Når mor forandrer seg

[Gjest Litt oppgitt svigerdatter]

Jeg er svigerdatter til ei aldeles hærlig dame, vi har kommet godt utav det siden dag en og min svigemor elsker ungen og ønsker at min mann og jeg fortsetter sammen for alltid

Hun har alltid vært en selvstendig kvinne også, min mann/vi har hjulpet henne med litt ved, kapping av grener, bytte av lyspærer og slike ting men hun har vært rørlig og grei inntil ikke så lenge siden

Hun har også vært flink til å følge opp sine venninder og familiemedlemmer med hjelp og støtte i alle år, altså et godt menneske

Så hadde hun en liten ulykke her for et par år siden og vi stilte opp, besøkte henne på sykehuset hver dag, skiftet på å dra etter jobben ol, ordnet alt for henne i en god stund, men etterhvert så kom hun seg og ting gikk litt mer tilbake til det normale.

Så for et halvt år siden ble hun dårlig og ble sendt på sykehuset og de fant ut at hun bla har en sykdomstilstand som gjør at hun har alt fra ingen ting til kanskje 5 år å leve

Og da forandret alt seg. Først og fremst så ser hun ikke ut til å gidde å skjønne hva som har skjedd, hun tar liksom så lett på det. Greit nok, dette vurderer hun selvsakt selv. Vi har igjen stillet opp på sykehuset i lange tider, så på pleiehjemmet i lange tider, da var hun foresten i kjempeform og det var mas hver eneste dag om forskjellige smykker hun skulle, klær hun skulle ha og ikke ha, ting hit og ting dit men vi var bare glade for at hun var i såpass god form så dette gikk da

Jeg merket vel da på pleiehjemmet hvordan ting begynte å forandre seg, det kostet henne ingen ting å ha lister på ting som skulle hentes og gjøres, hun som aldri har vært kravstor før. Det var liksom helt greit at mannen min tok seg fri fra jobben for å komme ned til pleiehjemmet og få stillet inn en gåstol og krykker i steden for å ville vente til efta når han eller vi alikavel skulle dit. Slike ting

Så kom heldigvis svigemor hjem og vi var glade alle sammen. Jeg mente dog at vi burde vurdere en leilighet da hun bor i et stor digert hus alene. Hun selv var veldig i motivert for det også en periode i førsten men mannen min gjorde ikke noe mer med det og jeg følte jo ikke at jeg kunne "ta over og kjøre båten"

Så har ting forandret seg en del. Min mann har nå ansvaret for alt, bytter lyspærer, henter ved, kjører opp posten, handler, henter ting på apoteket osv osv

Det er jo såklart greit å stille opp men det har dukket opp situasjoner som f.eks.

Hun ønsket seg en slik "pinne" å plukke opp ting med så hun skal slippe å bøye seg. Vi sa at hun kunne ringe hjelpemiddelsentralen og be om det, men hvis ikke mannen min gadd å hente en for henne (i arbeidstiden) så ville hun ikke ha noen "pinne"!

Vi var der hele familien samlet på kaffe og det var en stund siden vi alle hadde vært der. Mens vi sitter og drikker kaffe og koser oss så ber hun mannen min gjøre forskjellige ting som godt kunne vente etter kaffekosen, slik som å hente en godbit til hunden i kjøleskapet, røre på veden i ovnen osv. Det var en fem, seks ting og han hoppet opp og ned fra den stolen hele tiden men vi satt der. Og alt kunne ventet til etter av vi var ferdig spist

Hun har en datter også, som bor en halvannen time med bil herfra. Og selvsakt er det ikke like lett for henne å hjelpe til til daglig. Men problemet er at hun ikke får komme til heller.

Hun kan tilby seg å hjelpe til å handle, men svigemor vil ikke. Det er for masete å gjøre ferdig handlelista når hun er der og mannen min ordner det jo siden sier hun

Sånn er det med alt, hun tillater ikke at dattera gjør noe, for mannen min ordner det jo siden

Det resulterer jo i at vi aldri får noe "avlastning" på oppgavene, og at når vi alltid må ta svigemor med i daglige planene så drar svigerinna mi på utenlandsturer hytt i pine og kommer kanskje en gang hver annen måned eller noe.

