. Hver gang han hadde slått meg gråt han og var lei seg for at han måtte gjøre slikt mot meg som var det kjæreste han hadde på denne jord.

Første gang han slo, var vi ganske forelskede, g jeg var dypt sjokkert og veldig sint. Men han var så lei seg, og sa at det aldri skulle gjenta seg og gråt så inderlig at jeg syntes synd på ham. Og jeg var jo glad i ham, så jeg valgte å tilgi ham. Det var en kjempetabbe. Men det er nok den tabben kjæresten din også har gjort.

Etter å ha lest alt dette, hvis du har hatt gide til å lese noe så langt, skjønner du vel enda mindre av hvorfor hun ikke dro, og hvorfor hun forsvarer ham. Men det er egentlig ganske lett.

Tilslutt VET man at man ikke er verd noe eller kan noe. Og man vet at han er den snilleste i hele verden fordi han gidder å bruke tid på noe så stygt og dumt og verdiløst som deg.

Og når man endelig er kommet ut av det, og så smått begynder å få tilbake litt av livsgnisten og selvbildet, så føles det forferdelig flaut at man har funnet seg i det, og samtidig er man fremdeles litt i tvil om kanskje han hadde litt rett. Derfor forsvarer man ham.

Jeg vet at det var hans feil, egentlig vet jeg det. Men jeg kommer nok aldri til å kunne se meg i speilet og synes jeg er søt, og før jeg møtte ham var jeg veldig utadvendt, det kommer jeg nok heller ikke til å bli igjen.

Og selv om det er 7 år siden nå, blir jeg fremdeles redd og usikker hvis noen virker irriterte eller er litt krasse eller høylydte en dag.

Hei Kath,

Det var leit å høre at også du har vært gjennom det. Men da kan kanskje du også komme med noen råd, det er sånn at hun begynte å avvise meg etter en stund og sa at alle gutter er snille til å begynne med, og derfor kan hun heller ikke store på meg og tør ikke gå inn i noe forhold. Nå har vi bare hatt begrenset kontakt de siste månedene. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gi henne råd og hjelpe henne, bla at hun bør snakke ordentlig ut med noen nære venner eller familie om det som har skjedd med henne, men hun sier at hun ikke vil. Har du noen tips til hvordan jeg kan hjelpe henne? Bør jeg i det hele tatt prøve? Det virker ikke som at hun er villig til å få hjelp.

Jeg syns veldig synd på henne og har lyst til å prøve å hjelpe henne, men det virker som at hun har så lav selvtillit at hun ikke tror at ting kan bli bedre.

Hva synes du? Burde jeg prøve å hjelpe henne?

Jeg har jo fortsatt følelser for henne, men samtidig så er jeg veldig såret for at hun ikke har gitt meg noen sjanse til å bevise at jeg faktisk ikke er sånn som hun har opplevd gutter før. Men jeg skjønner at hun har hatt det vondt, og har derfor også lyst til å hjelpe henne. Spørsmålet er om det overhode er noe jeg kan gjøre for å hjelpe henne? Eller vil det beste være å la henne leve i sin egen verden? Bør hun rett og slett få tiden for seg selv?

[Gjest Kath]

Hei Kath,

Det var leit å høre at også du har vært gjennom det. Men da kan kanskje du også komme med noen råd, det er sånn at hun begynte å avvise meg etter en stund og sa at alle gutter er snille til å begynne med, og derfor kan hun heller ikke store på meg og tør ikke gå inn i noe forhold. Nå har vi bare hatt begrenset kontakt de siste månedene. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gi henne råd og hjelpe henne, bla at hun bør snakke ordentlig ut med noen nære venner eller familie om det som har skjedd med henne, men hun sier at hun ikke vil. Har du noen tips til hvordan jeg kan hjelpe henne? Bør jeg i det hele tatt prøve? Det virker ikke som at hun er villig til å få hjelp.

Jeg syns veldig synd på henne og har lyst til å prøve å hjelpe henne, men det virker som at hun har så lav selvtillit at hun ikke tror at ting kan bli bedre.

