Kan kjærlighet vekkes til live?

[Gjest (Anonymous)]

Min samboer sier at han ikke føler kjærlighet for meg lenger. Ellers har vi det fint, krangler ikke og liker hverandre godt.

Om viljen var til stede for å prøve å finne tilbake til kjærligheten igjen, er det noe vi kan gjøre? Jeg er ganske fortvilet...

[favn]

Det høres da ut som om det er mye kjærlighet til stede. Er det ikke bare den første gløden og forelskelsen samboeren din har tapt og som alle taper før eller siden? Da går det gjerne over i en 'dypere' fase hvis jeg kan si det slik.

Mulig at overivrighet og stress fra din side vil presse ham ut over sidelinjen. Kanskje spennende opplevelser sammen vil bidra til at gløden tar seg opp igjen? Reiser, kultur, vennemiddager, intensivering av sex-livet... Altså: Ikke fokusere så mye på tosomhet i hjemmet, men prøve å gjøre fine ting sammen. I nye situasjoner 'presterer' dere mer og ser kanskje på hverandre med nye og friske øyne.

Har dere barn er det straks praktisk mer kronglete. Men i og med at du skildrer vennskap og harmoni i forholdet vil jeg tippe at dere ikke har det. Småbarnsforeldre som har kjærlighetsproblemer krangler gjerne. Vel, dette er høne-egg-problematikk jeg ikke går inn på...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at du er fortvilet når samboeren sier at han ikke føler kjærlighet for deg lenger. Du lurer kanskje på om det går mot slutten på hele parforholdet.

For å komme på innsiden av problemet,råder jeg deg til å snakke med din samboer om det snarest.

Fortell hva som uroer deg og hvorfor. Begynn med deg selv.

Det er mulig at du misforstår din samboers signaler. Mener han at de første forelskelses-følelsene er over, som er vanlig, eller har alle følelsene for deg sluknet?

Hvilke følger får i så fall det for deg?

Kjærlighet består av to deler:

sex og sensualitet. Det siste er desidert det vanskeligste, men samtidig det som gir best samliv på sikt.

Sensualitet - sanser - handler om det vi kan dele med hverandre gjennom opplevelser via sansene våre.

Det kan være friluftsliv, kulturopplevelser, matopplevelser, og ikke minst "den gode samtale" om det gleder og sorger.

Sensualitet tar tid og må kanskje planlegges, hvis dere har det travelt.

[Gjest Daisy]

Jeg og min hadde problemer en gang, han sa at gnisten var borte. Men den kom tilbake igjen. Det var bare en liten periode, og han var jo glad i meg. Så det er jo håp...

[RRL]

Det høres da ut som om det er mye kjærlighet til stede. Er det ikke bare den første gløden og forelskelsen samboeren din har tapt og som alle taper før eller siden? Da går det gjerne over i en 'dypere' fase hvis jeg kan si det slik.

Mulig at overivrighet og stress fra din side vil presse ham ut over sidelinjen. Kanskje spennende opplevelser sammen vil bidra til at gløden tar seg opp igjen? Reiser, kultur, vennemiddager, intensivering av sex-livet... Altså: Ikke fokusere så mye på tosomhet i hjemmet, men prøve å gjøre fine ting sammen. I nye situasjoner 'presterer' dere mer og ser kanskje på hverandre med nye og friske øyne.

Har dere barn er det straks praktisk mer kronglete. Men i og med at du skildrer vennskap og harmoni i forholdet vil jeg tippe at dere ikke har det. Småbarnsforeldre som har kjærlighetsproblemer krangler gjerne. Vel, dette er høne-egg-problematikk jeg ikke går inn på...

Hmm...

Mange som har noe å si om dette...men ingen som faktisk svarer på selve spørsmålet ?

Har selv vært gift med min nydelige kone i to år, vi har vært sammen i 10 år, har to barn på 5 & 7 år. Vi ha igjenom mange år hatt masse motgang.

2 tantebarn som har omkommet, min bror som hengte seg, jeg selv har hatt alvorlig kreft etc...etc...

På toppen av alt slikt så påførte vi oss en del gjeld i forbindelse med min sykdom, masse utgifter til barnepass etc. som vi ikke fikk noe støtte/hjelp til. Føler at det offentlige sviktet oss der.