Nå har vi kommet i diskusjoner ang dette her

Jeg mener at det går utover trivselen slik ting har blitt og at han kan si til svigemor og svigerinne at det skal gå ann at hun kommer fast en gang i måneden f.eks og at da kan de dra sammen og handle godt for en stund fremover, dra på kirkegården, besøke gamle venninder etc slik at vi kan få et lite opphold, for de daglige syslene er det jo min mann/vi som har uansett

Jeg mener også at min mann må "irettesette" svigemor når hun skal ha han til å fly rundt og ødelegge kosen når vi sitter der alle og skal kose oss

Han mener at det ikke er noe jobb det han gjør og at dette ikke går utover oss overhode. Og at selvom det blir noen forandringer så bør vi ikke lage problemer utav dette.

Jeg er jo på en måte enig, men samtidig så er jeg ikke det. Og jeg synes det både blir utrivlig og uriktig at det skal være sånn

Jeg synes det er tull at dattera aldri får slippe til, og min mann/vi skal ha alt ansvar fra a til å. Det er tull å si at dattera ikke vet hvordan hun skal handle, og så sitter og skryte av mannen min så flink han er til å handle etterpå

Det er en nabo av henne/oss som alltid har skiftet dekkene på bilen hennes for noen kroner og en kaffe, til og med det har blitt vårt gjøremål nå, nå plutselig så var det ikke greit å spørre naboen lenger, selv om det "alltid" har vært sånn. Og hun ville ha satt på sommerdekkene til tiden her, var faktisk ganske masete og krevde liksom, selv om hun ikke klarer å kjøre ennå og bilen bare står parkert siden sykehuset.

Jeg prøver å forklare min mann hvordan jeg tenker og føler, og han er liksom enig. Men samtidig som han sier han skjønner og er til dels enig så ender han opp med å avslutte dialogen med "det er jo ikke du som gjør dette", "det tar da ikke så mye tid" osv osv

Jeg føler at det beste for meg er å bakke helt ut og la de styre dette løpet og finne en måte å overse irritasjonen min på og bare lukker ører og øyer, men siden jeg ikke kan unngå å være delaktig i dette på flere vis siden vi tross alt er gift og er en familie så er jeg veldig glad for tips og erfaringer og råd til hvordan forholde meg

Jeg synes det er veldig trist hele greiene, for jeg er veldig glad i svigemor og savner hva vi hadde før. Derfor mener jeg også at vi må finne løsninger på problemen nå, slik at vi ikke sklir fra hverandre og at ting er anstrengt de siste årene hun lever, men at vi får til å ha det så likt som før og koselig sammen så mye vi klarer. Slik det er blitt så er jeg lei hele greiene, mannen min og jeg er uenige, svigemor bruker mannen min til å "leve for seg" nærmest, og svigerinna mi sitter i livet sitt og gjør ingen ting med noe, og føler seg vel egentlig ikke dugelig til noe heller (og jeg skjønner henne jo virkelig)

Tips, råd, erfaring, eller i allefall litt støtte?

[laban]

Det ideelle hadde vært at svigermors barn, altså mannen din og søsteren hans, ble enige om en fordeling av oppgavene, og så bare gjennomførte den. Det kan umulig være tilfredsstillende for noen av dem at alt skal falle på én.

Dukker det opp noen spontane behov, kan de to på forhånd bli enige om at de "rykker ut" avhengig av hvilken dag (eller uke) det er, uansett hvem som blir oppringt.

Svigermor vil nok føle seg litt overstyrt i starten, men de får bare være litt bestemte. Derfor er det viktig at de to er enige og ikke presses av deg eller andre i familien.

Men jeg har ingen gode ideer til hvordan dere skal komme dit, dersom ikke de to forstår behovet for denne løsningen selv. Jeg vet ikke hvor nær kontakt du har med svigerinnen din - kanskje dere to er like frustrerte og kan legge en slagplan sammen.

