Null respekt for foreldre og ordene stopp og nei

[Gjest 2,5 årings mamma]

Hva skal en som forelder gjøre for å lære et barn på 2-3 år å respektere ordene stopp og nei?

Tenker i tilfeller der en skal stoppe farlige situasjoner, som foreksempel å stoppe et barn som er på vei til å løpe ut i veien. Virker som ungen min ikke hører!

Vurderer snart å kontakte en vernepleier for råd og å knuppe opp Marie-kjeks og ha i en pose i lomma.

Hvordan får dere ungene deres til å "høre etter", spesielt for å unngå farlige situasjoner?

[hidi, the scorpion]

Mine barn lærte ja og nei ganske tidlig. Pleide aldri å heve stemmen for ja eller nei, men skulle de være i fare, da hevet jeg stemmen, og barna stoppet med en gang (sin eventuelle farlige lek).

Ha alltid en rolig tone til dine barn, så skjønner de fort om det er alvor.

[fillolin]

Dette er jo en alder der barna nettopp begynner å utforske sin egen vilje, sine egne handlemuligheter og utfordre tidligere radius, så det ville ikke nødvendigvis være så heldig om de lot seg stoppe av hvert eneste nei. Men jeg tror som hidi at om det virkelig er alvor en gang, f.eks. i trafikken, så hører de forskjell og reagerer annerledes. Hvis det derimot er mer hverdagslige ting, f.eks. noe du vil barnet ikke skal røre, så tror jeg gjentagelser må til og er eneste veien å gå, med mindre barnet har veldig fornuftige og forstandige anlegg

[Gjest 2,5 årings mamma]

Dette er jo en alder der barna nettopp begynner å utforske sin egen vilje, sine egne handlemuligheter og utfordre tidligere radius, så det ville ikke nødvendigvis være så heldig om de lot seg stoppe av hvert eneste nei. Men jeg tror som hidi at om det virkelig er alvor en gang, f.eks. i trafikken, så hører de forskjell og reagerer annerledes. Hvis det derimot er mer hverdagslige ting, f.eks. noe du vil barnet ikke skal røre, så tror jeg gjentagelser må til og er eneste veien å gå, med mindre barnet har veldig fornuftige og forstandige anlegg

Opplever stadig at ungen ikke hører på nei og stopp når vi er ute og hun løper ned til veien fra huset vårt. Det er en liten veistubb der det kjøres sakte, men i verste fall kan det komme en bil og hun kan bli påkjørt. Også opplevd at hun kan løpe ut fra butikken osv og ut i veien.

[Gjest harikkenickfortiden]

Opplever stadig at ungen ikke hører på nei og stopp når vi er ute og hun løper ned til veien fra huset vårt. Det er en liten veistubb der det kjøres sakte, men i verste fall kan det komme en bil og hun kan bli påkjørt. Også opplevd at hun kan løpe ut fra butikken osv og ut i veien.

da er du jo obs på dette, og passer på at hun ikke får anledning til å løpe fra deg. da er det bare til å holde henne i hånda til hun lærer. det er ikke verre.

[PieLill]

I trafikken slipper jeg ikke barnets hånd, enkelt og greit. Så små barn er alt for impulsstyrte til at man kan ta sjansen på "verbal lydighet" i så farlige situasjoner.

2-3 åringer må fysisk stoppes om de ikke hører, eller om det ikke finnes tid til å ta sjansen på at de skal høre.

En annen ting er å spare på det kraftigste kruttet. Om mann sjelden må brøle stopp til barnet, er det større sjanse for at de hører de få gangene det er nødvendig.

2-3 åringer er mange år fra en modenhet der en voksens beskjeder og order kan holde dem trygge.

mvh

[Gjest mallet]

Min snart treåring hører godt forskjell på "stopp, det vil jeg helst ikke at du skal gjøre" og "stopp, det er farlig". Jeg bruker en helt annen tone når det virkelig er viktig, og da hører hun etter selv om hørselen ellers er ganske selektiv. Ellers terper vi selvsagt på trafikkregler og hun vet at hun skal holde hånden til en voksen når vi krysser veien, men så små barn er jo impulsive og glemmer ofte å tenke før de vandrer avgårde.

