Hvordan informere omgivelsene om samlivsbrudd.

[Gjest HvaVenter?]

Vi er et par som har vært samboere i 9,5 år, og skal nå flytte fra hverandre. Vi har en datter på 8,5, som skal bo 50/50 og det er veldig kort avstand mellom der vi skal bo.

Vår datter har blitt forklart at vi skal flytte fra hverandre, men hun vil ikke snakke om det noe særlig, og jeg har kun sett henne lei seg en dag. Skal vi bare la henne være i fred ?

Vi har ikke informert noen, og han skal flytte til helgen. Jeg aner ikke hvordan jeg skal informere, jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere til helgen/etter helgen.

Noen som har noen gode tips/erfaringer å dele.

Jeg klarer ikke å snakke om det uten å gråte. Har ikke snakket med noen på min arbeidsplass, heller ikke sjefen min.

Vi er ikke uvenner, ingen andre inne i bildet, men det er trist allikevel. Og jeg gråter mer enn han, selv om det er min beslutning.

[Spirello]

Ikke hold det for deg selv i hvert fall. Det hjelper å snakke med noen utenforstående. Om du gråter når du forteller det, så gråt - det er helt naturlig. Hva med å snakke med foreldrene dine, en god venninne, eller søsken? Det blir mye lettere når du får støtte og trøst. Uansett hvem som ville ut så er et brudd vondt.

Sånn var det med eksen og meg og. Jeg trengte all den støtte jeg kunne få av familie og venner. Fortalte det til kolleager også da jeg fikk spørsmål om jeg var syk. Gikk ned masse så de trodde jeg hadde fått anoreksia. Jeg fortalte dem om bruddet, og a jeg ville de skulle vite om det, men at jeg ikke orket prate om det på jobben. Ba om fortåelse for at jeg ikke var helt meg selv.

Lykke til videre. Det går seg til etterhvert.. Ang datteren kan du jo spørre henne forsiktig hva hun tenker om at faren flytter.. Ikke vær redd for åp vise at du er lei deg.

[Gjest togli]

Dette høres veldig likt ut slik det er hos oss akkurat nå.... Jeg grubla og tenkte i rundt to år før jeg bestemte meg for ca en mnd siden. For rundt tre uker siden sprakk bomben... Den første uka var det vanskelig å prate om dette uten å begynne å gråte, men nå går det fint. Hovedgrunnen til det er nok at vi prater veldig bra sammen og liker hverandre godt som venner. Jeg tror vi vil forbli gode venner resten av livet Det var "kjærlighetsbiten" som mangla fra min side... Nå begynner vi begge å se framover, steg for steg...

Ungene (13, 10 og 6) tar det fint. De vil heller ikke snakke så mye om det, men vi voksne tar det opp innimellom: "Når pappa får ny leilighet så kanskje du kan få en slik seng på rommet ditt", "Heldigvis er mamma og pappa gode venner og vil passe på at dere alltid har det bra selv om vi er skilt" osv.. Minsta sa isted at hun nå faktisk hadde vent seg til tanken og at hun trodde det ville gå helt fint når pappa flytta

Har du noen å prate med? Jeg har chatta mye med venner på Facebook... Der kan jeg skrive og slipper å stå ansikt til ansikt med dem. Det hjelper å skrive det av seg til noen som forstår... Både for eksen min og meg har det vært utrolig viktig å ha noen å prate med for å få det "ut av systemet". Du skal heller ikke være redd for å gråte. Dette er jo fryktelig trist :-/

[Gjest HvaVenter?]

Dette høres veldig likt ut slik det er hos oss akkurat nå.... Jeg grubla og tenkte i rundt to år før jeg bestemte meg for ca en mnd siden. For rundt tre uker siden sprakk bomben... Den første uka var det vanskelig å prate om dette uten å begynne å gråte, men nå går det fint. Hovedgrunnen til det er nok at vi prater veldig bra sammen og liker hverandre godt som venner. Jeg tror vi vil forbli gode venner resten av livet Det var "kjærlighetsbiten" som mangla fra min side... Nå begynner vi begge å se framover, steg for steg...