Hva synes du? Burde jeg prøve å hjelpe henne?

Jeg har jo fortsatt følelser for henne, men samtidig så er jeg veldig såret for at hun ikke har gitt meg noen sjanse til å bevise at jeg faktisk ikke er sånn som hun har opplevd gutter før. Men jeg skjønner at hun har hatt det vondt, og har derfor også lyst til å hjelpe henne. Spørsmålet er om det overhode er noe jeg kan gjøre for å hjelpe henne? Eller vil det beste være å la henne leve i sin egen verden? Bør hun rett og slett få tiden for seg selv?

Det er naturlig at hun er skeptisk til menn. Det er jeg også. Da jeg kom ut av forholdet, tok det nesten to år før jeg i det hele tatt orket å tenke på å forsøke å gå inn i et nytt.

Men han jeg treff da var veldig snill.

Hva du kan gjøre for å hjelpe, og å få henne til å stole på deg er selvsagt individuelt, så jeg kan egentlig bare snakke for meg selv, og hva jeg vet jeg trengte / trenger.

Jeg tror det viktigste du kan gjøre er å være tålmodig og ikke presse henne på noen måte. Hun har erfaring nok med kontrollerende og utålmodige menn. Så vær litt forsiktig med hva du gjør og sier en stund. Jeg har fremdeles lett til å missforstå ting som egentlig er sagt og gjort i betse mening.

Hvis du er irritert og stresset en dag, prøv å beherske deg. Til og med små forskjeller i toneleiet ditt kan, hvis du har uflaks, gjøre at hun blir enda mer skeptisk.

Kontroller tempramentet ditt.

Ikke prøv å få henne til å snakke om det hvis hun ikke vil.

Hun kan fortelle det til hvem hun vil når hun er klar for det. dessuten er det ikke sikkert at hun ønsker at f.eks familie og venner skal vite det. Det er jo ikke akurat hyggelig.

Vis forståelse når hun trekker seg unna eller hvis det ser ut som om hun plutselig ser redd ut. Du behøver ikke spørre om hvorfor, mest sannsynlig er det masse hun ikke har fortalt deg.

Var omtenksom og ta det rolig, også i sengen (hvis dere skulle komme så langt). Hvis du har hatt uflaks var ex'en hennes slik som min, og skulle ha "bli-venner-sex" etter at han slo.

Slik sex har man for å ikke bli slått mer, og det føles vel omtrent som å bli voldtatt.

Og så kan du jo bruke samme taktikk som psykopaten, bare omvent. Hvis man får høre noe mange nok ganger, tror man på det til slutt. Så gi henne så mange komplimenter du kan, så ofte som mulig :-)

Det hjelper masse på selvbildet.

Jeg vil bare si igjen, at dette er det jeg tror har hjulpet meg mest. Det er ikke sikkert hun "faller" for det. Det er heller ikke sikkert at de som har greie på det (slike som familierådgiveren som har svart før) er enige i det. Og jeg svarer kun utifra egen erfaring. Jeg har aldri lest noen bøker el.lign om emnet...

[Saturn]

Det er naturlig at hun er skeptisk til menn. Det er jeg også. Da jeg kom ut av forholdet, tok det nesten to år før jeg i det hele tatt orket å tenke på å forsøke å gå inn i et nytt.

Men han jeg treff da var veldig snill.

Hva du kan gjøre for å hjelpe, og å få henne til å stole på deg er selvsagt individuelt, så jeg kan egentlig bare snakke for meg selv, og hva jeg vet jeg trengte / trenger.

Jeg tror det viktigste du kan gjøre er å være tålmodig og ikke presse henne på noen måte. Hun har erfaring nok med kontrollerende og utålmodige menn. Så vær litt forsiktig med hva du gjør og sier en stund. Jeg har fremdeles lett til å missforstå ting som egentlig er sagt og gjort i betse mening.

Hvis du er irritert og stresset en dag, prøv å beherske deg. Til og med små forskjeller i toneleiet ditt kan, hvis du har uflaks, gjøre at hun blir enda mer skeptisk.