[Gjest moren til ungen]

toåringer er impulsive... og toåringer elsker å løpe hvis de får beskjed om å stoppe...Så hvis toåringen er på vei mot gata, kan det noen ganger faktisk være lurt å vente i det lengste med å rope, og i stedet bare prøve å nå igjen ungen.... tror jeg...

Men også større unger kan være impulsive, selv om de vel som regel er over det verste når de har blitt så gamle som i den episoden jeg nå skal fortelle om.

Jeg var selv på bytur med en som fylte fem tre uker etter denne byturen samt en 7åring. Den dette handler om var den yngste som jeg velger å kalle for femåringen...Vi bor langt fra byen, og er der ikke så ofte. femåringen var blitt litt oppgiret inne på en butikk. I det vi går ut av butikken sier jeg at vi må huske å gå fint på fortauet når vi kommer ut. Ja sier femåringen, og hopper ned fra trappa, og før jeg rekker å reagere er 5åringen midt uti gata. Heldigvis kom ingen biler akkurat da og da jeg fikk tak i femåringen røsket jeg med meg femåringen tilbake til fortauet og spurte jeg hva jeg sa idet vi gikk ut av butikken... At vi skal gå på fortauet, var svaret. Og hvor er fortauet spurte jeg.. her sa femåringen...og peker på fortauet rundt oss... Ja og hva gjorde du så der midt uti veien der bilene kjører spurte jeg kvasst og pekte ut på gata... Det kjører et par biler forbi... og femåringen kikker ned uten å svare

sånn gjør du ikke igjen sa jeg. løper du ut i veien slik, og det samtidig kommer en bil.. hva hadde skjedd da?

"Påkjørt" var svaret... Ja nettopp svarte jeg. Derfor går vi på fortauet når det fins fortau og ikke midt uti gata.....Og skal man over gata og det er gangfelt i nærheten så bruker man gangfeltet freste jeg... man løper ikke bare rett ut i veien.og dermed basta.

Og så holdt jeg ungen hardt i hånden og dro den med meg bortover til den parkerte bilen vår, og fikk ungen plassert trygt inni...

Reaksjonen og kroppsspråket mitt var såpass tydelig at ungen iallfall forsto pointet..

Vi har vært i byen senere og, og da har samme ungen gått pent ved siden av oss andre på fortauet uten å forsøke seg på lignende sprell... Første bytur etter episoden tordejeg ikke annet enn å holde ungen i hånden hele tiden, men slappet litt merav etterhvert... ;-)

[Gjest sånn hos meg]

Min datter var sånn, hun er 2 år nå,

men nå virker det som hun stopper opp når jeg sier NEI!

Du må si det med myndighet.

Stopper hun ikke, går du bort til henne og tar henne bort fra situasjonen.

Ikke lett å forklare en toåring hvorfor ting er farlige, men du kan forsøke.

Vis i alle fall at dette ikke er akseptabel oppførsel.

Etterhvert vil hun nok forstå.

inntil da får du bare ta henne vekk fra situasjonene igjen og igjen til hun adlyr.

[Gjest GA]

Mine unger har faktisk reagert helt av seg selv når jeg har skreket "STOPP!" fordi de har vært på vei uti en potensiell farlig situasjon. De har nok oppfattet stemmeleiet mitt og stoppet automatisk.

-men jeg har sett flere toåringer som da har motsatt reaksjon og bare fortsetter rett fram. Det hender også at det er gøy å løpe fra mamma - morsom lek!

-jeg har også ligget rett ut i lufta og slengt meg etter en liten tass som var på vei ut butikkdøra direkte ut i trafikkert vei.

Jeg tror løsningen er å ikke slippe taket i ungen hvis man er på en bilvei - uansett.

[Sofline]

Ungen din høres ut som en typisk 2-åring (jeg har selv en). Hvis jeg roper høyt stopp her i huset, stopper han riktignok opp, men jeg gjør det sjelden, og kun når det virkelig er fare på ferde. Hvis jeg hadde sagt det for ofte tror jeg ikke han hadde hørt etter "Nei" er sjeldent effektivt.

I en av "forstå barnet ditt"-bøkene av Stein Erik Ulvlund, skriver han at de fleste barn bare gjør som det blir sagt to av tre ganger.