Ungene (13, 10 og 6) tar det fint. De vil heller ikke snakke så mye om det, men vi voksne tar det opp innimellom: "Når pappa får ny leilighet så kanskje du kan få en slik seng på rommet ditt", "Heldigvis er mamma og pappa gode venner og vil passe på at dere alltid har det bra selv om vi er skilt" osv.. Minsta sa isted at hun nå faktisk hadde vent seg til tanken og at hun trodde det ville gå helt fint når pappa flytta

Har du noen å prate med? Jeg har chatta mye med venner på Facebook... Der kan jeg skrive og slipper å stå ansikt til ansikt med dem. Det hjelper å skrive det av seg til noen som forstår... Både for eksen min og meg har det vært utrolig viktig å ha noen å prate med for å få det "ut av systemet". Du skal heller ikke være redd for å gråte. Dette er jo fryktelig trist :-/

Jeg har tenkt på det lenge (2 år kanskje), og sorgprosessen har gått over lang tid... men det er tungt & trist allikevel. Vi skal samarbeide til det beste for vår datter, men jeg føler ikke at vi har den vennedelen heller. Samboer har jobbet mye, og prioritert jobb, jobb, jobb på bekostning av familielivet. Til slutt forsvant min kjærlighet til han. Så det er det riktige, jeg vet det innerst inne.. men som sagt... føles som å mislykkes.

Tenker mye på at jeg ikke har et barn til, og er i en alder hvor det nok ikke blir aktuelt nå ved brudd (er 41 år). Og i neste øyeblikk prøver jeg å muntre meg selv opp ved å si at jeg kunne sittet i en situasjon uten noen barn feks. Altså prøver å tvinge meg selg til å se positivt på det jeg har, men klarer ikke helt.

Utfordringen min ligger og litt i at jeg ikke har noe spesielt venninne-nettverk. Jeg har prøvd bevisst de 2 siste årene, å skape nye relasjoner etc, men alle er så opptatt hele tiden og jeg føler jeg har et hav av tid.... Jeg har ikke så mange å snakke med om denne situasjonen, har en venninne som jeg har sagt det til, men jeg har ikke så lyst å snakke så mye med henne om dette, føler hun ikke egentlig helt forstår hva jeg prøver å si.

Mine foreldre og min søster vet om det, men de sier ikke noe / snakker ikke om det annet enn at de har sagt at de støtter meg uansett hva som skjer.

Jeg har blitt enda mer innesluttet/taus enn jeg vanligvis er. Så på jobb trekker jeg meg tilbake, går til lunsj alene.. etc etc.

Aner ikke hvordan jeg skal få fortalt dette på jobb. Har ikke lyst å kringkaste det egentlig.

Min samboer er motsatt.. veldig utadvendt.. har et stort nettverk, etc etc... noe som gjør at jeg føler at jeg alt i alt "taper" dette, mens det er jeg som har stilt opp/vært hjemme fått hjulene til å gå rundt/fikset/ordnet og hjulpet med alt.

Men kanskje jeg igjen bør minne meg selv på årsaken til at jeg går. At jeg har følt meg alene i forholdet, alene om alt. At jeg har blitt "bortprioritert", at jeg har måtte fikse alt selv hele tiden, tatt hånd om alt det praktiske i AS Hus&Hjem, hjulpet han hele tiden med alt......

Han ønsket å fortsette forholdet og sier han har endret seg, og fått seg en vekker. Det er godt mulig.. men følelsene mine.. de tror jeg ikke jeg kan få tilbake, og jeg føler vel at jeg / vi har hatt så mye ting som ikke har vært bra underveis.. at det ikke er mulig å endre kurs.