[Gjest Litt oppgitt svigerdatter]

Det ideelle hadde vært at svigermors barn, altså mannen din og søsteren hans, ble enige om en fordeling av oppgavene, og så bare gjennomførte den. Det kan umulig være tilfredsstillende for noen av dem at alt skal falle på én.

Dukker det opp noen spontane behov, kan de to på forhånd bli enige om at de "rykker ut" avhengig av hvilken dag (eller uke) det er, uansett hvem som blir oppringt.

Svigermor vil nok føle seg litt overstyrt i starten, men de får bare være litt bestemte. Derfor er det viktig at de to er enige og ikke presses av deg eller andre i familien.

Men jeg har ingen gode ideer til hvordan dere skal komme dit, dersom ikke de to forstår behovet for denne løsningen selv. Jeg vet ikke hvor nær kontakt du har med svigerinnen din - kanskje dere to er like frustrerte og kan legge en slagplan sammen.

Det er slik jeg ser for meg at det skulle vært også. At vi hadde det meste daglige siden vi bor nærmere, men at svigerinna min kunne ha fast å komme ned fra lørdag til søndag f.eks. en gang i måneden og at hun og svigemor da kunne dra på gravene, handle en del, besøke venner ol ting som vi ellers vil stå for.

Jeg vet at svigerinna mi føler at hun aldri gjør ting riktig og at hun også er irritert på dette.

Det er mannen min som er "problemet" i så måte, for selv om han også egentlig er enig i at ting er noe feil, så "angriper" han meg og "spiller flink" foran sin søster, i steden for å jobbe sammen med oss om en løsning som passer alle bedre.

Og da føler ikke jeg at jeg liksom kan gå over hode på han og styre, at det ikke er min rett liksom.

Vet ikke løsning jeg heller, kanskje jeg bare har et behov for å syte og klage litt.

[laban]

Det er slik jeg ser for meg at det skulle vært også. At vi hadde det meste daglige siden vi bor nærmere, men at svigerinna min kunne ha fast å komme ned fra lørdag til søndag f.eks. en gang i måneden og at hun og svigemor da kunne dra på gravene, handle en del, besøke venner ol ting som vi ellers vil stå for.

Jeg vet at svigerinna mi føler at hun aldri gjør ting riktig og at hun også er irritert på dette.

Det er mannen min som er "problemet" i så måte, for selv om han også egentlig er enig i at ting er noe feil, så "angriper" han meg og "spiller flink" foran sin søster, i steden for å jobbe sammen med oss om en løsning som passer alle bedre.

Og da føler ikke jeg at jeg liksom kan gå over hode på han og styre, at det ikke er min rett liksom.

Vet ikke løsning jeg heller, kanskje jeg bare har et behov for å syte og klage litt.

Du får oppmuntre svigerinnen din til å ta litt fatt i broren sin. Hvis de har noen gamle konkurransegreier gående fra barndommen, er det på tide å legge dem bort nå.

Ingen vet hvor lenge moren deres lever, men situasjonen kan rekke å bli mye verre. Best å få til noen forandringer mens hun enda kan takle dem.

[Gjest Litt oppgitt svigerdatter]

Du får oppmuntre svigerinnen din til å ta litt fatt i broren sin. Hvis de har noen gamle konkurransegreier gående fra barndommen, er det på tide å legge dem bort nå.

Ingen vet hvor lenge moren deres lever, men situasjonen kan rekke å bli mye verre. Best å få til noen forandringer mens hun enda kan takle dem.

Takk for forståelsen, du skjønner i allefall hvor jeg vil hen

Men er det riktig av meg "å bry meg" så lenge min mann synes ting er greit?

Feks. når vi er på hytta i sommer så må vi finne noen som kan se til henne fast, og de dagene vi er hjemmom og handler og kanskje klipper vårt gress, noe som tar, la oss si, tre timer, så må vi nå legge til kanskje tre nye timer for å få vært oppom henne, handlet for henne, klippet hennes gress også

Men vi "dør" jo ikke av å ha det sånn.