Kontroller tempramentet ditt.

Ikke prøv å få henne til å snakke om det hvis hun ikke vil.

Hun kan fortelle det til hvem hun vil når hun er klar for det. dessuten er det ikke sikkert at hun ønsker at f.eks familie og venner skal vite det. Det er jo ikke akurat hyggelig.

Vis forståelse når hun trekker seg unna eller hvis det ser ut som om hun plutselig ser redd ut. Du behøver ikke spørre om hvorfor, mest sannsynlig er det masse hun ikke har fortalt deg.

Var omtenksom og ta det rolig, også i sengen (hvis dere skulle komme så langt). Hvis du har hatt uflaks var ex'en hennes slik som min, og skulle ha "bli-venner-sex" etter at han slo.

Slik sex har man for å ikke bli slått mer, og det føles vel omtrent som å bli voldtatt.

Og så kan du jo bruke samme taktikk som psykopaten, bare omvent. Hvis man får høre noe mange nok ganger, tror man på det til slutt. Så gi henne så mange komplimenter du kan, så ofte som mulig :-)

Det hjelper masse på selvbildet.

Jeg vil bare si igjen, at dette er det jeg tror har hjulpet meg mest. Det er ikke sikkert hun "faller" for det. Det er heller ikke sikkert at de som har greie på det (slike som familierådgiveren som har svart før) er enige i det. Og jeg svarer kun utifra egen erfaring. Jeg har aldri lest noen bøker el.lign om emnet...

Hei,

Jeg tror du har mange gode poeng der. I hvertfall forklarer det hvorfor det ble "slutt" mellom oss. Jeg var jo ikke klar over det hun hadde vært gjennom før etterpå, og da skjønner jeg at hun ble skremt av at ting gikk litt for fort mellom oss. Og at det nok skremte henne....

[Gjest Kath]

Hei,

Jeg tror du har mange gode poeng der. I hvertfall forklarer det hvorfor det ble "slutt" mellom oss. Jeg var jo ikke klar over det hun hadde vært gjennom før etterpå, og da skjønner jeg at hun ble skremt av at ting gikk litt for fort mellom oss. Og at det nok skremte henne....

Hvis du tror at dere kunne fått en fremtid sammen, synes jeg du skal prøve. Men kanskje hun trenger å være for seg selv litt.

På den andre siden, at hun valgte å si det til deg, forteller jo ganske mye også...

Bare en ting til som jeg glemte å si, pass på at du ikke får henne til å føle seg som et offer. Jeg har nesten aldri fortalt det til noen, fordi jeg ikke har lyst til å være "hun jenta som ble misshandlet" hele livet. Jeg er mye mer enn bare det liksom.....

[gyrken]

Desverre ser det ut som om det du beskriver her skjer ofte.

Jeg fatter det heller ikke.

Ser ut som om det er livets harde realitet at mange jenter setter mer pris på en mann(gutt) som er stygg med dem, enn en som behandler dem med respekt og godhet.

Vil hun ikke ha din kjærlighet, så er hun sikker ikke god nok for den heller.

Det finnes heldigvis jenter som vil ha slike som oss også.

Bare synd at det er hjertet og ikke fornuften som styrer.

Ønsker deg lykke til videre!

For noe tullprat! Må si meg helt enig med puzzle. Du tror tydeligvis at du er en av de gode og snille guttene der ute, men med så lite vilje til å forstå kan jeg opplyse deg om at det er du IKKE!

[molli]

Hjernevasket !?

[Saturn]

Hvis du tror at dere kunne fått en fremtid sammen, synes jeg du skal prøve. Men kanskje hun trenger å være for seg selv litt.

På den andre siden, at hun valgte å si det til deg, forteller jo ganske mye også...

Bare en ting til som jeg glemte å si, pass på at du ikke får henne til å føle seg som et offer. Jeg har nesten aldri fortalt det til noen, fordi jeg ikke har lyst til å være "hun jenta som ble misshandlet" hele livet. Jeg er mye mer enn bare det liksom.....