"Heldigvis" har jeg faktisk ikke masse gode minner fra øyeblikk, turer etc etc å se tilbake på, samtidig er det vemodig, trist etc å tenke på hvor forelsket man var, at man skulle gifte seg, få barn og ha det bra sammen, og slik ble ikke eventyret :-(

[Gjest togli]

Jeg har tenkt på det lenge (2 år kanskje), og sorgprosessen har gått over lang tid... men det er tungt & trist allikevel. Vi skal samarbeide til det beste for vår datter, men jeg føler ikke at vi har den vennedelen heller. Samboer har jobbet mye, og prioritert jobb, jobb, jobb på bekostning av familielivet. Til slutt forsvant min kjærlighet til han. Så det er det riktige, jeg vet det innerst inne.. men som sagt... føles som å mislykkes.

Tenker mye på at jeg ikke har et barn til, og er i en alder hvor det nok ikke blir aktuelt nå ved brudd (er 41 år). Og i neste øyeblikk prøver jeg å muntre meg selv opp ved å si at jeg kunne sittet i en situasjon uten noen barn feks. Altså prøver å tvinge meg selg til å se positivt på det jeg har, men klarer ikke helt.

Utfordringen min ligger og litt i at jeg ikke har noe spesielt venninne-nettverk. Jeg har prøvd bevisst de 2 siste årene, å skape nye relasjoner etc, men alle er så opptatt hele tiden og jeg føler jeg har et hav av tid.... Jeg har ikke så mange å snakke med om denne situasjonen, har en venninne som jeg har sagt det til, men jeg har ikke så lyst å snakke så mye med henne om dette, føler hun ikke egentlig helt forstår hva jeg prøver å si.

Mine foreldre og min søster vet om det, men de sier ikke noe / snakker ikke om det annet enn at de har sagt at de støtter meg uansett hva som skjer.

Jeg har blitt enda mer innesluttet/taus enn jeg vanligvis er. Så på jobb trekker jeg meg tilbake, går til lunsj alene.. etc etc.

Aner ikke hvordan jeg skal få fortalt dette på jobb. Har ikke lyst å kringkaste det egentlig.

Min samboer er motsatt.. veldig utadvendt.. har et stort nettverk, etc etc... noe som gjør at jeg føler at jeg alt i alt "taper" dette, mens det er jeg som har stilt opp/vært hjemme fått hjulene til å gå rundt/fikset/ordnet og hjulpet med alt.

Men kanskje jeg igjen bør minne meg selv på årsaken til at jeg går. At jeg har følt meg alene i forholdet, alene om alt. At jeg har blitt "bortprioritert", at jeg har måtte fikse alt selv hele tiden, tatt hånd om alt det praktiske i AS Hus&Hjem, hjulpet han hele tiden med alt......

Han ønsket å fortsette forholdet og sier han har endret seg, og fått seg en vekker. Det er godt mulig.. men følelsene mine.. de tror jeg ikke jeg kan få tilbake, og jeg føler vel at jeg / vi har hatt så mye ting som ikke har vært bra underveis.. at det ikke er mulig å endre kurs.

"Heldigvis" har jeg faktisk ikke masse gode minner fra øyeblikk, turer etc etc å se tilbake på, samtidig er det vemodig, trist etc å tenke på hvor forelsket man var, at man skulle gifte seg, få barn og ha det bra sammen, og slik ble ikke eventyret :-(

''Jeg har tenkt på det lenge (2 år kanskje), og sorgprosessen har gått over lang tid... men det er tungt & trist allikevel. Vi skal samarbeide til det beste for vår datter, men jeg føler ikke at vi har den vennedelen heller. Samboer har jobbet mye, og prioritert jobb, jobb, jobb på bekostning av familielivet. Til slutt forsvant min kjærlighet til han. Så det er det riktige, jeg vet det innerst inne.. men som sagt... føles som å mislykkes.''

Jeg skjønner hvordan det føles. Hadde aldri trodd jeg skulle skilles... Jeg har alltid vært opptatt av å gjøre alt "riktig" osv. I år ble jeg 40 og "endelig voksen", så nå er det kanskje på tide å tenke litt på _meg_ også? Forskjellen på oss to er nok at eksen min alltid har vært flink til å prioritere familien, så det er iallefall ikke en av grunnene til skilsmisse. For oss handler det om at vi rett og slett har vokst fra hverandre og at jeg kjenner jeg er "tom" for de rette følelsene.