Er det viktig for mannen min å ha "verdens beste samvittighet" når hun dør? Det er dette som gjør at jeg er så fryktelig lei på å presse frem hva jeg, og også min svigerinne, mener.

Jeg er nok litt hårsår for jeg har selv vokst opp med fryketlig forskjellsbehandling av oss barn, hvor jeg var den som ble satt til alt, og også at jeg som barn og ungdom måtte ha uriktig stort ansvar for å legge ting til rette for min mor, noe som gikk utover mitt vel og ve.

Derfor jeg føler at jeg gjør feil nå, og at det mest riktige er å holde meg i bakgrunnen, men det er dette som er så vanskelig da.

[frosken]

Takk for forståelsen, du skjønner i allefall hvor jeg vil hen

Men er det riktig av meg "å bry meg" så lenge min mann synes ting er greit?

Feks. når vi er på hytta i sommer så må vi finne noen som kan se til henne fast, og de dagene vi er hjemmom og handler og kanskje klipper vårt gress, noe som tar, la oss si, tre timer, så må vi nå legge til kanskje tre nye timer for å få vært oppom henne, handlet for henne, klippet hennes gress også

Men vi "dør" jo ikke av å ha det sånn.

Er det viktig for mannen min å ha "verdens beste samvittighet" når hun dør? Det er dette som gjør at jeg er så fryktelig lei på å presse frem hva jeg, og også min svigerinne, mener.

Jeg er nok litt hårsår for jeg har selv vokst opp med fryketlig forskjellsbehandling av oss barn, hvor jeg var den som ble satt til alt, og også at jeg som barn og ungdom måtte ha uriktig stort ansvar for å legge ting til rette for min mor, noe som gikk utover mitt vel og ve.

Derfor jeg føler at jeg gjør feil nå, og at det mest riktige er å holde meg i bakgrunnen, men det er dette som er så vanskelig da.

Jeg tenker at både du, mannen din og svigerinnen din sannsynligvis trenger å prate mer om dette for å finne ut av hva som er viktigst i denne fasen. I utgangspunktet hadde det vært en fordel om søskene kunne ha fordelt oppgavene litt bedre seg i mellom, men det er ikke gitt at det vil fungere. Dersom mor og datter ikke har verdens enkleste relasjon fra før, så er det ikke gitt at den blir enklere i en så komplisert livsfase. Men mannen din bør innse at det er et aktivt valg fra hans side å ikke involvere sin søster mer.

Tror kanskje også at du trenger å sortere hva ved dette som er vanskelig for deg. Dersom mannen din ikke opplever belastningene som overveldende, så kan det kanskje være greit å innstille seg på at dere i noen år nå prioriterer svigermors behov.

Og ja; det vil sannsynligvis være godt for ham å vite at han har stilt opp på en god måte for henne den dagen hun dør. Ut i fra det du skrev, så kan det se ut som om det ikke er så lenge til, og i såfall kan det vel fungere å strekke seg i den perioden?

[laban]

Takk for forståelsen, du skjønner i allefall hvor jeg vil hen

Men er det riktig av meg "å bry meg" så lenge min mann synes ting er greit?

Feks. når vi er på hytta i sommer så må vi finne noen som kan se til henne fast, og de dagene vi er hjemmom og handler og kanskje klipper vårt gress, noe som tar, la oss si, tre timer, så må vi nå legge til kanskje tre nye timer for å få vært oppom henne, handlet for henne, klippet hennes gress også

Men vi "dør" jo ikke av å ha det sånn.

Er det viktig for mannen min å ha "verdens beste samvittighet" når hun dør? Det er dette som gjør at jeg er så fryktelig lei på å presse frem hva jeg, og også min svigerinne, mener.

Jeg er nok litt hårsår for jeg har selv vokst opp med fryketlig forskjellsbehandling av oss barn, hvor jeg var den som ble satt til alt, og også at jeg som barn og ungdom måtte ha uriktig stort ansvar for å legge ting til rette for min mor, noe som gikk utover mitt vel og ve.

Derfor jeg føler at jeg gjør feil nå, og at det mest riktige er å holde meg i bakgrunnen, men det er dette som er så vanskelig da.

