Er dette skadelig for barnet?

[Gjest hva bør en råde til]

Har en venn som forteller at hans samboer er psykisk ustabil. De har vært gift i mange år, og har nå ett barn på to år sammen. Ustabiliteten går på at hun sjekker opp alt han gjør, hver minste ting. Det kan være telefon, hvem han snakker med. Hun er sjalu og tror alltid noe er på gang. Hun har stort behov for å bli sett og bekreftet hele tiden, og hun holder ikke ut tanken hvis han skulle forlate henne. Ellers henger hun seg opp i detaljer hele tiden, og lager store nummer av små ting. Det verste er all gråtingen hennes. Hun gråter hver dag, hun sier det er for at hun er så følsom, Han mener at deres barn som nå er 2 år er i ferdi med å se denne tilstanden hos moren. Hun går til psykolog, men ingen forandring å spore så lagt.

Hva er dette for slags tilstand, og kan barnet ta skade av morens ustabilitet på sikt? Hva bør gjøres?

Min venn er en pliktoppfyllende mann som gjør sine plikter. Nå har han betrodd seg til meg, og er fortvilt over situasjonen som har vart over år. Han vet ikke om han makter dette lengre.

[brilleslangen]

Dette er et vanskelig tema. På sikt vil jeg tro slike forhold vil være "skadelig" men ofte kan en velfungerende forelder nr to kunne veie opp for noe av den ustabilteten den syke foreldren gir, slik at barnet likevel kan få en god oppvekst. I det tilfellet du beskriver ser det ut som om det også begynner å slite på far. så far gjør vel riktig å ta tak i det før det går for langt.

Jeg ville rådet far til å snakke med familiesenteret/helsesøster om sin bekymring. Kanskje er det også noe å hente på siden voksne for barn?

http://www.vfb.no/

[EnolaGay]

Ja det er skadelig, både for barnet og for ham. Hun høres ut som hun har en eller annen diagnose. Be ham si fra til fastlegen hennes om det. Kanskje en skikkelig utredning kan finne problemet og løse det.

[PieLill]

Du beskriver en situasjon som skaper forvirring, utrygghet og uforutsigbarhet for barnet. Det gir også barnet en dårlig rollemodell i forhold til relasjonsbygning og konfliktløsning.

Om dette pågår over tid vil sannsynligvis kontrollen, manipulasjonen og pådytting av skyldfølelse også rettes mot barnet. Barnet vil selvsagt ikke ha forutsetninger for å takle noe slikt.

Hvor skadelig det er for barnet har selvsagt både med barnets personlighet og gjøre, hvor kraftig og langvarig eksponering og hvilken motvekt andre voksenpersoner kan utgjøre.

Det virker dessuten som faren er i ferd med å slite seg ut og gå tom. Noe som også er i barnets dissfavør.

Jeg er tilbøyelig til å tenke at far bør sette en deadline for markant forbedring og bryte med moren om ting ikke blir levelige både for ham selv og barnet.

mvh

[frosken]

Det mest konstruktive er kanskje å vurdere hvilke muligheter din venn har for å påvirke situasjonen slik at barnet ikke belastes unødig mye av sin mors vansker. Jeg ville foreslått to ting:

1. For det første at han blir med sin kone til hennes psykolog og diskuterer sin bekymring åpent der.

2. I tillegg tror jeg at det kunne vært gunstig at foreldrene snakker sammen med noen som jobber med foreldreveiledning og som kan vurdere samspillet mellom mor og datter. Det vil være viktig for mor å få hjelp til å utvikle godt samspill med sin datter, og hjelp utenifra kan være det som skal til for at hun ser hva hun gjør bra slik at hun gjør mer av det, og at hun samtidig blir bevisst på hvordan hun kan unngå å belaste datteren.

Psykologisk behandling av denne typen vansker kan ta ganske lang tid før en ser endringer. Det er derfor viktig at faren tar tak i situasjonen nå og ikke bare håper på at alt skal ordne seg gjennom den behandling moren mottar.