''Tenker mye på at jeg ikke har et barn til, og er i en alder hvor det nok ikke blir aktuelt nå ved brudd (er 41 år). Og i neste øyeblikk prøver jeg å muntre meg selv opp ved å si at jeg kunne sittet i en situasjon uten noen barn feks. Altså prøver å tvinge meg selv til å se positivt på det jeg har, men klarer ikke helt.''

Jeg har tre barn, så for meg hadde det uansett vært uaktuelt med flere... Jeg tenker også at du får se positivt på at du faktisk har et barn Dessuten er det sikkert lettere å starte et nytt forhold når man ikke har så mange barn med seg Tenk om jeg, med mine tre barn, treffer en som også har tre barn.. Blir jo rene fotballaget

''Utfordringen min ligger og litt i at jeg ikke har noe spesielt venninne-nettverk. Jeg har prøvd bevisst de 2 siste årene, å skape nye relasjoner etc, men alle er så opptatt hele tiden og jeg føler jeg har et hav av tid.... Jeg har ikke så mange å snakke med om denne situasjonen, har en venninne som jeg har sagt det til, men jeg har ikke så lyst å snakke så mye med henne om dette, føler hun ikke egentlig helt forstår hva jeg prøver å si.''

Jeg har også et par venninner jeg ikke føler jeg kan prate med om akkurat dette... De har på en måte et annet fokus enn meg og ser ikke helt helheten tror jeg... Har alltid følt det er jeg som er "den sterke" i forhold til dem, så da blir det på en måte feil å bruke dem som "søppelkasse" Heldigvis har jeg et par andre venninner som har gjennomgått (og gjennomgår) det samme, så vi prater mye sammen! Men som sagt, facebook ville jeg ikke vært foruten i denne tida. Utrolig godt å prate med venner på kveldstid når tankene kommer Er du der? I så fall kan vi jo chattes der inne?

''Mine foreldre og min søster vet om det, men de sier ikke noe / snakker ikke om det annet enn at de har sagt at de støtter meg uansett hva som skjer.''

Litt rart de ikke spør deg mer? Kanskje de er redde for å ta det opp? Kanskje du bør ta initiativet til å prate med dem om dette? Si at du trenger deres synspunkter osv? For min del ble det nesten for mye innblanding fra familiemedlemmer som skulle "ordne opp" - og det vil jeg ikke ha noe av Jeg har tross alt bestemt meg og brukt ca to år på å gruble. Gidder ikke å starte på scratch nå

''Jeg har blitt enda mer innesluttet/taus enn jeg vanligvis er. Så på jobb trekker jeg meg tilbake, går til lunsj alene.. etc etc. Aner ikke hvordan jeg skal få fortalt dette på jobb. Har ikke lyst å kringkaste det egentlig.''

Jeg fortalte det til min nærmeste kollega først - deretter har jeg tatt det i naturlig tempo på pauserommet (uten for mange tilstede). Er endel som vet det nå, men ikke alle. Jeg kjenner det er godt å få støtte fra dem

''Min samboer er motsatt.. veldig utadvendt.. har et stort nettverk, etc etc... noe som gjør at jeg føler at jeg alt i alt "taper" dette, mens det er jeg som har stilt opp/vært hjemme fått hjulene til å gå rundt/fikset/ordnet og hjulpet med alt.''

Jeg forstår at det er sårt for deg.... Men på den annen side er du selv ansvarlig for å ta kontakt med andre. Det er sikkert flere som lurer på hvordan du har det, men de føler kanskje at du virker litt avvisende? Smil til folk du møter og slå av en liten prat. En liten prat kan føre til så mye mer

''Men kanskje jeg igjen bør minne meg selv på årsaken til at jeg går. At jeg har følt meg alene i forholdet, alene om alt. At jeg har blitt "bortprioritert", at jeg har måtte fikse alt selv hele tiden, tatt hånd om alt det praktiske i AS Hus&Hjem, hjulpet han hele tiden med alt......''