Initiativet må komme fra søsteren hans, men jeg ser ikke noe galt i at du støtter og oppmuntrer henne til å ta det. Det har jo ikke bare med deg og din mann å gjøre, men med at svigerinnen din ikke får lov å bidra.

I verste fall blir svigermor enda mer hjelpeløs og enda mer "skjevsynt" i forhold til barna sine. Da kan situasjonen bli helt karikert - mannen din vil jobbe livet av seg, søsteren hans vil være lei seg fordi hun blir holdt utenfor og svigermor vil være irritert på dere alle. Når hun er død, kan det være samlet opp nok bitterhet for flere år. Finn derfor en bedre fordeling nå, mens hun er frisk nok til å kunne venne seg til den.

[PieLill]

Om jeg forstår deg rett ser din mann problemet, men opplever det ikke stort nok til at det er verdt ubehaget å gjøre noe med det?

Er det mulig at din mann overser at dette ikke bare dreier seg om hans relasjon til moren, men også hans søster, deg og kanskje flere på både kort og lang sikt?

Soler han seg i gromgutglansen eller orker han bare ikke å skuffe moren eller komme i konflikt med henne?

Har han blitt svaksynt for i hvilken grad dette har utartet?

Har han reflektert over hvorfor din mor handler som hun gjør og om det finnes bedre måter å møte noen av behovene som ligger bak?

Har du muligheter for å snakke med han om dette ut fra litt andre vinkler, eller er debatten uttømt?

Tror du gjør rett i å ikke overkjøre din mann i dette ved å f.eks. henvende deg direkte til søsteren.

For ditt vedkommende kan det kanskje være godt å bestemme deg for at din svigermor er den gode gamle som du alltid har vært så glad i. Det du ser nå er sykdommen, ikke henne.

Det kan også være greit å tenke gjennom hvor din misstillits- bitterhetsgrense går i forhold til din mann. Hva er i bunn og grunn uviktig. Hva kan du bære over med fordi det er din kjære mann som tar sakte farvell med din kjære svigermor.

Og hva kan du ikke leve med? Hva vil kunne gi langvarige negativ effekt på forholdet til mannen din?

En slik analyse vil kunne hjelpe deg å gjøre gode valg i forhold til hva du overser og hvor du setter ned foten?

mvh

[avidi]

Jeg har ikke noen gode råd å komme med, men forstår frustrasjonen din veldig godt.

Jeg er i en lignende situasjon når det gjeleder min mor. Hun er veldig dårlig og har store problemer med å bevege seg og har mye smerter. Hun bor hjemme alene i en liten leilighet og klarer å stå opp, kle på seg og spise selv. Men som din svigermor trenger hun hjelp til absolutt alt av praktiske ting. Jeg har to søsken og alle vi tre bor i rimelig nær avstand til mor og kan komme på kort varsel men det meg hun alltid ringer til.

For at vi skulle få litt avlastning sendte vi mor på et tre ukers opphold på trygghetsavdelingen på et sykehjem i bydelen. Men i stedet for at vi fikk en pause ble det bare mer jobb. Siden jeg bor nærmest har hun ringt meg hver eneste dag om ting hun lurter på som f.eks om at smertene hennes ble verre, at hun trengte mer medisiner,rene klær mm.

En dag hadde hun ringt broren min og bedt om at han måtte kjøre henne en tur hjem så hun kunne se til leiligheten sin. Han ble sur for at hun ringte ham når jeg var rett i nærheten, det var jo soleklart at jeg skulle stille opp.

Tilslutt fikk jeg nok av mors mas og sa rett ut til henne at hun måtte roe seg litt ned, pleierne på sykehjemmet var der for henne sa jeg. Hun syntes dette var ille og ble ennå mer ute av seg enn hun allerede var.Men for at jeg ikke skal knekke helt sammen var jeg nødt til dette.

Kanskje du på en fornuftig måte kan snakke med din svigermor og si at det blir for mye for mannen din og at hans søster må få slippe til litt, evt at hun får et kortidsopphold på sykehjem mens dere er på ferie.