Hva forteller det?

Jeg tror at vi kunne hatt en fremtid sammen, den tiden vi var sammen var alt kjempefint, men jeg ble jo litt skeptisk da hun gjorde det slutt. Hvis det skulle bli noe mer, vil hun da igjen gjøre det slutt etter noen uker pga av det hun har vært igjennom?

[Gjest Kath]

Hva forteller det?

Jeg tror at vi kunne hatt en fremtid sammen, den tiden vi var sammen var alt kjempefint, men jeg ble jo litt skeptisk da hun gjorde det slutt. Hvis det skulle bli noe mer, vil hun da igjen gjøre det slutt etter noen uker pga av det hun har vært igjennom?

Når hun har valgt å fortelle det til deg, må hun jo hvertfall ha et minimum av tillit til deg, ikke sandt? Det er jo ikke en sånn ting man går rundt og forteller til hvem som helst.

Dessuten, hvorfor skulle hun velge å fortelle det til deg hvis hun alikevel ville gjøre det slutt? Det har jo ikke noe formål i det hele tatt.

Kanskje hun sa det for at du skulle forstå, være tålmodig, og ta det langsomt.

Men som før, jeg svarer bare for meg selv... Jeg sier det ikke til hvem som helst hvertfall. Bare til mennesker jeg vet bryr seg om det (og meg), og som jeg føler at av en eller annen grund burde vite det.

[Saturn]

Når hun har valgt å fortelle det til deg, må hun jo hvertfall ha et minimum av tillit til deg, ikke sandt? Det er jo ikke en sånn ting man går rundt og forteller til hvem som helst.

Dessuten, hvorfor skulle hun velge å fortelle det til deg hvis hun alikevel ville gjøre det slutt? Det har jo ikke noe formål i det hele tatt.

Kanskje hun sa det for at du skulle forstå, være tålmodig, og ta det langsomt.

Men som før, jeg svarer bare for meg selv... Jeg sier det ikke til hvem som helst hvertfall. Bare til mennesker jeg vet bryr seg om det (og meg), og som jeg føler at av en eller annen grund burde vite det.

Tusen takk Kath!!!

Du har virkelig hjulpet meg med å forstå henne. Nå skjønner jeg hvorfor hun har oppført seg som hun har. Jeg så ikke sammenhengen mellom hvordan hun oppførte seg mot meg og de hun sa, derfor lurte jeg ofte på om hun løy for meg. Men etter det du har fortalt meg skjønner jeg at hun har pratet sant hele tiden. Og nå skjønner jeg henne veldig godt, og jeg skjønner også hvorfor ting gikk "galt" i førsteomgang. Spørsmålet er om det kanskje er for sent å gjøre noe med det nå da. Kan jo hende at jeg har skremt henne siden jeg ikke forstod henne og mistolket signalene hennes. I hvertfall forstår jeg henne og hennes oppførsel nå.

Tusen takk for hjelpen!

[Gjest Kath]

Tusen takk Kath!!!

Du har virkelig hjulpet meg med å forstå henne. Nå skjønner jeg hvorfor hun har oppført seg som hun har. Jeg så ikke sammenhengen mellom hvordan hun oppførte seg mot meg og de hun sa, derfor lurte jeg ofte på om hun løy for meg. Men etter det du har fortalt meg skjønner jeg at hun har pratet sant hele tiden. Og nå skjønner jeg henne veldig godt, og jeg skjønner også hvorfor ting gikk "galt" i førsteomgang. Spørsmålet er om det kanskje er for sent å gjøre noe med det nå da. Kan jo hende at jeg har skremt henne siden jeg ikke forstod henne og mistolket signalene hennes. I hvertfall forstår jeg henne og hennes oppførsel nå.

Tusen takk for hjelpen!

Hva du vil gjøre nå, får jo være opp til deg og magefølelsen din.

Hyggelig at du følte jeg var til hjelp hvertfall.

Lykke til :-)