Det er nok normalt at man er usikker... Selv tenker jeg flere ganger på om jeg har gjort det rette, men da velger jeg å se på grunnene til at jeg går fra ham. Da er jeg ikke lenger i tvil...

''Han ønsket å fortsette forholdet og sier han har endret seg, og fått seg en vekker. Det er godt mulig.. men følelsene mine.. de tror jeg ikke jeg kan få tilbake, og jeg føler vel at jeg / vi har hatt så mye ting som ikke har vært bra underveis.. at det ikke er mulig å endre kurs.''

Det er nok ganske vanlig... Tror eksen min fikk seg en "vekker" også, men jeg kjenner det er for sent og at følelsene mine ikke er der mer. Tviler på at de kan vekkes til live... Uansett er det kun du som kan finne ut om du ønsker å gi ham en eneste sjanse til. Du kjenner ham best. Eksen min ville forbedra seg i en periode, men så ville det vært det samme på nytt - jeg kjenner ham Dessuten handler jo ikke dette om at det er feil ved ham, men at han er som han er og jeg som jeg er ...

''"Heldigvis" har jeg faktisk ikke masse gode minner fra øyeblikk, turer etc etc å se tilbake på, samtidig er det vemodig, trist etc å tenke på hvor forelsket man var, at man skulle gifte seg, få barn og ha det bra sammen, og slik ble ikke eventyret :-(''

Over 50 % av alle ekteskap havarerer, så du er ikke alene... Jeg kjenner også sterkt vemod og tristhet over at det endte slik..Hadde aldri trodd det :-/

Nå nå jeg gjøre det beste ut av det og ta et skritt videre hver dag... Jeg er sikker på at jeg om et års tid vil være veldig glad for at jeg tok steget fullt ut

Tenk bare på hvor mange kjekke menn som venter på oss der ute!! ;-)

[Gjest Nickløsheletia]

''Jeg har tenkt på det lenge (2 år kanskje), og sorgprosessen har gått over lang tid... men det er tungt & trist allikevel. Vi skal samarbeide til det beste for vår datter, men jeg føler ikke at vi har den vennedelen heller. Samboer har jobbet mye, og prioritert jobb, jobb, jobb på bekostning av familielivet. Til slutt forsvant min kjærlighet til han. Så det er det riktige, jeg vet det innerst inne.. men som sagt... føles som å mislykkes.''

Jeg skjønner hvordan det føles. Hadde aldri trodd jeg skulle skilles... Jeg har alltid vært opptatt av å gjøre alt "riktig" osv. I år ble jeg 40 og "endelig voksen", så nå er det kanskje på tide å tenke litt på _meg_ også? Forskjellen på oss to er nok at eksen min alltid har vært flink til å prioritere familien, så det er iallefall ikke en av grunnene til skilsmisse. For oss handler det om at vi rett og slett har vokst fra hverandre og at jeg kjenner jeg er "tom" for de rette følelsene.

''Tenker mye på at jeg ikke har et barn til, og er i en alder hvor det nok ikke blir aktuelt nå ved brudd (er 41 år). Og i neste øyeblikk prøver jeg å muntre meg selv opp ved å si at jeg kunne sittet i en situasjon uten noen barn feks. Altså prøver å tvinge meg selv til å se positivt på det jeg har, men klarer ikke helt.''

Jeg har tre barn, så for meg hadde det uansett vært uaktuelt med flere... Jeg tenker også at du får se positivt på at du faktisk har et barn Dessuten er det sikkert lettere å starte et nytt forhold når man ikke har så mange barn med seg Tenk om jeg, med mine tre barn, treffer en som også har tre barn.. Blir jo rene fotballaget

''Utfordringen min ligger og litt i at jeg ikke har noe spesielt venninne-nettverk. Jeg har prøvd bevisst de 2 siste årene, å skape nye relasjoner etc, men alle er så opptatt hele tiden og jeg føler jeg har et hav av tid.... Jeg har ikke så mange å snakke med om denne situasjonen, har en venninne som jeg har sagt det til, men jeg har ikke så lyst å snakke så mye med henne om dette, føler hun ikke egentlig helt forstår hva jeg prøver å si.''

