Må man bli i landet p.g.a barna?

[Gjest vil vekk]

Den første tanken er; ja, man reiser ikke så langt unna at ikke barna kan se begge foreldrene regelmessig.

Men det er nå den eneste grunnen til at jeg blir boende i Norge.

Jeg ønsker å flytte til en del av verden som gjør det praktisk/økonomisk umulig å opprettholde "vanlig samvær".

Hva mener dere?

Finnes det ingen unntak? Da mener jeg ikke ekstreme tilfeller.

[Gjest Nordmann]

Vanskelig å si om innlegget ditt er seriøst.

Hvis så er, er du en vanvittig egoist som utelukkende tenker på deg selv.

For dine barns skyld, håper jeg de har foreldre som har signert skjemaet for delt foreldreomsorg.

I så fall kan du ikke forlate landet med barna uten den andre foreldrens samtykke. Det tillater ikke loven.

[Gjest vil vekk]

Vanskelig å si om innlegget ditt er seriøst.

Hvis så er, er du en vanvittig egoist som utelukkende tenker på deg selv.

For dine barns skyld, håper jeg de har foreldre som har signert skjemaet for delt foreldreomsorg.

I så fall kan du ikke forlate landet med barna uten den andre foreldrens samtykke. Det tillater ikke loven.

Har jeg sagt at jeg skal reise? Har jeg sagt at jeg har barna?

Jeg spurte om det finnes relasjoner mellom barn/foreldre som gjør det forsvarlig å skille barna fra en av foreldrene for lengre perioder.

[Gjest pipperil]

Har jeg sagt at jeg skal reise? Har jeg sagt at jeg har barna?

Jeg spurte om det finnes relasjoner mellom barn/foreldre som gjør det forsvarlig å skille barna fra en av foreldrene for lengre perioder.

Det tror jeg egentlig du vet svaret på selv....

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg oppfatter brevet ditt slik at du ikke finner noen annen mening i å bli i landet, annet enn foreldrerollen din. Da blir det vel et spørsmål om du ved å bo i landet, blir så misfornøyd med livet ditt at det vil prege hele deg og dine omgivelser, en vantrivsel?

Du gir få andre opplysninger, f.eks. barnas alder, dine jobb- og bomuligheter. Det gjør det vanskelig å svare deg konkret.

Jeg har støttet folk i å reise til utlandet både for 1 og 2 år, for jobbe-prosjekter. Men da har vedkommende klargjort med den andre foreldren hvordan kontakten med barna skal kunne opprettholdes. E-post, tlf. og brev. Og med planlagte samvær minst 1 gang i året.

[Gjest vil vekk]

Hei!

Jeg oppfatter brevet ditt slik at du ikke finner noen annen mening i å bli i landet, annet enn foreldrerollen din. Da blir det vel et spørsmål om du ved å bo i landet, blir så misfornøyd med livet ditt at det vil prege hele deg og dine omgivelser, en vantrivsel?

Du gir få andre opplysninger, f.eks. barnas alder, dine jobb- og bomuligheter. Det gjør det vanskelig å svare deg konkret.

Jeg har støttet folk i å reise til utlandet både for 1 og 2 år, for jobbe-prosjekter. Men da har vedkommende klargjort med den andre foreldren hvordan kontakten med barna skal kunne opprettholdes. E-post, tlf. og brev. Og med planlagte samvær minst 1 gang i året.

Hei.

Takk for svar. Jeg ga få opplysninger for å få flest mulig synspunkter på generelt grunnlag.

Jeg er mor med barna boende hos meg. De er 7 og 12 år.

Situasjonen er blitt uholdbar av mange grunner. Men kan nevne at en av grunnene er at faren er "kompis" med en som forfølger meg. Jeg har ikke noe privatliv lenger. Alt jeg sier, alt som skjer her hjemme og alt vi blir enig om kommer denne galingen for øre. Jeg stoler ikke på exen min lenger og han viser liten interesse for barna sine.

Vanligvis spør de ikke etter faren sin dersom det er lenge siden de har sett ham. Jeg hører ikke noe om savn lenger.

Han ringer aldri for å høre hvordan det går. Og når han kommer for å hente dem, prater han om biler, TV-program og hvor han var på lørdag.

Jeg er fryktelig usikker på om det i det hele tatt er noen vits i å drømme videre.

Jeg ønsker ikke å gjøre noe som barna kan komme til å lide for. Men jeg ser hverdagen her som veldig tung og i tillegg er jeg veldig preget av vinterdepresjoner fra november til mars.

Det går utover barna, selv om jeg prøver så godt jeg kan. Mannen min er heldigvis en god støttespiller. Og en flott stefar.

Mvh

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei.

Takk for svar. Jeg ga få opplysninger for å få flest mulig synspunkter på generelt grunnlag.

Jeg er mor med barna boende hos meg. De er 7 og 12 år.

Situasjonen er blitt uholdbar av mange grunner. Men kan nevne at en av grunnene er at faren er "kompis" med en som forfølger meg. Jeg har ikke noe privatliv lenger. Alt jeg sier, alt som skjer her hjemme og alt vi blir enig om kommer denne galingen for øre. Jeg stoler ikke på exen min lenger og han viser liten interesse for barna sine.

Vanligvis spør de ikke etter faren sin dersom det er lenge siden de har sett ham. Jeg hører ikke noe om savn lenger.

Han ringer aldri for å høre hvordan det går. Og når han kommer for å hente dem, prater han om biler, TV-program og hvor han var på lørdag.

Jeg er fryktelig usikker på om det i det hele tatt er noen vits i å drømme videre.

Jeg ønsker ikke å gjøre noe som barna kan komme til å lide for. Men jeg ser hverdagen her som veldig tung og i tillegg er jeg veldig preget av vinterdepresjoner fra november til mars.

Det går utover barna, selv om jeg prøver så godt jeg kan. Mannen min er heldigvis en god støttespiller. Og en flott stefar.

Mvh

Hei!

Jeg forstår at situasjonen din er presset. Jeg råder deg til å drøfte evt. flytting med dine nærmeste som du har tillit til, og få råd og innspill fra dem. Dersom du flytter, er det vesentlig at du har god støtte i et nettverk i hjemlandet. Lykke til!