Men så tilbake til spørsmålet !

" Kan kjærlighet vekkes til live?"

Jeg er selv i en situasjon hvor min kone har kommet til meg å sier at hun har mistet følelsene ??????

Vi fungerer godt sammen (jobber sammen), vi er gode venner, har endelig begynt å komme litt ovenpå økonomisk igjen, har bolig og god inntekt. "DA" kommer hun plutselig med dette.

Jeg har endelig følt at ting er blitt lettere, så tar jeg så feil så feil.........

Vi snakker sammen, endelig sier hun, men etter å ha hatt en tre fire forferdlige uker nå, innser jeg at det faktisk er jeg som snakker ? Hun svarer da litt, men mest "vet ikke", skjøner ingen ting",

"det er vel meg det er noe feil med" etc...etc....

Jeg har sagt at jeg vil gjøre hva som helst for å komme oss videre. Jeg vet ikke om familirådgivning o.l. er tingen, men jeg er vilig til å forsøke alt for å komme i gang med en prosess som gjør at vi finner ut av ting. Er det over så er det over...å det skal jeg forholde meg til når jeg kommer så langt.Men jeg synes at 10 år , to barn etc.. ikke kan gis opp uten et ærlig å redelig forsøk.

Men nå etter disse ukene sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er den eneste som ønsker å gjøre noe med situasjonen,(hun ønsker det kanskje, men tar ikke noe initsiativ selv, og jeg er ikke den rette til å gi henne et spark bak), hun ser ingen grunn til å snakke med en Lege, (hun er mye trist å lei seg, spesielt i forbindelse med PMS plager etc. Jeg har lenge sagt at hun bør snakke med en Lege om dette, evt. kanskje løsningen er antideprisiva/lykkepille e.l.) Ikke at jeg mener hun skal leve på noe slikt, men etter hva jeg ha lest kan det være til hjelp for å komme seg gjennom en vanskelig tid, å få sortert ut tanker og følelser.

Jeg har lest mangt å mye om temaet, å uten å være noen psykolog ser jeg at mesteparten av dette stemer med "depresjon"

Situasjone er som tatt rett ut av en lærebok om temaet.

Hun gjør som naturen sier, har man det vanskelig lar man det gå ut over den som står en nærmest, netopp "meg"....

Jeg er på randen av sammenbrudd....har innsett at jeg nok har hatt tyngre "balast i bagasjen" etter min bror hengte seg, at jeg var syk selv etc. en jeg trodde.

Vårt sexliv har fungert dårlig de siste årene, men hun har benyttet økonomi, bosituasjon etc...etc.. som unskyldninger hele tiden, å dette har jeg "kjøpt".

Vi har hatt herlig sex når vi har hatt det, men ca 10-12 ganger i året er vel ikke helt riktig.

De siste ukene før hun "fortalte" om dette så hadde vi faktisk funnet tilbake til god sex følte jeg.

Om ikke så ofte så noe hyppigere en før.....

Jeg har i mange år slitt med at hun ikke er noe "kropskontakt" menneske. Når vi legger oss om kvelden vil hun helst ligge for seg selv. Jeg har ikke tenkt over det før, men kan dette ha vært manglen på følelser i mange år ??????

Vi bor sammen å deler seng i dag, hun pakker seg inn i sin dyne å sier god natt. Gud hvor vanskelig det er å se henne hver natt ligge der.....Jeg elsker henne jo så mye. At det går ann å savne en person så mye som faktisk bare er en halv meter unna er utrolig.

Hun er straks 38 år, jeg tenker jo kanskje at det er en "midtlivskrise" etc... men såp lenge jeg ikke føler at det er noen progresivitet i forsøket på å finne sammen så setter jeg en ny kniv i mitt eget hjerte hver dag, jeg klarer snart ikke mere.

Føler også at om jeg sier noe så vil det bli tatt som at jeg maser på henne. Jeg ønsker jo å gi henne tid til å finne ut av ting.

Er også fryktelig engstlig om dagen for at jo lengre tiden går, jo større vil avstanden oss i mellom bli ?

Ønsker komentater på dette !

Samt svar på spørsmålet "KAN KJÆRLIGHET VEKKES TIL LIVE ?"

RRL