Jeg har også et par venninner jeg ikke føler jeg kan prate med om akkurat dette... De har på en måte et annet fokus enn meg og ser ikke helt helheten tror jeg... Har alltid følt det er jeg som er "den sterke" i forhold til dem, så da blir det på en måte feil å bruke dem som "søppelkasse" Heldigvis har jeg et par andre venninner som har gjennomgått (og gjennomgår) det samme, så vi prater mye sammen! Men som sagt, facebook ville jeg ikke vært foruten i denne tida. Utrolig godt å prate med venner på kveldstid når tankene kommer Er du der? I så fall kan vi jo chattes der inne?

''Mine foreldre og min søster vet om det, men de sier ikke noe / snakker ikke om det annet enn at de har sagt at de støtter meg uansett hva som skjer.''

Litt rart de ikke spør deg mer? Kanskje de er redde for å ta det opp? Kanskje du bør ta initiativet til å prate med dem om dette? Si at du trenger deres synspunkter osv? For min del ble det nesten for mye innblanding fra familiemedlemmer som skulle "ordne opp" - og det vil jeg ikke ha noe av Jeg har tross alt bestemt meg og brukt ca to år på å gruble. Gidder ikke å starte på scratch nå

''Jeg har blitt enda mer innesluttet/taus enn jeg vanligvis er. Så på jobb trekker jeg meg tilbake, går til lunsj alene.. etc etc. Aner ikke hvordan jeg skal få fortalt dette på jobb. Har ikke lyst å kringkaste det egentlig.''

Jeg fortalte det til min nærmeste kollega først - deretter har jeg tatt det i naturlig tempo på pauserommet (uten for mange tilstede). Er endel som vet det nå, men ikke alle. Jeg kjenner det er godt å få støtte fra dem

''Min samboer er motsatt.. veldig utadvendt.. har et stort nettverk, etc etc... noe som gjør at jeg føler at jeg alt i alt "taper" dette, mens det er jeg som har stilt opp/vært hjemme fått hjulene til å gå rundt/fikset/ordnet og hjulpet med alt.''

Jeg forstår at det er sårt for deg.... Men på den annen side er du selv ansvarlig for å ta kontakt med andre. Det er sikkert flere som lurer på hvordan du har det, men de føler kanskje at du virker litt avvisende? Smil til folk du møter og slå av en liten prat. En liten prat kan føre til så mye mer

''Men kanskje jeg igjen bør minne meg selv på årsaken til at jeg går. At jeg har følt meg alene i forholdet, alene om alt. At jeg har blitt "bortprioritert", at jeg har måtte fikse alt selv hele tiden, tatt hånd om alt det praktiske i AS Hus&Hjem, hjulpet han hele tiden med alt......''

Det er nok normalt at man er usikker... Selv tenker jeg flere ganger på om jeg har gjort det rette, men da velger jeg å se på grunnene til at jeg går fra ham. Da er jeg ikke lenger i tvil...

''Han ønsket å fortsette forholdet og sier han har endret seg, og fått seg en vekker. Det er godt mulig.. men følelsene mine.. de tror jeg ikke jeg kan få tilbake, og jeg føler vel at jeg / vi har hatt så mye ting som ikke har vært bra underveis.. at det ikke er mulig å endre kurs.''

Det er nok ganske vanlig... Tror eksen min fikk seg en "vekker" også, men jeg kjenner det er for sent og at følelsene mine ikke er der mer. Tviler på at de kan vekkes til live... Uansett er det kun du som kan finne ut om du ønsker å gi ham en eneste sjanse til. Du kjenner ham best. Eksen min ville forbedra seg i en periode, men så ville det vært det samme på nytt - jeg kjenner ham Dessuten handler jo ikke dette om at det er feil ved ham, men at han er som han er og jeg som jeg er ...

''"Heldigvis" har jeg faktisk ikke masse gode minner fra øyeblikk, turer etc etc å se tilbake på, samtidig er det vemodig, trist etc å tenke på hvor forelsket man var, at man skulle gifte seg, få barn og ha det bra sammen, og slik ble ikke eventyret :-(''

Over 50 % av alle ekteskap havarerer, så du er ikke alene... Jeg kjenner også sterkt vemod og tristhet over at det endte slik..Hadde aldri trodd det :-/

Nå nå jeg gjøre det beste ut av det og ta et skritt videre hver dag... Jeg er sikker på at jeg om et års tid vil være veldig glad for at jeg tok steget fullt ut

Tenk bare på hvor mange kjekke menn som venter på oss der ute!! ;-)

''Tenk bare på hvor mange kjekke menn som venter på oss der ute!! ;-)''

*Sukk*

[Gjest togli]

''Tenk bare på hvor mange kjekke menn som venter på oss der ute!! ;-)''

*Sukk*

Life begins at fourty? ;-)

[Gjest segunda]

''Jeg har tenkt på det lenge (2 år kanskje), og sorgprosessen har gått over lang tid... men det er tungt & trist allikevel. Vi skal samarbeide til det beste for vår datter, men jeg føler ikke at vi har den vennedelen heller. Samboer har jobbet mye, og prioritert jobb, jobb, jobb på bekostning av familielivet. Til slutt forsvant min kjærlighet til han. Så det er det riktige, jeg vet det innerst inne.. men som sagt... føles som å mislykkes.''

Jeg skjønner hvordan det føles. Hadde aldri trodd jeg skulle skilles... Jeg har alltid vært opptatt av å gjøre alt "riktig" osv. I år ble jeg 40 og "endelig voksen", så nå er det kanskje på tide å tenke litt på _meg_ også? Forskjellen på oss to er nok at eksen min alltid har vært flink til å prioritere familien, så det er iallefall ikke en av grunnene til skilsmisse. For oss handler det om at vi rett og slett har vokst fra hverandre og at jeg kjenner jeg er "tom" for de rette følelsene.

''Tenker mye på at jeg ikke har et barn til, og er i en alder hvor det nok ikke blir aktuelt nå ved brudd (er 41 år). Og i neste øyeblikk prøver jeg å muntre meg selv opp ved å si at jeg kunne sittet i en situasjon uten noen barn feks. Altså prøver å tvinge meg selv til å se positivt på det jeg har, men klarer ikke helt.''

Jeg har tre barn, så for meg hadde det uansett vært uaktuelt med flere... Jeg tenker også at du får se positivt på at du faktisk har et barn Dessuten er det sikkert lettere å starte et nytt forhold når man ikke har så mange barn med seg Tenk om jeg, med mine tre barn, treffer en som også har tre barn.. Blir jo rene fotballaget

''Utfordringen min ligger og litt i at jeg ikke har noe spesielt venninne-nettverk. Jeg har prøvd bevisst de 2 siste årene, å skape nye relasjoner etc, men alle er så opptatt hele tiden og jeg føler jeg har et hav av tid.... Jeg har ikke så mange å snakke med om denne situasjonen, har en venninne som jeg har sagt det til, men jeg har ikke så lyst å snakke så mye med henne om dette, føler hun ikke egentlig helt forstår hva jeg prøver å si.''

Jeg har også et par venninner jeg ikke føler jeg kan prate med om akkurat dette... De har på en måte et annet fokus enn meg og ser ikke helt helheten tror jeg... Har alltid følt det er jeg som er "den sterke" i forhold til dem, så da blir det på en måte feil å bruke dem som "søppelkasse" Heldigvis har jeg et par andre venninner som har gjennomgått (og gjennomgår) det samme, så vi prater mye sammen! Men som sagt, facebook ville jeg ikke vært foruten i denne tida. Utrolig godt å prate med venner på kveldstid når tankene kommer Er du der? I så fall kan vi jo chattes der inne?

''Mine foreldre og min søster vet om det, men de sier ikke noe / snakker ikke om det annet enn at de har sagt at de støtter meg uansett hva som skjer.''

Litt rart de ikke spør deg mer? Kanskje de er redde for å ta det opp? Kanskje du bør ta initiativet til å prate med dem om dette? Si at du trenger deres synspunkter osv? For min del ble det nesten for mye innblanding fra familiemedlemmer som skulle "ordne opp" - og det vil jeg ikke ha noe av Jeg har tross alt bestemt meg og brukt ca to år på å gruble. Gidder ikke å starte på scratch nå

''Jeg har blitt enda mer innesluttet/taus enn jeg vanligvis er. Så på jobb trekker jeg meg tilbake, går til lunsj alene.. etc etc. Aner ikke hvordan jeg skal få fortalt dette på jobb. Har ikke lyst å kringkaste det egentlig.''

Jeg fortalte det til min nærmeste kollega først - deretter har jeg tatt det i naturlig tempo på pauserommet (uten for mange tilstede). Er endel som vet det nå, men ikke alle. Jeg kjenner det er godt å få støtte fra dem

''Min samboer er motsatt.. veldig utadvendt.. har et stort nettverk, etc etc... noe som gjør at jeg føler at jeg alt i alt "taper" dette, mens det er jeg som har stilt opp/vært hjemme fått hjulene til å gå rundt/fikset/ordnet og hjulpet med alt.''

Jeg forstår at det er sårt for deg.... Men på den annen side er du selv ansvarlig for å ta kontakt med andre. Det er sikkert flere som lurer på hvordan du har det, men de føler kanskje at du virker litt avvisende? Smil til folk du møter og slå av en liten prat. En liten prat kan føre til så mye mer

''Men kanskje jeg igjen bør minne meg selv på årsaken til at jeg går. At jeg har følt meg alene i forholdet, alene om alt. At jeg har blitt "bortprioritert", at jeg har måtte fikse alt selv hele tiden, tatt hånd om alt det praktiske i AS Hus&Hjem, hjulpet han hele tiden med alt......''

Det er nok normalt at man er usikker... Selv tenker jeg flere ganger på om jeg har gjort det rette, men da velger jeg å se på grunnene til at jeg går fra ham. Da er jeg ikke lenger i tvil...

''Han ønsket å fortsette forholdet og sier han har endret seg, og fått seg en vekker. Det er godt mulig.. men følelsene mine.. de tror jeg ikke jeg kan få tilbake, og jeg føler vel at jeg / vi har hatt så mye ting som ikke har vært bra underveis.. at det ikke er mulig å endre kurs.''

Det er nok ganske vanlig... Tror eksen min fikk seg en "vekker" også, men jeg kjenner det er for sent og at følelsene mine ikke er der mer. Tviler på at de kan vekkes til live... Uansett er det kun du som kan finne ut om du ønsker å gi ham en eneste sjanse til. Du kjenner ham best. Eksen min ville forbedra seg i en periode, men så ville det vært det samme på nytt - jeg kjenner ham Dessuten handler jo ikke dette om at det er feil ved ham, men at han er som han er og jeg som jeg er ...

''"Heldigvis" har jeg faktisk ikke masse gode minner fra øyeblikk, turer etc etc å se tilbake på, samtidig er det vemodig, trist etc å tenke på hvor forelsket man var, at man skulle gifte seg, få barn og ha det bra sammen, og slik ble ikke eventyret :-(''

Over 50 % av alle ekteskap havarerer, så du er ikke alene... Jeg kjenner også sterkt vemod og tristhet over at det endte slik..Hadde aldri trodd det :-/

Nå nå jeg gjøre det beste ut av det og ta et skritt videre hver dag... Jeg er sikker på at jeg om et års tid vil være veldig glad for at jeg tok steget fullt ut

Tenk bare på hvor mange kjekke menn som venter på oss der ute!! ;-)

Det finnes mange kjekke menn der ute;-) Husk at det er viktig å titte på dem, mange skilte kvinner murer seg inne og tør nesten ikke titte ut av vinduene.

[Gjest togli]

Det finnes mange kjekke menn der ute;-) Husk at det er viktig å titte på dem, mange skilte kvinner murer seg inne og tør nesten ikke titte ut av vinduene.

Jeg skal definitivt ikke mure meg inne. Har masse å ta igjen

(men skal ta det litt med ro i starten altså ;-))